Humanisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Humanisme er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet og verdi, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket fremfor andre levevesener, først og fremst evnen til rasjonalitet.

Humanisme inngår som en komponent i en rekke filosofiske systemer. Humanismen oppsto i renessansen, eller mer spesifikt i Italia i det 14. århundre, men bredte seg raskt utover i Europa.

Innhold 1 Begrepet humanisme 2 Tidlige åndsretninger med humanistisk innretning 2.1 Humanistiske trekk i tidlig gresk filosofi 2.2 Kinesisk konfuciansk humanisme 3 De første egentlige humanister 3.1 De europeiske forløpere til humanismen 3.2 Banebryterne 4 Humanismens blomstringstid 4.1 Humanismen i Firenze 4.2 Humanismen i Pavens by 4.3 Humanistiske verdier 4.4 Humanistiske studier 4.5 Humanismen på reformasjonstiden 5 Den tyske nyhumanismen 6 Nyere norsk kristen humanisme 7 Karl Marx' bruk av humanismebegrepet 8 Moderne humanismer 8.1 Sekulær humanisme 8.1.1 Sekulærhumanismen i Skandinavia 8.2 Marxistisk humanisme 9 Ikke-kristen religiøst forankret humanisme 9.1 Humanistisk jødedom 9.2 Buddhistisk humanisme 9.3 Humanisme i islamsk perspektiv 9.4 Moderne konfuciansk humanisme 10 Eksempler på annen moderne bruk av humanismebegrepet 10.1 Mario Rodriguez Cobos' nyhumanisme 10.2 Prabhat Rainjan Sarkars neohumanisme 10.3 Psykologi, pedagogikk, litteratur 11 Referanser 12 Litteratur

[rediger] Begrepet humanisme

Begrepene «renessanse» og «humanisme» kan skilles fra hverandre slik: Man kan betrakte «renessansen» som den historiske epoken som slo bro mellom middelalder og nytid, og «humanismen» som den dannelsesbevegelse som vokste frem under denne epoken.

Likevel oppsto begrepet humanisme heller sent. Det er avledet av det latinske humanitas, som er et ord som ble benyttet allerede av Cicero. I tysk opplysningstid talte Johann Gottfried Herder og Friedrich Schiller om Humanität, og mente dermed menneskeligheten i seg selv. Men allerede på 1400-tallet kunne dannede mennesker oppfatte og betegne seg selv som «humanista», altså som humanister.

Det begrepsmessige skritt fra «humanist» til «humanisme» ble ikke tatt før i 1808 i et skrift av Friedrich Immanuel Niethammer med tittelen Der Streit des Philanthropinismus und Humanismus in der Theorie unserer Zeit. Så selv om man i den tidlige humanistiske epoke finner uttrykket «humanist» i full bruk, tok det altså flere århundrer før de holdninger, verdier og idealer som kjennetegnet renessansen, ble sammenfattet som en «-isme» og retrospektivt knyttet til renessansetiden.

Den historisk primære betydning av «humanisme» med epoketilknytning til renessansen, er i beslektet og litt utvidet forstand også uttrykk for et klassisk dannelsesideal som kom til uttrykk i vektleggingen av den klassiske (greske og romerske) kultur i motsetning til de kristne skrifter. Det er omdiskutert i hvilken grad denne humanismen også representerte en implisitt religions- og/eller kirkekritikk.

En beslektet bruk av ordet «humanist» er som betegnelse på fag som er knyttet til et humanistisk fakultet ved et universitet.

I nyere tid ble begrepet tatt i bruk for en filosofisk livsanskuelse, som imidlertid deler seg i en rekke til dels motsatte standpunkter (så forskjellige at det i mange tilfeller ikke lar seg påvise noe nært innholdsmessig slektskap mellom de forskjellige anskuelsene, se nedenfor «Moderne humanisme(r)»). Sentral blant disse retningene er den humanismen som også er benevnelsen på et organisert sekulært livssyn, kjent som sekulær humanisme eller (i Norge) som humanetikk. Dessuten kan «humanisme» betegne en mer allmenn praktisk livsholdning eller livsinnstilling som vil opprettholde visse verdier og idealer.

[rediger] Tidlige åndsretninger med humanistisk innretning

[rediger] Humanistiske trekk i tidlig gresk filosofi

De panteistiske Thales av Milet og Xenofanes av Kolofon (500-tallet f.Kr.) la et grunnlag for senere gresk filosofi med humanistiske trekk. Thales var den som skal ha formet uttrykket «kjenn deg selv», og Xenophanes avviste gudene man trodde på i samtiden og talte mer om et guddommelig universelt prinsipp. Andre eksponenter for samme innretning ble Anaxagoras, Perikles, Protagoras, Demokrit og Thukydides.

