Josef Stalin
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Del av serien om Kommunisme  |
|
Kommunismens historie Skoler Partier Kommuniststater Personer |
| Samfunnsportalen |
Josef Stalin, fullstendig Josef (Iosif) Vissarionovitsj Stalin, (russisk: Ио́сиф Виссарио́нович Ста́лин), opprinnelig Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili (Ио́сиф Виссарио́нович Джугашви́ли) (født 18. desember 1879 i Gori i Georgia som da var del av Det russiske rike, død 5. mars 1953 i Kuntsevo utenfor Moskva) var Sovjetunionens diktator fra 1924 til 1953. Navnet «Stalin» som han tok i bruk i 1913, er russisk og kan oversettes med «av stål» eller «stålmann».
Stalins styre var kjennetegnet av sterk personkult, ekstrem maktkonsentrasjon, og lite omtanke for de hardere konsekvenser av den strenge politikken som ble ført. Stalin forsøkte å undertrykke enhver opposisjon gjennom et byråkratisk og vilkårlig terroriseringsmaskineri. Overslagene over hvor mange mennesker som mistet livet som følge av tiltak gjennomført under Stalins lederskap er svært varierende, men et gjennomsnitts overslag lyder på 20 millioner over en 23-årsperiode. Millioner av mennesker ble sendt i Gulag-konsentrasjonsleirene.
Nikita Khrusjtsjov, som skulle komme til makten etter Stalin, fordømte både undertrykkelsene og personkulten i 1956 og igangsatte en avstaliniseringsprosess.
Stalin ble generalsekretær for det sovjetiske kommunistparti i 1921, og bygde opp sin innflytelse med dette som grunnlag. Under maktkampen etter Vladimir Lenins død klarte Stalin å tilsidesette sin rival Leon Trotskij. I 1930-årene iverksatte han omfattende utrenskninger, som toppet seg i 1937. Ettersom mange bønder motsatte seg tvangskollektiviseringen av landsbruket, satte Stalins regime inn brutale maktmidler mot «kulakkene», og sultet millioner til døde. Hans folkemord på ukrainerne kostet ti millioner mennesket livet.
Stalin anses for å ha vært den viktigste enkeltperson for utformingen av sovjetregimet helt frem til 1991 - skjønt mange maoister, anti-revisjonister og andre anser at den sanne sovjetsosialistiske ånd ble forrådt kort tid etter Stalins egen død. Stalins styresett basert på marxist-leninismen blir nå ofte karakterisert som et distinkt styresett som betegnes som stalinisme og som ansees som en totalitær ideologi.
Stalin erstattet Lenins nye økonomiske politikk (NEP) med femårsplaner i 1928, omtrent samtidig som han begynte å drive igjennom kollektiviseringen av landsbruket. Et mål var å omdanne Sovjetunionen fra et i hovedsak bondesamfunn til en moderne industristat og en geopolitisk supermakt. Etter annen verdenskrig klarte Sovjetunionen raskt å nå dette mål, og i omtrent fire årtier etter hans død beholdt landet sin stilling som den ene av verdens to supermakter. Som følge av den andre verdenskrig klarte Stalin også å underlegge seg det meste av Øst-Europa og deler av Sentral-Europa, der sovjetlojale kommunistiske diktaturer ble innsatt.
[rediger] Unge år
[rediger] Barndom og skolegang i Gori
Josef Dzjugasjvili ble født i Gori i Georgia i Kaukasus i 1879 som sønn av den en gang livegne skomakeren georgiske Vissarion Dzjugasjvili og vaskekona Jekaterina Dzjugasjvili (født Geladze). Hun var ossetisk, og datter av en livegen. Ingen av foreldrene hans snakket russisk. Josef var den eneste av de ledende kommunistiske pionerer i Russland som selv kom fra virkelig enkle kår. Hans søsken døde i ung alder, slik at gutten vokste opp som enebarn.
Etter at han ble løst fra livegenskapet startet faren en skoforretning, men den gikk konkurs etter kort tid. Da ble han nødt til å ta arbeid i en skofabrikk i Tiflis. Josefs far viste lite omsorg for sin familie, var drikkfeldig, og slo kone og barn. En av Josefs ungdomsvenner skrev senere:
- «Denne ufortjente og skrekkelige pryl gjorde gutten like hard og følelsesløs som faren».
Samme venn skrev også at han aldri noensinne hadde sett Josef Dzjugasjvili gråte. En annen ungdomsvenn, ved navn Iremasjvili, skrev at denne julingen også utløste et hat hos ham mot alle øvrighetspersoner, fordi ethvert menneske som hadde mer makt enn ham selv minnet ham om faren. I 1888 flyttet faren til Tiflis og etterlot familien i Gori. Faren døde tidlig i en arbeidsulykke.
Moren hadde det ikke lett som eneforsørger, og Josef var flere ganger alvorlig syk under barndommen. Han fikk både kopper og sepsis, og på grunn av dette ble hans venstre arm lett forkrøplet, noe som skulle vedvare livet ut.
En av dem som Jekaterina vasket hos i Gori var en jødisk forretningsmann ved navn David Papismedov. Papismedov gav Josef penger og bøker, og oppmuntret ham. Mange tiår etter kom Papismedov på besøk til Kreml for å se hvordan det var blitt med den gutten han hadde kalt Soso. Stalin tok vel imot ham og overrasket folk rundt seg med å prate med ham også ute blant folk.
Fra 1887 gikk Josef Dzjugasjvili på skole i Gori. Det var en menighetsskole drevet av den ortodokse kirke; moren var meget religiøs og hadde et inderlig ønske om at sønnen skulle bli prest. Hans klasse var en svært blandet gruppe, med elever fra flere forskjellige språkgrupper. Men undervisningsspråket var russisk. De andre elevene var for det meste fra bedrestilte bakgrunner enn ham, og de kunne erte ham for hans sjuskete skoleuniform. Men Josef kunne snart overta lederrollen i klassen.
