Frihet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Frihetsstatuen utenfor New York ble gitt som gave fra den franske stat til USA i 1886. Statuen står ved innløpet til Manhattan og immigrasjonsøya Ellis Island og ble symbolet for frihet og nye muligheter for millioner av innvandrere til USA, blant annet fra fattigdom og forfølgelse i Europa.

Frihet er i vid forstand det å være fri, men kan i filosofisk forstand defineres som den retten et enkelt individ har til å utføre enhver handling ut fra sin egne frie vilje. Begrepet brukes derfor med litt forskjellig innhold i dagliglivet og i moralfilosofisk og politisk debatt. En forfatter kan for eksempel ha «full diktersk frihet» til å fantasere fritt og en førlig kan føle «full frihet» i forhold til en rullestolbruker, mens en innbygger i en nasjon som er medlem av en union, kan oppleve seg selv som ufri og uselvstendig.

Etter Atlanterhavserklæringen fra 1941 kalles ofte ytringsfrihet (talefrihet), religionsfrihet, frihet fra nød og frihet fra frykt «de fire friheter». I et samfunn kan en derfor snakke både om frihet til å gjøre noe, men også frihet fra å måtte gjøre noe eller å bli utsatt for noe, for eksempel om individets frihet til å bære våpen i motsetning til friheten fra å kunne bli skutt. Det motsatte av frihet kan derfor være både tvang og fangenskap (frihetsberøvelse), men også forpliktethet og avhengighet.

Et berømt sitat fra Mahatma Gandhi: «Freedom is not worth having if it does not include the freedom to make mistakes.»

[rediger] I dyreverdenen

Et dyr som ikke er i fangenskap ansees å ha sin fulle frihet.

[rediger] I menneskeverdenen

Proklamasjon fra Victor Hughes om forbud mot slaveri på øya Guadeloupe i Vest-India 1794.

I tidligere tider var slaveri en utstrakt form for frihetsberøvelse. I dag tar alle kjente samfunn avstand fra slaveri. De fleste menneskelige samfunn har imidlertid innført regler og lover som i praksis begrenser det enkelte menneskets frie utfoldelse.

FNs menneskerettighetserklæring er i sin helhet laget for å verne om enkeltmenneskets frihet, og først og fremst mot overgrep fra samfunnet.

Brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen kan prøves ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg etter at nasjonale rettsmidler er utprøvd.

I menneskerettighetserklæringen (§ 11) slås det fast at ethvert menneske har rett til å bli ansett som uskyldig i en straffbar handling inntil det motsatte er bevist ved en uavhengig domstolsbehandling.

Samfunnets reaksjon på lov- eller regelbrudd etter dom kan være fysisk frihetsberøvelse eller straff i form av inndragning av verdier eller tillatelser.

[rediger] Fysisk frihetsberøvelse

Den klassiske formen for frihetsberøvelse er at enkeltmennesket settes i fengsel, hvor det sperres inne på et snevert område, og med svært begrensede rettigheter. En annen form for frihetsberøvelse er tvangsinnlegging på en institusjon. Motivene for fysisk innesperring er gjerne:

å forhindre skade på andre mennesker, eller andre menneskers eiendom eller gjenstander.
straff for å ha begått en handling som strider mot samfunnets regelverk

[rediger] Inndragning av verdier eller tillatelser

Motivene for inndragning er gjerne

erstatning for en forvoldt skade, der erstatningen går til den som har lidt skade.
straff for å ha begått en handling som strider mot samfunnets regelverk
prevensjon for fremtidige lovbrudd

[rediger] Straffereaksjoner uten dom

Mange stater har også innført samfunnsmessige straffereaksjoner på regelbrudd uten forutgående domstolbehandlig. Reaksjonene blir da kalt for bøter, og er i praksis en inndraging av penger til statskassen.

[rediger] De tre statsmakter

Fru Justitia som med blind rettferdighet og upartiskhet veier uenigheter og dømmer med sverd er symbolet for rettssikkerhet.