[rediger] Kinesisk konfuciansk humanisme

I moderne tid har man sett at ordet humanisme er blitt knyttet til to faser av konfucianismens utvikling før moderne tid. Den tidligste fase kom rett etter at legalismen viste seg å spille fallitt under det despotiske Qin-dynastiet. Vel tusen år etter oppstod neokonfucianismen under Song-dynastiet, der en rekke filosofer utviklet et konfuciansk humanistisk system som tok opp i seg elementer fra taoismen og der fremhevelsen av menneskets egenverdier var integrert i epokens sosialetikk og moral-metafysikk. I det hele tatt har kinesisk filosofi hatt en slags humanistisk innretning, mot moral, sosialetikk og politikk; den har i liten grad utmerket seg innen retninger som kosmologi, ontologi eller psykologi.

[rediger] De første egentlige humanister

[rediger] De europeiske forløpere til humanismen

En første ansats til en kristelig-vestlig humanisme utviklet seg allerede på 1000-tallet. Filosofen og teologen Anselm av Canterbury (1033-1109) stilte i et nøkkelverk spørsmålet hvorfor Gud var blitt menneske (cur deus homo), og besvarte det på en måte som satte menneskets relasjon til Gud i et nytt lys, og understreket viktigheten av at det kristne menneske på sin frelsesvei måtte anstrenge seg for å etterligne (imitere) Gud.

Det menneskesyn som dette prosjekt bygget på, ble en av grunnlagene for den kristelige humanisme, som også fant næring i Aristoteles' og Platon. Den ble en slags kristen sokratisme (Kristenmenneske, kjenn deg selv) og introduserte et nytt aspekt ved syndsbegrepet og moralteologien ved at handlingers intensjonalitet blir viktige og der introspeksjon blir viktigere.

[rediger] Banebryterne

Blant de første og viktigste personlighetene blant middelalderens klassiske humanister finner man Dante Alighieri (1265-1321) og Francesco Petrarca (1304-1374). Dante er klart den største av de to i forhold til litterær kvalitet, men det var Petrarca som best formulerte humanismens grunnlag. Dante var fortsatt bundet av konvensjoner; selv om han i sine bøker hadde en blanding av kristen og hedensk tankegang som vakte oppsikt, forholdt han seg til skolastikken i viktige spørsmål. Petrarca løsrev seg fra dette, og det er betegnende at han så på Roma ikke som kirkens sentrum, men som en by full av arvestykker fra klassisk tid. Hans fremste elev, Giovanni Boccaccio (1313-1375), ble i sin samtid kjent for sine verker som bidro sterkt til å spre humanismen (men i ettertid er han mest kjent for sitt erotiske verk Dekameronen).

[rediger] Humanismens blomstringstid

[rediger] Humanismen i Firenze

Blant mennesker i maktposisjoner var Coluccio Salutato († 1406), kansler i Firenze, en av de første som sluttet seg til humanismen. Hans hovedbidrag var å fremme studiet av de gamle klassikeres forfatterstil ved brevskriving, og innhentet og fremmet studiet av bl.a. ciceronske episteltekster. Han forsvarte Petrarcas og andres interesse for klassikerne mot de anklager som til å begynne med kom om at dette ville fremme en beundring for hedenskapet. Inspirert av Coluccio ble det også et oppsving av studiet av klassisk gresk. Flere europeiske fyrster sluttet seg til bevegelsen utover i det 15. århundre.

Humanismen var en kulturell bevegelse, som gjenoppvekket og raffinerte språk (i særdeleshet gammelgresk), vitenskap, filosofi og poesi fra klassisk tid. De tok i bruk termen humaniora som betegnelse på antikkens visdom, og så den mellomliggende perioden, middelalderen, som mørk og barbarisk.

Fyrstehusene støttet generøst opp under den nye bevegelsen. Under Mediciene ble Firenze dens viktigste arnested, særlig under Cosimo (1429-64) og Lorenzo il Magnifico (1469-92). Den fremstående statsmannen Mannetti var en fremstående kjenner av gresk og latin; kamaldulensermunken Ambrogio Traversari (1386-1439) var også en lærd mann med en storslagen samling av de greske forfattere, og den første vestlige munk i den moderne tid som lærte seg hebraisk.

Nyplatonismen fikk med humanismen igjen stor betydning, etter å ha blitt erstattet av aristotelisk tankegang i det 12. århundre. Humanistene kom i konflikt med skolastikerne. Det var sentralt for humanistene at man måtte kunne drive fri forskning, uten å være bundet av teologiske læresetninger.

