Albania

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Republika e Shqipërisë Republikken Albania
Flagg	Riksvåpen
Offisielle språk:	Albansk
Hovedstad:	Tirana
Styreform: President: Statsminister:	Demokratisk republikk Alfred Moisiu Sali Berisha
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 139 28 748 km² 4,7 %
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet	Rangert som nr. 126 3 563 112 123,9/km²
HDI:	0,780 (rangert som nr. 72)
Uavhengighet fra: Dato	Det osmanske riket 28. november 1912
Valuta:	Lek
Tidssone:	UTC +2
Nasjonaldag:	28. november
Nasjonalsang:	«Hymni i Flamurit»
Toppnivådomene:	.al og/eller .com.al
Kart over Albania:

Albania er et middelhavsland i Sørøst-Europa. Det grenser til Serbia i nordøst,Montenegro i nordvest, Makedonia i øst, Hellas i sør, Adriaterhavet i vest og Det joniske hav i sørvest. Landet er et forholdsvis nytt demokrati, og heter formelt Republikken Albania. (På albansk Republika e Shqipërisë).

Innhold 1 Historie 2 Politikk 3 Distrikter 4 Geografi 5 Økonomi 6 Demografi 7 Kultur 8 Øvrige emner 9 UNESCOs verdensarvliste 10 Eksterne lenker

[rediger] Historie

Den vanligste oppfatninga av albanerne er at de stammer fra antikkens illyrere. De var et folk som bebodde mesteparten av østkysten av Adriaterhavet noen århundrer før år 0, og hadde kolonier blant annet på Sicilia.

Albania har vært del av en rekke greske kolonier, etterfulgt av en periode som del av den romerske provins Illyricum.

Albania kom første gang under Det osmanske riket i 1385. I 1445 gjorde Albanias nasjonalhelt Gjergj Kastrioti Skanderbeg opprør, og skapte en sjølstendig albansk stat.

Skanderbegs Albania fikk stor betydning for Europa fordi det bremset Det osmanske rikets frammars, og Skanderbeg ble en berømt statsleder. Hans stat overlevde hans død med ti år, men brøyt sammen mot den osmanske overmakta fra 1478. Etter Skanderbegs død, døde også den tidlige albanske kulturen - og den tradisjonelle kristne befolkningen ble påtvunget en osmansk form for islam. Flere hundre år etter var Albania fortsatt preget av osmanenes voldsomme ødeleggelser da de tok hevn over Skanderbeg.

Den albanske politiske og kulturelle renessansen på 1800-tallet hadde sterke røtter i Kosovo (albansk Kossova). Ønsket om et forent Albania tvers over det albanerne ser som den kunstige grensa mellom Albania og Kossovo har fra da av hele tida vært en sterk faktor i albansk politikk.

Etter den første balkankrigen erklærte Albania seg i 1912 uavhengig av Det osmanske riket. Landet var fremdeles preget av indre uro. Under Andre verdenskrig var landet okkupert av Italia. En kommunistisk motstandsbevegelse under Enver Hoxha overtok makten da først italienerne og deretter tyskerne trakk seg ut av landet.

Albanias utenrikspolitikk etter at folkerepublikken ble proklamert 29. november 1944 var i stor grad styrt av motsetningen til den store naboen og hovedfienden, Jugoslavia. Opp til bruddet med Stalin i 1948 reknet Tito med at Albania kom til å inngå i Jugoslavia som egen provins. Da bruddet kom, allierte Enver Hoxha seg nært med Sovjetunionen mot Jugoslavia, og holdt på denne alliansen helt til Jugoslavia og Sovjet tilnærmet seg hverandre etter 1956. Fra da av kom Hoxhas regime i stadig skarpere motsetning til Sovjet, og allierte seg isteden med Kina, som på denne tida var skarpt kritisk mot Jugoslavia. I noen år ble Albania sett som Kinas nærmeste internasjonale allierte, og Mao Zedong kalte Albania sosialismens fyrtårn i Europa. Men da Kina og Jugoslavia fikk et bedre forhold på 1970-tallet, begynte Albania fra 1976 å kritisere Kina skarpt. Etter dette og fram til folkerepublikkens sammenbrudd i 1990 var Albania en meget isolert stat.

Fra da har Albania orientert seg mot EU, særlig mot Italia, og mot USA. Men den gamle motsetninga til Jugoslavia og spesielt Serbia har blitt skjerpet av krisene i Kossovo. Albania mottok en veldig flyktningestrøm fra Kossovo før og under krigen i 1999, og stilte opp som base for NATO og USA mot rest-Jugoslavia.