De fleste av verdens stater har anerkjent maktfordelingsprinsippet, som deler statsmakten i tre uavhengige grener:

Den lovgivende makt (i Norge: Stortinget)
Den utøvende makt (i Norge: Regjeringen, påtalemakten)
Den dømmende makt (i Norge: domstolene)

For å sikre borgernes rettssikkerhet skal de tre maktene være fullstendig uavhengige av hverandre.

I en del av den vestlige kulturkrets (særlig Norge), har imidlertid folkesuverenitetsprinsippet vunnet terreng delvis på bekostning av maktfordelingsprinsippet, noe som har ført til at skillene mellom disse tre maktgrener ikke lenger er absolutt.

Et annet viktig prinsipp er at borgerne kan få sin sak prøvet for flere uavhengige domsinstanser.

[rediger] Den fjerde statsmakt

Pressefriheten i et demokrati skal også virke for å verne om en persons frihet, slik at urimeligheter begått av de tre statsmakter skal komme fram i offentligheten og på den måten verne om enkeltmennesket. Mediene og pressen blir ofte men trolig noe misforstått omtalt som den fjerde statsmakt. (Se journalistikk.)

[rediger] Ulike samfunnsformer

Det finnes to hovedretninger innen politiske ideologier som gjelder frihet.

[rediger] Den liberalistiske

Bilde:Frstamp-liberte-1989.jpg

Fransk frimerke til ære for frihet fra nasjonens jubileumsår 1989.

Liberalismen setter enkeltmenneskets frihet som det overordnede mål. Den enkeltes persons frie vilje er i utgangspunktet positiv, og enhver begrensning i enkeltmenneskets frihet er negativ for individet, og også for samfunnet. Alle mennesker er skapt ulike, og denne ulikheten må beskyttes og ikke begrenses. Et norsk klassisk eksempel på en liberalistsk samfunn er Thorbjørn Egners oppdiktede Kardemomme by. I denne byen gjelder det bare en lov, Kardemommeloven, hvor den eneste begrensning i enkeltmenneskets frihet er at man ikke skader andre.

Liberalister vil for eksempel kunne hevde at selv en regel om at man skal ferdes med bil på en spesiell side av veien er unødvendig, da enhver person automatisk vil ferdes på den side som ikke medfører fare for seg selv eller andre, og at slike regler derfor er selvregulerende.

Som eksempel på liberalistiske partier finner vi blant annet det eneste liberalistiske partiet i Norge i dag, Det Liberale Folkepartiet. Venstre er et sosialliberalt parti, dette betyr at de legger visse begrensninger på friheten slik at samfunnet skal kunne fungere.

[rediger] Den kollektivistiske

Kollektivismen setter verdien av det samlede samfunn over enkeltmenneskets frihet. Det enkelte menneske er egoistisk tenkende, og det er derfor nødvendig med sterke begrensninger i menneskenes frihet, ved at det lages et detaljert regelverk, for å hindre at noen mennesker utnytter andre, for å verne om et spesielt styresett og tenkemåte, eller for å verne om et spesielt livssyn. For kollektivistiske samfunn vil det også være viktig at innbyggerne blir lært å tenke mest mulig likt, ved at media blir underlagt statlig kontroll, og barneoppdragelse og utdanning også skjer under statlig kontroll. Klassiske eksempler på kollektivistiske samfunn er de tidligere kommunistlandene i Øst-Europa, Nazi-Tyskland, Italia under Mussolini, religiøst styrte land som Iran og Syria og kibbutzene i Israel.

[rediger] Erfaringer

Liberalister vil hevde at erfaringene fra forbudstiden i USA (1920–1933) er et klassisk eksempel på at ufrihet skaper flere negative følger enn frihet. Forbudet mot omsetning av alle drikkevarer med høyere alkoholinnhold enn 0,5 % (The Volstead Act) førte til en voldsom oppblomstring av kriminaliteten i USA. Alkoholmisbruket økte også i perioden. Tilsvarende vil de hevde at vår tids verdensomspennende forbud mot omsetning og bruk av narkotiske stoffer har ført til en omfattende og alvorlig kriminalitet. De vil videre hevde at samfunnets intensiverte kamp for dette forbudet i praksis bare har ført til enda mer og farligere kriminalitet. Dersom forbudet oppheves, vil denne kriminaliteten opphøre, og enkeltmenneskets fornuft, kombinert med fravær av «pushere», vil føre til nedgang i bruken av narkotiske stoffer.

