Polens historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Innhold |
[rediger] Polens tidlige historie
Man vet lite om Polens historie før 965, da Polen ble kristnet. Lokale legender sier at tre brødre, Lech, Czech og Rus fordelte Øst-Europa mellom seg, og at Lech ble far til polakkene, Czech til tsjekkerne og Rus til ruternerne.
Området som i dag er Polen ble befolket av vestslaviske stammer i folkevandringstiden. Slaverne vandret vestover fra områder som i dag ligger i Russland. Disse kom i konflikt med germanske stammer da de kom inn i sentraleuropa.
I 963 ble hertug Mieszko I leder for de polonske stammene. De gikk over til kristendommen i 965 etter å ha giftet seg med den kristne bøhmiske prinsessen Dobrawa.
Dette ble grunnlaget for piastdynastiet, som styrte Polen frem til 1370. I år 1000 godkjente den tysk-romerske keiseren Otto III det nye polske riket. Etter Ottos død i 1002 prøvde hans etterfølger Henrik II å knekke den nye konkurrenten i øst, men etter Henriks død kunne Bolesław I ta tittelen som konge i 1025.
På 1200-tallet ble Den tyske Orden invitert til Baltikum for å nedkjempe de hedenske balterne. Dette var på lang sikt en politisk katastrofe for polakkene, da ordenen ble den ledende maktfaktoren i området. Etter å ha utryddet gammelprøysserne gikk de inn for å germanisere Preussen. Ordenen erobret bl.a. den polske byen Gdańsk i 1308, og døpte byen om til Danzig.
[rediger] Det Jagellionske dynasti
I 1386 kom Polen og Storhertugdømmet Litauen i en personalunion under kongen Władysław II.
Nå var Polen og Litauen sterke nok til å kunne ta et oppgjør med Den tyske orden. I slaget ved Grünwald i 1410 ble ordenen knust, og var ikke lenger noen militær trussel mot Polen. Vestpreussen ble etter freden i Toruń i 1466 overført tilbake til Polen. Østpreussen ble senere gjort om til et sekulært hertugdømme, plassert under polsk overhøyhet.
I denne perioden var Polen en Europeisk stormakt. Det jagellionske dynasti hersket over Polen, Litauen (som på denne tiden også omfattet dagens Ukraina og Hviterussland), Böhmen og Ungarn. Denne ustabile sammenslutningen besto frem til 1526 da Ludvig Jagellion ble slått av osmanerne i slaget ved Mohács, noe som førte til at jagellionerne mistet herredømmet over Ungarn og Bøhmen.
[rediger] Union med Litauen
Lublinunionen i 1569 ble en personalunionen mellom Polen og Litauen formalisert, og Den polsk-litauiske realunion ble dannet.
I denne perioden ble det innført et system der monarken i unionen ble valgt av en forsamling kalt Sejm. En Sejm besto av alle Polens og Litauens adelige. De adelige hadde siste ordet i økonomiske spørsmål, og kongen kunne ikke lage nye lover uten at et Sejm godkjente loven.
Utover på 1600-tallet ble det slik at alle medlemmene av forsamlingen kunne nedlegge veto mot et forslag,. et såkalt liberum veto. Dette førte til at staten ble fullstendig handlingslammet, og det gikk raskt nedover med landet.
På slutten av det 18. århundre mistet Polen sin uavhengighet etter tre delinger (1772, 1793 og 1795). Polens territorium ble da delt mellom Russland, Østerrike og Preussen.
[rediger] Et delt Polen
Etter Napoleons seier over Preussen under Napoleonskrigene ble de delene av Polen som var under prøyssisk kontroll gjort om til Hertugdømmet Warszawa. Hertugdømmet Warszawa ble en fransk marionettstat. Etter at Napoleon slo Østerrike ble terrotoriet utvidet videre, men etter Napoleons nederlag mot Russland i 1813 ble hertugdømmet okkupert av den russiske hæren.
Wienerkongressen gav mesteparten av hertugdømmet til den russiske Tsaren. Området fikk nå navnet Kongresspolen. Kongresspolen fikk en egen forfatning, egen hær og begrenset autonomi.