Sosialt utviklet Albania seg fra 1945 fra å være et av de fattigste og minst moderne land i Europa til å bygge ut en del industri. Landet har gode forutsetninger for hydroenergi og kom langt i å utbygge strømnettet. Skolevesenet og helsevesenet gjorde store framskritt. Dette ble finansiert på tre måter:

• ved å holde levestandarden lav, men med svært små lønnsforskjeller og relativt stor sosial trygghet,
• med omfattende utenlandsk støtte fra Sovjet (før 1960) og Kina (før 1976),
• med eksport som ga hard valuta.

Et brutalt maktapparat og altomfattende hemmelig politi, kombinert med en intens patriotisk propaganda som vakte gjenklang i et lite, sterkt nasjonalistisk folk som nesten aldri hadde vært sjølstendig, bidro til politisk stabilitet.

På slutten av 80-tallet gikk økonomien stadig dårligere. Isolasjonen bidro til at Albania mangla kapital til å modernisere industrien. Utenlandske storebrødre som var villige til å betale for store investeringer fantes ikke lenger. Teknologisk sakket Albania stadig lengre etter, og eksporten ga stadig mindre hard valuta. Samtidig skapte store sosialbudsjetter som regjeringa ikke våget å skjære ned på, og en dyr militær opprustning, til at det reelle statlige underskuddet bare vokste.

Da folkerepublikken brøyt sammen i 1990 førte det også til en voldsom krise i det økonomiske og sosiale systemet. Mesteparten av storindustrien ble lagt ned, og i byene ble det brått massearbeidsløshet. I jordbruket, som var blitt kollektivisert i stadig større, mer topptunge enheter, tok bøndene over jord og tok med kveg, maskineri osv hjem til sine små jordlapper. Resultatet var vanningslanlegg og annen infrastruktur forsvant, ingen fikk råd til å bruke landbruksmaskiner lenger, og etter et par år lå mesteparten av jorda brakk. Skoler og andre sosiale institusjoner som var knytta til de oppløste kollektivbrukene forsvant mange steder, og dermed hadde også mange barn på landbygda ikke lengre skolegang.

Resultatet blei sosialt kaos, omfattende hærverk mot offentlige bygninger, skoler osv over hele landet, og massekriminalitet.

Den berømte episoden da unge arbeidsløse (mange av dem fra landsbygda) kapret et skip for å seile til Italia (blant annet kjent fra bildene til Benneton), fikk den italienske regjeringa til å gripe inn for å hindre at Albania brøyt sammen, og en mye større flom av desperate økonomiske flyktninger velta over Adriaterhavet. Italienske militære distribuerte mel over hele landet, og ble en garantist for at det ikke skulle bryte ut akkutt sult.

En ny regjering under president Sali Berisha støttet blant annet en økonomisk pyramide, antakelig i samarbeid med mafiaen i Italia. Pyramiden fristet med løfter om eventyrlige profitter. På denne tida hadde mange yngre albanere fått jobb i utlandet, særlig i Hellas og Italia, og sendte store pengebeløp hjem til familien. De økonomisk naive albanerne var ikke vant til noen form for frie markeder, og mange lot seg lure til å investere alt de hadde. Da pyramidesvindelen brøyt sammen i 1996 ble resultatet en periode med anarki og borgerkrig.

Seinere har Albania relativt sett stabilisert seg. Men store uløste problemer etter sammenbruddet i 1990, borgerkrigen i 1996 og krigen i Jugoslavia/Kossova 1999 med den veldige flyktningestrømmen, har satt dype arr i samfunnet og blant annet ført til store problemer med kriminalitet og korrupsjon.

[rediger] Politikk

Statsoverhodet er presidenten, som velges av Kuvendi Popullor, eller folkets forsamling. Den vesentligste del av forsamlingens 155 medlemmer velges ved valg hvert 5. år. Presidenten har en regjerning av ministere, som utnevnes av presidenten.

[rediger] Distrikter

Albania er delt opp i 36 distrikter, eller rrethe som de kalles på albansk. Hovedstaden Tirana har en spesiell status. Distriktene er:

Berat Bulqize Delvine Devoll Diber Durrës Elbasan Fier Gjirokastra Gramsh Has Kavaje Kolonje Korce Kruje Kucove Kukes Kurbin

Lezhe Librazhd Lushnje Malesi e Madhe Mallakaster Mat Mirdite Peqin Permet Pogradec Puke Sarande Shkoder Skrapar Tepelene Tirane Tropoje Vlorë

[rediger] Geografi

Albania har to typer landskap:

Innover er det svært ville og uveisomme fjell. Det kan fortsatt ta dager å reise noen få mil.

