Frederik VI

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Frederik VI (født 28. januar 1768, død 3. desember 1839) var konge av Danmark 1808–1839 og av Norge 1808–1814. Han var sønn av Christian VII og Caroline Mathilde av Storbritannia.

Den 31. juli 1790 giftet kronprins Frederik seg på Gottorp Slot med Marie Sofie Frederikke av Hessen-Kassel, datter av landgreve Karl av Hessen og Christian VIIs søster Louise. De fikk åtte barn, hvorav seks døde som små. Ingen guttebarn overlevde, kun to døtre. Frederik VI hadde også den siste offisielle kongelige elskerinne i Danmark, Bente Rafsted. Hun ble tildelt navnet fru Frederikke Dannemand, samtidig med at hun i 1829 fikk rang av oberstinne. Deres forhold, som mer eller mindre ble akseptert av dronningen, varte gjennom mer enn 30 år.

Grunnet farens tilstand var han i realiteten regent fra 1784. Han hadde en trist barndom. Etter at moren, dronning Caroline Mathilde, ble forvist til Tyskland og hennes elsker, Struensee, arrestert i 1772, stod den 4-årige Frederik tilbake med en sinnssyk far, som var ute av stand til å ta seg av ham. Etter et kupp ble han i 1784 tatt opp i statsrådet, hvor han ble kronprinsregent for sin sinnssyke far frem til 1808. Som fungerende regent iverksatte han på oppfordring av Andreas Peter Bernstorff, juristen Christian Colbjørnsen og brødrene Christian og Ludvig Reventlow reformer som førte til bondens frigjørelse fra stavnsbåndet og overgang til selveie. Den 20. juni 1788 ble stavnsbåndet opphevet. For 14–36 årige menn, som ennå ikke hadde vært soldater, først med virkning fra år 1800. Bøndene var nå frie borgere som kunne reise hvor de ville.

For ikke å bli dratt inn i den fransk-britiske storkonflikten, sluttet Danmark-Norge seg i 1800 til det svensk-russisk-preussiske nøtralitetsforbundet. Da den danske regeringen nektet å gå ut av forbundet, angrep engelskmennene under ledelse av viseadmiral Horatio Nelson i 1801 den danske flåten på Reden utenfor København. Med store tap fikk Nelson tilintetgjort en stor del av de danske skipene. Men da en betenkt admiral Hyde Parker ga Nelson signal om å innstille kampen, satte han som bekjent kikkerten for det blinde øyet og fortsatte. Nelson sendte en forhandler i land med et brev til kronprins Frederik. Truet med at de erobrede danske skipene skulle brennes med mannskapet om bord, ga kronprinsen etter for de britiske kravene og innstilte skytingen.

I 1804 ble Napoleon keiser av Frankrike, og i de følgende årene erobret han størsteparten av det europeiske fastlandet. Tilbake var stort sett kun Storbritannia og Russland. I 1807 allierte Russland seg med Frankrike. England forlangte at Danmark-Norge enten allierte seg med Storbritannia eller utleverte den danske-norkse flåten. Svaret var et klart nei og den engelske flåten gikk til angrep på København. Etter tre døgns bombardement, hvor Vor Frue Kirke mistet sitt spir, kapitulerte hovedstaden. Danmark-Norge ble tvunget til å gå med på kravet om utlevering av flåten til britene. Dette medførte at kronprins Frederik knapt to måneder senere inngikk et forbund med Frankrike, et forbund som skulle vise seg å skjebnesvangert for Danmark-Norge.

Etter faren Christian VIIs død i 1808 ble Frederik VI konge. Etter tronebestigelsen satte han statsrådet ut av spill og i tiden frem til 1814 ble det ikke avholdt statsrådsmøter. Kongen regjerte ved hjelp av et kabinett, men spesielt under innflytelse av generaladjudantstaben som under krigen holdt kongen fast i det skadelige forbundet med Napoleon.

