Polen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Rzeczpospolita Polska Republikken Polen
Flagg	Riksvåpen
Offisielle språk:	Polsk
Hovedstad:	Warszawa
Styreform: President: Statsminister:	Republikk Lech Kaczyński Jarosław Kaczyński
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 68 312 685 km² 2,6 %
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet	Rangert som nr. 32 38 635 144 123,5/km²
HDI:	0,858 (rangert som nr. 36)
Uavhengighet fra: Dato	Tyskland, Østerrike, Russland 11. november 1918
Valuta:	Złoty
Tidssone:	UTC +1
Nasjonalsang:	Mazurek Dąbrowskiego
Toppnivådomene:	.PL
Kart over Polen:

Republikken Polen (polsk: Rzeczpospolita Polska) er et land i Sentral-Europa. Polen grenser i vest til Tyskland, i nord til Østersjøen, i sør til Tsjekkia og Slovakia, og i øst til Russland (Kaliningrad-enklaven), Ukraina, Hviterussland og Litauen. Gjennom sjøgrenser (Den økonomiske sone) grenser Polen også med Danmark og Sverige. Polen er medlem av Den europeiske union, NATO, FN, OECD, Visegradgruppen, Weimar-triangelet og flere andre internasjonale organisasjoner.

Innhold 1 Etymologi 2 Historie 3 Administrativ inndeling 4 Byer 5 Religion 6 Geografi 6.1 Klima 6.2 Vegetasjon 6.3 Landskap 6.4 Fauna 7 Turisme 7.1 Verdensarven 7.2 Badesteder 7.3 Fjellsteder 8 Kultur 8.1 Kjente polakker 8.2 Kunst 8.3 Litteratur 8.4 Musikk 8.4.1 Klassisk musikk 8.4.2 Jazzmusikk 8.4.3 Populærmusikk 8.5 Film 8.6 Teater

[rediger] Etymologi

Det finnes flere teorier vedrørende opphavet til navnet Polen (Polska). Ifølge den mest utbredte teorien kommer navnet fra Polanerstammen (Polanie), som bebodde dagens Stor-Polen. Ordet polanie kommer ifølge én teori fra ordet plemię (folkestamme), mens andre mener å se en sammenheng med ordet pole (sletteland, flatland >> sletteboere), da man antar at polanerne drev hovedsakelig med jordbruk. I fortiden brukte man de latinske begrepene Terra Poloniae (landet Polen) eller Regnum Poloniae (riket Polen) om Polen. Navnet Polska ble først brukt om hele riket i 11. århundre. Polanernes land ble fra 14. århundre kalt for Staropolska (Gammel-Polen), senere ble navnet forandret til Wielkopolska (Stor-Polen). Til avveksling ble jordene i sør kalt for Małopolska (Lille-Polen).

Andre navn på Polen (persiske Lachistan, litauiske Lenkija) og polakker (tyrkiske Lehce, russiske Lach, ungarske Lengyel) kommer fra navnet til Lędzianie-stammen, som antagelig bebodde nåværende sørøstlige del av Polen.

Ordet rzeczpospolita betyr republikk og brukes særegent om Polen. Det polske ordet republika brukes derimot om andre land, for eksempel Republika Czeska (Tsjekkiske republikk).

[rediger] Historie

Utdypende artikkel: Polens historie

Polens historie innledes i det 10. århundre da Piast-familien som regjerte området beseiret og forente flere slaviske stammer.

I 1569 inngikk Polen og Litauen Lublin-unionen, og dannet «Tonasjonsrepublikken» (Rzeczpospolita Obojga Narodów).

«Republikken» (egentlig "Samveldet"), som delvis dekket arealet til dagens Polen, Litauen, Latvia, Estland, Hviterussland, Ukraina (delvis), Romania (delvis) og Russland (delvis), ble delt mellom sine naboer - Russland, Preussen og Østerrike i 1772, 1793 og til sist i 1795, da Polen forsvant fra det europeiske kart som stat.

Republikken Polen ble etter den første verdenskrig opprettet på territorier fra de forhenværende imperier Tyskland, Østerrike, Russland, svekket gjennom år av krigføring i den første verdenskrig, og andre land som Tsjekkoslovakia og Litauen, noe som førte til at Polen ble en multietnisk stat.

Den andre verdenskrig – den største og grusomste tragedie i Polens historie – ble et faktum den 1. september 1939, da Tyskland angrep Polen. Kort etter, den 17. september, angrep Sovjetunionens Røde armé Polen fra øst, ifølge de hemmelige klausulene i Molotov-Ribbentrop-pakten. Med dette var deling av Polen mellom Tyskland og Sovjet avsluttet. Det polske territoriet var under krigen okkupert av Sovjetunionen og Tyskland frem til 1941, da Tyskland angrep Sovjetunionen og tyskerne erobret hele det polske territoriet fra Sovjetene.

Regimet til Hitler slo ekstra hardt mot den polske sivilbefolkning og påførte den ufattelige lidelser. De tyske nazistene myrdet over 6 millioner polske statsborgere, hvorav over halvparten jøder, i tillegg til enorme materielle ødeleggelser der blant annet Warszawa, da en av Europas aller vakreste byer (Østens Paris) ble bokstavelig talt jevnet med jorden, og med dette skjedde et ugjenopprettlig tap av en flerhundreårig kulturell og materiell eiendom. Systematisk plyndring og ødelegging av kunstverk ble igangsatt av Nazi-Tyskland, som ønsket å eliminere den polske kulturen.

I det okkuperte Polen oppstod en av de mest effektive, omfattende og organiserte undergrunnsbevegelser, som hadde de fleste attributter til en ”normal” stat – en sentraladministrasjon, hær og arsenalproduksjon, rettsvesen, rikt kulturliv (undergrunnsforlag og en omfattende undergrunnslitteratur) samt administrasjon i enhver powiat. Den sterkeste og mest effektive motstandsbevegelsen i det okkuperte Europa var således Armia Krajowa (AK). I 1944 bestod AK av 380 tusen soldater. AKs etterretningsvesen forsynte den britiske etterretningstjenesten med omfattende informasjon av stor betydning, blant annet Hitlers ”vidundervåpen” V-1 og V-2 eller tysk kjemisk våpen.

