Færøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Føroyar Færøerne Færøyene
Flagg	Riksvåpen
Offisielle språk:	Færøysk og dansk
Hovedstad:	Tórshavn
Styreform: Dronning: Statsminister:	Konstitusjonelt monarki Margrethe II Jóannes Eidesgaard
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 1691 1 399 km² 0,5 %
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet	Rangert som nr. 1861 46 962 33,57/km²
Avhengig av:	Danmark
Valuta:	Færøysk krone2 (DKK)
Tidssone:	UTC UTC
Nasjonaldag:	26. juli
Nasjonalsang:	«Tú alfagra land mítt»
Toppnivådomene:	.fo
Kart over Færøyene:
1Dersom øyene hadde vært et selvstendig land 2Sedlene er danske kroner med færøyske motiver. Myntene er de samme som i Danmark.

Færøyene (færøysk: Føroyar, dansk: Færøerne) (betyr «saueøyene») er en øygruppe som ligger nord for Skottland. Øyene var tidligere en del av Norgesveldet, men har siden 1814 vært en del av Kongeriket Danmark. Færøyene ble likevel allerede i 1709 administrativt lagt til Sjælland stift. Siden 1948 har øyene hatt indre selvstendighet, med to representanter i det danske Folketinget. Administrativt er Færøyene oppdelt i 6 sysler og 34 kommuner. Færøyene er ikke medlem av EU, til tross for at Danmark er det.

Færøyene består av 18 øyer av vulkansk opprinnelse. Øygruppen har 50 000 innbyggere, hvorav 17 000 bor i hovedstaden Tórshavn, oppkalt etter den norrøne guden Tor.

Innhold 1 Historie 1.1 Irske munker bosetter seg på Færøyene 1.2 Norsk kolonisering 1.3 Kristendommen innføres 1.4 Færøyene blir norsk len 1.5 Færøyene blir mindre viktig for Norge 1.6 Kalmarunionen 1.7 Reformasjon og monopolhandel 1.8 Del av Danmark etter Kielfreden 1.9 Nasjonal vekkelse 1.10 Britisk okkupasjon under andre verdenskrig 1.11 Forfatningskrise og indre selvstyre 1.12 Opprøret i Klaksvík 1.13 Leting etter olje 2 Geografi 2.1 Øyene 2.2 Byer 2.3 Biologi 2.3.1 Dyreliv 3 Samfunn 3.1 Flagg 3.2 Demografi 3.3 Utvikling i folketallet 3.4 Religion 4 Næringsliv 4.1 Tradisjonell småhvalfangst 5 Språk 6 Tidslinje 7 Se også 8 Litteratur 8.1 Reisehåndbøker 8.2 Annet 9 Eksterne lenker 9.1 Offisielle sider 9.2 Færøyiske aviser 9.3 Annet

[rediger] Historie

[rediger] Irske munker bosetter seg på Færøyene

Da Færøyene for første gang ble besøkt av vikingene i 795 traff de munker fra Irland, som levde en eneboertilværelse på øyene. Disse munkene fant ingen urbefolkning som de kunne omvende. De tilbragte tiden med å drive fåreavl og plantedyrkning (blant annet dyrket de havre). Man antar at de irske munkene kom omkring år 625. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island i tiden rundt nordmennenes ankomst til øyene.

[rediger] Norsk kolonisering

Øyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet, og det antas at de første bosetterne kom i tiden etter år 825. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, samt skotter og irer.

For å opprettholde lov og ordren ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene på denne tiden, som Frostatinget. Alltinget er med sitt nåværende navn Lagtinget verdens eldste lovgivende forsamling, også eldre enn det islandske Alltinget. Alltinget ble samlet om sommeren på halvøya Tinganes ved Tórshavn. Stedets sentrale beliggenhet og øya Nólsoy som beskytter stedet mot de verste stormene fra øst, var avgjørende for tingets plassering. Alltingets forhandlinger ble ledet av en lagmann. På Alltingets møter tok man seg av landets anliggender, vedtok lover og meglet ved stridigheter og forente dermed både den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. At alle frie menn var like for loven, var et sentralt begrep.

Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar.

[rediger] Kristendommen innføres

I 999 angriper Sigmundur Brestisson, en vikingehøvding som kom på kongebud for å forkynte læren om Hvíta Krist, og med våpenmakt skal færøyingene tvinges til å gå over til kristendommen. Med 30 menn møtte høvdingen Tróndur i Gøta i Lagtinget på Tinganes, men Tróndur og de øvrige færøyinger i forsamlingen avviser den nye lære, fordi de så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene. Sigmundur velger da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget.

