Kommunisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Redigeringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.Kommunisme (revolusjonær sosialisme) er en retning innen sosialisme som enkelte hevder er totalitær. Andre mener betegnelsen totalitær blir feil, siden målet er "frihetens rike", et samfunn uten hverken herskere eller statsapparat. Betegnelsen har nok sin bakgrunn i samfunn som gjennomgikk en kommunistisk revolusjon, men som følge av manglende materielle forutsetninger aldri kom inn i denne fasen, men i stede utvikla sterke totalitære trekke og med framveksten av en ny herskerklasse innenfor det kommunistiske partiapparatet. Grovt sett kan man si at kommunisme er en mer radikal form av sosialisme, der man er tilhengere av å ta i bruk en revolusjon for å gjennomføre ideologien. Sosialister tror på forandring i form av omfattende «sosiale reformer». Kommunister mener at et «proletariatets diktatur» er nødvendig under sosialismen, som Karl Marx kalte kommunismens første stadium. Kommunister er også ofte villig til å bruke væpnet makt i motsetning til bare sosiale reformer. I mange stater grep kommunistene makten i det 20. århundre og etablerte totalitære, undertrykkende regimer. Enkelte hevder kommunistiske regimer i det 20. århundre har forårsaket anslagsvis 100 millioner menneskers død. Andre hevder at kapitalismen dreper flere, og også i disse landene ville ha forårsaket flere menneskers død enn kommunismen kan anklages for å ha forårsaket. I sin resolusjon 1481 fordømte Europarådet de kommunistiske regimenes forbrytelser[trenger referanse].
| Del av serien om Kommunisme  |
|
Kommunismens historie Skoler Partier Kommuniststater Personer |
| Samfunnsportalen |
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
[rediger] Ideologien
Den sosialistiske ideologi var opprinnelig tanken om det klasseløse samfunn. Dette teoretiske samfunnet var alternativet til det demokratiske og markedsbaserte samfunnet (av Karl Marx definert som kapitalisme) som i perioden etter den industrielle revolusjon bar preg av store sosiale forskjeller. Føydalismen hadde hatt store sosiale forskjeller, men likevel er ansvarsbånd mellom adelen og leilendingene etter den romerske pater-familias-modellen. Med den industrielle revolusjon flyttet leiledingene til byene og det vokste frem en ny elite - fabrikkeierne. Dermed ble ansvarsforholdene som tidligere hadde eksistert brutt, og fabrikkeierne brukte arbeiderne som en forbrukbar ressurs. Sosialismen vokste frem som et opprør mot fabrikkeiernes dårlige behandling av arbeiderne.
Det kommunistiske symbolet med hammer og sigd symboliserer industriarbeidere og bønder.
[rediger] Karl Marx - kommunismens far
Karl Marx regnes som den viktigste autoriteten innenfor kommunismen, og hans tilhengere tilhører en egen retning av sosialismen, kalt kommunisme eller marxisme. Også andre autoriteter hadde innflytelse på kommunismens innhold både før og etter Marx tid, og innenfor marxismen finnes det i dag en rekke ulike retninger.
I Russland startet Vladimir Lenin en kommunistisk revolusjon som etablerte Sovjetunionen i 1917 (se den russiske revolusjon). Lenin bygget på Marx idéer og videreutviklet dette i en egen lære (se marxisme-leninisme). Lenin ble etterfulgt av Josef Stalin, og Stalins styre ble av tilhengerne ansett å representere fortsettelsen av Lenins teori og praksis. Tilhengere av Lenin har derfor fortsatt å kalle seg marxist-leninister mens de av kritikerne blir omtalt som stalinister. I Kina tilpasset Mao Zedong marxisme-leninismen (som hadde i sin opprinnelse i de sosiale forholdene i Europa) til den asiatiske føydalkulturen, der hans retning er kalt maoisme. Mao anså både Lenin og Stalin som autoriteter innenfor marxistisk teori og praksis og er blant annet kjent for sin bemerkning om Stalin som "70% bra og 30% dårlig".