Selv om han senere i livet gjorde lite av sin georgiske bakgrunn, vet man at i ungdomsårene var svært betatt av fortellinger fra georgisk folkeliv. En av disse fortellingene handlet om fjellkaren Koba, som hadde kjempet for landets selvstendighet. Han beundret ham så sterkt at han fikk sine klassekamerater til å kalle seg Koba. For å kompensere for sin beskjedne bakgrunn bestrebet han seg på å bli den beste i alt det han foretok seg. Han ble dermed raskt lagt merkt til for sin årvåkne intelligens, og i 1894 ble han uteksaminert fra skolen som årsklassens beste student. Han ble anbefalt opptatt ved presteseminaret i Tbilisi.
[rediger] Radikalisering på presteseminaret i Tiflis
Josef Dzjugasjvili begynte på det russisk-ortodokse presteseminar i Tiflis samme år. Selv om hans mor ville at han skulle bli prest (et håp hun holdt ved live også etter at han ble Sovjetunionens leder), var det ikke noe personlig prestekall som hadde bragt ham til seminaret. Men denne undervisningsinstitusjonen var en av de få tilgjengelige ettersom det tsaristiske styret i Russland kviet seg for å etablere et universitet i Georgia; russerne var redde for at den høyere utdannelsen ville gjøre det vanskeligere å motvirke georgisk nasjonalisme.
Selv om seminaret naturligvis var en religiøs institusjon, avgrenset den ikke sin læreplan til det rent teologiske. Det tiltrakk seg overklassegeorgiere fra hele området, og ettersom mange av dem var åpent ute etter noe annet enn presteutdannelse var det duket for konflikter. Lærekreftene og ledelsen bestod av relativt strikte russisk-ortodokse prester, mens store deler av studentmassen var sekulært sinnede og ofte radikale ungdommer. Noen år før Josef Dzjugasjvili begynte der hadde det vært et antall voldelige utskeielser. Studentene hadde streiket, og en rektor var blitt drept. Men de fem årene Dzjugasjvili studerte der var relativt rolige. Skjønt under overflaten boblet det med radikale ideer.
Da Josef Dzjugasjvili i en alder av 15 år avsluttet sitt annet studieår ved seminaret, kom han i kontakt med de hemmelige marxistiske kretsene i seminarmiljøet. Han oppsøkte bokhandelen til en viss Tsjsjeidse, der de unge radikalerne fikk tak i venstreorienterte verk. Det finnes en nedtegnelse fra seminarets stedfortredende oppasser fra 1897 der det fremgår at han flere ganger hadde grepet Dzjugasjvili med forbudte bøker: Charles Jean Marie Letourneaus «Folkenes litterære utvikling», «Sjøens arbeidere», og Victor Hugos «1793». I alt ble han tatt på fersk gjerning med slikt 13 ganger. Han smugleste kanskje også f. eks. Marx («Det kommunistiske manifest»), Engels («Arbeiderklassens kår i England») og en rekke andre av datidens kommunistiske bestselgere.
Dzjugasjvili sluttet seg i 1897 til den førte georgiske sosialdemokratiske organisasjon. Han var da 18 år. Organisasjonen ble kalt Messame-Dassi-gruppen (som betyr Den tredje gruppen), og ble ledet av Noe Sjordania, Nikolai Semjonovitsj Tsjsjeidse og G. Zereteli. Senere ble disse lederne mensjeviker.
Josef Dzjugasjvili begynte nå å agitere for marxismen. I 1898 ledet han en studiesirkel for arbeidere. På denne tiden studerte han også Georgi Valentinovitsj Plechanovs verker og de første av Lenins skrifter. I 1898 trådte han offisielt inn i Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti.
Denne virksomheten gikk hånd i hånd med at han fullstendig tapte interessen for prestestudiene. Sjordania hadde forsøkt å få ham til å stå løpet ut og fullføre utdannelsen, men forgjeves. Det som førte til at han i mai 1899 ble utvist fra presteskolen, rett før han ville ha fullført sin utdannelse, var at han forsømte å dukke opp til sine eksamener under vårsemesteret.
Selv om han snudde ryggen til sin kirkelige formasjon og utdannelse, var det noen trekk ved den som ble hengende ved ham: Det kan tenkes at hans glede over storslagne oppvisninger var en gjenklang av hans befatning med liturgi, og det hevdes også at hans metodiske, logiske intellekt var formet av den metodikk som ble benyttet i den teologiske undervisningen der.
[rediger] Etter utvisningen fra presteseminaret
Etter seminaret ble han ansatt som kontorist ved observatoriet i Tiflis. Men han forlot denne stillingen i mai 1901, da han var nær ved å bli arrestert på grunn av sitt arbeid i den politiske undergrunn. Han arbeidet som propagandist for det sosialdemokratiske arbeiderparti, og organiserte under dekknavnet Koba blant annet streiker og demonstrasjoner blant jernbanearbeiderne. I 1901 ble hans første artikler trykket i undergrunnstidsskriftet Brdzola («Kampen»), som ble utgitt i Baku.
Den 18. april 1902 ble han arrestert for første gang, fordi han hadde ansporet til en arbeiderdemonstrasjon i den georgiske byen Batumi. Det endte med at han året etter ble deportert til Sibir. Men i 1904 klarte han å flykte derfra. Men det gikk ikke bedre enn at han stadig vekk ble arrestert på nytt – i alt åtte ganger – og deportert på nytt. Hver gang klarte han å flykte og komme seg hjem til Kaukasus.
Mens han satt fengslet eller var forvist, var det sosialdemokratiske parti blitt splittet i to fløyer som følge av partikonferansen i London i 1903. De to fløyene fikk betegnelsen mensjevikene og bolsjevikene, de sistnevnte anført av Vladimir Lenin. Dette var den fløyen Dzjugasjvili skulle slutte seg til; han ble en tilhenger av Lenins doktrine om et sterkt sentralistisk parti ledet av profesjonelle revolusjonære.
I 1904 giftet han seg med Jekaterina Svanidse. Hun døde i 1907 av tyfus, noe som synes å ha gått hardt inn på ham.
