Orknøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Orknøyene Orkney Islands
Geografi
Areal: - Totalt - % vann	990 km² ? %
Adm. senter	Kirkwall
ISO 3166-2-kode:	GB-ORK
ONS-kode:	00RA
Demografi
Befolkning: - Totalt (29. april, 2001) - Tetthet	29 245 19 / km²

Orknøyene (engelsk Orkney Islands) er en øygruppe nord for Skottland. Den er en av Skottlands regioner, et stattholderskap og styres av det lokale regionsrådet Orkney Islands Council. Gruppen av omkring 200 små øyer starter 16 km nord for Caithness. Den største øya kalles The Mainland (vanligvis betyr dette fastlandet, men her er hovedlandet en mer passende oversettelse).

Administrasjonssenteret er Kirkwall, som ligger på Mainland. Byen har omkring 7000 innbyggere, mens den eneste andre byen, Stromness, har omkring 2000 innbyggere (2004). Med totalt drøye 29 000 innbyggere har Orknøyene det laveste befolkningstallet av de 32 skotske regionene.

Innhold 1 Bakgrunn for navnet Orknøyene 2 Historie 2.1 Førhistorisk tid 2.2 Piktere og romere 2.3 Orknøyene blir norsk 2.4 Økt skotsk interesse for de norske øyene 2.5 Kirkestriden 2.6 Pantsettelse av øyene til Skottland 2.7 Royal Navy 2.8 Tysk senking av egen flåte etter første verdenskrig 2.9 Andre verdenskrig 3 Geografi 4 Øyene 4.1 Nordøyene 4.2 Sørøyene 5 Hellige personer fra Orknøyene 5.1 Magnus Orknøyjarl 5.2 Ragnvald Orknøyjarl 5.3 Conran av Orknøyene 6 Verdensarv 7 Økonomi 8 Politikk 9 Klima 10 Media 11 Flagg 12 Språk 13 Transport 13.1 Fly 13.2 Ferge 14 Tidslinje 15 Litteratur 15.1 Om øyene 15.2 Språket 15.3 Annet 16 Eksterne lenker 16.1 Offisielle sider 16.2 Nyheter 16.3 Annet

[rediger] Bakgrunn for navnet Orknøyene

Navnet på øygruppen har røtter tilbake til oldtidens geograf Klaudios Ptolemaios (født 90 e.Kr, død 168 e.Kr) som kalte øyene for Orcades. Det gamle gæliske navnet på øygruppen var Insi Orc som betyr øya til Orcene. Orc betyr ung gris eller villsvin. Da de norske vikingene kom til øya tolket de Orc som Orkn, som var et gammelt norrønt ord for sel eller kobbe. Ordet ey betyr øy, slik at navnet ble Orkneyar, i dag forkortet til Orkney på engelsk.

[rediger] Historie

[rediger] Førhistorisk tid

Det er spor etter menneskelig aktivitet på Orknøyene tilbake til år 3100 f.Kr. Det viktigste beviset på dette er den førhistoriske bosetningen Skara Brae som etter en kraftig storm i 1850 kom frem i dagslyset etter å ha vært begravd under sanddynene i Bay of Skaill på vestkysten av øya Mainland. I 1924 kom flere rester av steinhus frem i dagslyset etter tilsvarende uvær. Arkeologiske utgravninger ble foretatt mellom 1928 og 1930 av Vere Gordon Childe. Skara Brae ble tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999 og er en av Skottlands fire verdensarvoppføringer.

Ring of Brodgar (også Brogar) er en førhistorisk steinsirkel som også ligger på øya Mainland. Steinsirkelen har likheter med Stonehenge i England. Steinsirkelen er på et eid mellom innsjøene Stenness og Harray. Sentrum av sirkelen har aldri blitt utgravd av arkeologer eller vitenskapelig datert. Man antar at steinsirkelen ble reist rundt år 2500 f.Kr., mange år før Stonehenge og andre førhistoriske monumenter på de britiske øyer og Europa.

[rediger] Piktere og romere

De tidligste innbyggerne var piktere, og det finnes rester etter flere av deres underjordiske hus, weems, gravhauger, runde tårn (brochs), steinsirkler og obelisker. Blant gjenstander som er bevart finnes møllesteiner, beinkammer og enkel keramikk.