En rekke skribenter og politiske aktivister har rettet sterk kritikk mot kommunismen hvor det blant annet blir hevdet at millioner er drept av kommunistiske regimer verden over. [1]
[rediger] Historisk bakgrunn
Tanken om et klasseløst samfunn har eksistert så lenge det har eksistert klassesamfunn. Et av de mest kjente verkene som beskriver et kommunistisk samfunn er Utopia av Thomas More. Denne boken ble skrevet rundt år 1516. Ifølge Friedrich Engels i boken Sosialismens utvikling var det først og fremst Karl Marx som grunnla den moderne vitenskapelige sosialismen. Begrepet «sosialisme» er imidlertid et veldig uklart begrep som rommer mye. Kommunismen blir vanligvis definert som en form for sosialisme, og er derfor mer avgrenset. Moderne kommunister bygger på Marx og Engels teorier. Moderne kommunisme og marxisme er derfor tilnærmet synonyme begreper.
[rediger] Sosialisme og kommunisme i Norge
En rekke politiske bevegelser har erklært etableringen av et sosialistisk system som sitt endelige mål. Tradisjonelt opererer en med tre former for sosialisme: sosialdemokrati, anarkisme og kommunisme. Alle disse tre er retninger som har som mål å avskaffe kapitalismen. Tradisjonelt har Arbeiderpartiet stått for den sosialdemokratiske linjen i Norge, og i dag går ikke lenger Arbeiderpartiet inn for avskaffelse av kapitalismen. SV har fortsatt dette som mål i sitt program, og kan således klassifiseres som sosialistisk. Dersom man skal ta utgangspunkt i at skillet går på synet om proletariatets diktatur som ifølge Lenin er et «nøkkelspørsmål» for slik klassifisering, vil heller ikke NKP og RV som tradisjonelt har stått i den kommunistiske kategorien lenger oppfylle Lenins krav, og dermed vil de ikke kunne kalles kommunistiske. I Norge i dag er det kun to mindre grupperinger, Tjen folket - ei marxist-leninistisk gruppe og ML-gruppa Revolusjon som fortsatt faller innenfor med denne definisjonen.
[rediger] Ulike retninger innenfor den sosialistiske ideologi
Det er stor variasjon i synspunktene til personer som anser seg som kommunister. Den kommunistiske retningen som ble preget av Karl Marx og senere Vladimir Lenin (marxisme-leninisme), har imidlertid hatt stor innflytelse i det 20. århundre.
Klassekamp spiller en betydelig rolle i marxistisk teori. Etableringen av kommunismen ansees i teorien som en kulminasjonen av klassekampen mellom den kapitalistiske klassen (eierne av kapitalen) og arbeiderklassen. Marx mente at et samfunn ikke kunne transformeres fra kapitaliststadiet til kommuniststadiet med én gang, men først måtte igjennom proletariatets diktatur. Selv om dette refererer til en tenkt midlertidig styreform, brukes begrepet ofte om regimer styrt av kommunistpartier.
[rediger] Tidlig historie
I slutten av det 19. århundre gav Marx' teorier støtet til sosialistiske partier i Europa, selv om deres politikk senere ofte gikk bort det revolusjonære ståstedet til fordel for en reformatorisk linje. Unntaket var det russiske arbeiderpartiet. En fløy innen dette partiet, kjent som bolsjeviker og ledet av Vladimir Lenin, lyktes i 1917 i å ta kontroll over landet etter den russiske revolusjon. I 1918 endret partiet sitt navn til «kommunistpartiet» og etablerte dermed dagens distinksjon mellom kommunisme og sosialisme.
[rediger] Sosialistiske og kommunistiske regimer
Etter revolusjonen i Russland ble mange andre sosialistpartier i Europa kommunistpartier, og adlød i varierende grad det russiske kommunistpartiet (se den kommunistiske internasjonale). Etter annen verdenskrig fikk Sovjetunionen kontroll over store deler av Europa og innsatte kommunistiske marionettregimer. I 1949 seiret også kommunistene ledet av Mao Zedong i den kinesiske borgerkrigen og etablerte Folkerepublikken Kina. Andre land i den tredje verden hvor kommunistene tok makten inkluderer Cuba, Nord-Korea, Vietnam, Laos, Angola, Moçambique og Kambodsja. Ved begynnelsen av 1980-tallet levde nesten en tredjedel av jordens befolkning under kommunistisk styre.