Frederik VI grunnla i 1811 Universitetet i Oslo, under navnet Det kongelige Frederiks Universitet (latin: Universitas Regia Fredericianum). Universitetet hadde dette navnet fram til 1936, da det skiftet navn til Universitetet i Oslo (Universitas Osloensis).

Da Napoleon i 1812 angrep Russland, allierte russerne seg med Storbritannia. Sverige ble også med, da de fikk løfte om Norge som erstatning for Finland, som russerne tok i 1809. Russland forsøkte også å få Danmark med i alliansen, men Danmark sa nei, ettersom russerne stod fast på at Danmark skulle avgi Norge til Sverige. Dermed stod Frederik VI tilbake som Napoleons siste forbundsfelle. Etter Napoleons avgjørende nederlag måtte Danmark den 15. januar 1814 underskrive en traktat med Storbritannia og Sverige, hvor de avstod Norge til Sverige etter 444 år under den danske krone.

Som så mange andre monarker og fyrster i Europa deltok Frederik VI på Wienerkongressen 1814–1815. Han falt pladask for den vakre 18-årige piken Karoline Seuffert med de pene, brune øynene, og kongen innlosjerte henne på et palé i byen. Han skjenket henne rike gaver og inviterte henne med til kostymefester ved hoffet. Denne kongelige betagelsen kom til å koste Danmark en livslang pensjon på 2000 gylden, som hvert år ble utbetalt fra statskassen. Karoline viste seg å ha god helse, for hun overlevde 4 danske konger og døde først som 96-åring.

Kongen måtte gi etter for stadig voksende krav fra befolkningen om demokratisering. Det ble opprettet 4 stenderforsamlinger (kongen sørget for at de kun ble rådgivende): i Roskilde for øyene, i Viborg for Jylland, i Slesvig for Hertugdømmet Slesvig og i Itzehoe for Hertugdømmet Holsten. Island og Færøyene fikk 3 plasser i Øernes Stænderforsamling. Universitet og geistligheten ble også representrert. Stender skulle kun samles hvert annet år. Det var så som så med demokratiet, ettersom kun omtrent én av 40 innbyggere hadde stemmerett, avhengig av inntekt og formue. Og «selvfølgelig» kun menn. Stemmerettsalderen var 25 år.

I 1837 iverksattes en landsinnsamling for å skaffe penger til byggingen av et museum i København som skulle romme Bertel Thorvaldsens samlinger av egen og andres kunst. I september 1838 kom Thorvaldsen tilbake til København etter mer enn 40 år i Roma. Samme år donerte Frederik VI grunnen hvor museet kom til å ligge – like ved siden av Christiansborg. Byen København ga store summer til museumsbyggingen, som ble tegnet av arkitekten Michael Gottlieb Bindesbøll. Den 18. september 1848 åpnet Thorvaldsens Museum, Danmarks første museumsbygning.

Frederik VI døde den 3. desember 1839 på Amalienborg slott og ble gravlagt i Frederik Vs kapell i Roskilde Domkirke. Han ble etterfulgt av Christian VIII.

Forgjenger:  Christian VII	Konge av Norge (1808–1814)	Etterfølger:  Christian Frederik
	Konge av Danmark (1808–1839)	Etterfølger:  Christian VIII

[rediger] Stamtavle

Frederik VIs stamtavle i tre generasjoner

Frederik VI	Far: Kristian VII	Farfar: Fredrik V	Farfars far: Kristian VI
			Farfars mor: Sophie Magdalene Brandenburg-Kulmbach
		Farmor: Louisa av Storbritannia	Farmors far: Georg II av Storbritannia
			Farmors mor: Caroline av Brandenburg-Ansbach
	Mor: Caroline Mathilde av Danmark og Norge	Morfar: Fredrik Ludvig av Hannover	Morfars far: Georg II av Storbritannia
			Morfars mor: Caroline av Brandenburg-Ansbach
		Mormor: Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha	Mormors far: Friedrich II av Sachsen-Gotha-Altenburg
			Mormors mor: Magdalene Sibylle Sachsen-Weissenfels