Romerne var kjent med Orknøyene, og seilte antagelig rundt gruppen. De navnga øygruppen Orcades. Det finnes bevis for at de handlet, direkte eller indirekte, med innbyggerne, men gjorde ikke noe forsøk på å okkupere øyene.

I henhold til Arthurlegenden kom kong Lot, sir Gareth, sir Gaheris, sir Gawaine og sir Agravain fra Orknøyene.

Det er sannsynlig at skotter fra Dalriada etablerte seg på øyene på begynnelsen av det 6. århundre. Deres tid der var kort, og pikterne etablerte seg på nytt. Keltiske misjonærer kom til øyene omkring 565 og hadde en viss suksess med misjonen, noe gravinnskrifter viser.

[rediger] Orknøyene blir norsk

Orknøyene og Shetland ble befolket av nordmenn mot slutten av 700-tallet og første halvdel av 800-tallet. Norge begynte å bli overbefolket etter datidens målestokk, og tilgangen til ledige naturresursser og dyrkbar jord avtok. Nordmennene som ankom Orknøyene erstattet den opprinnelige lokale befolkningen, pikterne, samt at deres språk ble fortrengt til fordel for norrønt.

Etter at Harald Hårfagre hadde samlet Norge til et rike, var det mange av hans motstandere som flyktet landet og noen av dem slo seg ned på Orknøyene. Herfra drev de plyndringsøkter mot Skottland og Norge, noe som resulterte i at Harald Hårfagre samlet en stor flåte og ca. 875 tok Harald Hårfagre og hans menn kontroll over øyene og annekterte både Orknøyene og Shetlandsøyene. Ragnvald Mørejarl fikk Orknøyene og Shetland (den gang kjent som Hjaltland) som sitt jarledømme av Harald Hårfagre. Harald ga øyene til Ragnvald Mørejarl som erstatning for at hans sønn Ivar (frillesønn) hadde falt i kamp i Skottland. Ragnvald Mørejarl ga øyene videre til sin bror Sigurd Eysteinsson, som gikk under tilnavnet Sigurd den mektige.

Harald Hårfagre ble etterfulgt som konge av sønnen Eirik Blodøks, men da hans halvbror Håkon den gode kom tilbake til Norge fra England, forsvant oppslutningen om Eirik Blodøks og han flyktet landet. Han fikk Nordimbraland (Northumberland) i len av Kong Adalstein, og bosatte seg i York (Jorvik), men ble i 941 fordrevet av Kong Adalsteins bror Edmund på grunn av sine plyndingstokter til blant annet Irland og Bretagne. Eirik Blodøks flyktet til Orknøyene og bodde der til han ble drept i slaget ved Stainmoor, Skottland i 954. Hans enke, Gunhild Ossursdotter, og hans sønner gikk under tilnavnet Eirikssønnene. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge fra sin base på Orknøyene. I deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 959, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. På sitt dødsleie erklærte Kong Håkon at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.

Øyene ble kristnet av kong Olav Tryggvason i 995, da han kom innom Orknøyene på vei fra Irland. Kong Olav sendte bud på Sigurd jarl og beordret jarlen til å la seg døpe i den kristne tro. Sigurd jarl var motvillig, men ga etter da Kong Olav truet med å drepe hans sønn Hvelp. Øyene fikk en egen biskop på begynnelsen av 1000-tallet. Fra 1153 ble bispedømmet for Orknøyene, Kirkjuvåg bispedømme, underlagt det nyopprettede kirkeprovinsen med metropolitansete i Nidaros (dagens Trondheim). Kirkjuvåg bispedømme var underlagt Nidaros frem til 1472.

Torfinn jarl (død 1064) utvidet Orknøyjarleriket til også å omfatte Hebridene, foruten Caithness (Katanes) og andre, store deler av Skottlands fastland. Orknøyjarlen ble etter denne utvidelsen en jarl både hos den skotske og norske kongen. Torfinn var svigersønn av Finn Arnesson, og gjennom dennes hustru i slekt med Olav den hellige og Harald Hardråde. Kong Magnus Barfot avsatte jarlene og innsatte sin egen sønn Sigurd Jorsalfar som jarl i 1098 i forbindelse med hans besøk på øyene.