Tróndur var pragmatisk og valgte det første, men i følge Færøyingesagaen svor Tróndur hevn i 1005, og samlet senere sine menn i en nattlig aksjon ved å angripe Sigmundur på Skúvoy, hvor de tok Sigmundur på sengen. Sigmundur og hans tro følgesvenn og fetter Tóri Beinirsson sprang i havet sammen med karlen Einar på Suðuroy. Deres svømmetur er legendarisk og blant annet gjengitt i kvadet Sigmundarkvæði yngra (Det yngre kvad om Sigmundur), som hvert eneste skolebarn på Færøyene stifter bekjentskap til i undervisningen. Mens Tóri og Einar døde på svømmeturen, lyktes Sigmundur å nå Sandvík på Suðuroy, hvor han ble drept av bonden Torgrímur Illi, som var en av Tróndurs menn.

[rediger] Færøyene blir norsk len

Olav den Hellige oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann Gille, Tórolvur Sigmundsson og Leivur Øssursson, om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge Tróndur i Gøta levde, klarte ikke Olav de Hellige å få full kontroll over Færøyene. Etter Tróndur i Gøtas død i 1035 tok Leivur Øssurson Færøyene i len til den norske kongen Magnus den Gode samme år. Dette markerer slutten på både vikingetiden på Færøyene og på Færøyenes selvstendighet.

Færøyene bispedømme ble grunnlagt i 1111 under erkebiskopen i Nidaros og med Kirkjubøur som sete. Her skrev Biskop Erlendur i 1298 Færøyenes eldste kjente dokument, Fårebrevet. Han påbegyndte også Magnuskatedralen i Kirkjubø, som i dag er en kirkeruin.

Kong Sverre ble født i Kyrkjubø på Færøyene i 1151. Han må ha vært spesielt evnerik, for biskop Roe på Færøyene satte ham i prestelære. Som voksen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn. Om dette stemte eller ikke er uvisst, men det gav ihvertfall legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Sverre tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongsmakten var endelig sikret.

1274 trådte den Yngre Gulatingslov i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embedsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover.

[rediger] Færøyene blir mindre viktig for Norge

Håkon V Magnusson flyttet hovedstadsfunksjonene fra Bergen til Akershus festning i 1299 og rettet de utenrikspolitiske linjene østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt, med sterk satsing på de nordatlantiske områdene i vest for å holde på og sikre Norgesveldet. Norge mistet kontakten vestover med de engelske øyene, og enda viktigere, med Færøyene og Island.

[rediger] Kalmarunionen

I 1380 går Norge sammen med sine kolonier, Færøyene, Orknøyene, Hjatland, Island og Grønland, inn i en union med Danmark. 17 år senere, i 1397, dannes Kalmarunionen hvor også Sverige inngår. Kalmarunionen er en personalunion hvor landene har felles konge. Imidlertid var det et norsk riksråd som ved kongevalgene fra 1380 til reformasjonen i 1536 i prinsippet kunne ha valgt en annen konge enn den man hadde i Danmark. Etter reformasjonen ble det norske riksrådet nedlagt og Norge og dets kolonier underlagt Danmark.

[rediger] Reformasjon og monopolhandel

Reformasjonen nådde Færøyene i 1538, to år etter Danmark. Øyene ble et prosti under Bergens biskop. Kongen overtok 2/3 av jorden. Bispesetet og prestestolen i Kyrkjubø ble nedlagt, og i 1547 ble latinskolen grunnlagt. Begynnelsen av reformasjonen markerer starten på det danske språks periode, da dansk ble innført som kirke- og amtsspråk. Perioden varte til midten av 1800-tallet.

I 1579 fikk den færøyske sjøhelten Magnus Heinason handelsmonopol på all handel til og fra Færøyene og han oppførte festingen Skansin i Tórshavn som et vern mot sjørøvere. Magnus Heinason mistet handelsmonopolet etter fire år, etter beskyldninger om svindel og dårlige varer. I 18. januar 1589 ble Heinason dømt til døden ved henrettelse for sjørøveri i København til fordel for Nederland, men ble etter sin død frifunnet for anklagene.

København overtok handelsmonopolet fra Bergen i 1619, og i 1620 kom den færøyske kirken under Sjællands biskop.

Gabeltiden omtales som den mørkeste perioden i Færøyenes historie. Den varte fra 1655, da Christoffer Gabel ble lensherre på Færøyene, til 1709 da hans sønn Frederik Gabel døde. I 1662 fikk Gabel også handelsmonopolet og Færøyene ble nærmest styrt som en privat koloni.

Presten Lucas Debes var en av Gabels største motstandere og han reiste med en færøysk delegasjon til København i 1673, hvor han fortalte kongen om Gabels vilkår. Da en kongelig kommisjon kom frem til Færøyene samme år, ble Tinganes rammet av en brann hvor de fleste handelsbygninger og dokumenter gikk med. Noen hevdet på den tiden at Gabels menn stod bak brannen.

