Norsk språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette.

Norsk (Norsk)
Talt i:	Norge, til dels også i USA OG Canada.
Antall brukere:	5 millioner
Slektskap	Indoeuropeisk
Offisiell status
Offisielt språk i:	Norge.
Regulert av:	Norsk språkråd.
Språkkoder
ISO 639-1	no
ISO 639-2	-
SIL	-
Wikipedia
http://no.wikipedia.org/wiki/

Norsk er et skandinavisk språk i den germanske grenen av den indo-europeiske språkfamilie. Norsk er utviklet fra norrønt, men senere sterkt påvirket av dansk og nedertysk. Språket tales av 4,5 millioner i Norge, og av omkring en million utenfor landet. Av disse har omkring 4,3 millioner språket som førstespråk. Det finnes anslagsvis omkring 250 000 norsktalende utenfor Norges grenser, flest i Nord-Amerika. Talt norsk og svensk er gjensidig forståelige nesten uten problemer, dette gjelder også for norsk og dansk. Til gjengjeld er skriftlig norsk (spesielt bokmål og riksmål) og dansk svært likt; se avsnittet målformer under.

[rediger] Historie

Norsk har utviklet seg fra det felles skandinaviske språk, et urnordisk som ble brukt i de første 1000 årene e.Kr. Skriftlige kilder av urnordisk finner vi i runeinskripsjoner. Etter hvert ble det urnordiske språket delt i to deler; en vestlig og en østlig del. Den vestlige kaller vi norrønt og den østlige utviklet seg til svensk og dansk.

Fra rundt år 1000 bruker man det latinske alfabetet. Det norrøne språket ble brukt i vikingtida, og ble snakket både på Island, Færøyene og i Norge. Begrepet gammelnorsk bruker vi til å beskrive det språket som ble snakket i Norge. Gammelnorsk ble snakket og skrevet fra ca. 750 til ca 1350.

Etter at Norge kom i union med Sverige i 1319 og med Danmark på slutten av 1300-tallet, fikk nabospråkene dansk og svensk stor innflytelse i landet vårt. Dette gjorte at det norrøne skriftspråket etter hvert ble mindre populært, og det var ikke i bruk i Norge i mer enn omtrent 400 år til sammen. Utover 1300-tallet ble den svenske innflytelsen sterkere, men etter hvert ble dansk mer populært og til slutt tok det over som skriftspråk her i landet. I 1350 ble det norske skriftspråket nærmest utslettet fordi mange av de skrivekyndige døde da svartedauden herjet. Skriftspråket ble i tiden etter svartedauden en slags blanding mellom norsk, svensk og dansk, og vi kaller det mellomnorsk. Ofte plasseres språkformen i perioden fra omtrent 1370 til omtrent 1525. På grunn av unionen med Danmark, og reformasjonen i 1536, ble dansk etterhvert det eneste skriftspråket i landet. Norge var i union med Danmark fram til 1814, og dansk var det offisielle skriftspråket fram til ca. 1850.

I talemålet blir grammatikken forenklet og man tar opp mange tyske lånord. Islandsk og norsk blir regnet som to ulike språk fra 1500, og de norske dialektene har holdt mye av sin form siden da.

På 1830-tallet startet diskusjonen om man skulle ha sin egen norske skriftform. Norge var på denne tida i union med Sverige, fra 1814 til 1905. Deltakerne i språkdebattene delte seg i to grupper. Den ene retningen ville at Norge skulle utvikle et helt nytt skriftspråk på grunnlag av dialektene. Denne retningen ble grunnlagt av Ivar Aasen som kalte det nye skriftspråket landsmål. I 1929 fikk landsmål det offisielle navnet nynorsk. Den andre retningen gikk ut på å fornorske det danske skriftspråket ved gradvis å bytte ut danske ord med norske. Hovedmannen bak denne språklinjen var Knud Knudsen. Språket ble kalt riksmål, men i 1929 bestemte Stortinget at det skulle kalles bokmål.