Noen år senere dør Magnus Barfot og hans sønn Sigurd Jorsalfar reiser hjem til Norge og deler kongeriket med sine to andre brødre, Håkon Magnusson og Øystein I (også omtalt som Magnussønnene). Jarlene overtar på ny styringen av jarldømmet. Ragnvald Orknøyjarl blir utnevnt av Sigurd Jorsalfar til jarl over halve Orknøyene i 1129. I 1137 startet han byggingen av St. Magnuskatedralen i Kirkwall, til ære for onkelen Magnus Orknøyjarl som hadde lidd martyrdøden i 1115. Katedralen i Kirkjuvåg, som Kirkwall het på tiden tiden, var den største domkirken i erkebispedømmet etter Nidarosdomen.

[rediger] Økt skotsk interesse for de norske øyene

Da Alexander III av Skottland fylte 21 år i 1262 og ble myndig, erklærte han sine hensikter om å fortsette politikken overfor de vestlige og nordlige øyene som hans far hadde begynt, men som hadde stoppet opp da han døde 13 år tidligere. Han sendte et formelt krav til den mektige norske kongen Håkon Håkonsson.

Norge hadde etter tiår med bitter innbyrdes krig oppnådd stabilitet og vokst til en betydelig nasjon med europeisk innflytelse og var potensielt en betydelig krigsmakt. Med det som bakgrunn avviste kong Håkon blankt det skotske kravet. Fra norsk side var de ytterste øyene over Nordsjøen en del av det norske riket. For å sette tyngde bak utlyste den norske kongen leidang og satte ut med den største flåten som Norge noensinne hadde reist (og som noen gang kommer til å bli reist). Håkon seilte rundt vestkysten av Skottland og gikk i land på Isle of Arran for å starte forhandlinger med den store hæren i ryggen som pressmiddel.

Alexander III trakk behendig ut alle samtalene mens han tålmodig ventet på at høststormene skulle begynne. Til slutt, etter ørkesløse diplomatiske samtaler, mistet kong Håkon tålmodigheten og besluttet å angripe. Samtidig kom det en forferdelig storm som både ødela flere av skipene hans og forhindret at de øvrige til å foreta landgang. Slaget ved Largs i oktober 1263 ble ikke avgjørende og begge parter mente de hadde seiret, men kong Håkon Håkonssons posisjon var likevel håpløs. Nedslått returnerer han 5. oktober til Orknøyene med en murrende hær og hvor han dør av feber den 17. desember 1263. En død som forpurrer videre norsk ekspansjon i Skottland.

Kong Magnus Lagabøte brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 oppga kong Magnus de mest fjerne norske besettelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.

Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

[rediger] Kirkestriden

I middelalderen hadde erkebiskopen av Hamburg og erkebiskopen av York en strid med de norske biskopene om den kirkelige jurisdiksjonen på øyene. Den første norske biskopen var William den gamle, som ble bispeviet i 1102, bispesetet hadde blitt opprettet i 1055. De fortsatte den norske tradisjonen fram til 1558, og deretter hadde øyene en anglikansk biskop til 1580. I 1606 ble det igjen innsatt en biskop, og fra 1638 til 1660 var bispesetet igjen ubesatt. Det ble avskaffet først i 1697.

[rediger] Pantsettelse av øyene til Skottland

I 1348 ble Norge sterkt svekket på grunn av svartedauden, og i 1397 ble Norge en del av Kalmarunionen. Etter hvert kom Norge under dansk overherredømme. Danskekongen Christian I var i pengenød, og da hans datter Margaret i 1468 ble forlovet med Jakob III av Skottland ble han nødt til å pantsette Orknøyene og Shetland som betaling av medgift. Ettersom pantet aldri ble løst ut, har øyene siden tilhørt Skottland.

I 1471 fikk William, jarl av Orknøyene, slottet og eiendommer i Ravenscraig i Fife, mens Orknøyene ble annektert av den skotske kronen den 20. februar 1472.

I 1564 ble Robert Stewart, sønn av Jakob V, sheriff av Orknøyene og Shetlandsøyene. I 1581 ble han jarl av Orknøyene, og ti år senere tok hans sønn over. Men i 1615 ble øyene igjen lagt direkte under kronen.