[rediger] Humanismen i Pavens by

Denne skepsis betød likevel ikke at det ble noe brudd med den katolske kirke. Blant annet ble Carlo Aretino (Marsuppini), kjent som en notorisk hedning av sine samtidige, tvert i mot invitert til Roma av pave Nikolas V for å oversette Homers verker. Denne paven regnes som den første egentlig humanistiske pave. Under sitt korte pontifikat (1447-1455) opprettet han Vatikanbiblioteket, en institusjon som var inspirert av og selv skulle støtte opp om og anspore de humanistiske kjerneanliggender. Fra sitt dødsleie holdt han en tale til kardinalene om å styrke det som ettertiden skulle betegne som humanismen for at den romerske kirkes autoritet og sannhet skulle bli bedre forstått. Dette innevarslet et århundre da et stort antall humanistisk skolerte paver og enda flere kardinaler, biskoper og katolske institusjoner og læresteder fremmet humanistiske studier som et redskap for fordypet troserkjennelse.

[rediger] Humanistiske verdier

Mange av middelalderens verdier og trekk, som ydmykhet og stabilitet, ble blant overklassen erstattet med åndelig storhet og handlingskraft. Ledere ble oppfordret til å dyrke generøsitet og altruisme for å høste anseelse fra andre. Humanistene var opptatt av estetikk, og skjønnhet ble sett som et tegn på dypere indre dygd og verdi.

[rediger] Humanistiske studier

Humanistene la stor vekt på studiet av primærkilder, originaltekster, og satte studiet av senere tiders fortolkninger og kommentarer i annen rekke. Dette reflekteres i det hyppig brukte uttrykket ad fontes, eller «til kildene». Humanistisk utdannelse, kalt studia humanista eller studia humanitatis (studiet av menneskeheten), kretset rundt studiet av de fri kunster: Latinsk og gresk grammatikk, retorikk, poesi, moralfilosofi (etikk) og historie.

Humanistene på 1400-tallet var mer opptatt av klassisk latin enn av middelalderlatinen, som var en forenklet utgave av språket med mange nyord. Petrarca kalte denne latin for barbarisk, og foretrakk den rene klassiske latin og de klassiske forfattere som Cicero og Vergil. Denne interesse førte til en saumfaring av klosterbiblioteker for glemte tekster. En slik bibliotekjeger, den pavelige sekretær Poggio Bracciolini, som skal ha kommet over femten klassiske forfatteres fullstendige verker, fant for eksempel Vitruvius' verker om kunst og arkitektur, noe som muliggjorde Filippo Brunelleschis fullførelse av Il Duomo, domkirken i Firenze.

Humanismen avfødte også de nødvendige intellektuelle og filologiske redskaper for en klarere analyse av gamle tekster. Blant tekstkritikkens tidlige triumfer var Lorenzo Vallas oppdagelse av at kilden for Den konstantinske skjenkelse var et falsum fra tidlig middelalder.

[rediger] Humanismen på reformasjonstiden

En rekke av de ledende personligheter på reformasjonstiden, på alle sider av de konfesjonelle skillelinjer, var klare eksponenter for de humanistiske idealer. Det gjelder for eksempel Martin Luthers kanskje dyktigste medarbeider Philipp Melanchthon, Erasmus av Rotterdam (som satt på gjerdet men forble katolikk), og den senere helligkårede engelske kansler Thomas More som engasjerte seg på katolsk side mot kong Henrik VIII av England. Også mange av de pavelige utsendinger og kuriekardinalene som engasjerte seg i striden, var humanister.

[rediger] Den tyske nyhumanismen

Fra midten av 1700-tallet utviklet det seg en bevegelse i Tyskland som skulle få betegnelsen Den tyske nyhumanisme, på tysk: Neuhumanismus. Den grep fatt i, men videreførte på sin egen måte, de kunstnerisk-filosofiske strømninger fra den opprinnelige humanisme. Denne tyske humanismen satte kunsten i sentrum for det kulturelle liv, og blant dens fremste eksponenter regnes Johann Joachim Winckelmann, Johann Gottfried von Herder, Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller og Wilhelm von Humboldt. Den videreførte også den typisk humanistiske høyaktelse for og intense beskjeftigelse med antikkens Hellas, og var dermed også en av de viktigste drivkreftene for utviklingen av klassisk arkeologi, både i Hellas og i Italia, og forsåvidt i hele middelhavsområdet.

Nyhumanismen var også en pådriver for datidens tyske dikteres og bildende kunstneres begeistring for Italia. Den mest kjente av epokens tyske italiafarere var Goethe, men nevnes kan også Johann Friedrich Overbeck, Franz Pforr, Rudolph Schadow, Philipp Veit og Peter von Cornelius.