Fra 1. august til 2. oktober 1944 utspilte det største motstandsopprøret i det okkuperte Europa seg, kjent som Warszawa-oppstanden (polsk Powstanie Warszawskie), hvor det foruten AK kjempet en rekke andre væpnede organisasjoner som NSZ eller AL. Opprørets mål var å frigjøre den polske hovedstaden og danne en regjering i et selvstendig Polen. Opprøret falt sammen som følge av mangel på ressurser og mangel på hjelp utenfra. Opprørerne ventet forgjeves på hjelp fra Den røde armé, som befant seg på andre side av Wisła. Warszawas sivilbefolkning ble under oppstanden enten myrdet eller fordrevet, og byen ble jevnet med jorden. Store deler av motstandsbevegelsen ble utryddet av tyskerne.

Mange av de tyske nazistenes utryddelses- og arbeidsleirer ble oppført på polsk jord under den tyske okkupasjonen, der nazistenes ofre ble transportert. Hundretusener polakker ble brutalt fordrevet fra sine hjem, og deportert til arbeidsleirer i Tyskland, mens Tyskland begynte å kolonisere de polske områdene med tyskere.

Sovjetene undertrykket likeledes den polske befolkning, der massemordet på polske offiserer i Katyń-massakeren er et grusomt eksempel. Sovjetene sendte også hundretusener av polakker til arbeidsleire i Sibir og andre steder som Kasakhstan.

Republikken ble gjenopprettet etter krigen, men som følge av sovjetisk-britisk-amerikanske avtaler ble landegrensene endret vestover, og Polen ble etter hvert gjort om til et kommunistdiktatur, i praksis styrt fra Sovjetunionen. I 1980-årene kjempet polakkene seg til større selvstendighet via den første frie fagforeningen Solidaritet under ledelse av Lech Wałęsa, noe som etter hvert ledet til at Polen som første kommunistland bak jernteppet utlyste frie valg og dermed kvittet seg med kommunistisk styre i 1989. Polens politiske ambisjoner ledet til NATO-medlemskap i 1999 og EU-medlemskap i 2004.

[rediger] Administrativ inndeling

Polen er delt inn i 16 voivodskaper (województwo, flertall województwa). Voivodskapene deles ytterligere inn i mindre administrative enheter som powiat (314) og gmina (2 478).

		Voivodskap	Hovedstad	Areal (km²)	Folketall(1)
	1	dolnośląskie (Nederschlesiske voivodskap)	Wrocław	19 947	2 888 232
	2	kujawsko-pomorskie (Kujaviskpommerske voivodskap)	Bydgoszcz/Toruń(2)	17 972	2 068 253
	3	lubelskie (Lublin-voivodskapet)	Lublin	25 122	2 179 611
	4	lubuskie (Lubusz-voivodskapet)	Gorzów Wielkopolski/Zielona Góra(3)	13 988	1 009 198
	5	łódzkie (Łódź-voivodskapet)	Łódź	18 219	2 577 465
	6	małopolskie (Lillepolske voivodskap)	Kraków	15 183	3 266 187
	7	mazowieckie (Masoviske voivodskap)	Warszawa	35 557	5 157 729
	8	opolskie (Opole-voivodskapet)	Opole	9 412	1 047 407
	9	podkarpackie (Subkarpatiske voivodskap)	Rzeszów	17 846	2 098 263
	10	podlaskie (Podlasie-voivodskapet)	Białystok	20 187	1 199 689
	11	pomorskie (Pommerske voivodskap)	Gdańsk	18 314	2 199 043
	12	śląskie (Schlesiske voivodskap)	Katowice	12 334	4 685 775
	13	świętokrzyskie (Święty Krzyż-voivodskapet)	Kielce	11 710	1 285 007
	14	warmińsko-mazurskie (Ermenlandskmasuriske voivodskap)	Olsztyn	24 173	1 428 601
	15	wielkopolskie (Storpolske voivodskap)	Poznań	29 827	3 372 417
	16	zachodniopomorskie (Vestpommerske voivodskap)	Szczecin	22 892	1 694 178
	(1) per 01.01.06 (2) Bydgoszcz er sete for voivoden, mens Toruń er sete for den lokale sejmik (3) Gorzów Wielkopolski er sete for voivoden, mens Zielona Góra er sete for den lokale sejmik

Navnene på voivodskapene skal i sin fulle form skrives sammen med województwo, for eksempel województwo wielkopolskie (Storpolske voivodskap).

[rediger] Byer

De største polske byer med over 100.000 innbyggere:

	by	innbyggertall(1)	voivodskap
1	Warszawa	1 697 596	mazowieckie
2	Łódź	767 628	łódzkie
3	Kraków	756 629	małopolskie
4	Wrocław	635 932	dolnośląskie
5	Poznań	567 882	wielkopolskie
6	Gdańsk	458 053	pomorskie
7	Szczecin	411 119	zachodniopomorskie
8	Bydgoszcz	366 074	kujawsko-pomorskie
9	Lublin	354 967	lubelskie
10	Katowice	317 220	śląskie
11	Białystok	294 864	podlaskie
12	Gdynia	252 791	pomorskie
13	Częstochowa	246 890	śląskie
14	Sosnowiec	226 034	śląskie
15	Radom	227 018	mazowieckie
16	Kielce	208 193	świętokrzyskie
17	Toruń	208 007	kujawsko-pomorskie
18	Gliwice	199 451	śląskie
19	Zabrze	191 247	śląskie
20	Bytom	187 943	śląskie
21	Bielsko-Biała	176 864	śląskie
22	Olsztyn	174 473	warmińsko-mazurskie
23	Rzeszów	163 069	podkarpackie
24	Ruda Śląska	146 582	śląskie
25	Rybnik	141 580	śląskie
26	Tychy	131 153	śląskie
27	Dąbrowa Górnicza	130 128	śląskie
28	Opole	128 268	opolskie
29	Płock	127 461	mazowieckie
30	Elbląg	127 275	warmińsko-mazurskie
31	Wałbrzych	126 465	dolnośląskie
32	Gorzów Wielkopolski	125 416	lubuskie
33	Włocławek	119 939	kujawsko-pomorskie
34	Zielona Góra	118 221	lubuskie
35	Tarnów	117 560	małopolskie
36	Chorzów	114 686	śląskie
37	Kalisz	108 841	wielkopolskie
38	Koszalin	107 886	zachodniopomorskie
39	Legnica	105 750	dolnośląskie
(1) per 01.01.06

