Norrøn mytologi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt i Norden i førkristen tid.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Den nordiske mytologien kan delvis karakteriseres som en almen germansk mytologi, ettersom den gamle gudetroen hos skandinaver og øvrige germanske folk var vesentlig den samme. Både kultusen, navnene på gudene og fortellingene om dem kunne imidlertid variere mellom de ulike germanske stammene, både i tid og rom.
Den nordiske mytologien inneholdt innslag fra såvel keltisk mytologi som samisk eller snarere finsk-ugrisk mytologi, som strakk seg ned til sødre Sverige. For tiden finnes det imidlertid ingen kunnskap om kulter (bjørnekult, laksekult e.l.) og jaktguder som kjennetegnes som spesielt samiske. Den nordiske mytologien var aldri basert på noe religiøst samfunn, og ble ikke utviklet fra et sammenhengende religiøst system. Den var altså aldri noen enhetlig religion i moderne henseende. Den nordiske mytologien ble istedet utviklet fra en etnisk religion. Dette betyr at den heller fungerte som en slags teoretisk plattform for kulten og at den egentligen hadde lite å gjøre med tro og mer med handling.
Tilhengerne etterlot seg dessuten få skrevne kilder - om de nedtegnet noe i det hele tatt, var det i form av runer ristet i tre, som ikke er bevart, smidd i metall eller hugget i stein, som ikke tillot lengre innskrifter. Den informasjon vi har i dag kommer istedet i hovedsak fra romerske og kristne lærde, og ofte dreier det seg da hverken om førstehåndsopplysninger eller nøytrale gjenfortellinger. Under vikingtiden kom kristendommen til å erstatte den norrøne troen.
[rediger] Arkeologiske kilder
Antydninger om religiøse forestilinger finnes allerede blant steinalderens fornminner: skålformede fordypninger på steinene i blant annet steindysser vitner om offer til de døde som skulle bo i graven. Fornminner som ikke har hørt hjemme i graver er påtruffet i en slik mengde og har vært anordnet på en slik måte at det tyder på at de har vært ofret. Et innrisset hjul med fire eiker er et symbol på solen tyder på at soldyrkelse har forekommet allerede under bronsealderen. Bilder av miniatyrøkser som har blitt funnet viser at lynet trolig har vært tenkt som en øks som ble slengt mot mørkets makter. Øksene, symbol for lynet, forekommer ofte parvis. Trundholmsvognen, en 57 cm lang modell i bronse som er datert til ca. 1500-1300 f.Kr., bærer en gullbelagt skive som forestiller solen som dras av en hest. Forbildet for denne modellen var trolig en vogn i naturlig størrelse som ble brukt i sammenheng med soldyrkelse.
Det er uvisst om gudene ble ansett som personlige vesen. Muligens ble Solen, lynet, trærne, steiner, Jorden og vannet og træne tilbedt og ble oppfattet som levende. Personlige guder kan imidlertid ha oppstått allerede under bronsealderen, om de ikke har eksistert før, for enkelte helleristningsfigurer og bronsebilder som kan forestille slike. Små båter av gull har blitt funnet i stort antall, liksom andre samlinger av gjenstander, som har blitt brukt som offer. Til og med offerkar har blitt funnet. Noen av disse har vært festet på vogner, noe som tyder på at de har blitt brukt i forbindelse med offer til den germanske moder- og fruktbarhetsgudinnen Nerthus.
Under bronsealderens andre periode, etter midten av det andre årtusenet f.Kr., forekom det likbrenning, som kan ha innebåret at man ville frigjøre sjelen fra kroppen for at den skulle leve sitt liv i en annen verden. Gravfunn fra denne tid er sparsomme, men i stedet påtreffes ofte nedgravde skatter eller depotfunn, som trolig skulle brukes etter døden.