Etter 1900 forsøkte man å tilnærme landsmål og riksmål hverandre slik at man skulle få et samnorsk skriftspråk. For å få til dette gjennomførte man store språkreformer i 1917, 1938 og 1959. Samnorsken møtte stor motstand både fra bokmåls-/riksmålsfolk og nynorskfolk. Fra 1960 ble denne tilnærmingslinjen stadig svekket, og bokmålsrevisjonen i 1981 innebar at en rekke eldre riksmålsformer igjen ble rettskrivingsformer, til dels hovedformer. Således er idag både nynorsk og bokmål offisielle skriftspråk i Norge, og begge skriftformene har rom for både tradisjonelle og radikale former. Offisiell språknormering i Norge ble fra 1952 utført av Norsk språknemnd, og senere Norsk språkråd fra 1972.

[rediger] Genetisk klassifisering

Norsk tilhører det indo-europeiske språktreet. Det felles indo-europeiske språket utviklet seg i ulike retninger da folkegrupper flytter fra hverandre. Germanere snakket urgermansk som rundt år 0 delte seg i tre deler; vest-, øst- og nordgermansk. Den nordgermanske retningen omfatter norsk i tillegg til dansk, svensk, færøysk og islandsk.

Skandinaviske språk klassifiseres gjerne i to grupper: vestskandinavisk (insulær) og østskandinavisk (kontinental). Klassifikasjonen er basert på fonologiske forandringer fra norrønt. For eksempel heter det bru i vestskandinaviske språk, men bro i østskandinaviske språk. Derfor regnes islandsk og færøysk til vestskandinaviske språk, mens svensk og dansk regnes til østskandinaviske språk. En slik klassifikasjon er ikke særlig relevant for norsk som helhet, fordi grensen mellom vest- og østskandinavisk går tvers gjennom det norske dialektkontinuumet. Det nærmeste en kommer å klassifisere norsk på dette nivået, er å sortere standard sørøstnorsk inn under østskandinavisk, og de fleste vestnorske dialekter inn under vestskandinavisk.

[rediger] Fonetikk og uttale

I norsk er det stor forskjell i fonetikken i de forskjellige dialektene. De østnorske dialektene har postalveolare eller retroflekse språklyder i ord som "barn", "bart" og "burde". De vestnorske dialektene mangler oftest disse lydene. Det samme gjelder tykk L, en relativt sjelden språklyd på verdensbasis. Den er særlig vanlig i trønderske dialekter og i dialekter fra grenseområdet mellom vestnorske og østnorske dialekter i ord som for eksempel "klær", "sol" og "kule". Det er også dialekter som har palataliserte dentaler og skarre-r. Norsk har, som skandinavisk i sin allminnelighet, relativt mange ulike vokaler og bruker, utover det latinske basisalfabetet, tegnene æ, ø og å.

Norsk og svensk skiller seg ut fra de fleste større europeiske språk ved å være tonespråk. Andre språk i Europa med større eller mindre innslag av leksikalsk betydningsskillende ordintonasjon inkluderer estisk, baltiske språk og noen sydslaviske språk. Dansk og tyske dialekter omkring Köln har såkalt stød, eller glottal lukkelyd, som reflekterer et tidligere tonesystem.

[rediger] Målformer

Norsk språk har to offisielle målformer (skriftnormaler); bokmål og nynorsk. Det finnes i tillegg en uoffisiell normert skriftnormal, riksmål, og et lite mindretall holder fast ved en eldre nynorsknormering under navnet høgnorsk.

Majoriteten av den norske befolkningen (85-90 %) skriver enten bokmål eller riksmål. Andelen nynorskbrukere nådde en topp på rundt en tredjedel før krigen, men har i etterkrigstiden vært i jevn tilbakegang og er idag falt til 10-15 %.

[rediger] Bokmål og riksmål

Bokmål og riksmål er basert på den danske skrifttradisjonen, som følge av at dansk i løpet av senmiddelalderen ble landets offisielle språk. Forskjellen mellom skriftlig dansk og norsk bokmål/riksmål er idag ikke stor. Først i begynnelsen av det tyvende århundre har språket blitt tillempet i forhold til det danske. Hovedforkjemperen for denne retningen i norsk skriftnormering var Knud Knudsen (1812-1895), som ønsket en regulering «efter den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Eventyrsamlingene til Asbjørnsen og Moe bidro ytterligere til at norske ord kom inn i skriftspråket.

Dette språket ble i praksis delt da riksmål offisielt skiftet navn til bokmål i 1929. Som følge av myndighetenes samnorskpolitikk ble det offisielle bokmålet avvist av store deler av befolkningen, som opprettholdt riksmålet som egen norm. Riksmålet normeres av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, og benyttes bl.a. av store aviser som Aftenposten.