	befolkningsfordeling i byer	antall byer (2005)
1	>1 000 000	1
2	500 000 - 1 000 000	4
3	250 000 - 500 000	8
4	100 000 - 250 000	26
5	50 000 - 100 000	54
6	20 000 - 50 000	138
7	10 000 - 20 000	177
8	<10 000	445
til sammen: 887 byer

Agglomerasjoner/konurbasjoner med over 1 million innbyggere:

	agglomerasjon/konurbasjon	folketall (2005)
1	Górnośląski Okręg Przemysłowy/Górnośląskie Zagłębie Węglowe (Øverschlesiske industriområde) (1)	3 487 000
2	Aglomeracja warszawska (Warszawa-agglomerasjonen)	2 870 000
3	Aglomeracja łódzka (Łódź-agglomerasjonen)	1 108 600
4	Trójmiasto (Trippelbyen) (2)	1 080 700
5	Aglomeracja krakowska (Kraków-agglomerasjonen)	1 024 000
(1) også kjent som aglomeracja katowicka (Katowice-agglomerasjonen) (2) også kjent som aglomeracja gdańska (Gdańsk-agglomerasjonen)

[rediger] Religion

Over 34,3 millioner polakker er døpt i den romerskkatolske kirke, noe som utgjør nesten 89,9 % av befolkningen. Regner man den romerskkatolske, greskkatolske, armenske og bysantinskslaviske kirke under ett, er over 34,4 millioner polakker medlemmer av den katolske kirke (90,1 % av befolkningen).

De ortodokse kirker består av over 600.000 troende og geistlige (1,6 % av befolkningen), de protestantiske – over 149.000 (0,4 %), de gammelkatolske – nesten 48.000 (0,1 %), mens andre trossamfunn består sammenlagt av omtrent 136.500 troende (0,35 %), hvorav Jehovas vitner utgjør størsteparten med over 128.000 troende. 2,8 millioner (7,45 %) polakker definerer seg som ikke-troende.

Tre av de kristne konfesjonene har sine røtter i Polen, det vil si at de oppstod i Polen eller i polske miljøer i utlandet – dette er Mariaviteskirken, Den polskkatolske kirke og Den greskkatolske kirke.

Katedralen i Poznań

Den ortodokse Maria Magdalena-kirken i Warszawa

Den protestantiske kirke i Pszczyna

Tempel-synagogen i Kraków

[rediger] Geografi

Polens moderne grenser formet seg i 1945, etter at andre verdenskrig var slutt. I forhold til 1939 ble Polens grenser skjøvet vestover mot tidligere tyske områder, på bekostning av de østlige områdene som ble avgitt til Sovjetunionen.

Lengden av Polens grenser utgjør 3511 km, hvorav 440 km er kystgrense (Østersjøkysten, som ikke er Polens egentlige grense, utgjør 788 km). Landet strekker seg 649 kilometer fra nord til sør og 689 kilometer fra øst til vest. Polen grenser med følgende land:

I vest med Tyskland (467 km)
I sør med Tsjekkia (796 km) og Slovakia (541 km)
I øst med Ukraina (535 km) og Hviterussland (418 km)
I nord med Litauen (104 km) og Russland (Kaliningrad-enklaven) (210 km).

I forhold til størrelsen på areal ligger Polen på niende plass i Europa, og på åttende plass når det gjelder folketall.

Polens geometriske midtpunkt befinner seg i landsbygden Piątek ved Łęczyca. Europas eldste beregnede geometriske midtpunkt (1775) befinner seg i Suchowola ved Sokółka, i Podlasie-voivodskapet.

[rediger] Klima

Klimaet i Polen er temperert. I øst er det innenlandsklima, i vest er klimaet derimot et mer maritimt preget regnklima. Om sommeren er middeltemperaturen mellom 16,5 °C og 20 °C, om vinteren – mellom -6 °C og 0 °C. Den gjennomsnittlige årlige lufttemperaturen i Polen utgjør 7 – 8 °C (utenom fjellområdene). Landets østlige regioner kan fra tid til annen ha meget kalde vintrer som følge av kalde luftmasser fra øst. Den årlige gjennomsnittsnedbøren ligger rundt 600 mm. Nedbøren er relativt jevnt fordelt over hele landet, men det samme kan ikke sies om dens årlige sammensetning; 2/3 av nedbøren hører til sommerhalvåret. Polen ligger i et område med overvekt (60 %) av vestlige vinder (nordvestlige og sørvestlige). Østlige vinder blåser først og fremst og vinteren, sjeldnere er derimot sørlige og nordlige vinder.

[rediger] Vegetasjon

Mer enn en 25 % av Polen er dekket av barskog, hovedsakelig furu, gran og lerk. I den næringsrike jorden i lavlandsområder vokser løvskog, med arter som bøk, eik, osp, ask og or. I Polen finnes noen av Europas eldste og best bevarte skoger, og det er opprettet flere naturreservater med bevart urskog, blant annet den kjente Białowieża-skogen.