De mest isolerte områdene i innlandet er ennå kulturelt sett svært gammeldagse, og av stor interesse for antropologer og andre forskere.

Regjeringene i Albania hadde før 1945 ikke noe virkelig herredømme over store deler av de indre fjellområdene. Tradisjonelle stammehøvdinger hersket, blodhevn og barnegifte var vanlig osv.

Korab i distriktet Dibra på 2 753 m er høyeste fjell.

Utover mot kysten går fjellene over i sletteland. Mye er gammelt sumpland som for en eller to generasjoner sida var infisert av malaria, men disse områdene er nå drenert, og stort sett flatt jordbruksland.

Her bor mesteparten av befolkninga, og her ligger store byer som hovedstaden Tirana og havnebyen Durrës.

Andre store byer, noen av dem inne i landet og i områder med mer blandet terreng, er Elbasan, Shkodër, Vlorë og Korçë.

Landet har et temperert klima med kalde vintre og varme sommere.

[rediger] Økonomi

Albania er et av Europas fattigste land. Halvparten er befolkningen er landbrukere, og en femtedel av befolkningen arbeider utenfor landets grenser. Landet har høy arbeidsløshet. Korrupsjon og organisert kriminalitet har vært et problem siden Albania ble demokratisk.

En stor del av albanerne som jobber i utlandet, hovedsakelig Hellas og Italia, sender penger til familiene sine i Albania.

[rediger] Demografi

Mesteparten av befolkningen (95%) er albanere. Landet har også en gresk minoritet. Språket er albansk, men også gresk er endel brukt, hovedsakelig i den greske minoriteten. Det fins også små nasjonale mindretall av makedonere, vlacher og romanifolk.

Mesteparten av albanerne er muslimer. I motsetning til mesteparten av befolkningen på det øvrige Balkan, klarte ikke majoriteten av albanerne å holde fast på sin kristne tro. De ble masseomvendt (tvangsomvendt) til islam ved osmanernes (tyrkernes) framstøt/okkupasjon av de albanske områdene - og har siden holdt fast på islam (i motsetning til sine forfedre). Også Bosnia og tilstøtende områder til Albania antok islam ganske umiddelbart etter osmanernes okkupasjon (mens serbere, grekere og montenegrinere opprettholdt sine forfedres kristne tro). Ikke desto mindre var religion forbudt i Albania fra slutten av 1960-tallet fram til folkerepublikkens sammenbrudd. Etter det har det vært et religiøst oppsving, men albanerne er fortsatt svært sekulære. Den østlige ortodokse kirke og den katolske kirke er de to nest viktigste religionene i Albania.

Kosovo (albansk Kossova]], som i dag formelt er en serbisk provins, men i praksis er styrt av FN uten at Serbia har noe å si, har stort albansk flertall. De fleste albanere i staten Albania og provinsen Kosovo mener at dette er to deler av en albansk nasjon.

En stor albansk minoritet fins også i Makedonia, og større eller mindre minoriteter i alle nabobostater: Montenegro, Serbia og Hellas. For 200 år sida var mye av området rundt Akropolis i sentrale Athen albansktalende, og det fins fortsatt landsbyer som bruker albansk nær Athen.

Det finnes albansktalende landsbyer i Tyrkia og tradisjonelle innslag av albanere i flere andre land i området.

Italia har en minoritet med sin egen versjon av albansk, Arberësh, som stammer fra 300 000 albanere som kom på 1400-tallet og 1500-tallet. De første kom som leiesoldater til italienske allierte av Gjergj Kastrioti Skanderbeg, seinere fulgte andre som flyktninger da Skanderbegs albanske rike brøyt sammen mot tyrkerne.

[rediger] Kultur

Albanias mest kjente forfattere er Fan Noli og Ismail Kadaré. Kosovoalbanskfødte Doruntina Disha, (født i 1988), som vokste opp i Oslo, har hatt stor suksess som plateartist i Albania.

[rediger] Øvrige emner

• Kommunikasjon i Albania
• Transport i Albania
• Albanias militære
• Albanias utenrikspolitikk

[rediger] UNESCOs verdensarvliste

[rediger] Eksterne lenker

• National Tourism Organization Albania's official website for travel & tourism information.
• The World Factbook om Albania