Etter et polsk opprør i 1830-31 mistet Kongresspolen sine særrettigheter. Etter et nytt opprør i 1863 i kjølvannet av det russiske tapet i Krimkrigen ble Kongresspolen fullstendig oppløst, og området ble innlemmet i det russiske imperiet.
[rediger] Polen i mellomkrigstiden
Etter at første verdenskrig gjorde slutt på de russiske, tyske og østerrikske imperiene, kunne Polen atter en gang bli uavhengig.
Under ledelse av Józef Piłsudski ble den Andre polske republikk grunnlagt like etter krigen. Landets grenser ble imidlertid ikke klare før i 1921, etter polakkenes seier i Den polsk-sovjetiske krig.
Polens grenser ble omstridte. I øst ble grensen satt mye lenger øst enn den såkalte Curzonlinjen, som var den forslåtte grensen før krigen. Dette førte til at Polen fikk en betydelig ukrainsk og hviterussisk minoritet.
I vest ble Wielkopolska med i Polen etter et opprør mot den tyske garnisonen i Poznań (Posen). Øvre Schlesien ble delt mellom Tyskland og Polen etter en folkeavstemning. Mest kontroversielt var imidlertid at Vestpresussen med byen Gdańsk (Danzig) ble gjort til en fristad, på tross av det tyske flertallet i regionen. Dette førte til at Østpreussen ble adskilt fra resten av Tyskland.
[rediger] Polen under andre verdenskrig
Den 1. september 1939 ble Polen invadert av tyske styrker, noe som var startskuddet til andre verdenskrig. Den tyske overmakten ble for stor, og da Sovjetunionen invaderte østfra den 17. september var krigen definitivt tapt.
Polens østlige provinser ble innlemmet i Sovjetunionen etter det polske nederlaget. Store polske områder ble også annektert av Tyskland, og folket fra både øst og vest ble fordrevet til restene av Polen. Restene av Polen ble til det såkalte Generalguvernementet, en konstruksjon laget for å utnytte Polens økonomi og arbeidskraft til tysk fordel.
En polsk eksilregjering i London ble opprettet, og under ledelse av denne ble en geriljagruppering, Armia Krajowa, opprettet for å sloss mot den tyske okkupasjonsmakten.
Ettersom den tyske krigslykken snudde rykket den røde armé vestover. Da de i månedsskiftet mai/juni hadde kommet til Warszawa, tok den polske motstandsbevegelsen sjansen på å gjøre opprør mot tyskerne. Dette opprøret ble slått ned mens den sovjetiske hæren sto passiv i utkanten av byen. Som hevn for opprøret beordet Adolf Hitler at byen skulle legges i grus.
Under krigen ble flere tyske konsentrasjonsleire opprettet på okkupert polsk territorium. Den mest kjente av disse er masseutryddelsesleiren Auschwitz. Her ble fanger fra hele Europa fraktet, i hovedsak jøder. Polen hadde Europas største populasjon av jøder før krigen, av disse døde mellom to og tre millioner under holocaust.
I forbindelse med krigens slutt ble Polens grenser endret nok en gang. Sovjetunionen beholdt sin nye vestgrense, men som erstatning fikk Polen overta Tysklands østlige provinser. Polakker fra de østlige polske provinsene ble relokert til de nye vestlige provinsene, etter at tyskerne som bodde der ble fordrevet vestover.
[rediger] Et kommunistisk Polen
Etter krigen tok kommunistene makten i Polen. På Jaltakonferansen var Polen lovet frie valg, men da valgene kom i 1947 var valgprosessen fullstendig kontrollert av kommunistpartiet PPR. Ikke overraskende vant kommunistene en stor seier, noe som førte til at kommunistene kunne etablere et regime fullstendig under deres kontroll.
I 1948 ble sosialister og kommunister tvunget til å slå seg sammen i PZPR, det polske forente arbeiderparti. Dette partiet erstattet PPR og det sosialistiske partiet PPS.
I 1952 fikk Polen en ny grunnlov. Landet ble omdøpt til Folkerepublikken Polen, og PZPR fikk en totalt dominerende posisjon i polsk politikk og samfunnsliv. Det ble etablert et parlament og valg, men de andre politiske partiene ble i praksis kontrollert av PZPR. Den virkelige makten lå i politbyrået og sentralkomitéen.