[rediger] Landskap

Størstedelen av Polen består av lavland (del av den nordeuropeiske lavsletten), som strekker seg fra østersjøkysten i nord til fjellområdene i sør. Tradisjonelt sett er det vanlig og dele Polen inn i fem topografiske områder fra nord til sør; kystsletten, innsjøområdene, de sentrale slettene, dalførene og lavlandsområdene i sør og fjellområdene. Østersjøkysten mangler naturhavner med unntak av Gdańsk-Gdynia-regionen og Szczecin-området nordvest i Polen. Nordøstregionen (innsjøområdene) er ikke særlig befolket og brukes ikke som jordbruks- eller industriområde, som følge av at regionen ikke er rik på naturlige ressurser. I sør og i vest for innsjøområdene finnes de sentrale slettene, som strekker seg sørvestover til Sudetene ved grensen med Tsjekkia og Slovakia og sørøstover til Karpatene ved grensen med Tsjekkia, Slovakia og Ukraina. Gjennomsnittshøyden i det polske landskapet er 173 m o.h., og kun 3 % av landets områder, langs den sørlige grense, overstiger 500 m o.h. Det høyeste punktet er fjellet Rysy, som reiser seg 2499 m o.h. Langs Gdańsk-bukten finnes et område på omtrent 60 km² som ligger under havnivået.

Kystslettene er en lavtliggende region formet av sedimentavleiringer fra sjøen. Kystlinjen ble skapt gjennom sjøens aktivitet etter at isbreene trakk seg unna. Østersjøkysten er hovedsakelig en utligningskyst, men kantes av Pommern-bukten i nordvest (på Tysklands grense) og Gdańsk-bukten i øst. Her munner to store elver ut – Odra i den førstnevnte, og Wisła, som danner et stort delta i den sistnevnte.

Sør for kystslettene ligger innsjøområdene, hvor man finner noen av Europas best bevarte urskoger. Innsjøområdene deles i hovedsak i to deler av en rekke elver. De nordvestlige områdene, sør for Østersjøkysten, nord for elvene Warta og Notec, samt vest for elven Wisła, kalles pojezierze pomorskie (pommerske sjøplatå). Resten av innsjøområdene, som hovedsakelig er området øst for Wisła, kalles for pojezierze mazurskie (masuriske sjøplatå), og utgjør samtidig den største delen av innsjøområdene. Pojezierze mazurskie består av en rekke større innsjøer, deriblant Polens to største innsjøer – Śniardwy (113,8 km²) og Mamry (104,4 km²). Mesteparten av Polens 9300 innsjøer som er større enn 10 000 m², befinner seg i den nordlige delen av innsjøområdene, hvor de utgjør cirka 10 % av landarealet.

Sør for innsjøområdene ligger det sentrale slettelandet, som strekker seg i hele landets bredde. Terrenget er for det meste flatland, men brytes enkelte steder av nederoderte morener eller smeltevannsdaler. Det sentrale slettelandet deles av en rekke større elver, som Bug, Wisła, Notec, Warta eller Odra. Odra avtegner de Schlesiske lavlandene i sørvest, mens Wisła definerer lavlandene i de østlig-sentrale delene av Polen.

Sør for det sentrale slettelandet finnes dalførene, et belte med bredde fra 90 til 200 km, hvor landet hever seg i et løsdekket platå i 300-500 meters høyde. Topografien til dette området er inndelt transversalt i høyere og lavere høyder, og i den øvre del av Śląsk (Schlesien) finnes store kullfelter.

Det sørligste topografiske området (fjellområdene) befinner seg øst langs Polens sørlige grense, og formes hovedsakelig sørvest av Sudety (Sudetene) og sørøst av Karpaty (Karpatene). Høyest i Sudety er Karkonosze med toppen Śnieżka (1602 m o.h.). De polske Karpater, eller Vest-Karpatene, omfatter først og fremst kalksteinformasjonene Beskidy (Beskidene). De polske Karpatene er landets høyeste og mest maleriske fjell. De er den nordligste delen av en mye større fjellkjede som strekker seg langs Østerrike, Tsjekkia, Slovakia, Ukraina, Ungarn, Serbia og Romania. I sørlig retning av de polske Karpatene går den polske delen av Tatry (Tatra-fjellene), med landets høyeste fjell, Rysy, på 2499 m o.h.

[rediger] Fauna

I Polen finnes 85 forskjellige slag av pattedyr, 220 slag hekkefugler, 8 slag øgler, 17 slag krypdyr og 55 slag fisk. De fleste større pattedyrartene, som for eksempel bison (visent), elg eller gaupe, er nå utryddet i sin naturlige bestand, men flere av artene er imidlertid bevart i naturreservater. Dette gjelder blant annet bisonarten i Białowieża-skogen (Puszcza Białowieska), som ligger ved grensen mellom Polen og Hviterussland. Av andre eksempler kan nevnes murmeldyr og gemser i Tatra-området.

gemser	rev	visent	salamander
gaupe	stork	dåhjort

[rediger] Turisme

Polen har blitt et populært feriemål. I 2005 besøkte 15,1 millioner turister landet. Polen er en interessant destinasjon for alle som ønsker å besøke gamle byer, oppleve rik kultur og tradisjoner, eller beundre maleriske landskap. Hovedattraksjonene i Polen er badestedene langs Østersjøkysten, feriestedene i Karpatene (Karpaty) og Sudetene (Sudety), og Polens utallige historiske og kulturelle steder. Flest turister drar til store og gamle byer som Warszawa, Kraków eller Gdańsk (Danzig). Andre kjente steder omfatter blant annet saltgruven Wieliczka, renessansebyen Zamość, gamlebyen i Wrocław, Poznań og Lublin, eller middelalderbyen Toruń (Thorn), fødestedet til astronomen Nikolaus Kopernikus. Av interesse er også konsentrasjonsleiren "Auschwitz" i Oświęcim (Auschwitz), og andre steder relatert til de tyske nazistenes holocaust. Innsjøområdet Masuria nordøst i Polen med dets maleriske landsbyer og Den tyske Ordens slott er også blitt et populært reisemål. Sør for Białystok ligger den kjente Białowieża-skogen (Puszcza Białowieska), hvor man finner sjeldne pattedyrarter som for eksempel bison (visent).