Det var en av de tyske nyhumanister, Friedrich Immanuel Niethammer, som skulle skape ordet «Humanismus».

[rediger] Nyere norsk kristen humanisme

Den humanismen som vokste frem innen den kristne kultursfære finnes fremdeles, men i mer moderne utforminger. Disse moderne kristne humanister opererer fortsatt i stor grad som en ideologisk termostat overfor sekulære humanister, som i noen tilfelle har ført sin religionskritikk i blasfemisk retning (se: Arnulf Øverland og Hedningsamfunnet).

I 1800- og 1900-tallets norske kulturliv har verdikonservativ kristen humanistisk tenkning preget personer som Johan Nordahl Brun (luthersk biskop), Niels Treschow, A. H. Winsnes og Eiliv Skard. Idehistorikeren Winsnes tok kraftig oppgjør med «det naturalistiske og materialistiske livssyn». De to fremste filosofiske skikkelser i samme retning etter Winsnes er Egil A. Wyller og Asbjørn Aarnes. Også Ronald Fangen hører hjemme i den kristen-humanistiske tradisjon.

Humanismen preger også sterkt det antroposofiske trossamfunnet Kristensamfunnet.

[rediger] Karl Marx' bruk av humanismebegrepet

I sitt manuskript Privateiendom og kommunisme (1844) framholdt Karl Marx at

« ... kommunisme som fullt utviklet naturalisme, er lik som humanisme, og som fullt utviklet humanisme er lik naturalisme».

Videre fremholder han at humanismen ikke kan løfte seg høyere opp enn den sosiale bevissthen i den epoken den er del av. Den borgerlige humanisme har som grunnlag den private eiendom ettersom den er den sentrale verdi for bourgeoisiet, mens proletær humanisme er grunnlagt på kooperativ sosial virksomhet.

Disse tankene ble imidlertid ikke videreutviklet eller grepet fatt i av samtiden, ettersom de var uttrykt i håndskrevne manuskripter som ikke ble utgitt før nesten hundre år senere. Det er også vanskelig å se at tankene ble utviklet av Marx selv, verken i publisert eller upublisert materiale.

[rediger] Moderne humanismer

Mens den egentlige humanisme entydig må knyttes til overgangen mellom middelalder og nytid, er begrepet senere blitt tatt i bruk, ofte nærmest som et honnørord, i nye sammenhenger.

I forhold til den moderne tid er det i tillegg til humanismen fra renessansen og med sine nyere utfoldelser tilkommet former for humanisme som er, eller kan være, ateistisk, religiøs men ikkekristen, eller sekulær i sin selvforståelse. Humanismebegrepet benyttes også om noen politiske bevegelser.

Noen av disse humanismer anser seg som stående i en særlig relasjon til den opprinnelige humanisme, eller som særlig ektefødte arvtakere. Andre har et mer sammensatt bilde av sin kulturelle og filosofiske proveniens, eller oppfatter seg selv som bare en av mange moderne uttrykk av de historiske humanistiske idealer. Blant ledende humanistiske tenkere i den engelsktalende verden på 1900-tallet kan fremheves Bertrand Russell, Edward Morgan Forster og Julian Huxley (sønn av Thomas Huxley, mannen som utviklet begrepet agnostisisme).

[rediger] Sekulær humanisme

Sekulær humanisme er den strømning av humanismen som avviser teistisk religiøs tro, eller enhver religiøs tro, og derfor også eksistensen av noe overnaturlig. Den assosieres ofte med akademikere og vitenskapsfolk (ikke alltid med rette, fordi postulering av naturlige forklaringer rett og slett er almen vitenskapelig metode som ikke nødvendigvis reflekterer forskerens livssyn). Men den er også vel utbredt utenfor disse grupper. Sekulære humanister er ofte av den oppfatning at humanistiske prinsipper naturlig leder til sekularisme, på grunn av sin overbevisning om at religiøse tilnærminger ikke kan underbygges rasjonelt.

Denne humanisme, som også er blitt forsøkt karakterisert med begrepet «scientific humanism», har særlig appell overfor ateister, agnostikere, fritenkere, empirikere, materialister og i noe mindre grad overfor mange buddhister og konfucianere.