I 1905 møtte han for første gang Lenin, under den allrussiske bolsjevikkonferansen i Tammerfors. I denne førrevolusjonære tiden markerte ikke Dzjugasjvili seg som noen stor teoretiker, men som en dyktig organisator. Etter 1905-revolusjonen ble han en av anførerne av «kampkvadronene» som blant annet ranet banker for å finansiere bolsjevikpartiets virksomhet. Det mest berømte av hans bankran fant sted i 1907 i den russiske riksbanks filial i Tiflis. Byttet var på 250.000 rubler.
Hans praktiske erfaring som organisator i undergrunnen gjorde at han ble en nyttig person for Lenins bolsjeviker, og i januar 1912 ble han medlem av partiets sentralkomité. Han tok da til å kalle seg Stalin, som på russisk betyr «stålmannen».
For å kunne pleie kontakten med Lenin, som da oppholdt seg i landflyktighet i Sveits, og for å unnslippe tsarens politi, flyktet han i desember 1912 til Østerrike-Ungarn. Der tilbragte han noen måneder i Kraków og Wien. Våren 1913 kom han tilbake til Russland.
Kort etter han var kommet til Sankt Petersburg ble han den 7. mars 1913 arrestert på nytt. Fra 1913 til 1917 var han igjen forvist til indre eksil i Sibir.
For de mange arrestasjonene og vellykkede fluktene er det blitt fremsatt en rekke forklaringer.
En mulig grunn kan være den elendige organiseringen av de tsaristiske politistyrker. Forfølgelsen av de revolusjonære var nokså halvhjertet. De bolsjevikene som valgte å flykte fra sitt indre eksil var det for eksempel ikke forbundet med særlig risiko å benytte de vanlige kommunikasjonsmidler. De revolusjonære som ble arrestert lot seg uten motstand føre til forvisningsstedet, og dagen etter kunne de legge ut på hjemreisen. Dersom de ble borte lenge, var det gjerne helt selvvalgt: Man hadde fri kost og losji på forvisningsstedet, og fikk til og med romslig med lommepenger. Dersom en revolusjonær var i pengeknipe, var det rett og slett fristende å la seg arrestere.
Noen historikere har villet gjøre gjeldende at Stalin på denne tiden faktisk var en tsaristisk spion og infiltrator, men det finnes ingen pålitelige dokumenter som gjør dette nærliggende.
Hva gjelder Stalins siste og mer langvarige forvisningsopphold må det også ses i sammenheng med første verdenskrig. Han fryktet at man ved neste arrestasjon kunne finne på å innrullere ham i den russiske hær og sende ham til fronten.
[rediger] Ekskurs: Stalins annet ekteskap og hans barn
Enkemannen Josef Stalin giftet seg på nytt i 1917, med Nadjesjda Sergejevna Allilujeva. Den menneskelige kontakt mellom de to sviktet i begynnelsen av 1930-årene på grunn av forholdene i Sovjetunionen. Nadjesjda Allilujeva begikk til slutt selvmord i 1932 da hun skjøt seg i hjel.
Da sønnen Jakub (kalt Jasja) ble tatt til fange av tyskerne i 1941 avslo Stalin tyskernes tilbud om å utveksle ham med en hvilken som helst tysk krigsfange: :«Skulle jeg begi meg inn på en slik handel! Nei – krig er krig». Han mente også at det ville være uheldig på sovjetisk kampmoral fordi den sovjetiske soldatlov sa at man ikke skulle overgi seg. I 1943 ble Jasja drept under et fluktforsøk. (Etter at de sovjetiske krigsfangene ble befridd ved annen verdenskrigs slutt, ble de straks arrestert, fordi de etter soldatloven måtte påregne ti års tvangsarbeid for å ha overgitt seg.)
Stalin fikk i 1926 datteren Svetlana. Hun utvandret til USA i 1960-årene.
[rediger] Revolusjon og borgerkrig
Under den første allrussiske sovjetkongress i juni 1917 ble Stalin valgt til medlem av sentraleksekutivkomiteen. Til å begynne med gikk han og andre bolsjeviker inn for samarbeid med Kerenskis provisoriske regjering. Men da Lenin vendte tilbake fra sitt eksil og brennemerket enhver støtte til Kerenskis som forrædersk, slo Stalin om til Lenins linje. Han forsvarte Lenins tanker under bolsjevikenes store debatter i september og oktober. Man hadde svært lite å gjøre med forberedelsene og gjennomføringen av oktoberrevolusjonen. Det var snarere Leo Trotskij, sjefen for Petrograd-sovjetets militærkomite, som stod for det meste.
I den provisoriske regjering som kom til makt den 7. november fikk Stalin som takk for sin lojalitet posten som minister for nasjonalitetsspørsmål. I dette vervet gikk han inn for et frivillig og ærefullt samvelde mellom Russland og alle landets nasjonale minoritetsfolk. Men denne samveldet ble likevel avgrenset ettersom alle medlemmer måtte bekjenne seg til sosialismen for å kunne være med.
Til å begynne med var den sovjetiske sentralregjering og dens nydannede røde arme svært svak. Sommeren 1918 hadde den bare kontroll over et område som tilsvarte det gamle russiske storfyrstedømmet. Mange av de nasjonale minoriteter i det gamle tsarriket så seg nå i stand til å løsrive seg og erklære selvstendighet, uten å rådføre seg med sovjetregjeringen først. Det mest kjente eksempel på det var Ukraina. De eneste minoritetsområdene som tilsluttet seg det sovjetiske samvelde var Tatarstan og Basjkortostan. Stalins oppgave i årene som fulgte bestod dermed heller i å vinne tilbake de områdene som var gått tapt. Etter at det hadde avtegnet seg at dette var situasjonen, forandret han drastisk sin holdning til minoritetsfolkene, og var villig til å bruke alle midler for å gjeninnlemme dem i det sovjetiske samvelde.