[rediger] Verdensarven

13 steder i Polen er først opp på UNESCOs liste over verdens kulturarv:

• 1978 – Krakóws historiske senter
• 1978 – Saltgruven Wieliczka
• 1979 – Konsentrasjonsleiren Auschwitz
• 1980 – Warszawas historiske senter
• 1979, 1992 – Białowieża-skogen
• 1992 – Gamlebyen i Zamość
• 1997 – Middelalderbyen Toruń (Thorn)
• 1997 – Den tyske Ordens slott i Malbork (Marienburg)
• 1999 – Kulturlandskapet Kalwaria Zebrzydowska
• 2001 – Fredskirkene i Jawor og Świdnica
• 2003 – Trekirker i sørlige Lille-Polen
• 2004 – Mużakowski-parken
• 2006 – Folkehallen i Wrocław (Breslau)

[rediger] Badesteder

Det finnes en rekke badesteder på østersjøkysten som Wolin-øyen, som ligger nært den tyske grensen, og kysten av Pommern (pomorze). Andre populære badesteder er blant annet Świnoujście, Kołobrzeg, Hel, Jurata, Sopot eller Krynica Morska, for å nevne noen få.

[rediger] Fjellsteder

Sør i Polen finnes brede muligheter for ski og fjellturer. Eksempler er Karpatene (Karpaty) og Sudetene (Sudety). I Karkonosze-fjellene, som utgjør en del av Sudetene, finnes en rekke turistsentre som for eksempel Karpacz eller Szklarska Poręba. Andre kjente vintersportssteder er Zakopane i Tatra-fjellene, Szczyrk, Krynica Beskidzka eller Szczawnica og Krościenko i Pieniny-fjellene.

[rediger] Kultur

Polens kultur er nært knyttet til landets innviklede historie, som i over 1000 år har utformet den polske livsstilen. Den polske nasjonalkulturen har utviklet seg på en møteplass mellom den latinske og bysantinske verden, kjennetegnet av en kontinuerlig dialog mellom de mange ulike etniske grupper i Polen gjennom tidene. Polens befolkning har alltid tatt godt vare på utenlandske kunstnere og artister, og har vært ivrig til å følge opp moter og trender fra andre land. På 1800- og 1900-tallet vektla man i Polen ofte kulturell avansement fremfor politisk eller økonomisk aktivitet. Det er blant annet disse forhold som har bidratt til den polske kunsts mangfoldige karakter med all dens komplekse nyanser. Kulturdialog og –forståelse har vært et av hovedkaraktertrekkene ved de polske tradisjoner over århundrene. Skikker, manérer eller klesdrakter har gjenspeilet påvirkning fra øst og vest, og reflektert landets beliggenhet. Det er særlig representasjonskunsten som har blitt gjenstand for innflytelse fra vestlige land, i første rekke Italia, Tyskland og Frankrike, mens folkekunsten viser østlig innflytelse, og har utviklet et noe mer nasjonalt særpreg.

[rediger] Kjente polakker

Pave Johannes Paul II (Karol Wojtyła), Maria Skłodowska-Curie, Frédéric Chopin (Fryderyk Chopin), Henryk Wieniawski, Karol Szymanowski, Ignacy Jan Paderewski, Artur Rubinstein, Jan III Sobieski, Tadeusz Kościuszko, Helena Modrzejewska, Jan Matejko, Kazimierz Pułaski, Lech Wałęsa, Roman Polański, Witold Gombrowicz, Józef Piłsudski, Adam Mickiewicz, Teodor Józef Konrad Korzeniowski, Nikolaus Kopernikus (Mikołaj Kopernik), Johannes Hevelius (Jan Heweliusz)

Polske nobelprisvinnere

• 1903 – Maria Skłodowska-Curie (fysikk)
• 1905 – Henryk Sienkiewicz (litteratur)
• 1911 – Maria Skłodowska-Curie (kjemi)
• 1924 – Władysław Reymont (litteratur)
• 1980 – Czesław Miłosz (litteratur)
• 1983 – Lech Wałęsa (fredsprisen)
• 1996 – Wisława Szymborska (litteratur)

Nobelprisvinnere på en eller annen måte knyttet til Polen

• 1907 – Albert Abraham Michelson (fysikk) (født i Strzelno, av polsk avstamning - amerikansk statsborger)
• 1920 – Walther Hermann Nernst (kjemi) (født i Wąbrzeźno, av tyskpolsk avstamning - betraktet seg selv som tysk og snakket kun på tysk)
• 1935 – Irène Joliot-Curie (kjemi) (av franskpolsk avstamning; datteren til Maria Curie – fransk statsborger - snakket noe polsk men betraktet seg selv som fransk)
• 1944 – Isidor Isaac Rabi (fysikk) (født i Rymanów, av polsk avstamning - amerikansk statsborger)
• 1950 – Tadeusz Reichstein (medisin) (født i Włocławek – sveitsisk statsborger, kunne snakke på polsk)
• 1977 – Andrzej W. Schally (medisin) (født i Wilno (Vilnius), av polsk avstamning - amerikansk statsborger, kunne snakke på polsk som ung)
• 1978 – Isaac Bashevis Singer (litteratur) (født og oppvokst i Radzymin – amerikansk statsborger)
• 1978 – Menachem Begin (fredsprisen) (født i Brześć Litewski, av polskjødisk avstamning)
• 1981 – Roald Hoffmann (kjemi) (født i Złoczów, av polskjødisk avstamning - amerikansk statsborger)
• 1992 – Georges Charpak (fysikk) (født i Dąbrowica, av polskukrainsk avstamning - fransk statsborger)
• 1994 – Shimon Peres (fredsprisen) (født i Wieniawa, av polskjødisk avstamning - israelsk statsborger)
• 1995 – Józef Rotblat (fredsprisen) (født i Warszawa – polsk og britisk statsborger, kunne snakke på polsk; påpekte at han var polakk med britisk pass)
• 1996 – Harold Walter Kroto (kjemi) (født i Krotoszyn – britisk statsborger)
• 2004 – Frank Wilczek (fysikk) (av polskitaliensk avstamning – amerikansk statsborger)
• 2004 – Aaron Ciechanover (kjemi) (født i Haifa, av polsk avstamning)