I 1709 overtok den danske stat handelsmonopolet, et monopol som varte til 1856.

Nólsoyar Páll var motstander av handelsmonopolet og kjempet for frihandel og selvstendighet for Færøyene. Hans Fuglakvæði er en vise hvor Tjelden symboliserer ham selv, og dermed også den frie færøying. I 1804 bygde han sammen med Royndin Fríða Færøyenes første selveide skip siden Magnus Heinasons tid. Hans skip kom godt med da Færøyene i 1807 var truet av hungersnød under krigen mellom Danmark og England. Nólsoyar Páll satte inn sitt skip for å skaffe korn til øyfolket. Han omkom i et forlis vinteren 1808/1809 og er nå Færøyenes nasjonalhelt.

[rediger] Del av Danmark etter Kielfreden

Ved Kielfreden i 1814 mistet Danmark Norge til Sverige, mens Færøyene, Island og Grønland ble igjen i det danske riket.

I 1816 nedlegges det færøyske Lagtinget etter ordre fra den danske kongen Frederik VI etter å ha eksistert i 900 år. Færøyene blir et dansk amt styrt av fire danske embetsmenn, og enhver færøysk innflytelse på landets styring fjernes. Den dømmende funksjonen ivaretas av sorenskriveren, som eneste dommer i alle rettsaker.

Færøyingene ønsker å få gjenopprettet Lagtinget, men dette blir avslått av Stænderforsamlingen i Roskilde i 1844 og 1846.

26. mars 1852 underskriver Frederik VII loven om Lagtingets gjenopprettelse. Lagtinget skal fungere som et amtsråd og fikk kun rådgivende myndighet i færøyske anliggender. Den eneste Lagtinget fikk råderett over, var kirkens midler. Loven om Lagtingets gjenopprettelse trådte i kraft to år senere, i 1854, men det første Lagting ble samlet allerede i 1852 etter lagtingsvalget den 30. juni.

[rediger] Nasjonal vekkelse

Fra midten av 1800-tallet økte den nasjonale bevistheten gradvis på Færøyene. Venceslaus Ulricus Hammershaimb startet arbeidet med å skape det færøyske skriftspråket og utga en rettskrivningsstandard i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskriving, som i walisisk, valgte han å legge frem en rettskriving sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne målet.

Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innfløkt, og en rivaliserende rettskriving ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.

Etter en nasjonal vekkelse på Julemøtet i 1888 ble den færøyske forening Føroyingafelag stiftet få uker senere. Det færøyske selvstendighetspartiet Sjálvstýrisflokkurin ble stiftet i 1906. Partiet ble stiftet som en motvekt til det liberale danskvenlige partiet Sambandsflokkurin, som ville oppretholde den nuværende statsretslige stilling. Til å begynne var hovedstriden mellom de to partiene den færøyske språkstriden. Striden ble tilspisset da den danske regjeringen, etter samråd med Sambandspartiet, i 1912 bestemte at undervisningsspråket i den færøyske grunnskolen skulle være dansk. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1938.

For å markere ønsket om færøysk selvstendighet ble snoren til Dannebrog kyttet under en høytidlig åpning av Lagtinget under Ólavsøkan i 1930, og det uoffisielle færøyske flagget heist. Den høyeste danske embetsmann på Færøyene, amtmann Hjalmar Ringberg, forlot stedet i protest. Episoden omtales i dag som Flaggskandalen.

[rediger] Britisk okkupasjon under andre verdenskrig

Færøyenes strategiske plassering i Nord-Atlanterhavet gjorde at Storbritannias statsminister Winston Churchill 11. april 1940 i en radiotale på BBC kunngjorde at de ville sende to destroyere til Tórshavn for å okkupere Færøyene 12. april 1940, tre dager etter Tysklands okkupasjon av Danmark. Churchill hadde fått forsikringer fra færøysk hold at britiske soldater var velkomne.

Øyene som tidligere var avhengig av økonomiske overføringer fra Danmark, var nå helt avhengig av Storbritannia. Britene befestet stillinger på strategisk viktige steder. Sund og fjorder ble minelagt, og på Vágar bygde britiske ingeniørsoldater en militær flybase.

8 000 britiske soldater var stasjonert på Færøyene, som dengang hadde 30 000 innbyggere.

Selvstendighetsbevegelsen hadde stor fremgang ved valget i 1943, men britene tillot ingen endring i øyenes forhold til Danmark, før Danmark var et fritt land.

