Vilnius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

**Vilnius**
(om kommunevåpenet)
Beliggenhet i - Fylke - Landskap	Vilnius fylke Aukstaitia
Administrasjonssenter	Vilnius (1323)
Areal - Totalt	Rangert som nr 51 401 km²
Antall innbyggere - Totalt (2004) - Befolkningstetthet	Rangert som nr. 1 552 910 1378,8 per km²
Internettside	http://www.vilnius.lt/

Vilnius (Vilna forekommer; polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 540.000 innbyggere i selve byen og er beliggende i den sørøstligste delen av landet. Vilnius er Litauens historiske hovedstad siden middelalderen, men ble først i 1991 hovedstad i et fritt Litauen. Den er administrasjons- og handelsby, og ligger på begge sider av elven Neris. Byen har norsk ambassade med residerende ambassadør siden desember 1991.

Kapellet over Morgengryets port i gamlebyen i Vilnius.

Innhold

1 Geografiske og demografiske data
2 Historie
3 Opprinnelsen til byens navn
4 Turistinformasjon
- 4.1 Gamlebyen
- 4.2 Akropolis
5 Berømte vilniusere
6 Klima
7 Transport
8 Vennskapsbyer
9 Eksterne lenker

[rediger] Geografiske og demografiske data

Byen ligger i det sørøstre Litauen (N54°41" E25°17") der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storhertugdømmet Litauen og var også en viktig by i den polsk-litauiske realunion.

Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.

Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vatn strekker seg over 2,1% av kommunen.

Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (553 232 i 2003); 52,8% litauere, 19,8% polakker, 19,2% russere, 4,8% hviterussere og 3,3% av andre nasjonaliteter.

Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle instituasjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, Švenčionys, Trakai kommune og Ukmergė; tilsammen 9650 km².

Vilnius by er inndelt i følgende 21 bydeler (seniūnija): Antakalnis bydel, Fabijoniškiai bydel, Grigiškiai bydel, Justiniškiai bydel, Karoliniškiai bydel, Lazdynai bydel, Naujamiestis bydel, Naujininkai bydel, Naujosios Vilnia bydel, Paneriai bydel, Pašilaičiai bydel, Pilaitė bydel, Rasai bydel, Senamiestis bydel, Šeškinė bydel, Šnipiškiai bydel, Vilkpėdė bydel, Viršuliškiai bydel, Žirmūnai bydel, Žvėrynas bydel og Verkiai bydel.

[rediger] Historie

Storfyrst Gediminas-monumentet ved katedralen i Vilnius

Vilnius har vært bebodd i mange århundreder, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storhertug Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druiden, krivis Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene (Vilnelė, Neris (også kjent som Vilija) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I såfall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.

Vilnius i 1576

Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev ble sendt til tyske handelsmenn. Den opprinnelige delen av byen var slottet bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk fikk byrettigheter av Vladislav II (1386–1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.

Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis til grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, hvis de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasų-gravlunden etablert; idag er den en av de eldste gravlundene i verden.

Katedralen i Vilnius, slik den ble sett i 1912

Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799-1805 gjenstod kun Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).

Kapell til minne om de som falt under Januaroppstanden, nå forsvunnet

Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. I 1812 ble byen beseiret av Napoleon på sin togferd mot Moskva. Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet Korikas eller Wieszaciel (Bøddelen) av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og hviterussisk ble forbudt.

Under første verdenskrig ble Vilna okkupert okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av denpolske hær under kommando av Edward Rydz-Śmigły, men den 14. juli var den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske tapet i Slaget om Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som den staten Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke.

Utsikt over Vilnius i 1912

Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avstod fra å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter med Polen og således de facto godtok nabolandets grenser.

For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.

Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939. Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet. De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likevel var denne prosessen ennå ikke avsluttet da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.

I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Paneriai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket ghetto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 (Vilna-opprøret) førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av det polske heimevernet under Operasjon Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.

Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatriasjonen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at denne repatriasjonen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt.

Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner.

I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.

[rediger] Opprinnelsen til byens navn

Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (pol. Wilejka).

[rediger] Turistinformasjon

Vilnius sentrum om vinteren

Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 har Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. På mindre enn ti år omvandlet byen seg fra å være en grå sovjetisk til å bli en moderne vestlig by.