Etter Stalins død i 1956 og Nikita Khrusjtsjovs påfølgende oppgjør med stalinismen (kjent som avstalinisering) håpet mange polakker på friere tider. I juni begynte arbeidere i Poznań en streik på grunn av arbeidsforholdene og lave lønninger, noe som senere spredde seg til andre deler av landet. Regjeringen måtte etterhvert gi etter, og den reformvennlige Władysław Gomułka ble valgt til ny leder, uten at Moskva ble konsultert. En rasende Khrusjtsjov truet med invasjon, og Gomułka måtte gi seg. Den polske oktober, som opprøret ble kalt, ble gradvis glemt etterhvert som ting roet seg og regjeringen fortsatte den gamle linjen.
I 1978 ble erkebiskopen av Kraków, Karol Wojtyła, valgt til pave under navnet Johannes Paul II. Den nye paven var en sterk motstander av kommunistregimet, og ble et samlende symbol for det polske folket i dets kamp for reformer.
Utover på 80-tallet ble gruppen Solidaritet (Solidarność) ledende i kampen mot regimet. Under ledelse av elektrikeren Lech Wałęsa fra Gdańsk ledet Solidaritet en bred allianse bestående av alt fra den katolske kirke til intellektuelle mot kommunistregimet.
Denne nye trusselen førte til at general Wojciech Jaruzelski tok makten i juli 1981, og den 12. desember erklærte han unntakstilstand. Solidaritet-medlemmer ble forfulgt, blant annet av det hemmelige politiet Służba Bezpieczeństwa.
Under Jaruzelski styre ble det krise i økonomien, og stadige streiker i kombinasjon med Mikhail Gorbatsjovs perestrojka og glasnost førte til at regjeringen etterhvert måtte gi opp sitt maktmonopol og forhandle med Solidaritet. I april 1989 ble forbudet mot Solidaritet opphevet, og Solidaritet fikk lov til å delta i de halvfrie parlamentsvalgene den 4. juni samme år.
[rediger] Polen etter kommunismens fall
Valgene sommeren 1989 førte til et pinlig tap for kommunistene. Når Polens andre politiske partier samtidig brøt med PZPR, førte det til at journalisten Tadeusz Mazowiecki ble øst-europas første ikke-kommunistiske statsminister siden andre verdenskrig. Like etterpå gikk PZPR i oppløsning innenifra, og valgte å oppløse seg selv i januar 1990.
I presidentvalgene i årsskiftet 1990-91 vant Lech Wałęsa en klar seier. Han utnevnte den liberale Jan Krzysztof Bielecki til ny statsminister. Wałęsa-regjeringen prøvde å reformere økonomien i retning av en markedsøkonomi, og fikk internasjonal støtte til dette da Det internasjonale pengefondet slettet 50 % av Polens nasjonalgjeld på 33 milliarder dollar.
Polens nye politiske system, med ingen parlamentarisk sperregrense, gjorde det vanskelig å danne noen handlekraftig regjering. Det var 29 forskjellige partier representert i Sejmen, der det største partiet UD hadde bare 14 % av stemmene. I denne perioden hadde til og med tullepartiet Partiet polske ølvenner 16 mandater i parlamentet.
I juni 1992 fikk Polen sin første kvinnelige statsminister, Halina Suchocka. Suchockaregjeringen ble overaskende nok en suksess, og frem til valget i september 1993 gjennomførte den en omfattende privatisering av de statlige virksomhetene.
I presidentvalget i 1995 ble Wałęsa utfordret av reformkommunisten Aleksander Kwaśniewski. Etter en skitten valgkamp ble valget vunnet av Kwaśniewski med 52 av stemme kontra Wałęsas 48 %. Wałęsa ble rasende over tapet, og nektet senere å delta i seremonien som markerte starten på presidentperioden til Kwaśniewski.
I mars 1999 ble Polen tatt opp som medlem i NATO. Sammen med Ungarn og Tsjekkia var Polen det første av landene fra den tidligere Warszawa-pakten som ble med i denne forsvarsalliansen.
I 2004 ble Polen også medlem i Den europeiske union.
Utenrikspolitisk har Polen de senere årene lagt seg på en veldig USA-vennlig linje. Polske styrker har bl.a. deltatt i den amerikanskledede invasjonen av Irak.