[rediger] Forfatningskrise og indre selvstyre

Etter andre verdenskrig ville ikke Færøyene tilbake til sin gamle status som et dansk amt. Den danske regjeringen inviterer en færøyske lagtingsdelegasjonen ned til København i 1946 for å forhandle om Færøyenes fremtidige styreform. Lagtingsdelegasjonen og den danske regjering ble ikke enige og man besluttet i fellesskap å avholde en folkeavstemning 14. september 1946. Valget stod mellom den danske delegasjonens betingelser eller løsrivelse. Det ble flertall for uavhengighet (5 656 for og 5 490 mot). Fire dager senere, 18. september utroper lagmann Thorstein Petersen Færøyene som en selvstendig nasjon. Opposjonen hevder at beslutningen er grunnlovstridig og får støtte fra den danske regjering. Den danske kongen, Christian X av Danmark, oppløser det færøyske lagtinget 23. september med støtte fra samtlige partier i Folketinget og presiserer at Danmark kun kan akseptere færøysk selvstendighet ved gjensidig forhandling. Det skrives ut nyvalg og de partier som ønsker fortsatt å være en del av det danske rike får et flertall på fire mandater. Den nye lagmannen Jacob Øregård utbringer en hyllest Leve kongen, for Færøyene, for Danmark, noe som aldri før har skjedd i lagtinget.

Etter nye forhandlinger ble det i 1948 vedtatt en lov om indre selvstyre. Færøysk ble godkjent som offisielt språk, Færøyene fikk egne pengesedler, færøysk krone og embedet som lagmann (løgmaður, Færøyenes statsminister) ble igjen innført.

Forsvars- og utenriksforhold er ikke omfattet av det indre selvstyret, men Fámjinserklæringen fra 29. mars 2005 åpnes det for økt færøysk innflytelse på øyenes utenriks- og sikkerhetspolitikk.

[rediger] Opprøret i Klaksvík

I 1955 gjorde innbyggerne i Klaksvík opprør, etter at de danske myndighetene hadde besluttet å fjerne byens danske leger fra det lokale sykehuset og erstatte disse med personell fra Færøyene. For å dempe uroen ble 100 - 200 politifolk sendt til byen, med det resultat at innbyggerne minela innseilingen til havnen. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik.

Legesaken var den utløsende faktor for opprøret, men den underliggende årsaken var spørsmålet om Færøyene uavhengighet.

[rediger] Leting etter olje

Færøyene øyner muligheten for store forekomster av olje og gass, siden både Norge og Storbritannia har store funn i Nordsjøen. Oljeselskapene har siden 1990-tallet vurdert mulighetene for å finne olje på færøysk sokkel og i 2000 fikk norske Statoil som et av tolv oljeselskaper tildelt tilsammen sju letelisenser. Området dekket 14 000 km² sørøst for Færøyene, et område som ligger 100 km nord for et britisk felt i nærheten Shetland, hvor det ble funnet drivverdige olje- og gassfelter tidlig på 1990-tallet.

Området på den færøyske siden er teknisk utfordrende siden store deler av sokkelen er dekket av et tykt hardt lag med lava. Havbunnen ligger 1000 meter under havet og det bores ytterligere 3000 meter ned i havgrunnen.

Den første lisensrunden tilførte 1,6 milliarder kroner til det færøyske samfunnet, mye av årsaken til dette er at oljeselskapene er forpliktet til å bruke færøysk arbeidskraft i de tilfeller det er mulig. I løpet av den første fireårperioden etter tildelingen av letelisensene har det blitt boret i fire av syv letelisenser, men ingen av funnene i denne runden har vist seg å være drivverdige. Det amerikanske oljeselskapet Amerada Hess fant betydelige mengder olje i 2004, men det er foreløpig (mai 2005) uklart om feltet er drivverdig. ChevronTexaco har sammen med blant annet Statoil gjort betydelige olje- og gassfunn mellom Færøyene og Shetland, men det skal ytterligere undersøkelser til før man vet hvor mye olje og gass feltet inneholder og om feltet er drivverdig.

I 2005 sendte Statoil tre nye letefartøyer til området, etter at Lagtinget tildelte selskapet fire av totalt syv nye letelisenser.

[rediger] Geografi

Færøyene ligger på 62 grader nord, 7 grader vest i Nord-Atlanterhavet. Øyene ligger nord for Hebridene, nordvest for Shetland, vest for Norge og sørøst for Island.

Øygruppen er med sine 18 øyer og 11 holmer, fra Kapp Enniberg på Viðoy i nord til Sumbiarsteinur sør for Suðuroy, 118 km lang. Kystlinjen er på 1 117 km. Særlig vestkysten er markant med sine høye, loddrette fuglefjell. Den gjennomsnittlige fjellhøyde er 300 m over havet. Slættaratindur (882 m) er det høyeste fjell. Kapp Enniberg på Viðoy (754 m) er et av Europas høyeste klipper.

Lengste avstand til kysten er 5 km. De fleste bebyggelser ligger beskyttet på østkysten ved en bukt eller fjord, unntatt Fámjin og Sumba, som er beskyttet av vestlige skjær.