[rediger] Frihet i Norge

Den norske grunnlov fra 1814 har enkelte bestemmelser som skal verne om den personlige frihet (grunnloven §§ 96–105). Dette i en viss likhet med med FNs menneskerettserklæring, selv om denne er langt mer vidtfavnende.

Norge er blitt anklaget for å ha et statsdirigert og kollektivistisk menneskesyn. Dessuten er norske medier og presse anklaget for å støtte opp om et kollektivistisk syn, og derved ikke ivareta oppgaven som den fjerde statsmakt. Blant annet uttalte den tidligere svenske næringsminister Bjørn Rosengren at Norge er å anse som «den siste Sovjet-stat».

Anklagepunktene om kollektivisme gjelder:

[rediger] Overgrep mot minoritetsgrupper

Tvangssterilisering, barnerov og tvangsintegrering av sigøynere og Romanifolket (tatere) i perioden 1933-1977.
Assimilering av samer, kvener og karelere og konfiskering av eiendom og rettigheter fra disse.

Når det gjelder overgrepene mot sigøynere og Romanifolket, som pågikk helt fram til 1977 og har resultert i nærmest total utradering av disse menneskenes integritet, har staten først i år 2000 erkjent erstatningsansvar, men erstatningene er ikke gjort gjeldende før år 2004. ^[1]

Når det gjelder samenes rettigheter, ble det såkalte samerettsutvalget nedsatt av Stortinget i 1980, som igjen resulterte i Finnmarksloven av 17. juni 2005 nr. 85, etter konsultasjoner med sametinget og Finnmark fylkesting. Kvenene føler seg imidlertid fremdeles diskriminert i Norge. Karelerne ansees i dag å være integrert blant kvenene.

[rediger] Justismord

Det norske rettssystemet er blitt kritisert for å stille for svake krav til bevis i straffesaker, og at det er svært vanskelig å få gjenopptatt en sak som er avgjort av rettsapparatet. Først etter lang tid, og etter at privatpersoner med store ressurser har engasjert seg, er alvorlige straffesaker blitt tatt opp til ny behandling. Klassiske saker er «Lilandsaken» (Per Liland), «Torgersensaken» (Fredrik Fasting Torgersen), Rødsethsaken (Sveinung Rødseth), Hage-saken (Atle Hage) og «Moensaken» (Fritz Moen). I disse sakene er det først og fremst privatetterforsker Tore Sandberg som har engasjert seg, og foreløpig er det bare Lilandsaken, Rødsethsaken, Hagesaken og Moensaken som er endelig avgjort av rettsvesenet, og som er offentlig anerkjent som et justismord. Torgersens sak har gjenopptakelseskommisjonen avgjort at ikke skal gjenopptas.

Likeledes har Høyesterettsadvokat og tidligere lagmann Trygve Lange-Nielsen fått flere dømte frikjent i incest-saker etter systematisk å ha lett etter såkalte «Aker-saker» (rettsoppnevnte, sakkyndige leger ved Aker sykehus) i arkiver ved domstolene.

En annen klassisk sak er Bjugn-saken i 1992, der 30 personer ble utpekt som overgripere, syv personer ble arrestert, mistenkt for overgrep, og én person, Ulf Hammern, ble stilt for retten. Hammern ble frikjent, da det foreligger et særlig strengt beviskrav i straffesaker. Derimot fikk han ikke erstatning for uberettiget straffeforfølgning da det i slike saker holder at det er overveiende sannsynlig at han har utført de handlinger han var tiltalt for. Staten mener at saken er foreldet erstatningsrettslig.

Det hevdes at flere enn 144 personer kan ha blitt uskyldig dømt i perioden 1986–1996^[2].