Under de kommunistiske regimene ble titalls millioner av mennesker forfulgt og drept. I Sovjetunionen ble mange sendt i konsentrasjonsleire, Gulag. Det kommunistiske regimet i Sovjetunionen stod bak en rekke angrepskriger, okkupasjoner, etnisk rensning og utryddelse av større deler av befolkninger. I Kina sultet millioner ihjel på grunn av den kommunistiske politikken. Røde Khmer-regimet i Kambodsja igangsatte et folkemord der omkring 2 millioner mennesker ble drept. Antallet ofre for kommunismen er svært omstridt, et tall som noen kritikere av kommunismen hevder er ca. 100 millioner. Innbyggerne i kommunistiske land ble også nektet demokratiske rettigheter og utsatt for omfattende politisk undertrykkelse.
[rediger] Moderne historie
Med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 mistet kommunistpartiene makten i størstedelen av verden bortsett fra Kina og noen få andre land. I flere tidligere østblokkland har imidlertid kommunistiske partier gjenvunnet regjeringsmakt gjennom demokratiske valg.
Kommunismen har vært sterkt stigmatisert i de fleste vestlige land hvor mange regjeringer har ført en sterkt antikommunistisk politikk. Særlig gjelder dette USA og Vest-Tyskland. Også i Norge ble kommunismen marginalisert etter annen verdenskrig og myndighetene var sterkt kritisk til kommunistisk virksomhet, noe som blant annet har gitt seg utslag i en omfattende overvåkning av kommunister og andre venstreorienterte.[7]
I noen europeiske land, bl.a. Ungarn, er kommunisme idag forbudt, og også i Den tsjekkiske republikk vurderes et tilsvarende forbud. I 2005 vurderte EU å forby kommunistiske symboler. Europarådet stemte i januar 2006 over en resolusjon som slår fast at kommunisme er en forbrytersk ideologi, og at alle kommunistiske regimer har vært kjennetegnet av massive brudd på menneskerettighetene, uten at denne fikk tilstrekkelig flertall.
[rediger] Kommunisme som sosial bevegelse
I begynnelsen av det 19. århundre ble betegnelsen brukt om en rekke utopiske retninger. Det var på dette tidspunkt ikke noe klart skille mellom kommunisme og sosialisme, og disse begrepene ble derfor brukt om hverandre på denne tiden. Først som en følge av spesielt personene Karl Marx og Friedrich Engels arbeid fikk kommunismen senere et klarere og mer avgrenset innhold. Marx og Engels avgrenset seg fra de utopiske retningene, som i hovedsak konsentrerte seg om luftige tanker om et kommende idealsamfunn. I «Den tyske ideologi» i 1845 skriver de:
- «Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden. Betingelsene for denne bevegelsen er bestemt av dagens bestående forutsetninger.»
I forordet til 1890-utgaven av Det kommunistiske manifest, begrunner Engels hvorfor de valgte å kalle seg kommunister og ikke sosialister når manifestet først ble skrevet i 1847. I begrunnelsen skriver han at det på den tiden var to typer sosialister: utopister og sosiale kvakksalvere. Han mente videre at sosialismen på denne tiden var en borgerlig bevegelse, mens kommunismen i større grad hadde røtter i arbeiderklassen. Begrepet «kommunisme» vant likevel ikke frem i de følgende årene, og begrepene «sosialist» og «sosialdemokrat» var de som ble brukt også for de som sluttet seg til ideene utviklet av Marx og Engels. Engels skrev derfor i et forord til noen artikler han skrev i 1870-årene (utgitt 1890) om begrepet «sosialdemokrat»:
- «For Marx og meg var det derfor umulig å bruke et så tøyelig uttrykk til å betegne vårt spesielle standpunkt. I dag er det annerledes, og derfor kan ordet [sosialdemokrat] passere, hvor lite treffende det enn er for et parti hvis økonomiske program ikke bare er allment sosialistisk, men direkte kommunistisk, og hvis direkte sluttmål er overvinnelsen av hele staten, altså også demokratiet.»