[rediger] Øyene

Færøyene består av 18 øyer:

• Borðoy. Den største av de nordlige øyene (Norðuroyar), og arealet er ca. 95 km². Her ligger Færøyenes nest største tettsted, Klaksvík, som har ca. 5.000 innbyggere. Foruten Klaksvik er det 7 andre tettsteder på denne øya; Norðyri, Anir, Árnafjørður, Strond, Norðtoftir, Depil og Norðdepil.
• Eysturoy. Den nest største øya, og arealet er ca 286,3 km². 10 586 innbyggere (2002). Tettsteder: Fuglafjørður i nord og området med kommunene Runavík og Nes
• Fugloy. En av de seks Nordøyene, og arealet er ca. 11,2 km². 45 innbyggere (2002)
• Hestur. Hesturs areal er 6,1 km², og det bor 43 innbyggere på øya (2002).
• Kalsoy. En av de seks Nordøyene, og et areal på ca 30,9 km². 147 innbyggere (2002).
• Koltur. Areal på 2,5 km² og 2 innbyggere (2002)
• Kunoy. En av de seks Nordøyene, og et areal på 35,5 km². 134 innbyggere (2002).
• Lítla Dímun. Den minste av øyene på Færøyene med et areal på mindre enn 1 km². Øya er den eneste som er ubebodd.
• Mykines. Den vestligste øya. Areal på 10,3 km² og 11 fastboende innbyggere (2004)
• Nólsoy. Areal på 10,3 km² og 268 innbyggere, som alle bor i tettstedet Nólsoy.
• Sandoy. Den femte største øya. Areal på 112,1 km² og 1393 innbyggere (2002)
• Skúvoy. Areal på 10 km² og 57 innbyggere.
• Stóra Dímun. Areal på 2,5 km² og 2 innbyggere.
• Streymoy. Færøyenes hovedøy med et areal på 373,5 km², og 21 500 innbyggere. Hovedstaden Tórshavn og tettstedet Vestmanna ligger på øya.
• Suðuroy. Færøyenes sørligste øy. Øya har et areal på 163,7 km² og en befolkning på 5 041 (2004).
• Svínoy. En av de seks Nordøyene. Areal på 27,1 km² og 73 innbyggere (2004)
• Vágar. Den tredje største øya. Areal på 177,6 km² og 2 782 innbyggere (2002)
• Viðoy. Den nest største av de seks Nordøyene. Areal på 41 km² og 617 innbyggere.

[rediger] Byer

12 582 innbyggere bor i hovedstaden, Tórshavn (17 000 i hele kommunen) på Eysturoy og 5 000 i den neststørste byen, Klaksvík på Borðoy.

Liste over de fem største byene / tettstedene (februar 2005):

Nr	Navn	Kommune	Innbyggere
1	Tórshavn	Tórshavnar	12 582
2	Klaksvík	Klaksvíkar	4 681
3	Hoyvík	Tórshavnar	2 951
4	Argir	Tórshavnar	1 881
5	Fuglafjørður	Fuglafjarðar	1 542

[rediger] Biologi

[rediger] Dyreliv

Ville landpattedyr	Hvilke øyer dyrene finnes på
Rotte	Borðoy, Eysturoy, Kunoy, Streymoy, Suðuroy, Vágar, Viðoy
Mus	Fugloy, Hestur, Mykines, Nólsoy, Sandoy, Streymoy
Hare	Borðoy, Eysturoy, Fugloy, Kalsoy, Kunoy, Sandoy, Skúvoy, Streymoy, Suðuroy, Svínoy, Vágar, Viðoy

Kilde - Bloch og Fuglø: Villini súgdjór í Útnorðri ISBN 99918-0-189-8

[rediger] Samfunn

Færøyene er inndelt i 34 kommuner, med omkring 120 byer og tettsteder. Tradisjonelt er også Færøyene inndelt i sju regioner (syslár), Norðoyar (KG), Eysturoy (FD), Norðurstreyoy (VN), Suðurstreymoy (TN), Vágar (VA), Sandoy (SA) og Suðuroy (TG). I dag brukes regionene kun som inndeling for politiet, mest synlig i kjennetegn for skip, men er fremdeles vidt omtalt som øyenes regioner. Under vikingtiden hadde hver region sitt eget ting.

Siden 1948 har Færøyene hatt selvstyre på alle områder, bortsett fra forsvars- og utenriksforhold. Færøyene er dermed ikke noe biland. Forholdet til Danmark, graden av selvstyre, og takten i utviklingen av eventuelt utvidet selvstyre er den vesentligste skillelinjen i færøysk politikk.

Færøyenes parlament er Lagtinget som består av minst 27 og høyst 32 medlemmer som er valgt for fire år.