Det opprør mot religionen som ligger i denne forståelse av humanismen, betyr ikke at humanisme som livssyn bare er blitt oppfattet som en antireligiøs bevegelse. Da UNESCO i 1965 utgav en bok om verdens ledende religioner og livssyn, kom humanismen med som det eneste livssyn i tillegg til verdensreligionene.^[1] Da verdens første humanist-organisasjon ble stiftet i New York i 1929 – «First Humanist Society», var det et positivt livssyn som ble proklamert, støttet av John Dewey, Helen Keller, Will Durant og andre fra tidens anerkjente åndselite. I 1933 kom «Humanist Manifesto» fra den samme krets. Senere er det kommet en rekke tilsvarende manifester og erklæringer om humanismens verdier og prioriteringer. Disse er signert av et meget stort antall av verdens mest kjente filosofer, forfattere, vitenskapspersoner. Selv om det er humanismens positive verdier som fremheves i disse dokumentene, gjøres det helt klart at livssynet humanisme avviser gudstroen og overnaturlige begrunnelser for verdiene.

Etter hvert er det blitt etablert organiserte humanist-grupper i mange land, og det er arrangert 15 humanistiske verdenskongresser – to av dem i Norge (1962 og 1986) – i regi av International Humanist and Ethical Union, som ble stiftet i 1952 med støtte av flere av lederne i FN-systemets organisasjoner. UNESCOs første direktør Sir Julian Huxley var stiftelsesmøtets president.

[rediger] Sekulærhumanismen i Skandinavia

Sekulærhumanismen som livssyn har hatt en mindre klar profil i Skandinavia, men klar nok til at Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon i Sverige har skiftet navn fra Humanetiska Förbundet til Humanisterna, og både finnene og danskene har sine humanist-organisasjoner. Danskene, som har den tallmessig svakeste av disse organisasjoner, har imidlertid både i oppslagsverk og lærebøker presentert humanismen som et ikke-religiøst livssyn. Den kjente danske pedagogen K. Grue-Sørensens lærebøker i pedagogikk, omtaler humanismen på følgende måte:

«Humanismen betyder en anskuelse der betoner det menneskelige, hvilket igjen vil sige menneskets værdi og værdighed i dets egenskab af menneske ... I denne sidste henseende sættes en humanistisk livsoppfattelse i modsætning til en religiøs eller teologisk livs- og tilværelsestydning.»^[2]

Danske Gyldendals populære oppslagsbok Religion/Livsanskuelse skriver under stikkordet humanisme:

«Livsanskuelse som bygger på rent humant grunnlag, dvs. afstår fra å udlede sine grundsætninger fra troen på en oversanselig, guddommelig virkelighed. Humanismen opstår og udvikles således i en stadig opposition til absolutistiske og religiøst begrunnede livsanskuelser...»^[3]

Den norske humanetiske humanisme (humanetikk) med bakgrunn i Human-Etisk Forbund (HEF) kan innordnes enten som former for ateistisk, agnostisk eller sekulær humanisme. Denne humanismen har helt fra Kristian Horns tid sett seg selv, og blitt sett som stående i opposisjon til de religiøse livssyn og spesielt kristendommen.

En samlende fremstilling av det norske human-etiske livssyn foreligger ikke i strikt forstand, men det vises gjerne til Corliss Lamonts bok The Philosophy of Humanism (1949) som etter initiativ fra Human-Etisk Forbund ble utgitt på norsk 1988 (Det humanistiske livssyn). Der heter det sammenfatningsvis at «Humanisme er en overnasjonal filosofi for alle mennesker og med universell gyldighet.» I forordet skriver human-etikeren Anfinn Stigen om dette verket:

«Helt siden det først kom ut, har det vært regnet nærmest som humanistenes bibel, vel å merke ikke i betydningen i hellig og uangripelig skrift, men som den mest autoritative framstilling av det humanistiske livssyn.»

Lamont bekjenner seg til en naturalistisk humanisme, som «innebærer et verdenssyn der naturen er alt, der det ikke finnes noe overnaturlig, og der mennesket er en integrert del av naturen». «Naturen og naturlovene er alt som eksisterer». Gud har ingen plass. «Biologien har bevist at mennesket og alle andre livsformer er et resultat av en uendelig lang utviklingsprosess som strekker seg over minst tre milliarder år, og ikke av en overnaturlig, guddommelig skaperakt».

Boken tilbakeviser videre enhver «tro på en personlig Gud og en personlig udødelighet.» Fordi mennesket er en del av en natur som ikke har noe mål, står det fritt til å velge sin egen vei. Mennesket er sin egen målestokk. «Humanistens siste appelldomstol er hans egen samvittighet og tankeevne, slik den er utviklet i lys av humanistisk etikk».

Boken avsluttes slik: «Det humanistiske livssyn tildeler mennesket intet mindre enn den oppgave å være sin egen redningsmann og frelser.»