Begrepet kommunisme forsvant praktisk talt helt fra Den andre Internasjonale. Det utviklet seg etterhvert to fløyer i Den andre Internasjonale, og splittelsen ble enda tydeligere etter utbruddet av første verdenskrig, noe som til slutt førte til at den internasjonale arbeiderbevegelse ble delt i to. Lenin mente allerede i 1914 at begrepet sosialdemokrati var så kompromittert av de sosialdemokratiske partienes støtte til sitt nasjonale borgerskaps krigsplaner og krigføring at en heller burde gå over til det gamle begrepet kommunisme. Det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti (bolsjevikene), som Lenin var leder for, vedtok imidlertid ikke navnbytte til Det Russiske Kommunistiske Parti før i 1918 (etter den russiske revolusjonen). Etter denne tid er kommunisme derfor sterkt knyttet til begrepet marxist-leninisme, og etterhvert også spesielt til de fem klassiske kommunistene: Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Josef Stalin og Mao Zedong.
[rediger] Kommunisme som samfunnsform
Generelt defineres kommunisme som en samfunnsform hvor klassesamfunnet har blitt brutt ned, hvor staten har dødd bort, og hvor folket yter etter evne, og mottar etter behov. Marx beskriver 3 former for kommunisme: Ur-kommunismen, den moderne kommunismens første fase og den moderne kommunismens andre fase.
[rediger] Primitiv kommunisme(Ur-kommunismen)
Primitiv kommunisme er i følge Karl Marx og Fredrich Engels det orginale jakt og sanker-samfunnet (hunter-gatherer) som eksisterte i den eldre steinalder (Palentologi) før jordbruket skapte sivilisasjoner og klassesamfunn. Både Marx og Engels hentet inflytelse fra den pioneerende antropologen Lewis H. Morgan, men i dag er hans verker ansett som utdaterte og det finnes ingen universielle definisjoner på livsstilen til før-historiske mennesker.
I et slik steinaldersamfunn lever folk fra dag til dag i små samfunn. De jakter og samler inn mat for hele gruppen og mottar maten umiddelbart eller lagrer den for en senere anledning. I slike samfunn eksisterer ikke konseptet privat eiendomsrett, og mennesker var ikke delt inn i sosiale klasser (noe som først kom med sivilisasjonene 4-3000 f.kr.).
Kommunisme handler på mange måter om å gjenskape et samfunn som eksisterte i den eldre steinalder (ur-samfunnet), hvor kollektivet arbeider for hverandre og hvor materialisme ikke eksisterer. For illustrasjon kan neves filmen "Conquest of the New World" der vi møter et indianersamfunn som lever et med "primitiv kommunisme". Indianersamfunnet beskrives her som et utopisk samfunn med mye lykke, og hvor man lever i tråd med naturen. Men ethvert samfunn har ledere (stammeleder, åndelig leder, militær leder etc) og et visst hierarki (krigere, menn, kvinner, barn), selv om ikke samfunnet er delt inn i sosiale klasser (håndtverkere, handelsmenn og slaver) eller har klare sosiale og politiske hierarkier (eliten). Hvor realistisk fremstilling Marx og Engels baserte seg på i oppfatningen av det før-historiske mennesket, og om dette var et samfunn basert på "primitiv kommunisme" kan diskuteres. En annen sak er hvor realistisk det vil være å gjenskape et slikt samfunn, som i praksis betyr å skru evolusjonen 12,000 år tilbake i tid. For mange er kommunisme av denne grunn en fantastisk utopi som aldri kan realiseres - en drøm om et idealsamfunn som bygger på teoretiske hovedlinjer i steinaldersamfunn, men som i praksis var mer brutalt (konflikter og hungersnød i perioder med lite mat).
[rediger] Den moderne kommunismen
Tanken om et bedre og mer rettferdig samfunn har eksistert lenge. Utopiske retninger fra tidlig i det 19. århundre er eksempler på dette, men beskrivelser av klasseløse idealsamfunn strekker seg enda lengre tilbake i tid. Forestillinger om hvordan dette samfunnet kunne være har blitt bestemt, og blir bestemt av det teknologiske nivået på det samfunnet som tankene springer ut ifra. Det har også i historien blitt oppretta slike samfunn, bla. i kjetterbevegelser i middelalderen, og kolonier utopiske kommunister opprettet i begynnelsen av det 19 århundre. Marx og Engels skrev selv lite om hvordan de så for seg at det kommunistiske samfunnet ville se ut. Dette skyldtes nok dels at det på den tiden ble skrevet mye litteratur om dette og dels (som de selv sa) at en vet lite om det som kommer, og mer om det som er og har vært.