I 1650 ble Montroses ekspedisjon, som førte til hans fengsling og død, samlet på øyene. Under Protektoratet ble øyene besøkt av en avdeling av Cromwells styrker, som innførte nye jordbruks- og industrimetoder.

I 1707 ble øyene gitt til jarlen av Morton som sikkerhet for et lån. De kunne løses ut mot 30 000 pund, samt en årlig rente på 500 pund. Jarlen solgte sine eiendommer til Sir Lawrence Dundas i 1766.

Selv om norsk lov etter en tid ble erstattet med skotsk, mistet ikke innbyggerne opparbeidete rettigheter til sine egne eiendommer. Som et resultat av dette er fortsatt mange eiendommer omfattet av odelsrett som var fullstendig ukjent på det skotske fastlandet.

[rediger] Royal Navy

Under første og andre verdenskrig hadde Royal Navy en stor flåtebase ved Scapa Flow. Den ble nedlagt i 1956.

[rediger] Tysk senking av egen flåte etter første verdenskrig

Royal Navy (The Grand Fleet) hadde base i Scapa Flow fra 1914. Herfra seilte flåten til slaget ved Jylland i 1916.

Som følge av det tyske nederlaget i første verdenskrig ble den tyske keiserlige flåte holdt tilbake i Scapa Flow i påvente av utfallet av fredsforhandlingene i Versailles. Skipene kom til Scapa Flow i november 1918 og ble en attraksjon for øybeboerne. 21. juni 1919 ga den tyske admiralen Ludwig von Reuter ordre om å senke alle skipene for å forhindre at skipene skulle komme på britiske hender som en del av fredsavtalen. 51 skip ble senket og ni sjømenn mistet livet, de siste omkomne i første verdenskrig. Av de 51 skipene var det ti slagskip (wtt gikk på grunn og ble ikke senket), fem slagkryssere, fem kryssere (tre gikk på grunn og ble ikke senket) og 44 torpedobåtjagere (fire gikk på grunn og ble ikke senket).

En del av de tyske skipene er hevet, men det ligger fortsatt mange skipsvrak der som er et populært dykkermål for sportsdykkere.

[rediger] Andre verdenskrig

Marinebasen i Scapa Flow ble utsatt for angrep fra både ubåter og av luftangrep fra Luftwaffe. Før krigens start ble det gjort lite for å bygge forsvarsanlegg, ettersom man regnet med at det sterke tidevannet og vanskelige undergrunnsforhold var tilstrekkelige vern. En måned inn i andre verdenskrig, 14. oktober 1939, ble Royal Navys slagskip HMS «Royal Oak» skutt i senk av en tysk ubåt i havnebassenget i Scapa Flow. 833 sjøfolk gikk ned med skipet. Som et resultat av dette bestemte britene seg for å bygge igjen ett av sundene inn til Scapa Flow. Disse barrierene er i dag kjent som Churchill Barriers, og på det meste var det 1700 menn som holdt på med byggingen, 1200 av disse var italienske krigsfanger. Krigsfangene protesterte mot å bli satt til slikt arbeid, og hevdet dette stred med Genevekonvensjonen, som forbyr makter som holder krigsfanger å bruke disse til krigsrelatert arbeid. Britene mente at barrieren ikke var krigsrelatert, men et tiltak for å bedre transporten mellom øyene, ved at man fikk vei mellom øyene og slapp å bruke båt. De italienske krigsfangene bygde et kapell like ved sjøkanten, Italian Chapel, som i dag er en turistattraksjon.

[rediger] Geografi

Orknøyene er skilt fra det skotske fastlandet av Pentland Firth, som er 11 km bred mellom Brough Ness på øya South Ronaldsay og Duncansby Head, Caithness.

Orknøyene ligger mellom 58° 41' og 59° 24' nord, og 2° 22' og 3° 26' vest. Avstanden fra nordøst til sørvest er på 80 km og dekker et areal på 973 km². Øyene er lavtliggende og blottet for høytvoksende vegetasjon, men unntak av vestkysten på de større øyene som har klipper og bratte fjellvegger.

Hoy er den øya med flest klipper og bratte fjellvegger. Det er også her Orknøyenes høyeste fjell, Ward Hill, på 481 meter over havet ligger. Den eneste av de andre øyene som har høyde av nevneverdig grad er Mainland, med Ward Hill (samme navn som fjellet på Hoy) på 268 meter, samt Wideford Hill på Rousay.