[rediger] Nynorsk og høgnorsk

Det andre offisielle skriftnormalen er nynorsk, som ble utviklet av Ivar Aasen i 1842-73 utfra norske dialekter, og i opposisjon til borgerskapets og byenes dansknære språk.

Også av dette språket eksisterer det en uoffisiell norm, høgnorsk, som i likhet med riksmål har brutt med den offisielle normeringen og opprettholder et mer tradisjonelt Aasen-landsmål.

[rediger] Samnorsk

Samnorsk var et planlagt språk som skulle oppstå ved sammensmeltning av bokmål og nynorsk. Samnorsktanken er idag offisielt forlatt, men dominerte offisiell norsk språkpolitikk i store deler av det tyvende århundre, spesielt 1955-1965. Samnorsken ble offisielt oppgitt i 2002, da Odelstinget vedtok å oppheve paragraf 1b i Lov om Norsk språkråd: Her het det at Språkrådet "skal følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og på lengre sikt støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen". Senere rettskrivningsnormer har sementert reverseringen, spesielt når det gjelder bokmål. Rettskrivningsnormen av 2005 gjelder først og fremst bokmål, ved at korrekt bokmål blir mer konservativt enn tidligere. Både former som "øyen" og enkeltord som har hatt tung symbolbetydning i språkdebatten, peker i den retning. At det igjen skal bli tillatt å skrive "syv" er et talende eksempel på det siste. Endringene innebærer også at hele samnorskprosjektet endelig avgår ved døden, etter et meget langvarig sykdomsleie. Ambisjonen om å føre bokmål og nynorsk sammen til ett felles språk gjennom en pågående og radikal språknormering, utløste den heftige, nesten hatefulle, språkstriden på 1950-tallet. Siden den gang har det ikke gått fullt så varmt for seg, mye fordi samnorsktanken i praksis er blitt oppgitt. Med endringene som nå er innført, har man resignert også formelt.

[rediger] Brukere i utlandet

Den store utvandringen til Nord-Amerika på 1800-tallet har også ført med seg det norske språket. Språket er fortsatt i bruk blant enkelte grupper av norskættede i USA og Canada. Det engelske språket har også tatt opp noen uttrykk som nordmennene tok med seg fra Norge. Man kan også se at en del har norske etternavn i USA og Canada.

[rediger] Dialekter

Norsk talespråk er i synkront perspektiv kjennetegnet av relativt store dialektforskjeller og sterke, livskraftige dialekter, spesielt sett i forhold til det lave folketallet i Norge. Dialektforskjellene kan blant annet tilskrives store geografiske avstander, og at fjellandskapet har begrenset kontakten mellom folk i tidligere tider. Det spesielle med Norge er likevel den sterke stillingen dialektbruk har fått i nyere tid, også i mer formelle sammenhenger. Et norsk standardtalemål eksisterer, men er først og fremst knyttet til riksmålet og moderate former for bokmål slik enkelte taler på Østlandet. Det har ellers ingen formell stilling, og brukes knapt i andre deler av landet. Også på nynorsk finnes det et standardtalemål, dette er gjerne knyttet til høgnorskbevegelsen.

En skiller mellom to store dialektgrupper i Norge, østnorsk og vestnorsk. Til østnorsk regnes Østlandet, Trøndelag og Nordmøre; til vestnorsk regnes Agder-fylkene, Vestlandet inkludert Sunnmøre og Romsdal, og Nord-Norge. (Det må likevel nevnes at både romsdalsdialekten og dialektene i store deler av Nordland står i en mellomstilling i forhold til denne oppdelingen.) Et viktig kriterium for skillet er den såkalte jamvektsloven (likevektsloven): i østnorske dialekter ble de trykklette vokalene a og u (og i noen grad i) fra norrønt svekket til e eller fullt bortfall i ord med lange (og dermed mer betonte) rotstavelser, men holdt seg uendret i ord med korte rotstavelser (gjelder ikke alle østnorske dialekter). Denne forskjellen finnes ikke i vestnorsk. Et annet kriterium er at mange østnorske dialekter har tykk L der skriftbildet har «l» eller «rd», men vestnorske dialekter har oftest ikke dette trekket.