Kalmarunionen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kalmarunionen var et tronfellesskap (13. eller 20. juli, 1397-1523) som forente de tre kongedømmene, Danmark, Norge (herunder Island) og Sverige (med Finland) under en felles kongemakt. Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny grunnlov (kalt håndfestning), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved riksrådene, og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye over den danske Holstein-dominansen, førte til at Sverige trådte ut av unionen, mens Norge og Island forble under den felles kongemakten i København. Etter kong Kristian 2.s forsøk på å utrydde Sveriges høyadel ("Stockholms blodbad") i 1523, ble Gustav Vasa valgt til Svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. Oldenborg- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine tronkrav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for de århundrelange krigene mellom disse rikene i århundrene etter.
[rediger] Unionen
Unionen ble dannet av dronning Margrete (1353 - 1412) i den svenske byen Kalmar, den gang nær den danske grensen, ettersom at svenske og danske tropper i 1389 hadde slått den svenske kongen Albert av Mecklenburg. Kong Albert, som var født i det Tysk-romerske riket, ble mislikt av den svenske adelen, og deres opprør hadde fått støtte av danskene, som ville danne unionen som en motvekt mot de voksende tyske Hanseatene. Dronning Margrete, som var datteren av den forrige danske kongen, Valdemar Atterdag, og kona til den da avdøde norske kongen Håkon VI, ønsket at hennes grandnevø Erik av Pommern skulle bli arving til den norske tronen, og dermed bli valgt til konge over de tre landene. Margrete lovte å beskytte den politiske innflytelsen og privilegiene til adelen under unionen, men Erik ønsket heller å styrke monarkiet.
[rediger] Konflikt
Svenskene var ikke fornøyde med danskenes stadige krigføring i Schleswig, Holstein, Mecklenburg, og Pommern, som forstyrret den svenske eksporten, spesielt jern, til kontinentet. Videre vakte den sentrale statsstyringen i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor del selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, så mye at det oppstod væpnede opprør (Engelbrektsppprøret), som førte til at danske tropper ble bortvist fra Sverige. Erik ble avsatt som unionskonge i 1439, og ble erstattet av den barnløse Kristoffer av Bayern. I maktsvakumet som utartet seg etter Kristoffers død i 1448, valgte svenskene Karl VII som konge i den intensjon om å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble valgt til konge av Norge året etter, men greven av Holstein var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene tilsammen, og valgte heller Kristian I av Oldenburg som konge. De neste syv tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i norden.
Etter den suksessfulle gjenerobringen av Sverige, utført av Kristian II og det følgende blodbadet i Stockholm i 1520, startet svenskene nok et opprør som igjen jaget ut de danske troppene i 1521. Mens uavhengigheten hadde blitt gjeninnført, markerer Gustav I tiltredelse på den svenske tronen, den 6. juni 1523, slutten på unionen og svensk suverenitet
[rediger] Endelig oppløsning
De siste fragmentene av Kalmarunionen vedvarte til 1536, da det danske statsrådet, i kjølvannet av borgerkrigen, erklærte Norge til å bli en dansk provins, uten å rådføre seg med de norske kollegaene. Norge hadde et arvelovsbasert kongedømme, så det var i kongens interesse å opprettholde Norges formelle status som halv-uavhengig, for å forsikre at de fremtidige danske kongene ble valgt ut fra Oldenburg-dynastiet. Norge beholdt noen separate institusjoner, og dets rettssystem, men de norske koloniene Island, Grønland og Færøyene, ble underlagt den danske tronen. I 1814 ble kongen av Danmark-Norge tvunget til å gi Norge over til den svenske tronen, gjennom Kielfreden.