Etter utbruddet av borgerkrigen i juni 1918 ble Stalin en av kommandørene i Trotskijs Røde Armé. I juli ble han sendt til Tsaritsyn som øverstkommanderende for sørfronten, for å sikre det eneste større korndyrkende området som var på sovjetiske hender. Han satte sin lit til den tidligere tsaristgeneralen Sytin, som også var blitt sendt til sørfronten av Trotskij, Men det varte ikke lenge – det utbrøt strid mellom de to. Likevel klarte man å forsvare byen mot general Krasnovs styrker. Derfor ble byen i 1925 omdøpt til Stalingrad.
I mars 1919 ble Stalin medlem av sovjetregjeringens nye indre direktorium. Her hadde han sine første heftige sammenstøt med hovedrivalen Trotskij. Trotskij innrullerte offiserer fra den tidligere tsarhæren i sin røde arme for å styrke den slik at den ble en slagkraftig styrke. Stalin var sterkt imot dette (særlig på grunn av general Sytin), men på grunn av Trotskijs seirer på slagmarken så han seg nødsaget til å tie om det.
På sørfronten konsentrerte Stalin seg nå om å gjeninnlemme de kaukasiske folkene i Sovjetunionen. I februar 1920 var alle de nordkaukasiske folkene på plass igjen. Det skjedde i noen tilfeller frivillig, ettersom nordkaukasierne hadde gjort oppgjør mot den kontrarevolusjonære hvite general Denikin. Men tsjetsjenerne gjorde opprør igjen mot sovjetmakten allerede i august, og Stalin måtte igjen forsøke å sikre samveldet. Han lovet da det følgende:
- «Ethvert folk – tsjetsjenerne, ingusjeterne, osseterne, karbadinerne, balkarene, [...] må ha sine egne sovjeter. [...] Dersom det skulle vise seg at Sharialoven er nødvendig, da får man ha sharialoven. [...] Dersom det skulle vise seg at tsjekaens organer [...] ikke har forstand på å tilpasse seg befolkningens levevis og særegenheter, da er det klart at de nødvendige endringer må gjennomføres.»
- (Folkekongressen for terekområdet den 17. november 1920)
Mot slutten av 1920 var hele Kaukasusområdet, med unntak av Georgia, sovjetisk territorium. Med hjelp av Grigorij Ordsjonikidse, en partikamerat fra flere år tilbake, organiserte Stalin gjenerobringen av Georgia, som ble fullbragt i februar 1921.
[rediger] Maktkamp
Etter den russiske revolusjon ble Stalin valgt til generalsekretær i kommunistpartiet i 1922. Lenin var mot slutten av sitt liv mange ganger ikke enig med Stalin, og mente at Stalin var for grov av type til å passe som generalsekretær.
Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen som fikk det uoffisielle tilnavnet triumviratet. Den bestod av Stalin, Kamenev og Sinovjev. Stalin hadde vært sammen med Kamenev under sitt indre eksil, Sinovjev var venner med de to og enig med dem i det meste. Kort før oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Sinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevistenes planer om voldelig revolusjon for den borgerlige regjering. Men Stalin klarte å avverge det hele. Dessuten var de alle tre negativt innstilt til Leo Trotski, som skulle bli Stalins hardeste motstander etter Lenins død.
Den 16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle i sovjetisk politikk. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. Triumviratet befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Sinovjev var fremfor alt virksom med sine taler, Kamenev ledet sentralkomiteens møter, og Stalin konsentrerte seg om å forme maktapparatet. Det ble han som valgte ut funksjonærer til sentrale og lokale stillinger.
Kritikken mot triumviratet kom også Lenin for øre. Lenin skrev to brev til partidagen (Lenins testamente), der han gikk inn for at man skulle vurdere å avløse Stalin og se seg rundt etter en etterfølger som var mer tolerant, lojal og høflig. Han påpekte at Stalin hadde konsentrert «en enorm makt i sine hender», og at han hadde en grov framferd som var «utålelig i stillingen som generalsekretær». Han anbefalte partiet ikke bare å avløse Stalin, og men også å utvide antall medlemmer i sentralkomitéen kraftig for å unngå at personkonflikten mellom Stalin og Leo Trotskij førte til splittelse av partiet.
Men de samme brevene viser også at han i det daværende politbyrå selv ikke så noen annen egnet arvtager. Og hva gjelder det rent politiske-ideologiske hadde Lenin ingen innvendinger mot Stalin.
Også andre forsøk på å demme opp for Stalin slo feil, som f.eks. de hemmelige samtaler i Kislovodsk mellom noen av sentralkomitemedlemmer. De mislyktes både på grunn av indre uenighet, andre partimedlemmers positive innstilling til Stalin, og Stalins egne manøvreringer. Gjennom sin nøkkelstilling som generalsekretær bygget Stalin seg opp makt gradvis ved å plassere sine menn i viktige stillinger i partiapparatet, for deretter å bruke dem i den interne organisasjonskampen. Denne maktkampen ble i første rekke utøvd gjennom å forsterke konflikter i partiet, ved vekselvis å alliere seg med høyre- og venstresiden i partiet for å få fjernet motstandere.
Etter Lenins død ble hans brev lest opp for utsendingene til den 14. partikongress. Men det var Sinovjev som stod for opplesningen, og Kamenev som fortolket (bort) Lenins anliggende.
Rivalen Trotski rettet også et skriv til sentralkomiteen, og anklaget triumviratet for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn krigskommunismens regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde om å slippe frem de yngre generasjoner. Det gikk ikke bedre enn at Trotski selv ble eksludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først bare forvist til sovjetrepublikken Kasakhstan, men senere landsforvist fra Sovjetunionen helt og holdent.
Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Sinovjev kom i opposisjon til Stalin, som nå fant nye (midlertidige) støttespillere i Nikolai Bukharin, Jan Rudsutak, Mikhail Vassiljevitsj Frunze og Feliks Dzierzynski. Kamenev og Sinovjev ble fjernet fra maktposisjonene sine i 1926, under Moskvaprosessene rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet.