[rediger] Kunst

Polsk kunst har alltid gjenspeilet verdensmoter, men samtidig har den aldri mistet sin unike karakter. Opp gjennom historien har polske byer reflektert hele spekteret av europeiske stiler, der Polens østlige grenser markerte enden av vestlig arkitekturpåvirkning på kontinentet. Historien har ikke vært særlig godhjertet mot Polens arkitektoniske monumenter. Allikevel har mange gamle byggverk bestått: slott, kirker, herregårder, ofte unik i regional eller europeisk sammenheng. Noen av dem har blitt omhyggelig restaurert (for eksempel Wawel i Kraków), eller blitt fullstendig rekonstruert etter å ha blitt ødelagt under annen verdenskrig (blant annet gamlebyene i Warszawa, Gdańsk og Wrocław). Kazimierz Dolny og Toruń er eksempler på godt bevarte middelalderbyer. Zamość regnes som Europas best bevarte renessanseby, mens Kraków gjenkjennes som en av de best bevarte urbankompleksene i gotikk- og renessansestil i Europa. Under middelalderen og renessansen var Kraków et viktig kultursentrum. Stanisław August-perioden – overgangen mellom rokokko og nyklassisisme – var også en viktig periode i Polens kunsthistorie. Den kunstelskende kongen Stanisław August Poniatowski grunnla et kunstakademi og flere palassbygninger i Warszawa, blant annet arkitekturkomplekset Łazienki. Det ble også grunnlagt et eget utdanningsdepartement, det første av denne typen i Europa, som av flere polske og vestlige historikere også ansees for å være verdens første. I Vilnius (polsk Wilno) finnes flere barokk- og renessansekirker. Lviv (polsk Lwów) er et enestående eksempel på et urbankompleks i barokk-, gotikk- og renessansestil, med tydelig påvirkning fra den ortodokse og armenske kirke. Polsk kirkearkitektur fortjener også spesiell oppmerksomhet. Noen interessante bygninger har blitt reist under kommunistregimet i sosialrealistisk stil. Nylig har også noen bemerkelsesverdige eksempler på moderne arkitektur blitt bygd.

På 1800-tallet, da Polen ikke lenger var en selvstendig stat, rettet kunsten seg mot sterke nasjonale motiv, omkring kunstskolene i Warszawa, Kraków og Vilnius. Det ble utviklet et patriotisk historiemaleri, med Jan Matejko som den fremste representant. Hans malerier fremstiller betydningsfulle hendelser i Polens historie, og han ble selv landets nasjonalmaler. Stanisław Witkiewicz var en ivrig tilhenger av realismen, med dens hovedrepresentant Józef Chełmoński. Młoda Polska (Det unge Polen)-bevegelsen var vitne til oppstandelsen av moderne polsk kunst, med navn som Jacek Malczewski, Stanisław Wyspiański, Józef Mehoffer, og en gruppe polske impresjonister. På 1900-tallet representerte avantgardekunstnerne flere forsjellige skoler og trender, og flere polske kunstnere nådde internasjonal anerkjennelse, samtidig som de satte sitt preg på det vestlige kunstliv. Disse omfattet blant annet Tadeusz Makowski, som var påvirket av kubismen, Władysław Strzemiński og Henryk Stażewski, som var eksponenter for konstruktivismen, eller malerne Moïse Kisling og Louis Marcoussis, som begge virket i utlandet. Fremstående moderne polske kunstnere omfatter Roman Opałka, Leon Tarasewicz, Jerzy Nowosielski, Wojciech Siudmak, og Mirosław Balka og Katarzyna Kozyra i den yngre generasjon. De mest anerkjente polske skulptørene er Xawery Dunikowski, Katarzyna Kobro, Alina Szapocznikow og Magdalena Abakanowicz. Etter mellomkrigstiden har Polsk kunst- og dokumentarfotografi nytt verdensvid anerkjennelse. På 60-tallet ble den polske plakatskole grunnlagt, med Henryk Tomaszewski og Waldemar Świerzy i spissen.

Polske museer viser frem bemerkelsesverdige kunstsamlinger – mesterverkt som omfatter Leonardo da Vincis ”Pike med røyskatt” i Czartoryski-museet i Kraków, Veit Stoß’ høyalter i Mariakirken i Kraków, eller ”Den ytterste dom” av Hans Memling i nasjonalmuseet i Gdańsk for å nevne kun noen få.

Høyalteret av Veit Stoß i Maria-kirken i Kraków

Pike med røyskatt av Leonardo da Vinci

[rediger] Litteratur

Polsk middelalderlitteratur (helt opp til renessansen) var først og fremst av religiøs karakter, gjennomgående preget av katolske former og ideer. Latin var det dominerende litterære språk, men man finner også verker skrevet på folkemålet, blant annet Bogurodzica, som gjennom mange år var Polens uoffisielle nasjonalsang. Et viktig verk i den polske middelalderlitteraturen er Jan Długosz’ store Historia polonica (Polsk historie), skrevet på 1400-tallet.

1500-tallet åpnet for polskspråklig litteratur med Mikołaj Rej, som grunnla de polske prosatradisjonene. Den første store polske lyriker var Jan Kochanowski, som med sin poesi gjorde seg gjeldende som ledende representant for den europeiske renessanselitteraturen, med stor innflytelse på den lyriske tradisjon i Polen. Jesuitten Maciej Sarbiewski, en av de største barokkpoetene, skrev i første halvdel av 1600-tallet verker på latin inspirert av motreformasjonen. Opplysningstiden som kunstepoke begynte relativt sent i Polen. Den viktigste forfatteren her var kanskje Ignacy Krasicki, som sies å ha skrevet den første polske roman, Mikołaja Doświadczyńskiego przypadki. Under opplysningstiden oppstod den polske journalistikken, med blant annet Hugo Kołłątaj i spissen. Et enestående verk fra denne epoken er romanen Podróż do Ciemnogrodu av greve Stanisław Potocki.