Corliss Lamont innrømmer at humanisme er et flertydig ord. Han vil derfor ikke tale om ett humanistisk livssyn, men skriver: «Det humanistiske livssyn som er tema for denne bok, kan skilles fra de andre ved at det omtales som naturalistisk humanisme.» Han definerer naturalisme slik: «Naturalisme uttrykker det verdenssyn at naturen og naturlovene er alt som eksisterer.» Derfor forkaster han blant annet følgende kategorier til forklaring av tilværelsen: Sjel, sannhet, ånd, personlighet, vilje, hensikt, kjærlighet, det gode, det onde, Gud, Djevelen, skjønnhet og frihet.

Det er ellers karakteristisk for mange (sekulære) humanister, også i Norge, at man ikke ønsker noen endelig autoritativ fremstilling av det sekulære humanistiske livssyn fordi dette ville innebære etablering av en ny autoritet. De sekulære humanistiske prinsipper forutsetter at individene gjør selvstendige vurderinger av de moralske utfordringer de står overfor. Dessuten vil de etiske posisjoner man bør innta, utvikles i lys av vår viten som stadig utvides og fornyes. Dette har ikke forhindret Human-Etisk Forbund fra å drøfte og å fastsette et «Norsk humanistmanifest 2006». Her heter det innledningsvis:

«Humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum og fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og iboende verdighet. I Norge er dette livssynet også kjent som humanetikk.

Humanismens virkelighetsforståelse, etikk og menneskesyn er basert på fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, empati og medmenneskelighet. Sentralt i humanismen er at mennesker alltid skal behandles som mål i seg selv.

Humanismens menneskesyn kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetserklæring: "Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."»

Avslutningsvis heter det:

«Humanister anser demokratiet og individets rettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier. Vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter.

Humanismen er uten forestillinger om guder eller andre overnaturlige makter, men understreker verdien av respekt for andre menneskers livssynsvalg og toleranse for innholdet i deres livssyn. Humanister kjemper for livssynsfrihet, som inkluderer retten til frihet fra religion.»[1]

Manifestet gir en kortfattet «tolkning» av det humanistiske livssyn slik det forstås av Human-Etisk Forbund i dag. Dateringen i manifestets tittel indikerer kanskje at man tenker seg innholdsmessige endringer i framtiden.

Mange i Human-Etisk Forbund mener at det er unødvendig å kvalifisere navnet på deres livssyn ved å tilføye «sekulær» foran humanisme, mens det for eksempel i USA er vanligere å bruke uttrykket «secular humanism», jf. Council for Secular Humanism [2]. Bakgrunnen for dette er at de ser på uttrykket «sekulær humanisme» som en pleonasme fordi selve begrepet 'humanisme' ifølge dem henviser til noe som er sekulært, dvs. dennesidig, ikke-religiøst, nemlig mennesket og det menneskelige. Sekulær humanisme er således ifølge Human-Etisk Forbund synonymt med det «humanistiske livssyn», et livssyn som ifølge Human-Etisk Forbund baserer sin virkelighetsforståelse og etikk på menneskelig fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, følelser og medmenneskelighet. Denne humanismen er uten religiøse forestillinger. Dette er også et livssyn som ifølge Human-Etisk Forbund setter det selvstendige og ansvarlige menneske i sentrum. I dette humanistiske livssyn inngår ofte en forpliktelse til menneskerettighetene som uttrykk for sentrale og felles menneskelige verdier og idealer. Menneskerettighetene anses også å være et godt vern for menneskelig verdighet og mangfold. Selv om livssynshumanister ikke har monopol på menneskerettighetene, passer disse etiske prinsippene i et humanistisk livssyn fordi de ikke inneholder noen begrunnelseshenvisning til det guddommelige. Slik sett mener de at menneskerettighetene er sekulære.

[rediger] Marxistisk humanisme

Som påvist ovenfor, brukte Karl Marx selv humanismebegrepet i dokumenter som ikke ble videreutviklet av ham selv eller andre i hans samtid. I Marx' senere og mest kjente arbeider vektlegges kollektive sosiale størrelser som klasser og klassekamp. Gjennom sin vetktlegging av de ofte deterministisk forståtte «naturlovene» for samfunnsutviklingen (se Kapitalen (1867)), skyves også det individuelle menneskets handlingspotensial og ansvar i bakgrunnen. Det er også den kollektivistiske forståelsen av Marx' tenkning som har dominert den marxistiske tradisjonen.