Noen forandring i hensikt til tor kan også ha skjedd ved inngangen til jernalderen, da graver både med ubrente og med brente lik forekommer, ulike i ulike områder, ofte med leirkar for føde til de døde. Under folkevandringstiden oppstod blant menneskene i de norske og svenske områdene en skikk som fortsatte langt inn i vikingtiden, nemlig at de døde, både kvinner og menn ble begravd eller brent i fartøy. Tolkningen av dette er at de døde skulle reise med skipet til dødsriket. Denne tolkning støttes av at det i funn fra 300-tallet har blitt funnet mynter i den dødes munn, noe som tilsvarer de antikke menneskenes Charonspenge. Allerede under den romerske jernalderen finnes det våpen i gravene som har blitt ødelagt med vilje. Man finner også smykker og klær. Offergaver i form av hester vitner om skikken blant de germanske og keltiske folkene der fienden og alt som tilhørte denne skulle ofres til krigens eller dødens gud.
[rediger] Skapelsesmyten
I følge den norrøne skapelsesmyten fantes det i begynnelsen ingenting. Det eneste som fylte verdensrommet var Kulde og Varme.
På den ene siden, i nord, lå Nivlheim, med frost og tåke. På den andre siden, i sør, Muspelheim, et hav av frådende flammer, som ble voktet av Surt. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg, Ginnungagap. Her, i dette veldige tomrommet - midt mellom lys og mørke - skulle alt liv få sin begynnelse, i møtet mellom is og ild. Langsomt begynte isen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen - et veldig troll. Trollet var tvekjønnet, og dets navn var Yme. Større kjempe skal aldri ha levd.
Der isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen - en diger ku; Audhumbla. Melken rant som elver fra de veldige spenene hennes, og slik fant Yme mat. Audhumbla ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte steinene som fantes omkring henne og kjempen. Opp fra en av steinene slikket kua plutselig noen lange hårstrå, og neste dag dukket det frem et hode og et ansikt fra steinen. Den tredje dagen greide kua endelig å slikke fri hele kroppen. Det var en mann, stor og vakker. Bure het han - og fra ham stammer gudene, de vi kjenner som æser.
Kjempen Yme fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette, og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen. Bena til Yme paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder; Thrudgelmir, far til Bergelme. Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, jotnene.
De forskjellige skapningene fikk etterhvert barn sammen. Odin er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bor. Det ble stadig flere rimtusser, og de skapte bare uorden og kaos. En dag gjorde Odin og brødrene hans – Vilje og Ve - opprør mot Yme og slekten hans. Det ble en veldig kamp som Odin og brødrene hans vinner. De drepte kjempen - og en flodbølge av blod skyllet over æsenes fiender og druknet dem alle, bortsett fra jotnen Bergelme og hans kone. Fra dette jotunparet, som flyktet inn i skodden og gjemte seg i tåkeheimen, stammer alle senere rimtusseslekter. Også Audhumla - den første kua - må ha blitt vasket over kanten av stupet. For etter dette blodbadet er det ingen som har sett eller hørt noe til henne.
Æsene slepte den døde Yme midt ut i Ginnungagap og la ham som et lokk over avgrunnen. Blodet hans ble til hav og kjøttet til land. Knoklene ble til fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter ble til stener og ur, mens håret ble til trær og gress. Hjernemassen hans kastet gudene høyt opp i luften, og slik ble skyene til. Hodeskallen ble satt som en hvelving, og ble til himmelen. Gudene fanget gnister fra Muspellheim og festet dem til hodeskallen, slik at vi fikk sol, måne og stjerner.
Frem fra liket til Ymer krøp det små mark. Disse var opprinnelsen til dvergene, de underjordiske som lever i huler og grotter. Æsene valgte fire av dem til å støtte himmelhvelvingen og å vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre.
[rediger] Menneskene blir til
Ifølge mytologien ble menneskene til en gang gudene Odin, Ve og Vilje gikk langs en strand. Her fant de to trestokker som hadde drevet i land. En var av ask og den andre av alm.
Odin blåste livets pust inn i trestokkene, så de kunne puste og leve. Vilje ga dem forstand og bevegelse, mens Ve ga dem form, tale, hørsel og syn. De ga dem varme og farge, slik at de ikke lenger bare var drivved, men mann og kvinne. De kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to stammer alle mennesker.