Det var på denne måten Stalin utmanøvrerte kritikere og konkurrenter: I første omgang ble de gjerne ekskludert eller votert ut for politiske avvik, og deretter fikk han dem fjernet med vold. Først allierte han seg med høyrefløyen, og fikk fjernet venstresidens ledere. Deretter overtok han deler av venstresidens politiske linje, bl.a. ved å kritisere Lenins økonomiske politikk (NEP) og å overta Trotskijs tese om «primitiv sosialistisk akkumulering», som var det teoretiske grunnlaget for kollektiviseringen av jordbruket. På denne måten fikk han fjernet høyresiden i partiledelsen, representert bl.a. Nikolai Bukharin, mannen som opprinnelig (i 1924) hadde formulert idéen om å legge vekk ambisjonen om å eksportere revolusjon til de industrialiserte landene, og istedet bygge opp sosialistisk stat i Sovjetunionen. Karakteristisk nok gjorde Stalin «Sosialisme i ett land» til en av bærebjelkene i sin politikk etter at Bukharin var eliminert som rival.
Fra 1927 var Stalin dermed blitt uinnskrenket alenehersker i Sovjetunionen. Han var kommunistpartiets formann. På det statlige område nøyde han seg lenge med tittel som stedfortredende president, men realiteten var at han var eneherskeren.
[rediger] Industrialisering, kollektivisering og utrenskninger
Etter å ha erobret makten, endret Stalin den økonomiske politikken. Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført den såkalte NEP (Ny økonomisk politikk) i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Tanken bak denne politikken var å tillate privat virksomhet og markedsøkonomi inntil produktiviteten hadde økt nok til at det var økonomiske og sosiale forutsetninger for å etablere et sosialistisk samfunn der staten etterhvert forsvant. I tråd med tradisjonell marxistisk teori så man for seg at dette kom til å ta lang tid.
Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen til en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta 5-årsplaner for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, fundamentet for militær opprustning.
Som del av denne politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. De rikeste bøndene (som Stalin nedsettende kalte kulakkene) skulle henrettes eller deporteres.
Kollektiviseringen møtte stor motstand, men denne ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932-1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektivisering. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommisærer, NKVD og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at kvoten på 44 prosent ble møtt. I tillegg ble det innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble en hungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga som krevde et sted mellom 7 til 10 millioner menneskeliv, hvorav de aller fleste var ukrainere. Denne hungersnøden var fra Stalins synsvinkel ikke en bivirkning av utrenskningen av storbøndene; den var også et villet virkemiddel.
Stalin bygget gradvis opp en personkult rundt Lenin og seg selv som Lenins arvtaker. Drapet på Sergeij Mironovitsj Kirov, som gjaldt som Stalins «motspiller», gav påskuddet til de stalinistiske utrenskninger (russ.: «Tsjistka»). Hele 90 % av de partimedlemmer som hadde deltatt på partikongressen i 1934 (da det ble gjort forsøk på å begrense Stalins makt noe) ble rettsforfulgt ved de skueprosessene som er kjent som Moskva-prosessene. Der ble disse gamle bolsjevikiske revolusjonære beskyldt for forræderi, truet og tvunget til å tilstå falske beskyldninger, og deretter skutt og drept. Deretter fulgte massearrestasjoner, henrettelser og deportasjoner av partifunksjonærer, offiserer i Den røde arme, partifunksjonærer, ledere i industrien, kulturpersonligheter og en rekke vanlige mennesker.
Det var Stalin som på egen hånd bestemte hvilke ministre og funksjonærer, eller hele byer, som ikke stod helhjertet nok bak hans politikk. Så overlot han til NKVDs daværende sjef Jesjov å gjennomføre de ønskede utrenskningstiltak. De var nesten alltid de samme: arrestasjon, henrettelse.
Det rettslige grunnlag for forfølgelsene var den sovjetiske straffelovs § 58, hva enn den mer nøyaktiske anklage måtte gå ut på (antisovjetisk virksomhet, trotskisme, osv). Mellom september 1936 og desember 1938 ble anslagsvis 1,5 millioner mennesker henrettet, halvparten av dem i henhold til formell domfellelse. Det er noe omstridt blant historikerne om hvor meget utrenskningenes drivkraft var en rent rasjonell (skjønt kynisk) maktpolitikk, eller om den var et utslag av paranoide vanforestillinger hos Stalin. Resultatet av utrenkningene var i alle fall at Stalin fra 1938 nøt virkelig uinnskrenket makt i landet.
Etter at «tsjistka»en var over og Jesjkov ble erstattet av Lavrenti Berija, fortsatte likevel de vilkårlige arrestasjonene. Forskjellen bestod mest i at det var langt færre henrettelser. De arresterte ble istedet som regel dømt til lange fengselsstraffer i tvangsarbeidsleirer. En lovendring i 1949 forlenget den vanlige strafferammen fra ti år til 25 år.
Under generalsekretær Gorbatsjovs styre på 80-tallet ble det satt tall på utrenskningene. I følge en pressemelding fra KGB under ble 786 098 personer henrettet for «kontrarevolusjonær virksomhet eller kriminalitet mot staten» under Stalins styre. I tillegg omkom mange millioner i Gulag-leire, eller som følge av hungersnød som var et direkte resultat av Stalins politikk. Tallene er omstridt, men de fleste kilder anslår at minst 10 millioner mennesker ble drept eller omkom under Stalins regime. Enkelte kilder hevder at dette tallet kan være så høyt som over 50 millioner.
Den personkult som Stalin lot vokse frem, nådde stadig nye høyder. Det ytret seg også i kunst og litteratur, allesteds nærværende stalinstatuer og ofte enorme stalinbilder. I alle sovjetrepublikker ble byer omnevnt til Stalins by (dette skulle senere også skje i østblokklandene).
Stalins viktigste medarbeidere på denne tiden var Lavrenti Berija, Trofim Lyssenko og Mikhail Kalinin.
[rediger] Andre verdenskrig
Stalins utenrikspolitikk hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen. Etter at forsøket på å inngå avtaler med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, undertegnet landet i august 1939 en ikke-angrepspakt med Hitler. Nyheten om denne vakte stor oppsikt fordi begge land lenge hadde utpekt hverandre til ideologiske erkefiender. Pakten inkluderte en hemmelig avtale om deling av Øst-Europa mellom de to land. Samtidig med at Hitler angrep Polen vestfra, okkuperte Den røde armé den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter fikk Stalin militær kontroll over de baltiske statene og Nord-Romania (Moldovia), som ble innlemmet i Sovjetunionen. Et forsøk på å få kontroll over Finland mislyktes imidlertid pga. sterk militær motstand fra finnene (Den finske vinterkrigen).
Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til 22. juni 1941 da Tyskland invaderte Sovjetunionen. Stalin hadde trolig forventet en militær konflikt uansett, men han var totalt uforberedt på at angrepet kom så tidlig. Utrolig nok valgte han å tolke etterretningsrapporter som tydelig advarte om en nært forestående tysk invasjon, som forsøk på manipulasjon av hans person. Da krigen var et faktum gjorde Stalin en rekke militære feilvurderinger som kostet Sovjetunionen svært dyrt i den første fasen av krigen. Ved invasjonen fikk landet bittert erfare konsekvensene av de omfattende utrenskningene i det sovjetiske offiserskorpset på 1930-tallet. Mangelen på kompetent lederskap og uklare kommandolinjer skapte villrede og kaos. Den røde armé viste seg å være både dårlig trent og utstyrt. Til tross for at den ved krigsutbruddet talte 4,8 millioner mann, gjorde den dårlige organiseringen at hæravdelingene raskt ble drevet på flukt og mange steder gikk helt i oppløsning. Wehrmacht tok hundretusener av fanger de første månedene og nådde utkanten av Moskva i desember 1941. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942 skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret Den røde armé en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle.
Under krigen, som ble kjent som den store fedrelandskrigen, appellerte Stalins propagandaapparat med stort hell til sovjetisk patriotisme. Stalin modererte for en periode også mange av undertrykkelsestiltakene, blant annet ble forholdene lettere for den ortodokse kirke som han tidligere hadde hatt som mål å knekke. Men hånd i hånd med denne nasjonale appell gikk Stalin også hardt til verks mot folkegrupper som han fryktet var eller kunne bli tyskvennlige. Slik ble blant annet krimtatarene, russlandstyskerne (volgatyskere) og tsetsjenerne tvangsdeportert til tvangsarbeid i Sibir, også til områder der permafrosten umuliggjorde landbruk. Disse folkegruppene hadde enorme tapstall. Det gikk også hardt ut over armenerne og balterne. Blant de deporterte var også nordmenn fra Fiskarhalvøya og tilgrensende områder på Kolahalvøya.
Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen med Storbritannia og USA i kampen mot aksemaktene Tyskland og Italia. Selv om Stalin var Sovjetunionens øverskommanderende i denne krigen, støttet han seg på den militærstrategiske kompetansen til dyktige generaler som blant andre Zjukov. At det tyske nederlaget i slaget ved Stalingrad ble så avgjørende, skyldtes i stor grad militære feilvurderinger fra Adolf Hitlers og Hermann Görings side. Men også tildels Stalins disposisjoner: I tillegg til å sørge for stadige forsyninger av nye tropper, gav han i de forbitrede kampene om Stalingrad ufravikelig ordre som nektet enhver tilbaketrekning. Han påla dessuten offiserene om på stedet å skyte alle soldater som nølte med å angripe. At han ikke selv evakuerte hovedstaden Moskva da tyskerne stod ved byens porter, betød mye for sovjetisk stridsmoral.
På konferansene i Teheran (1943) og Jalta (1945) lyktes Stalin i å legge et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som han skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Dette skyldtes i stor grad at Stalin lyktes i å vinne Franklin D. Roosevelts personlige sympati og velvilje for de sovjetiske argumentene. Stalins forhold til Winston Churchill var imidlertid hele tiden preget av gjensidig kulde og mistenksomhet.
Stalin var ansvarlig for noen av de verste krigsforbrytelsene som ble begått under annen verdenskrig. Nyere forskning bekrefter at han var godt informert om overgrepene, og tildels personlig beordret dem. Dette inkluderte massakrer av store antall sivile, «organiserte» massevoldtekter av millioner av kvinner, etnisk rensning, deportasjoner av sivile og krigsfanger til slaveleire, konfiskering av eiendom og omfattende ødeleggelser av byer, landskaper, kulturarv m.v. som ikke hadde militært formål.
Ved slutten av annen verdenskrig planla og utførte han den etniske rensningen av de østlige delene av det daværende Tyskland, hvor mellom 12 og 15 millioner mennesker ble fordrevet fra det som hadde vært deres hjemland i århundrer. Denne prosessen foregikk svært brutalt, det antas at mellom 2 og 3 millioner sivile døde som en direkte følge av fordrivelsene. Stalin overlot disse tyske områdene til Polen, bortsett fra det nordlige Østpreussen som ble annektert av Sovjetunionen og gitt det nye navnet Kaliningrad oblast (etter det nye navnet på den gamle byen Königsberg).
I områdene rundt Leningrad, det som nå er St. Petersburg, bodde ingermanlendere, en finsktalende folkegruppe som holdt til i det som frem til år 1721 hadde vært den svenske provinsen Ingermanland. Stalin deporterte hele denne befolkningen til Sibir.
Andre folkeslag som kom under russisk herredømme, bl.a. krim-tartarer, armenere og bulgarere, ble ofre for samme behandling. Av krimtartarene utryddet Stalin halve folkegruppen. I Latvia, Litauen og Estland, som Stalin okkuperte i juli 1940 etter skinn-folkeavstemninger om de ville innlemmes i Sovjetunionen, ble hundretusener deportert eller drept.
[rediger] Etterkrigstiden: Sovjetunionen vokser frem som supermakt
Som resultat av seirene på slagmarken hadde Den røde armé rykket fram til Elbe midt i Tyskland, og i forhandlingene mellom seierherrene fikk Stalin aksept for at de østlige delene av Tyskland ble annektert av Sovjetunionen eller Polen, at Polens førkrigsgrenser ble flyttet vestover. Stalins ønske om et nøytralt og samlet Tyskland ble imidlertid ikke imøtekommet, og Sovjetunionen endte opp med å kontrollere den østlige okkupasjonssonen.