Færøyene er ikke medlem av EU, og en egen tilleggsartikkel i Roma-traktaten slår fast at danske statsborgere bosatt på Færøyene ikke skal anses som danske statsborgere i traktatøyemed. Det vil si at danske statsborgere bosatt på Færøyene er ikke EU-statsborgere, mens andre EU-nasjoners statsborgere som bor på øyene anses som EU-statsborgere. Færøyene er en del av Schengenområdet.

Nasjonaldagen er den 29. juli (Ólavsøka, eller Olsok på norsk), og det er en utstrakt Olavs-kultus på øyene.

[rediger] Flagg

Færøyenes flagg (Merkið) er et nordisk korsflagg, først presentert 22. juni 1919 og i offisiell bruk siden 1940. Merkið ble laget av tre færøyske studenter i København våren 1919: Jens Olivur Lisberg, Janus Øssursson og Pauli Dahl. Det ble bragt til Færøyene i juni samme år, og først heist i bygda Famjin 22. juni 1919. Til Olsok i 1930 ble flagget tatt i bruk i en offisiell anledning, og fra 1931 kom flagget i vanlig bruk, men fremdeles uoffisielt. Bruken var en kilde til uenighet mellom danske og færøyske myndigheter gjennom 1930-tallet. Da Danmark ble okkupert av tyske styrker i april 1940, tok britiske styrker kontroll over Færøyene. Det ble da nødvendig å etablere en flaggskikk som skilte skip fra britisk-kontrollerte områder fra danske/tyske-kontrollerte skip. 25. april 1940 anerkjente Storbritannia Merkið som Færøyenes flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget.

Med Hjemmestyreloven av 23. mars 1948 ble flagget anerkjent som øyenes offisielle flagg.

[rediger] Demografi

Færøyene har 48 205 innbyggere (1. januar 2004), av disse bor 17 000 i hovedstaden Tórshavn og 5 000 i Klaksvík.

98 prosent av innbyggerne er riksborgere, det vil si fra enten Færøyene, Grønland eller Danmark. Islendinger (0,4 %) utgjør den største gruppen av utlendinger, fulgt av nordmenn og polakker med 0,2 prosent hver. Ved utløpet av 2003 bodde det mennesker fra 77 forskjellige stater på Færøyene. (ISBN 99918-0-383-1 Statistical Yearbook 2004 tabell 2.30)

Norske vikinger var den første store befolkningsgruppen som flyttet til Færøyene, og etter noen hundre år var befolkningen kommet opp i 4 000. Omkring 1349-1350 ble befolkningstallet halvert på grund av svartedauen. Senere innvandring fra Shetland, Orknøyene og Norge gjorde at befolkningstallet stabiliserete seg på ca. 5 000 innbyggere.

Etter at man startet med havfiske, ble man mindre avhengig av landbruket og av kystfiske, i tillegg ble det forbedringen av befolkningens helsetilstand. Dette bidro til at folketallet ble tidoblet i løpet av 200 år fra 1700-tallet.

På slutten av 1980-tallet ble Færøyene rammet av en økonomisk krise som medførte høy arbeidsløshet. Dette medførte til at 10 prosent av befolkningen utvandret, halvparten til Danmark. Krisen var over i 1995 og mange av de utvandrede har side flyttet tilbake.

[rediger] Utvikling i folketallet

År	Innbyggere	År	Innbyggere	År	Innbyggere
1327	ca. 4 000	1880	11 220	1995	43 358
1350	ca. 2 000	1900	15 230	1996	43 784
1769	4 773	1911	ca. 18 800	1997	44 262
1801	5 255	1925	22 835	1998	44 817
1834	6 928	1950	31 781	1999	45 409
1840	7 314	1970	ca. 38 000	2000	46 196
1845	7 782	1975	40 441	2001	46 996
1850	8 137	1985	45 749	2002	47 704
1855	8 651	1989	47 787	2003	48 214

[rediger] Religion

Fra ca. år 625 antar man at keltiske munker var de første fastboende mennesker på Færøyene. Mytene forteller at de ble fordrevet at de hedenske vikingene fra Norge, som mer eller mindre frivillig ble kristnet av vikingehøvdingen Sigmundur Brestisson. Færøyene var inntil reformasjonen underlagt biskopen i Nidaros.

Neste alle færøyinger er kristne. 84 % tilhører den evangeliske-lutherske folkekirken. Ca. 7 % tilhører Brødremenigheten, som oppstod i1900, inspirert av den skotske vekkelsespredikanten William Gibson Sloan. 5 % tilhører andre kirkelige retninger som Pinsemenigheten og Syvendedagsadventistene, (som også driver en større privatskole i Tórshavn). Den katolske menighet i Tórshavn har 70 medlemmer. Menigheten driver også en større barnehave med blant annet nonner fra fransiskanerordenen som pedagoger. Det finnes dessuten en liten gruppe som bekjenner seg til religionen Bahai. Kulturen på Færøyene er, målt med norske mål, preget av en nokså pietistisk kristendomsforståelse.