Idag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen kan man studere flere enn 40 kirker. Restauranter, hoteller og muséer har dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og unge vilniusere forsvarer byens omdømme om å være verdens mest gjestfrie by i følge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club.

[rediger] Gamlebyen

I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius gamleby utviklet seg rundt sitt rådhus. Hovedgaten, Pilies gatve, strekker seg fra rådhuset til guvernørens slott. Andre gater slynger seg rundt slott som tilhørte føydale storfolk og godseiere, kirker, butikker og verksteder. Etterhvert som det middelalderske Vilnius utviklet seg radielt utviklet det seg trange og svingete gater og små koselige gårdsrom.

Det historiske midtpunktet i Vilnius, gamlebyen, er en av de største i Øst-Europa (3,6 km²). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygninger og funnsteder er konsentrert her. Bygningene i gamlebyen – de utgjør rundt 1500 – ble bygget gjennom flere århundrer, er derfor en samling av mange ulike europeiske arkitektoniske stiler. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil du også finne noen bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stiler. De viktigste severdighetene i byen er Gediminas slott og Katedralplassen, symboliserer hovedstaden. Sammen utgjør de også inngangen til hovedstadens historiske sentrum. Siden Vilnius gamleby er enestående i sitt slag kom den i 1994 på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Like utenfor byen strekker et annet verk seg og som også ligger på samme verdensarvliste, Struves meridianbue.

I 1995 ble den eneste kjente skulptur av Frank Zappa avduket i sentrum av Vilnius med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas som tidligere hadde laget byster av Vladimir Lenin som foreviget Zappa.

[rediger] Akropolis

Et av de største butikksentra i Nord-Europa ligger i bydelen Šeškinė, og dekker 143 000 m². Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre delene Ermitazas og Maxima. Akropolis utgjør 110 000 m² av hele senteret og består av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i senterets kafé. De to andre senterdelene er Ermitažas som selger bl.a. Ikea-varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikksenteret holder omkring 20 % av all detaljvareomsetning i den litauiske hovedstaden og er en betydelig severdighet for også litauere fra alle kanter av landet.

[rediger] Berømte vilniusere

Michał Andriolli (1836-1893), maler
Teodor Bujnicki (1907–1944), poet
Jan Karol Chodkiewicz (1560-1621), politiker og hetman
Gaon mi Vilno (1720-1797), lærd jøde og kabbalist
Antoni Gorecki (1787-1861), forfatter
Stanisław Jasiukiewicz (1921-1973), skuespiller
Kazimierz Kontrym (1776-1836), forfatter og politiker
Czesław Miłosz (1911-2004), poet, Nobelprisvinner i litteratur
Maurycy Orgelbrand (1826-1904) og Samuel Orgelbrand (1810-1868)
Jerzy Passendorfer (1923-2003), filmregissør
Artūras Paulauskas (1953-), leder av Litauens Seimas
Emilia Plater (1806-1831), soldat og revolusjonær
Kazimierz Plater (1915-2004), sjakkmester
Ada Rusowicz (1944-1991), sanger
Bolesław Bohusz-Siestrzeńcewicz (1869-1940), general
Piotr Skarga (1536-1612), teolog, forfatter og første rektor ved Vilnius Akademi
Irena Sławińska (1913-2004), historiker og teaterforsker
Jędrzej Śniadecki (1768-1838), kjemiker, biolog og filosof
Józef Świętorzecki (1876-1936), general
Władysław Syrokomla (1823-1862), poet, forfatter og oversetter
Zygmunt Vogel (1764-1826), maler
Antoni Wiwulski (1877-1919), skulptør og arkitekt
Tomasz Zan (1796–1855), poet

[rediger] Klima

Klimaet i Vilnius skifter mellom kontinentalt og maritimt. Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1°C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader Celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året.

Hete sommere med dagstemperaturer over 30°C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige.

[rediger] Transport

Kong Mindaugas-broen over Neris-elven like sør for katedralplassen.

Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipėda og Vilnius-Panevėžys. Selv om Neris-elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris kun er seilbar til Jonava-området. Over Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flygninger til de viktigste europeiske destinasjoner. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig kommunikasjonspunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også et eget jernbanemuseum.

Det finnes et trolleybuss-nett i byen. En T-bane planlegges i nær fremtid. Flere opplysninger finnes på Vilnius Transport.