Sovjetunionen gjennomførte et hardt styre i denne delen av Tyskland. All østtysk og mesteparten av midttysk industri ble tatt som krigsbytte. De fleste tyske soldater som befant seg i den sovjetiske okkupasjonssonen ble sendt til Sovjetunionen for tvangsarbeid.
Etter den annen verdenskrig kontrollerte Den røde armé dermed store deler av de områder som aksemaktene tidligere hadde holdt, og det var sovjetiske besettelsessoner både i Tyskland og i Østerrike. Ungarn og Polen var i praksis under sovjetisk militærokkupasjon. De tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble som nevnt innlemmet i Sovjetunionen. Mellom 1946 og 1948 ble det innsatt sovjetiskkontrollerte kommunistregimer i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria, og kommunistiske diktaturer med lokalt maktgrunnlag etablerte seg i Jugoslavia og Albania. Disse landene ble kjent som «Østblokken» eller «kommunistblokken».
Albania forble alliert med Sovjetunionen, men Jugoslavia under Josip Broz Tito brøt med sovjeterne i 1948. Stalin la stor vekt på å få konsolidert det sovjetiske maktgrep om disse områdene; dersom de forbløe vennligsinnede ville de være nyttige buffere mot eventuelle invasjonsforsøk.
Finland ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. (Finnene på sin side arbeidet metodisk for å lirke seg ut av dette grepet; uttrykket finlandisering er således misvisende idet landet var på sitt mest «finlandiserte» umiddelbart etter krigen, og den senere utvikling var en langsom og gradvis utvikling vekk fra denne tilstand.)
I Hellas, Italia og Frankrike hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og de fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.
Stalin håpet at amerikanernes militære tilbaketrekning fra Europa ville rydde banen for styrket sovjetisk innflytelse over hele verdensdelen. Sovjetunionen opprettholdt sin militære styrke, og hadde den største stående hæren i Europa. Stormaktsstatusen ble ytterligere forsterket da landet som nummer to etter USA klarte å utvikle atomvåpen. Stalin hadde på 15 år forvandlet Sovjetunionen til en supermakt.
Men grunnleggelsen av Trizonia og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under den greske borgerkrig endret styrkeforholdene. Som de hadde lovet, ytet ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrker i Hellas. Men derimot blokkerte Stalin Vest-Berlin, som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes luftbro. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden.
USA og en rekke land i Vest-Europa svarte på Stalins fremstøt med å etablere militæralliansen NATO, som var rettet mot Sovjetunionen. Den kalde krigen var et faktum.
[rediger] Stalin, Sovjetunionen og den kalde krigen
Stalins politikk i Europa gjorde det klart for Vestens ledere at Sovjetunionen aktet å utbre kommunismen overalt der den kunne.
Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Etter at krigen mot Tyskland var over, hadde Sovjetunionen erklært krig mot Japan, og okkuperte den japanske delen av øygruppen Kurilene nordvest for Hokkaido. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. Mao Zedongs kinesiske kommunister klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede Kuomintang-styret under den kinesiske borgerkrig. Sovjetunionen anerkjente raskt Folkerepublikken Kina, som ble en tro Stalin-alliert. Både i Korea og i Vietnam fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.
Sovjetunionen hadde allerede tomrommet etter Japans dominans på den koreanske halvøya, og støttet de nordkoreanske kommunistenes etablering av en egen stat, og den etterfølgende krigen mot det USA-støttede Sør-Korea.
Samtiden så også på Stalins annekteringer av Øst-Europa og ekspansjonen i Asia som et sovjetisk springbrett for verdensrevolusjonen, og spredningen av kommunismen til resten av verden. Nyere historieforskning i russiske arkiver viser at Stalin i langt større grad enn tidligere antatt så på nabolandene som en sikkerhetssone, en første forsvarsone mot de kapitalistiske stormaktene Storbritannia og USA, og i mindre grad som oppmarsjområde for en ytterligere ekspansjon. Forsiktigheten skyldtes først og fremst at Stalin ønsket å gå mer forsiktig frem i å spre kommunismen, og å vinne terreng gjennom å utnytte konflikter og kriger mellom de kapitalistiske statene fremfor å sette i gang en verdensrevolusjon.
Sovjetunionen og dens satellittstater i Øst-Europa ble ofte omtalt som Østblokken. Fra 1945 og på begynnelsen av 1950-tallet ble Øst-Europa kontrollert gjennom et voldsstyre. Stalin drev i denne perioden politiske utrenskninger i Øst-Europa etter modell av 1930-tallets utrenskninger i Sovjetunionen, og også i Sovjetunionen var det klare tegn til at nye utrenskninger var under oppseiling i 1953. Stalin fikk imidlertid slag og døde, og etterfølgerne avblåste kampanjen.
[rediger] Stalins død
Etter et aftensmåltid som fortsatte hele natten brøt Stalin sammen i sitt rom den 1. mars 1953. Antagelig var han rammet av et slag som lammet den høyre siden av kroppen hans. En rekke sentrale sovjetiske lederskikkelser hadde deltatt under måltidet: Innenriksminister Lavrentij Beria, og de fremtidige statsministre Georgi Malenkov, Nikolai Bulganin og Nikita Khrusjtsjov.
Selv om vaktene syntes det var rart at han ikke stod opp til vanlig tid neste morgen, holdt de seg lenge til ordren om ikke å forstyrre ham. Dermed tok det helt til kvelden før han ble funnet. Han døde fire dager etter, den 5. mars 1953, 73 år gammel. Begravelsesseremonien fulgte den 9. mars. Offisielt ble dødsårsaken fastsatt til hjerneblødning.
Hans legeme ble lagt i Lenin-mausoleet, og der forble det til 31. oktober 1961. Da ble han – som ledd i destaliniseringen som da pågikk – tatt ut av mausoleet og begravd ved Kremls murer.