[rediger] Kommunismens første fase
Dette er i følge Marx en kommunisme som etter den politiske naturen sin enten er demokratisk eller despotisk, og går inn for oppheving av staten, men der opphevingen ikke er fullført, og derfor eksisterer fortsatt den private eiendomsretten i samfunnet.
[rediger] Kommunismens andre fase
Denne fasen kan beskrives som den sosiale eller radikale kommunismen. Marx kaller denne fasen også for den tredje formen for kommunisme. Når folk nå til dags snakker om et kommunistisk samfunn, er det otftest denne fasen/formen de tenker på.
Marx skriver om denne formen for kommunisme:
- «Den tredje og siste formen for kommunisme står for en positiv oppheving av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og går følgelig inn for en virkelig tilegning av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket. Denne kommunismen står derfor som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingen sin rikdom blir tatt vare på.
- Denne kommunismen er som fullgjort naturalisme = humanisme, og som fullgjort humanisme = naturalismen. Den står for den sanne oppløsingen av kampen mellom mennesket og (resten av) naturen og mellom mennesket og mennesket, den sanne oppløsingen av kampen mellom eksistens og vesen, mellom tingliggjøring og selvutfoldelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. Han er løsningen på historiens gåte og han er bevisst om det.» [2]
I Kapitalen skrev han:
- «Frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger etter sakens natur hinsides sfæren for den egentlige materielle produksjon.
- På samme måte som det primitive menneske må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, for å opprettholde og reprodusere sitt liv, må det siviliserte menneske gjøre det, og det i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. I utviklingens løp utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene utvikler seg; men samtidig utvikles produktivkreftene som tilfredsstiller dem.
- Friheten på dette område kan bare bestå i at det samfunnsmessige menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte, bringer det under sin felles kontroll, istedenfor å la seg beherske av det som av en blind makt; at de fullbyrder dette stoffskifte med minst mulig kraftanstrengelse og under de for den menneskelige natur mest verdige og adekvate vilkår. Men det er og fortsetter å være et nødvendighetens rike. Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre på nødvendighetens rike som dets basis.» [3]
[rediger] Marxismens syn på demokratiet
Som nevnt over går Engels (og også Marx) inn for en «overvinnelse» av demokratiet. Dette kan virke uforståelig for mange i dag, men har sin rot i at Marx og Engels la et annet innhold i dette begrepet, enn det som blir brukt i dagligtale i dag.
Marx og Engels tar utgangspunkt i det opprinnelige innholdet i begrepet, slik det var da det ble skapt i Athen i oldtiden av statsmannen og poeten Solon. Denne forståelsen av begrepet innebærer at det eksisterer samfunnsklasser.
Uansett definisjon av demokrati, så vil begrepet innbefatte at mindretallet underordner seg flertallet. Kommunismens mål er størst mulig frihet for individet, noe som står i motstrid mot dette prinsippet. Målet for kommunismen er ikke å avskaffe demokratiske avgjørelser, men å redusere dem mest mulig, så de ikke går utover individets frihet.
[rediger] Diktatur og demokrati
I følge kommunismen er diktatur ikke det motsatte av demokrati. Med diktatur menes her et samfunnssystem hvor en eller flere klasser hersker over en eller flere andre klasser. Formen på dette diktaturet kan enten være demokratisk eller despotisk.
[rediger] Despotiet
Som nevnt over skrev Marx at kommunismens første fase (sosialismen) kunne få en despotisk form. Marx mente med dette at de materielle muligheten for statstyret, som følge av eventuell krigføring, eller lignende kunne føre til at demokrati kunne bli umulig. Målet er som nevnt det motsatte: frihet.
[rediger] Kommunismens forutsetninger
I 1917 kom kommunistene til makta i Russland gjennom en revolusjon. Seinere var det flere land som hadde en kommunistisk revolusjon. Disse landene har blitt kalt "kommunistiske" av vestlig media, men hvor treffende denne benevnelsen er, finnes det delte meninger om. Disse landene hadde sin idemessige røtter i kommunismen, men de kom aldri til det stadiet som kan defineres som kommunismens andre fase. Tvertimot utviklet det seg etter en tid økende klasseskiller i disse landene. Mange marxister er derfor av den oppfatning av disse staten etter revolusjonen oppnådde fasen med sosialisme, men at denne på grunn av manglende forutsetninger i samfunnets basis degenererte til en form for statskapitalisme.