De fleste øyene har innsjøer (skotsk: loch) og innsjøene Loch of Harray og Loch of Stenness på Mainland som de største.

Orknøyene har ikke trær, noe som hovedsakelig skyldes at øyene ligger utsatt til for kraftige vinder.

[rediger] Øyene

Øyene på Orknøyene slutter som regel på ay som er norrønt for øy. Navnet har øyene enten fått fra hvordan de ser ut eller etter hvem som eide øya. Sanday har fått sitt navn fra store forekomster av sand, mens Graemsay henspiller til at øya var eid av Grim (Grimsøy).

Øyene deles gjerne inn etter deres plassering i forhold til Mainland. Øyene nord for Mainland kalles samlet Nordøyene mens de sør for Mainland kalles Sørøyene.

[rediger] Nordøyene

Nordøyene er den største gruppen, og består av et stort antall øyer som er forbundet med Mainland med ferge. En del av dem kalles holms, holmer, og er svært små.

• Auskerry
• Calf of Eday
• Damsay
• Eday, Egilsay, Eynhallow
• Faray
• Gairsay
• Helliar Holm, Holm of Faray, Holm of Huip, Holm of Papay, Holm of Scockness
• Kili Holm
• Linga Holm
• Muckle Green Holm
• North Ronaldsay
• Papa Stronsay, Papa Westray
• Rousay, Rusk Holm
• Sanday, Shapinsay, Stronsay, Sweyn Holm
• Westray, Wyre

[rediger] Sørøyene

Den sørlige gruppen ligger rundt Scapa Flow. To av dem, South Ronaldsay og Burray, er forbundet til Mainland med Churchillbarrierene.

Pentland Skerries er en øygruppe som ligger lenger sør, nærmere fastlandet, og som ikke tilhører Orknøyene.

• Burray
• Calf of Flotta, Cava, Copinsay, Corn Holm
• Fara, Flotta
• Glims Holm, Graemsay
• Hoy, Hunda
• Lamb Holm
• Rysa Little
• South Ronaldsay, Switha, Swona

[rediger] Hellige personer fra Orknøyene

[rediger] Magnus Orknøyjarl

For utfyllende artikkel, se Magnus Orknøyjarl

Den hellige Magnus Orknøyjarl (Magnus Erlendsson) (født ca. 1076, død 16. april 1115, Egilsay, Orknøyene) led martyrdøden og ble deretter helgenkåret. Han er den eneste norske helgen med pavelig anerkjennelse i tråd med den moderne helligkåringsprosessen. Utenfor Norden regnes han som en skotsk helgen. Magnus var sønnesønn av Torfinn jarl og Ingebjørg Finnsdatter. Magnus Orknøyjarl er vernehelgen for Orknøyene og fiskere fra Orknøyene.

[rediger] Ragnvald Orknøyjarl

For utfyllende artikkel, se Ragnvald Orknøyjarl

Ragnvald Orknøyjarl (Ragnvald Kale Kollson) (født ca 1100, død 20. august 1158) var nevø av Magnus Orknøyjarl. Moren var Gunhild, Magnus' søster, som ble giftet bort til Koll, en høvdingsønn fra Jæren. Ragnvald het opprinnelig Kale, men tok navnet Ragnvald etter Ragnvald Bruseson, Olav den helliges fostersønn fra Orknøyene.

Sigurd Jorsalfar utnevnte ham i 1129 til jarl over halve Orknøyene. Han skal ha utført dette oppdraget godt. I 1137 startet han byggingen av St. Magnuskatedralen i Kirkwall, til ære for onkelen som hadde lidd martyrdøden i 1115

[rediger] Conran av Orknøyene

For utfyllende artikkel, se Conran av Orknøyene

Conran av Orknøyene var biskop på Orknøyene. Det finnes få kilder om hans eksistens. 14. februar er hans minnedag.

[rediger] Verdensarv

Fortidsminnene Skara Brae og Maeshowe ligger på Mainland, og er begge tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999.

Orknøyene ble kolonisert av vikingene og tydelige spor fra denne tiden finnes på alle øyene, inkludert Brough of Birsay, de aller fleste stedsnavn og runeinskripsjoner ved Maeshowe og andre fortidsminner.