Av kjente kirker kan nevnes Olavskirken og kirkeruinen Magnuskatedralen i Kirkjubøur, Tórshavn domkirke, St. Mariekirken i Tórshavn (katolsk), Christianskirken i Klaksvík og ved siden av de gamle færøyske trekirker fra 1800-tallet, bygdekirkene i Vágur, Fámjin, Gøtugjógv og Toftir.

Bibelen ble i 1948 oversatt til færøysk av Victor Danielsen fra brødremenigheten og i 1961 av Jákup Dahl og Kristian Osvald Viderø (Folkekirken).

[rediger] Næringsliv

Færøyene var inntil begynnelsen av 1900-tallet et landbrukssamfunn, basert på fåreavl, kystfiske og fangst av fugler. I 1845 var 68 % av de yrkesaktive beskjeftiget i landbruket.

Dette har nå endret seg, og Færøyene er i dag en fiskerinasjon med en moderne flåte av trålere og fiskeforedlingsindustri. Eksporten fra fiskerisektoren utgjør 98 % av den totale eksporten. Øyenes avhengighet av fiskerinæringen er ikke uproblematisk, fordi økonomien er sårbar overfor svigninger i fangst og priser. Overfisking og innskrekninger i kvoter er på sikt en trussel for samfunnet. Hensynet til fiskerinæringen veide tungt da Færøyene valgte å stå utenfor EU, og dermed ikke være underlagt EUs felles fiskeripolitikk. Færøyene har et tett samarbeid med Island i fiskerirelaterte spørsmål.

Færøyingene håper at olje i fremtiden vil bli en viktig industri. Åtte oljeselskaper, inkludert det norske oljeselskapet Statoil, er tildelt letelisenser i færøysk farvann og vil starte leting våren 2006. Tilsammen vil det i perioden frem til 2008 bli utført ti boreforsøk i området, fem på færøysk side og fem på britisk side. Tidligere leteboringer har ikke gitt drivverdige funn.

[rediger] Tradisjonell småhvalfangst

Den særegne færøyske tradisjonen med grindadrap representerer et langvarig samvirke i bygdenes utnyttelse av sjøbaserte næringsressurser, og kjøttet fra grindhvalene som drepes på denne måten antas å utgjør 25 % av kjøttforbruket på øyene.

[rediger] Språk

Færøysk er språket som blir mest brukt i dagligtale på Færøyene. Færøysk er en del av den vestnordiske språkfamilien, som omfatter islandsk, færøysk, det utdødde språket norn og til dels norsk. Den norrøne språkfamilien tilhører den germanske gruppa av de indo-europeiske språkene.

Som islandsk har færøysk utvikla seg fra de gammelnorske dialektene som nybyggerne i vikingtiden hadde med seg fra det vestlige Norge.

Færøysk snakkes av 80 000 mennesker, i første rekke på Færøyene, hvor det har vært offisiellt språk siden 1937.

Færøysk er, sammen med islandsk og noen norske målfører, det eneste nordiske målet som ennå har de fire germanske kasusene: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Genitiv blir for det meste kun brukt i faste uttrykk.