Før disse revolusjonen var det stridigheter i enkelte marxistiske miljøer på hvorvidt en kunne skape et kommunistisk samfunn gjennom en revolusjon i et land som ennå ikke hadde gjennomgått fasen med kapitalisme. Plekhanov, den fremste lederen for de russiske marxistene på denne tiden var av den oppfatning av at Russland ikke var modent for en kommunistisk revolusjon, og at de derfor måtte vente. Vera Salutsji, et annet medlem i gruppa rund Plekhanov skrev et brev til Marx hvor hun ba om hans mening i denne saken. Det kommer fram av svaret, at Marx var av den oppfatning at en revolusjon kunne starte i et føydalt land, som f.eks. Russland, men at den måtte spre seg til land som hadde gjennomgått fasen med kapitalisme, for at den skulle lykkes.
Revolusjonen spredde seg som kjent ikke til de industrialiserte landene, og marxistene vil på bakgrunn av dette hevde at forutsetningene aldri var til stede for at en skulle kunne nå kommunismens andre fase.
[rediger] Kritikk av kommunismen
En rekke skribenter og politiske aktivister har rettet sterk kritikk mot kommunismen. Systemkritikere i Sovjettiden som Aleksander Solsjenitsyn og Vaclav Havel, liberalistiske økonomer som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, og Milton Friedman og historikere og andre som Hannah Arendt, Robert Conquest for å nevne noen.
Mange kritikere tillegger styresettet i land der uttalt kommunistiske partier har sittet og sitter med makten, som Sovjetunionen, Kina og Nord-Korea, ansvaret for over 100 millioner drepte, [4] og tolker dette dithen at marxismen i praksis har vist at den er ubrukelig for å styre et land humant og til fordel for den jevne borger. Denne innfallsvinkelen har imidlertid i sin tur blitt kritisert, blant andre av Noam Chomsky.
Kommunister reiser ofte følgende innvendinger mot denne kritikken:
- Fattigdom, nød og sult hevdes å ha blitt redusert i disse landene.
- Mange av landene har fjernet seg – «degenerert» – fra kommunismen, og antallet døde etter denne «degenereringen» er det lite rimelig å klandre kommunismen for.
- Tallene er sterkt overdrevet av politiske årsaker. [5]
- I følge Noam Chomsky har det dødd flere i India i perioden 1950–1989 – en periode han hevder landet førte en kapitalistisk politikk – enn anslag på antall døde som er tillagt kommunismen. Han mener at dersom disse landene hadde vært kapitalistiske, ville det derfor vært langt flere som hadde dødd enn det som det tross alt gjorde. [6]
- Det var ikke reelt demokrati i disse landene før revolusjonen, og vanlige fattige fikk for en periode større innflytelse enn før revolusjonene.
Kommunismen har også blitt kritisert for at den gir for stor makt til politikerne, med den følge at faren for maktmisbruk blir svært stor. De eksempler på ensretting og undertrykkelse fra totalitære ledere i kommunistiske land brukes gjerne som eksempler på dette.
[rediger] Referanser
- ^ «How many did Communist regimes murder?» – R.J. Rummel [1]
- ^ «Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv av Terje Valen» [2]
- ^ Kapitalen, del VII. «Revenues and their Sources», kapittel 48. «The Trinity Formula» [3]
- ^ «How many did Communist regimes murder?» – R.J. Rummel [4]
- ^ «Another view of Stalin» - Ludo Martens [5]
- ^ «Millennial Visions and Selective Vision Part One» - Noam Chomsky [6]
[rediger] Kilder
- Marxistisk renessanse - kommunistisk offensiv av Terje Valen
- Kapitalen, bok 3, kapittel 48
- Karl Marx, Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag, 1991
- Arbeidernes leksikon, Pax Forlag 1973
- Pulitzerprisen for 2004 til Anne Appelbaums bok «Gulag» om tvangsarbeidsleirene i Sovjetunionen
- Engelsk Wikipedia om boken Mao: The Unknown Story av Jung Chang og Jon Halliday
[rediger] Eksterne lenker
- Kommunistiske verk
- Norges Kommunistiske Parti
- Rød Valgallianse
- Arbeidernes Kommunistparti
- Rød Ungdom
- ML-gruppa Revolusjon
- Tjen folket