På 1800-tallet, da Polen hadde mistet sin selvstendighet, oppstod en mer nasjonal, romantisk litteratur. Det store gjennombrudd kom med den viktigste polske nasjonalepos Pan Tadeusz (1834) av Adam Mickiewicz. Poetene Adam Mickiewicz, Juliusz Słowacki og Zygmunt Krasiński („De tre bardene”), ble spirituelle ledere for den undertrykte nasjon, og profeterte dens gjenoppstandelse. Dramatikeren Juliusz Słowacki regnes av mange litteraturhistorikere som den fremste forfatter i teaterets historie. I annen halvdel av 1800-tallet utviklet litteraturen seg i mer realistisk retning (positivismen). Store navn her er nobelprisvinneren Henryk Sienkiewicz med blant annet Quo vadis (1896), Bolesław Prus, Stefan Żeromski og Władysław Reymont (Nobelprisen 1924).

Mot århundreskiftet oppstod Młoda Polska (”Det unge Polen” – den polske modernismen), et selvbestemt navn på en gruppe symbolistiske diktere i perioden 1890-1918, med blant annet Stanisław Przybyszewski i spissen. Slagordet sztuka dla sztuki (”Kunst for kunstens skyld”) viser til at kunsten er et mål i seg selv, mens trykket legges på individualismen og den enhetlige opplevelse. Samtidig kontinuerer noen forfattere frigjøringsproblematikken. Stanisław Wyspiański skrev historiske, symbolske skuespill. Mellomkrigslitteraturen holdte på den modernistiske lyrikken, med blant annet Julian Przybos, Adam Ważyk og Czesław Miłosz (Nobelprisen 1980), andre dyrket romansjangeren, blant annet Witold Gombrowicz og Leon Kruczkowski. Tidlig på 1900-tallet dukket det opp mange enestående litterære verker som følge av kulturdialog i Polens østlige områder (Kresy) med Wilno og Lwów (Vilnius og Lviv) som hovedsentre for kunsten. Kresy var den kulturelle møteplassen for mange etniske og nasjonale grupper, og verker av Bruno Schulz, Bolesław Leśmian og Józef Czechowicz ble skrevet her. Sør i Polen ble Zakopane vitne til Stanisław Ignacy Witkiewicz’ (Witkacy) avantgardeverker.

Annen verdenskrig ble utgangspunktet til en betydelig undergrunnslitteratur, og både under og etter krigen skrev mange forfattere om krigshendelsene, okkupasjonstiden og polakkenes og jødenes lidelser. Som følge av andre verdenskrig fant mange polske forfattere seg i eksil i utlandet, og flere samlet seg rundt eksiltidsskriften Kultura i Paris drevet av Jerzy Giedroyć. Gruppen eksilforfattere omfattet blant annet Witold Gombrowicz, Gustaw Herling-Grudziński, Sławomir Mrożek eller Zbigniew Herbert. Andre viktige forfattere fra denne tiden er Tadeusz Różewicz, Czesław Miłosz (Nobelprisen 1980) og Wisława Szymborska (Nobelprisen 1996). De hører alle med blant 1900-tallets mest enestående polske poeter, romanforfattere og dramatikere. 60- og 70-tallet førte med seg en fornyelse av den historiske roman, og Stanisław Lem ble internasjonalt kjent for sine science fiction-romaner. I sine verker forutså han et stort antall vitenskapelige oppdagelser, som blant annet utviklingen av bioteknologien, nettverk, eller virtuell virkelighet.

Adam Mickiewicz

Zygmunt Krasiński

Władysław Reymont

[rediger] Musikk

[rediger] Klassisk musikk

Historien til den polske musikken omfatter alle epoker fra middelalderen og helt frem til moderne tider. Polske komponister har spilt en viktig rolle både i den europeiske kultur og vært gjeldende i verdenssammenheng. I Polen er det særlig den folkemusikalske tradisjonen som har stått sterk. Musikken har i tillegg vært preget av Polens sterke nasjonalfølelse og særegne historie. Dette kommer til uttrykk blant annet hos den mest kjente polske komponist Frédéric Chopin (Fryderyk Szopen), som allment regnes som verdens betydeligste klaverkomponist. Chopin tok i bruk nasjonale former som masurka og polonese, og hentet flere motiver fra den polske folkemusikken. Siden 1927 har Den Internasjonale Frédéric Chopin-pianokonkurranse (Międzynarodowy Konkurs Pianistyczny imienia Fryderyka Chopina), verdens eldste monografiske pianokonkurranse og en av verdens mest prestisjefulle pianokonkurranser, blitt holdt hvert fjerde år i Warszawa. Av andre verdenskjente polske komponister kan nevnes den romantiske fiolinvirtuos Henryk Wieniawski, pianisten og politikeren Ignacy Jan Paderewski, eller den allsidige Karol Szymanowski som komponerte både scenisk musikk og konsertmusikk. Grunnleggeren til Polens nasjonalopera er Stanisław Moniuszko. Store navn blant 1900-tallets komponister er Grażyna Bacewicz, Witold Lutosławski, Krzysztof Penderecki, Henryk Mikołaj Górecki, samt Wojciech Kilar, den sistnevnte hovedsakelig kjent for sin filmmusikk.

Polske utøvere har også gitt et vesentlig bidrag til den klassiske musikk. Verdenskjente navn her er blant annet Artur Rubinstein, Henryk Szeryng, Grzegorz Fitelberg, Bronisław Huberman, Aleksander Reichman, Jerzy Maksymiuk, Wanda Wiłkomirska, Władysław Szpilman, Krystian Zimerman, Ida Haendel, Grażyna Bacewicz eller Roman Totenberg for å nevne noen få.

Etter den annen verdenskrig har staten overtatt alle musikkinstitusjoner. Landet har 9 operascener, 12 operettescener, 21 musikkteatre, 22 filharmonier, 10 musikkhøyskoler i tillegg til over 120 musikkskoler og en rekke folkemusikk- og folkedansgrupper (de mest kjente er Mazowsze og Śląsk).