[rediger] Tidslinje

• 625 – Irske munker bosetter seg på Færøyene
• 825 – Norske vikinger, samt skotter og irer bosetter seg på øyene
• 900 – Det færøyske alltinget blir etablert for å opprettholde lov og orden. (senere kjent som Lagtinget)
• 999 – Kristendommen blir innført på Færøyene av Sigmundur Brestisson
• 1035 – Leivur Øssursson gjør Færøyene til et norsk len
• 1111 – Bispedømmet Færøyene opprettes, og underlegges Nidaros erkebispedømme
• 1151 – Kong Sverre blir født i Kirkjubøur
• 1274 – Den yngre Gulatingslov trer i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embedsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover.
• 1380 – Norge, og dermed også Færøyene, blir underlagt dansk herredømme
• 1469 – Christian I pantsetter Orknøyene og Shetland som medgift for sin datter, men holder Færøyene utenfor
• 1524 – Christian II er i pengeknipe og forsøker å låne penger av Henrik VIII av England, som til gjengjeld tilbyr Færøyene og Island i pant. Henrik VIII avslår tilbudet
• 1536 – Borgerkrigen i Danmark avsluttes, men har kostet Christian III mye og dermed kommet i en pengeknipe. Han prøver å låne 100 000 pund hos Henrik VIII, og blir tilbudt Færøyene og Island i pant. Hanrik VII avslår for andre gang tilbudet
• 1538 – Reformasjonen kommer til Færøyene, som blir et prosti under under Bergens biskop
• 1547 – Latinskolen ble grunnlagt
• 1579 – Den færøyske sjøhelten Magnus Heinason får handelsmonopol på all handel til og fra Færøyene
• 1573 – Magnus Heinason mister handelsmonopolet etter beskyldninger om svindel og dårlige varer
• 1589 – Magnus Heinason blir dømt til døden ved henrettelse for sjørøveri i København til fordel for Nederland.
• 1619 – København overtar handelsmonopolet fra Bergen
• 1620 – Færøyene blir underlagt Sjællands biskop
• 1687 – Den nye Norske Lov blir innført på Færøyene
• 1814 – Færøyene forblir en del av Danmark, når Norge går ut av union med Danmark og over til en union med Sverige
• 1816 – Det færøyske lagtinget legges ned, og Færøyene blir et dansk amt
• 1848 – Færøyene blir 24. november underlagt innenriksministeriets islandske departement
• 1850 – Den danske grunnloven fra 1849 blir gjeldende på Færøyene
• 1888 – Julemøtet i 1888 blir starten på en nasjonal vekkelse
• 1906 – Færøyenes to første politiske partier stiftes, Sambandsflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin
• 1938 – Færøysk erstatter dansk som undervisningsspråk i skolene
• 1940 – Storbritannia okkuperer Færøyene 12. april, mens Danmark er okkupert av Tyskland. Færøyenes flagg (Merkið) blir tatt i bruk.
• 1943 – Lagtinget vedta at færøyingene skal få færøyske pass, at kun færøysk kan brukes som retts- og lovspråk, og at kun det færyøske flagg skal vaje ved Tinghuset.
• 1946 – Flertall for løsrivelse (5 656 for, 5 490 mot) fra Danmark i en folkeavstemming. Den danske kongen oppløser lagtinget
• 1948 – En hjemmestyrelov blir vedtatt for Færøyene, hvor Færøyene ble et Selvstyrende Folkesamfund i Det Danke Rige
• 1951 – Danmarks Nationalbank trykker færøyske pengesedler med samme verdi som de danske
• 1955 – Klaksvíkopprøret
• 1957 – 6. februar startet Færøyene radio (Útvarp Føroya) med sine første regelmessige sendinger
• 1973 – Danmark og Grønland medlem av EF - mens Færøyene står utenfor
• 1975 – Utgivelse av de første færøyske frimerker
• 1989 – Økonomisk krise. Bruttonasjonalprodukt faller med en tredjedel
• 1989 – Frihandelsavtale med EF.
• 1990 – Kongsboken kommer tilbake fra Sverige. Den inneholder blant annet fårebrevet fra 1298.
• 1992 – Den restriktive alkoholloven fra 1928 modereres. Mulighet for å få kjøpt øl, vin og sprit uten rasjoneringskort.
• 1999 – Danmark og Færøyene inngår en avtale med Storbritannia om havgrensene
• 2000 – Færøyene tildeler de første letelisensene etter olje og gass. Statoil fikk som et av tolv oljeselskaper tildelt tilsammen sju letelisenser

[rediger] Se også

• Liste over færøyske byer og tettsteder
• Liste over Færøyenes kommuner
• Liste over Færøyenes statsministre
• Liste over personer på færøyske frimerker
• Liste over øyer på Færøyene

[rediger] Litteratur

[rediger] Reisehåndbøker

• (da) Steen Ulrik Johannesen: Turen går til Færøerne. ISBN 8756770871
• (en) James Proctor: Faroe Islands. ISBN 1841621072

[rediger] Annet

• (en) Liv Kjorsvik Schei. The Faroe Isles. ISBN 1841582425
• (en) James Miller. The North Atlantic Front. ISBN 1843410117
• (en) Tom Nauerby. No Nation Is an Island. ISBN 8798342452
• (en) Elisabeth Vestergaard. Fishing Communities. ISBN 8798342436
• (no) Stove, Stein. «Færøyene i norsk litteratur : en bibliografi til belysning av Færøyenes historie : norske bøker og tidsskriftartikler om Færøyene og færøyske emner : færøysk diktning oversatt til norsk : Færøyene som tema i norsk diktning». s 129-153. I: Færøyene - frendeland i vest. Oslo, Norsk-færøysk lag, 1981

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Offisielle sider

• (da) (de) (en) Færøyenes turistbyrås side for turister
• (en) (fo) Færøyenes turistbyrå

[rediger] Færøyiske aviser

• (fo) Portal.fo (internettavis)
• (fo) Norðlýsið
• (fo) Sosialurin
• (fo) Dimmalætting

[rediger] Annet

• (fo) FaroeNature.net Færøyenes natur
• (en) A Birds Eye View Of Faroe Island Webcams
• (da) (en) (fo) Faroeislands.dk Bilder og tekst fra alle bygder på Færøyene
• (da) Informasjon og bilder fra Færøyene
• (da) (en) Informasjon om Færøyenes pengesedler
• (en) Frimerker fra Færøyene brukt som presentasjon av landet