Marxistisk humanisme som moderne begrep vokste frem lenge etter Marx' død, og var tildels en følge av skuffelsen over de inhumane trekkene ved regimene i Øst-Europa som kalte seg «sosialistiske» og «kommunistiske». Marxistiske humanister påberoper seg gjerne Marx' tidlige humanistiske skrifter, særlig de økonomiske og filosofiske manuskripter fra 1844, som var blitt oversatt og gjort kjent av Raja Dunajevskaja på 1930-tallet. Marxististisk humanisme står i opposisjon mot de «objektivistiske» tendenser i sosialteorien, særlig slik som Marx' utlegges innenfor den ortodokse kommunistbevegelsen (se den historiske materialisme).

Den marxistiske humanismen ville (gjen)etablere et rom for individene i marxistisk teori og praksis. Pragervåren i Tjekkoslovakia i 1968 bragte ytterligere eksempler på marxistisk humanisme, likeså Edward Giereks mer liberale regime i Polen.

Blant de mest kjente marxistiske humanister er den tysk-amerikanske psykologen og filosofen Eric Fromm (1900-1980).[3]

[rediger] Ikke-kristen religiøst forankret humanisme

På samme måte som innenfor den kristne tradisjonen, finnes det humanistiske tendenser og tradisjoner innenfor de andre verdensreligionene også.

[rediger] Humanistisk jødedom

Den jødiske humanisme (eller humanistiske judaisme, jødedom) er en bevegelse innen jødedommen som legger vekt på jødisk kultur og historie istedet for troen på en overnaturlig gud, som kildene til den jødiske identitet. Dens filosofiske utsyn har dermed endel til felles med den sekulære humanisme, selv om dens tilhengere også anser at dens røtter går tilbake til ca det annet århundre, til Elisha ben Abuyah. Sekularisme og ikke-teisme fikk ikke særlig utbredelse blant jøder før på 1800-tallet, under Haskalah, hvis ledere for det meste forkastet enhver tradisjonell religiøs praksis til fordel for fornuft og vitenskapelig metodikk. Blant dem som rundt århundreskiftet til 1900-tallet bidro mest til humanistisk judaisme var Ahad Ha’am (fra Ukraina), hviterusseren Simon Dubnow (fra Hviterussland) og Chaim Zhitlovsky (fra Russland). Den fikk sin nyeste form da den ble grunnlagt som «Humanistic Judaism» i 1963 av den amerikanske rabbi Sherwin Wine. Flere menigheter kom seg til, og i 1969 ble de sammenknyttet under paraplyorganisasjonen «Society for Humanistic Judaism» (SHJ). i 1986 oppstod også en internasjonal struktur med medlemsorganisasjoner i 13 land: «The International Federation of Secular Humanistic Jews».

[rediger] Buddhistisk humanisme

Buddhismen og den sekulære humanismen har endel møtepunkter idet buddhismen ikke har et personlig gudsbegrep, selv om den i høy grad har tro trancendentale krefter både i og utenfor mennesket og dets evner. Det finnes også strømninger som betegnes som buddhistisk humanisme. Buddha, den sentrale personen og grunnleggeren av buddhismen, regnes av mange som en slags humanist.

[rediger] Humanisme i islamsk perspektiv

Islam betrakter mennesket som Guds høyeste skapning, noe som fremgår av skapelsesberetningen i Koranen (2/20-38) der Gud befaler engleskaren om å kaste seg ned foran Adam, som Gud hadde skapt og innblåst med sin ånd. Mennesket er videre den eneste av Guds skapninger som er fullstendig fri til å handle som det vil på jorden; det kan handle i samsvar med Guds vilje, eller imot Gud. Idealet er naturligvis det menneske som lever i pakt med Guds bud. At mennesket settes i en slik særstilling i skaperverket og en slik autonomi, gir islam et humanistisk perspektiv. Alt på jorden er skapt for menneskets skyld, alle Guds lover er til for menneskets beste.

[rediger] Moderne konfuciansk humanisme

Siden slutten av 1900-tallet har interessen for konfucianismes blomstret opp både i Det fjerne Østen og i Vesten, og under inspirasjon av religiøs pluralisme og tanker om det liberale demokrati har man beynt å tale om en tredje epoke for den konfucianske humanisme (de to første epoker regnes da for å være i Kina etter Qin-dynastiet og så under Song-dynastiet).

[rediger] Eksempler på annen moderne bruk av humanismebegrepet

[rediger] Mario Rodriguez Cobos' nyhumanisme

New Humanism, eller Universal Humanism er navn på en filosofisk retning utviklet fra 1969 av argentineren Mario Rodríguez Cobos (pennenavn Silo). Denne filosofi henter inspirasjon fra Martin Luther Kings og Mahatma Gandhis ikkevoldsbevegelser.