[rediger] Økonomi

Det meste av landskapet brukes til jordbruk, og sammen med fiske er dette øyenes viktigste næringsveier. Orknøyene eksporterer kjøtt, ost, whisky, øl, fisk og sjømat.

[rediger] Politikk

Orknøyene er den minste regionen i Skottland og styres av det lokale regionsrådet, Orkney Islands Council (OIC). OIC ble opprettet i 1974 og har i dag 1800 ansatte og er øygruppens største arbeidsgiver. OIC har 21 folkevalgte, 13 kommer fra Mainlands 13 valgdistrikter. De øvrige åtte kommer fra de øvrige øyene. Representantene (counsillors) velges direkte av folket uten partitilhørighet. Neste valg er i 2007.

Jim Wallace, fra Liberaldemokratene, representerer Orknøyene i det skotske parlamentet.

Alistair Morrison Carmichael fra Liberaldemokratene har fra 2001 representert Orknøyene og Shetland i det britiske parlamentet.

[rediger] Klima

Klimaet er temperert og stabilt til å ligge så langt mot nord. Gjennomsnittstemperaturen for året er 8 °C, for vinteren 4 °C og for sommeren 12 °C. Vintermånedene er januar, februar og mars, hvor den siste er den kjøligste. Våren starter i april og sommeren i midten av juni. September anses som den beste måneden værmessig.

Gjennomsnittlig årlig nedbør varierer mellom 850 mm til 940 mm. Tåke forekommer på sommeren og tidlig høst.

[rediger] Media

Orknøyene har to lokalaviser, Orkney Today og The Orcadian, begge kommer ut hver torsdag. I tillegg har den lokale radiostasjon Radio Orkney, som drives av BBC Radio Skottland, to daglige sendinger. I september 2005 ble øyenes første kommersielle radiolisens tildelt The Superstation Orkney, som antageligvis vil starte opp med sendinger i starten av 2006.

[rediger] Flagg

Orknøyenes offisielle flagg er Union Jack.

Orknøyenes uoffisielle flagg blir lokalt omtalt som The Cross of St. Magnus (St. Magnuskorset), oppkalt etter Orknøyenes helgen Magnus Orknøyjarl. Flagget er gult med et rødt kors, likt de øvrige nordiske flaggene og Kalmarunionens flagg. Fargene er hentet fra Skottlands kongeflagg og det norske riksvåpenet, som et uttrykk for at øyene har røtter fra begge rikene.

[rediger] Språk

Det norrøne språket her ble kalt norn. Det overlevde, om enn i modifisert form, fram til det 18. århundre, da det ble fortrengt av innflyttere fra Skottland.

[rediger] Transport

[rediger] Fly

Kirkwall har flyforbindelse med Edinburgh og Glasgow som ligger 90 minutter flytur unna. Aberdeen og Inverness ligger henholdsvis 45 og 30 minutter unna. Alle destinasjonene blir utført av Loganair på oppdrag fra British Airways.

[rediger] Ferge

Det går ferger til Orknøyene mellom følgende steder:

• Fra Scrabster på fastlandet til Stromness
• Fra Gill's bay på fastlandet til St. Margaret's Hope
• Fra John o' Groats til Burwick (passasjerferge som opereres kun på sommeren)
• Fra Lerwick på Shetland til Kirkwall
• Fra Aberdeen til Kirkwall