I 2001 ble det vedtatt å opprette en egen kommisjon for gjenopptakelse av straffesaker, og kommisjonen ble opprettet 1. januar 2004 (gjenopptakelseskommisjonen). ^[3]

[rediger] Boplikt

Det er blitt reist tvil om reglene i den norske konsesjonsloven og odelsloven om boplikt er i strid med artikkel 13 og/eller artikkel 17 i FNs menneskerettighetserklæring. Spørsmålet har ikke vært prøvd for menneskerettighetsdomstolen.

I to store undersøkelser utført av blant andre professor Norman Aanesland ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (tidligere Norges landbrukshøyskole) blir det konkludert med at boplikten virker mot sin hensikt. ^[4]

[rediger] Verneplikt

I grunnlovens § 109 er det innført tvungen verneplikt for norske menn mellom 19 og 44 år.

[rediger] Særnorske politiske motiver og reaksjoner

Alkohol – Restriktiv politikk, kombinert med høye avgifter, fører til smugling.
Tobakk – Restriktiv politikk, kombinert med høye avgifter, fører til smugling.
Trafikk – Svært detaljert skilting, kameraovervåking og høyt bøtenivå fører til negative reaksjoner fra utenlandske besøkende, og følelse av urettferdighet og umyndiggjøring fra samfunnets innbyggere.
Kjæledyr – Restriktiv politikk fører til smugling.
Fyrverkeri – Restriktiv politikk fører til smugling.

[rediger] Overvåking

Norge ble i en CIA-rapport fra 1970-tallet betegnet som en etteretnings- og overvåkingspolitisk stormakt i verden.

Internasjonal kritikk førte til at Stortinget først nedsatte det såkalte Fostervollutvalget som i 1990 konkluderte med at overvåkingen i Norge (Politiets overvåkingstjeneste - POT) var «overdimensjonert, komplisert og lite fleksibel». ^[5] og ^[6].

Fostervoll-utvalget avga sin innstilling i 1990. Dernest ble det såkalte Danielsenutvalget nedsatt, og dette kom med stort sett de samme konklusjoner i 1998.

Endelig ble den såkalte Lundkommisjonen nedsatt, som også hadde som mandat å vurdere virksomheten til Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten), noe som førte til mer åpenhet om disse tjenestene, og at enhver norsk borger innen en viss frist (31. desember 2002), og med visse begrensninger, hadde en begrenset rett til innsyn i den overvåking som staten v/POT hadde drevet i perioden 8. mai 1945 - 8. mai 1996. I visse tilfelle kunne man også kreve økonomisk oppreisning for overvåkingen. Det ble opprettet et fritt og uavhengig utvalg - Innsynsutvalget.

POT skiftet navn til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i 2002.

Fotoboks langs E18 ved Longum i Aust Agder

Politisk overvåking – Fra 1950-tallet og utover var overvåkingen stort sett rettet mot personer på venstresiden av norsk politikk. Senere er overvåkingen blitt konsentrert om nynazististiske miljøer.

[rediger] Etterforskning

Telefon- og romavlytting – I de senere år har politiet fått utvidede fullmakter til denne type overvåking. Årsaken er den økende grad av brutal kriminalitet – særlig vedrørende narkotika og terrorisme.

[rediger] Trafikkontroll

Fotobokser med utstyr for fartskontroll – I perioden 2004–2008 har staten som mål å tredoble antall fotobokser plassert langs norske veier.

[rediger] I det offentlige rom

Videovervåking – En sterk økning av utplasserte overvåkingskameraer, såvel offentlige som private, reduserer den personlige integriteten. Datatilsynet har advart mot denne utviklingen, og hevder at den ikke fører til mindre kriminalitet. ^[7]

[rediger] Offentliggjøring av personopplysninger

Staten kan ikke offentliggjøre opplysninger om enkeltpersoner, men det er ett unntak:

Offentliggjøring av personlig inntekt og formue

Dette unntaket medfører en årlig bølge i norske medier av informasjon om kjente og ukjente enkeltpersoers økonomiske forhold. Noe tilsvarende er ikke vanlig i andre vestlige land.

We provide Linux to the World