[rediger] Prabhat Rainjan Sarkars neohumanisme

Den indiske tenker Prabhat Rainjan Sarkar presenterte i 1982 de teorier han hadde utviklet om den menneskelige natur og hvordan individer og samfunn kan oppnå sine fulle potensial. Han kalte dette for Neo-Humanism. Grunnlaget for denne «nyhumanismen» er ifølge Sarkar den universelle kjærlighet. Det er en holistisk filosofi som tar for seg meningen med livet, samfunnets rolle, hvordan man klarer å forvise dogmer og begrensninger fra sitt sinn, og mange andre aspekter ved menneskelivet.

[rediger] Psykologi, pedagogikk, litteratur

Det finnes også moderne skoleretninger innen både psykologi, pedagogikk og litteratur som betegner seg som humanistiske.

I humanistisk psykologi er menneskelige evner og egenskaper som kjærlighet, selvbevissthet, selvråderett, personlig frihet, ondskap, grådighet og andre menneskelige tendenser og tilstander, moral, kunst, filosofi, litteratur, vitenskap, liv og død, alle aktuelle og sentrale i humanistisk psykologi. Abraham Maslow, Carl Rogers og Rollo May var blant foregangsskikkelsene for utviklingen av den såkalt humanistiske psykologi i USA og Europa i etterkrigsårene.

Som retning innen pedagogikken kan man si at en humanistisk pedagogikk begynte å dominere flere skolestystemer på 1600-tallet. Uttrykket utdannelseshumanisme kan spores tilbake til 1800-tallet, og i USA var utdannelseskommisjonæren W.R. Harris av særlig betydning. For den generelle utvikling av elevenes evner fremholdt han det han kalte de fem vinduer til sjelen som verdt å satse på (matematikk, geografi, historie, grammatikk og litteratur/kunst). Utdannelseshumanister mener at «de beste studier for de beste barna» er de beste studiene for alle barn.

Selv om humanismen som skoleretning innen pedagogikken ble ansett som mindreverdig ut gjennom 1900-tallet som bragte en rekke pedagogiske nyvinninger, har den fremdeles noe gjennomslagskraft, særlig på enkelte eliteskoler og da særlig hva gjelder litteratur.

[rediger] Referanser

1. ^ Se Guy S. Métraux and François Crouzet (red.),Religions and the Promise of the Twentieth Century: readings in the history of mankind.
2. ^ K. Grue-Sørensen, Almen pædagogik, Gjellerup, 1974, ISBN 87-13-01881-7.
3. ^ Finn Stefansson, Asger Sørensen, Else Matthison-Hansen, Religion/livsanskuelse, Gyldendals røde opslagsbøger, Gyldendal, 1979, ISBN 87-01-75231-6.

[rediger] Litteratur

• Eugenio Garin: Der italienische Humanismus, Bern 1947.
• Wallace K. Ferguson: Renaissance Studies, Ontario 1963.
• Kristeller, Paul Oskar: Der italienische Humanismus und seine Bedeutung,Basel-Stuttgart 1969.
• Kristeller, Paul Oskar: The Classics and Renaissance Thought: [Lectures], Cambridge/Mass. 1955.
• Baron, Hans: The Crisis of the Early Renaissance. Civic Humanism and Republican Liberty in Age of Classicism and Tyranny, revised one-volume edition, Princeton 1966.
• Ferguson, Wallace K., The Renaissance in the Historical Thought, Five Centuries of Interpretation, Boston 1948.
• B. L. Ullmann: The Humanism of Coluccio Salutati, Padua 1953.
• B. L. Ullmann: Studies in the Italian Renaissance, Rom 1955.
• Richard Newald: Humanitas, Humanismus, Humanität, Essen 1947.
• Walter Rüegg: Cicero und der Humanismus: Formale Untersuchungen über Petrarca und Erasmus, Zürich 1946.
• P. Josef Schneider: Untersuchungen über das Verhältnis von humanitas zu Recht und Gerechtigkeit bei Cicero, Diss. Freiburg i.B. 1963.
• Jacob Burckhardt: Die Cultur der Renaissance in Italien, Leipzig 1860.
• Alfred von Martin: Salutati und das humanistische Lebensideal, Leipzig 1916.
• Friedrich Immanuel Niethammer: Der Streit des Philanthropinismus und des Humanismus in der Theorie des Erziehungs-Unterrichts unsrer Zeit, Jena 1808.
• Georg Voigt: Die Wiederbelebung des classischen Alterthums oder das erste Jahrhundert des Humanismus, 2 Bde. 3. Aufl., Berlin 1893 (Erstauflage in einem Band, Berlin 1859).