[rediger] Verdensbilde
Verden i den norrøne mytologien er rund som en skive.
I begynnelsen var alt en urskog og en ødemark. Æsene ryddet plass og skapte steder å være, både for seg selv og menneskene. Midgard kalte de menneskenes hjem - fordi det ligger midt i verden. Og midt i Midgard - for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt - bygget gudene et mektig sted for seg selv: Åsgard - en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuen Bifrost. Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker - for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her - i Utgard og Jotunheim - bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute - på alle kanter - bølger det store verdenshavet. Her bor også Midgardsormen.
Midt i Midgard ligger Åsgard. Og midt i Åsgard har gudene plantet et tre, Yggdrasil. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Nivlheim. Grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum - og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd - så lenge vil verden bestå.
Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner – Urd, Verdande og Skuld. De kalles norner. Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle.
Slutten på verden heter Ragnarok.
[rediger] Alternative teorier
En teori som oppstod på 1800-tallet var at guden Odin hadde eksistert som menneske og høvding, og at han ble jaget ut av området Azov mellom Russland og Ukraina av romerne. Odin og hans folk flyktet deretter til Skandinavia hvor de senere ble tilbedt som guder. Blant de som blåste liv i denne gamle teorien på slutten av 1990-tallet var forfatterne Thor Heyerdahl og Per Lillieström. Teorien er i hovedsak basert på nyere skriftlige kilder og at stedsnavnet Azov høres likt ut som det norrøne navnet på æsene. Teorien kritiseres av språkforskere for ikke å holde en høy nok vitenskapelig standard, og den er stort sett ansett for å være et tilfelle av pseudovitenskap.
[rediger] Guder
- Balder - sønn av Odin og Frigg, den mildeste og vakreste av gudene; ved Lokes list drept av sin bror Hod med en pil av misteltein
- Brage - skaldekunstens gud
- Forsete - sønn av Balder og Nanna – rettferdighetens gud
- Frigg - Odins hustru, er den mektigste av gudinnene. Kjærlighets- og skjebnegudinne
- Frøy - Frøyas bror, fruktbarhetsgud; eier av det magiske skip «Skibladner» Sønn av Njord.
- Frøya - kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne, datter av Njord
- Gerd - Frøys hustru; av jotunslekt
- Heimdall - gudenes vokter, som foran Ragnarok blåser i sin lur Gjallarhornet
- Hel - dødsrikets gudinne
- Hod - Balders blinde bror
- Idunn - Brages hustru; forvalter de epler som gir gudene evig ungdom
- Loke - æsenes svikefulle følgesvenn; egentlig en jotun men får magiske krefter og blir tatt opp blant æsene etter å ha blandet blod med Odin
- Nanna - Balders hustru
- Njord - vindenes og sjøfartens gud. Far av Frøya og Frøy.
- Odin - Allfader, gudenes og menneskenes herre; visdommens gud med ravnene Hugin og Munin som speidere; opptar falne krigere til sin bolig Valhall; rir på hesten Sleipner som har åtte ben
- Rån - Æges hustru og havets gudinne
- Sigyn - Lokes hustru
- Siv - Tors hustru
- Skade - Njords tidligere hustru
- Skuld - en av de tre nornene
- Tor - sønn av Odin, tordenens gud med hammeren Mjølner, den fremste kriger blant æsene
- Tyr - seierens gud, krigsguden – rår over hvem som skal vinne i strid
- Ull – jaktguden, gud over bueskyting og skigåing. Sønn av Siv, blir dermed Tors stesønn
- Urd - en av de tre nornene
- Vale - Lokes sønn
- Vale - Odins sønn med jotunkvinnen Rind. Balders hevner
- Ve - Odins bror
- Verdande - en av de tre nornene
- Vidar - Odins sønn, som ved Ragnarok skal hevne farens død
- Vilje - Odins bror
- Æge - havets gud
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