[rediger] Tidslinje

• 3900 f.k – Første spor etter menneskelig aktivitet
• 600 – Første sporadiske besøk av nordmenn
• 875 – Harald Hårfagre tar kontroll over Orknøyene og Shetland
• 995 – Olav Tryggvason kristner Orknøyene
• 1046 – Torfinn blir enejarl, etter 22 års kamp mot sine halvbrødre og sin brorsønn
• 1098 – Kong Magnus Barfot av Norge sender orknøyjarlene hjem til Norge og gjør sin sønn Sigurd konge av Orknøyene.
• 1115 – St. Magnus blir blir drept på Egilsay
• 1129 – Sigurd Jorsalfar utnevner Ragnvald Orknøyjarl til jarl over halve Orknøyene.
• 1137 – Byggingen av St. Magnuskatedralen starter
• 1196 – Shetland blir utskilt fra jarledømmet Orknøyene
• 1262 – Alexander III av Skottland sender et formelt krav på Orknøyene den norske kongen Håkon Håkonsson.
• 1263 – Håkon IV Håkonsson dør 17. desember i Kirkwall
• 1266 – Magnus Lagabøte avstår Hebridene (som er en del av jarledømmet Orknøyene) til Skottland mot at Skottland anerkjenner norsk suverenitet over Orknøyene
• 1379 – Shetland blir innlemmet i jarledømmet Orknøyene
• 1468 – Orknøyene pantsettes av Christian I som medgift i forbindelse med datteren Margarets giftemål med Jakob III av Skottland
• 1472 – Orknøyene blir annektert av den skotske kronen 20. februar.
• 1486 – Kirkwall får kongelige handelsprivilegier (engelsk: Royal Burgh)
• 1581 – Jarledømme gjeninnføres
• 1590 – Orknøyenes første pub åpnes i Stromness
• 1615 – Øyene legges igjen direkte under kronen
• 1620 – Stromness får bystatus
• 1725 – Piraten Gow ble tatt nær Eday
• 1850 – Fortidsminnet Skara Brae kommer til syne etter en storm
• 1855 – Dampbåtforbindelse med Scrabster på det skotske fastlandet
• 1916 – HMS Hampshire går på en mine ved Orknøyenes kyst 5. juni kl 19:40. Skipet var på ved Arkhangelsk
• 1916 – Royal Navy seilte fra Scapa Flow til slaget ved Jylland
• 1919 – Den tyske admiralen Ludwig von Reuter ga ordre om å senke alle de tyske skipene som lå i varetekt i Scapa Flow for å forhindre at skipene skulle komme på britiske hender som en del av fredsavtalen i Versailles. 51 skip ble senket og 9 sjømenn mistet livet
• 1939 – Krigsskipet HMS Royal Oak blir skutt i senk av en tysk ubåt 14. oktober. 833 sjøfolk gikk ned med skipet.
• 1940 – Byggingen av Churchill Barriers starter ved hjelp av krigsfanger
• 1945 – Offisiell åpning av Churchill Barriers 12. mai
• 1956 – Marinebasen Scapa Flow legges ned.
• 1974 – Det lokale regionsrådet Orkney Islands Council ble opprettet
• 1999 – Skara Brae og Maeshowe på Mainland blir tatt opp på UNESCOs verdensarvliste
• 2005 – Øyenes første kommersielle radiolisens blir tildelt The Superstation Orkney

[rediger] Litteratur

[rediger] Om øyene

• Alexander Fenton: The Northern Isles: Orkney and Shetland (engelsk). ISBN 1862320586
• Hamish Haswell-Smith: The Scottish Islands (engelsk). ISBN 1841954543
• Trevor Garnham: Lines on the Landscape, Circles from the Sky - Monuments of Neolithic Orkney (engelsk). ISBN 0752431145
• Anna Ritchie: Prehistoric Orkney (engelsk). ISBN 0713475935
• Leslie Burgher: Orkney - An Illustrated Architectural Guide (engelsk). ISBN 1873190026
• Orkneyinga Saga - The History of the Earls of Orkney' (engelsk). ISBN 0140443835

[rediger] Språket

• Michael Barnes: The Norn Language of Orkney and Shetland (engelsk). ISBN 1898852294
• Geirr Wiggen: Norns død, især skolens rolle (norsk). ISBN 8270993476

[rediger] Annet

• Rod Macdonald: Dive Scapa Flow (engelsk). ISBN 185158983X
• Jan Schumacher: Helgener fra vest. ISBN 8253143621

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Offisielle sider

• VisitOrkney: Orknøyenes offisielle turistside
• VisitBritain.com: Destinasjon Orknøyene
• (en) VisitScotland.com: Orknøyene, Hebridene og Shetland
• (en) Orkney Islands Council

[rediger] Nyheter

• (en) Avisen The Orcadian
• (en) Avisen Orkney Today

[rediger] Annet

• Katolsk.no: Den hellige Magnus Orknøyjarl
• Katolsk.no: Den hellige Ragnvald Orknøykarl
• (en) Zoombart kart over Orknøyene (engelsk)
• (en) Orkneyjar.com: Offisiell historieside om Orknøyene