Frédéric Chopin

Henryk Wieniawski

Witold Lutosławski

Krzysztof Penderecki

[rediger] Jazzmusikk

Polske musikere har hatt betydelige suksesser innen jazzmusikken, og har skapt en særegen stil som ofte benevnes den polske jazzskole. Den polske jazzmusikken oppnådde spesielt stor anerkjennelse i Polen og i utlandet på 60- og 70-tallet. Til de verdenskjente polske jazzartister hører blant annet Krzysztof Komeda, Adam Makowicz, Tomasz Stańko, Urszula Dudziak eller Michał Urbaniak.

[rediger] Populærmusikk

Den polske populærmusikken skiller seg ikke i stor grad fra populærmusikken i andre land, foruten bruk av det polske språket og i enkelte tilfeller bruken av karakteristiske melodiske og rytmiske idiomer fra den polske folkemusikken. Med unntak av noen få tilfeller er dens rekkevidde først og fremst relatert mot det polske marked.

[rediger] Film

Det mangler ikke polakker blant kinoens pionerer. De første polske filskaperne på overgangen mellom 1800- og 1900-tallet var Kazimierz Prószyński (oppfinneren og konstruktøren av en av verdens første kameraer – pleografen – bygd før brødrene Lumière patenterte sin oppfinnelse) som filmet korte scener fra dagliglivet i Warszawa (Ślizgawka w Łazienkach), samt Bolesław Matuszewski, som laget korte dokumentarfilmer (blant annet keiser Wilhelm II’s visitt i St Petersburg 1897) som operatør i brødrene Lumières firma. I 1910 laget Władysław Starewicz verdens første dukkefilm ved bruk av stop-motion (Piękna Lukanida – premiere i Moskva 1912). Den første lengre polske film ble laget i 1908 (Antoś po raz pierwszy w Warszawie). Det første faste kino i Polen oppstod i 1899 i Łódź på Piotrkowska-gaten, kalt Teatr Żywych Fotografii. Den første polske lydfilmen – Moralność Pani Dulskiej, oppstod i 1930. I 1948 ble det opprettet en filmskole i Łódź, og resultatet ble en oppblomstring av den polske filmindustrien i de følgende årene. Flere anerkjente regissører har utdannet seg her og vært med på å gjøre polsk film internasjonalt kjent, blant dem Roman Polański (Kniven i vannet (1962) (nominert til Oscar), Rosemary’s baby (nominert til Oscar), Frantic, Pianisten), Andrzej Wajda (De 63 dager (1957), Aske og diamanter (1958)), Andrzej Munk (Eroica (1958)), Jerzy Kawalerowicz (Nonnen og djevelen (1961)) eller Krzysztof Zanussi. Andrzej Wajdas film tilbyr en innsiktsfull analyse av hva som er universelt i den polske erfaring – kampen for å bevare sin menneskelige verdighet under forhold som vanskelig tillater det. I 2000 fikk Wajda en Oscar for hans bidrag til filmkunsten. Roman Polański mottok også en Oscar i 2002 for Pianisten. På 90-tallet vant Krzysztof Kieślowskis filmer stor popularitet, blant annet Dekalogen, Veronikas to liv eller Tre farger. Flere polske filmregissører har jobbet i Hollywood, som Agnieszka Holland eller Jerzy Kamiński. Polske animasjonsfilmer – representert i første rekke av Jan Lenica og Zbigniew Rybczyński (Oscar i 1983) – har en lang tradisjon, og henter inspirasjon fra Polens grafiske kunster.

[rediger] Teater

I likhet med de fleste andre europeiske land oppstod teateret i Polen i middelalderen i form av religiøst teater. Denne teatertradisjonen holdt seg lenge, og på 1600-tallet ble en folkekomedietradisjon etablert. I Stanisław August-perioden tok kongen initiativ til etableringen av det første faste offentlige teater i Warszawa i 1765, som med tiden ble kalt Teatr Narodowy (Nasjonalteateret). På 1800-tallet, da Polen hadde mistet sin selvstendighet, kom det i likhet med mange andre kunstformer en klar forbindelse mellom teateret og det nasjonale. Sentrale dramatikere var Adam Mickiewicz og Juliusz Słowacki. Mot slutten av 1800-tallet vokste en ny generasjon dramatikere frem, med Stanisław Wyspiański i spissen, og det ble opprettet en rekke teaterselskaper. På begynnelsen av 1900-tallet oppstod nye reformatoriske strømninger innenfor iscenesettelse, skuespill, repertoar og teateret allmenne rekkevidde, kjennetegnet i stor grad ved en sterkt ekspressiv stil. Disse strømningene kom særlig til uttrykk hos Juliusz Osterwa, Stefan Jaracz og Leon Schiller, der den sistnevnte regnes som det moderne polske teaters grunnlegger. Det polske avantgardeteateret er verdenskjent, med Jerzy Grotowski som den mest innovative og kreative representant. En av 1900-tallets mest originale polske teaterpersonligheter var Tadeusz Kantor, maler og teaterinstruktør, som skapte happeningbegrepet.

Det polske dramateateret styrkes også av dets utøvere. Tradisjonene fra de store 1900-tallskuespillerne, med Helena Modrzejewska (Stjernen av de to kontinenter) i spissen, har blitt videreført av etterfølgende generasjoner av enestående artister. På andre halvdel av 1900-tallet var den største skuespilleren kanskje Tadeusz Łomnicki. Siden det i Polen ikke finnes en distinkt grense mellom teater- og filmskuespillere, er mange sceneartister kjent verden over, blant annet i filmene av Andrzej Wajda eller Krzysztof Kieślowski. Den mest kjente polske teaterskuespiller i Europa i dag er Andrzej Seweryn.

Ved siden av de mange typer og varianter av det dramatiske teater med sine røtter i litteraturen, finnes det i Polen mange teaterformer hvor den viktigste uttrykksmåten ikke består i ord, for eksempel pantomime eller musikkteater. Andre populære teaterformer tar i bruk dukker (dukketeater), figurer, skygger eller til og med tegning, ild og papir.