Det er blitt hevdet at Stalin ble myrdet. Den ekskommunistiske Argothanov fremsatte dette allerede i 1975. I Vjatsjeslav Molotovs politiske memoarer (utgitt i 1993) hevdes det med styrke at Beria hadde skrytt overfor Molotov av at han hadde forgiftet Stalin. Khrusjtsjov forteller i sine memoarer at Beria rett etter Stalins slag hadde «spydd ut sitt hat (mot Stalin) og hånt ham», men da Stalin gjenvant bevisstheten igjen, falt han ned på knærne og kysset hans hånd. Da Stalin igjen gled inn i bevissløsheten, reiste Beria seg straks og spyttet.
I 2003 bekjentgjorde en gruppe amerikanske og russiske historikere at de var kommet til at Stalin hadde fått i seg warfarin, en kraftig rottegift som uttynner blodet og dermed kan utløse slag og blødninger. Ettersom warfarin ikke har noen smak, er det en mulig mordgift.
Sannheten om dødsårsaken vil det neppe la seg gjøre å fastslå med sikkerhet.
Stalins bortgang kom beleilig for Beria og andre som fryktet å bli feid unna under en tilstundende ny utrenskning. Det antas at Stalin kan ha fornemmet at Beria hadde for meget makt og utgjorde en trussel mot hans egen.
Enten Beria eller noen annen forvoldte Stalins død, står det i alle fall fast at politbyrået ikke tilkalte lege på mer enn et døgn etter at han ble funnet.
[rediger] Stalin som ideolog
Stalin kom ikke med mange bidrag til videreutviklingen av den kommunistiske ideologi, men de bidrag han bragte ble akseptert og hyllet av alle sovjetiske politologer på hans tid.
På et tidlig tidspunkt skrev han «Marxismen og det nasjonale spørsmål», et arbeid som ble rost av Lenin. Stalins «Trotskisme eller leninisme» var med på å legge grunnlaget for nedkjempelsen av trotskismen som ideologisk trend innen det sovjetiske kommunistparti.
I 1938 utkom et bidrag som fikk stor betydning for den sovjetiske videreutvikling om læren om den dialektiske materialisme. Med Josef Stalin anført som forfatter kom da det kortfattede verket «Om den historiske og den dialektiske materialisme», som ble pliktlesning innen de sovjetiske varianter av kommunismen.
I 1949 utkom Stalins «Samlede verker» i 13 bind.
I 1936 erklærte Stalin at Sovjetunionen samfunn bestod av to «ikke-antagonistiske klasser» (klasser som ikke stod i motsetningsforhold til hverandre): arbeiderne og kholkos-bøndene. Han sa at disse klassene hadde hvert sitt tilordningsforhold til produksjonsmidlene som forefantes i Sovjetunionen: Statseiendom (arbeiderne) og kollektiveiendom (bøndene). I tillegg skjelnet Stalin mellom disse klassene og intelligensia-skiktet. Begrepet ikke-antagonistiske klasser var noe helt nytt i leninistisk teori.
Stalin og hans tilhengere la vekt på at sosialismen kan bygges og konsolideres i ett land – i motsetning til den teori at sosialismen måtte bygges internasjonalt for å bli bærekraftig.
[rediger] Arven etter Stalin
Etter Stalins død i 1953 fulgte en mellomperiode på tre år, før hans etterfølger Nikita Khrusjtsjov i februar 1956 tok et oppgjør med Stalins voldsregime. I sin «hemmelige tale» «Om personlighetskulten og dens konsekvenser» på seks timer, som ble holdt i en lukket sesjon på den 20. kommunistiske partikongress fordømte Khrusjtsjov Stalins styre for personkult og for «krenkelser av de leninistiske normer for legalitet». Som følge av dette slapp folk ut fra fangeleirene, en rekke personer som var blitt fengslet ble rehabilitert, og myndighetene lettet på sensuren.
Men meget av Stalins metoder levde likevel videre i Sovjetunionen i mange år.
Stalins død markerte slutten på massehenrettelsene og utrenskningskampanjene i Sovjetunionen. Da Khrusjtsjov mistet makten i 1964, skjedde dette uten den dramatikken som hadde ledsaget tidligere lederskifter. Sovjetunionen fortsatte imidlertid sin undertrykkelse av millioner av mennesker, og det forekom fortsatt fengslinger av politiske motstandere, som ble sendt til fangeleirene i Gulag-systemet. Undertrykkelsene og Gulag-systemet varte til slutten av 80-tallet, da Gorbatsjovs liberaliseringspolitikk førte til økt ytringsfrihet.
I Sovjetunionens satellitter var undertrykkingen fortsatt hard. Et nasjonalt opprør og frigjøringsforsøk i Ungarn i 1956 ble slått ned med militær makt med store sivile tap. Nasjonale forsøk på politisk liberalisering ble undertrykket med militær invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968, og militærkupp i Polen i 1981.
Stalins krigserobringer forsvant da folkene i Sovjetunionens satellitter styrtet sine kommunistiske regjeringer i 1989. Stalins statsapparat gikk i oppløsning to år seinere – da forsvarerne av kommunistregimet i militæret og partiapparatet gjorde kuppforsøk mot Sovjetunionens president Gorbatsjov i 1991. Etter dette erklærte Russland under Boris Jeltsins ledelse seg uavhengig, og Sovjetunionen som forbundsstat opphørte å eksistere.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Partiet, forelesning på Sverdlovsk-universitetet i begynnelsen av april 1924.
- Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter. Til tiårsdagen for Oktober. , artikkel av J. V. Stalin i «Pravda» 7. november 1927.
- Om den dialektiske og historiske materialisme, september 1938.
[rediger] Litteratur
- Melanie Ilic: Stalin revisited, Macmillan, Basingstoke 2005
- Kevin McDermott: Stalin. Revolutionary in an era of war, Palgrave Macmillan, Basingstoke 2005,
- Simon S. Montefiore: Stalin. Am Hof des roten Zaren, Fischer, Frankfurt/M. 2005
- Robert Service: Stalin. A Biography, Pan Books, London 2005
| Forgjenger: Vladimir Lenin |
Sovjetunionens ledere |
Etterfølger: Nikita Khrusjtsjov |
