Anarkisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette.
Anarkisme er en politisk og filosofisk bevegelse som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer. Begrepet blir ofte brukt nedsettende om tilstander preget av lovløshet, uregjerlighet eller kaos. Disse koblingene blir avvist av tilhengere av anarkismen. Anarki betyr ikke uten styring, men er en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, uten hierarkisk organisasjon, politisk, administrativt og økonomisk. Følgelig er anarki slike former for styring som er basert på horisontal organisering.
Ordet anarkisme kommer fra gresk, «anarkhos» som betyr «uten hersker» eller «uten autoritet».
Innhold |
[rediger] Ulike retninger
Det finnes en rekke retninger innen anarkismen, blant annet:
- Anarkafeminisme (Louise Michel, Emma Goldman)
- Økoanarkisme (Murray Boockhin)
- Anarkosyndikalisme (Rudolf Rocker)
- Mutualisme (Pierre-Joseph Proudhon)
- Anarkoindividualisme (Max Stirner, Benjamin Tucker)
- Anarkokollektivisme (Mikhail Bakunin)
- Anarkokommunisme (Peter Kropotkin, Errico Malatesta)
- Anarkokapitalisme (Murray Rothbard)
Disse legger vekt på forskjellige sider ved samfunnet og måter å organisere det på, men felles for dem alle er at de er for stor personlig frihet, de fornekter alle autoriteter, og hyller individets autonomi, dets selvbestemmelse og selvrealisering.
Med unntak av anarkokapitalisme blir frihetens fiender definert som staten og kapitalismen. «Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet», sa Mikhail Bakunin. Anarkisme kalles ofte for «anti-statlig sosialisme», «frihetlig sosialisme», «libertær sosialisme» eller «autonom sosialisme».
[rediger] Ideologiske trekk
Anarkister er uenige om mye, men noen ideologiske fellestrekk har de fleste retningene.
[rediger] Autoriteter og eksperter
Det som er felles for all anarkisme er motstanden mot autoriteter. Autoritet betyr overordning av en fremmed vilje over ens egen. Autoritet betyr på den annen side underordning. En autoritet er en person (eller institusjon) som tar beslutninger for andre. Autoriteten tar beslutningene fra de andre; den stjeler disse beslutningene. I vanlig språkbruk betyr autoritet, i tillegg til en som fatter andres beslutninger, også sakkunnskap eller kompetanse. I anarkistisk språkbruk er det et skarpt skille mellom ekspertkompetanse og beslutningskompetanse. Ekspertenes kompetanse dreier seg om utredninger og forslag. Beslutningsretten ligger hos de som er vesentlig og konkret berørt av beslutningene. En utenforstående ekspert er ikke nødvendigvis det. En tannlege har kunnskap om tenner, og vil kunne gi meg råd om rotfylling, men det er opp til meg å avgjøre om hun/han skal rotfylle. Jeg kan om nødvendig gå til en annen tannlege for å få råd, men beslutningen om evt. rotfylling er min, og min alene.
[rediger] Staten og kapitalismen
Anarkistene er mot staten, dvs. skillet mellom styrende og styrte. Anarkister fornekter formynderidéen; at noen enkeltindivider, klasser eller partier har rett til å bestemme over andre mennesker. Staten bygger på økonomisk ulikhet, autoritetstro og lederprinsipper. Statsbegrepet er ikke utelukkende det vi forstår med staten, altså en nasjonal overbygning ─ regjering, men en spesiell type organisering av samfunnet ─ hierarki. I stedet for kun å være antistatlig er anarkismen derfor primært en bevegelse mot hierarki, da hierarki er den organisasjonsstrukturen som legemliggjør autoritet. Siden staten er den «høyeste» form for hierarki, er anarkister per definisjon antistatlige; men dette er ikke en tilstrekkelig definisjon av anarkismen. Det innebærer at alle anarkister er i mot alle former for hierarkiske organisasjoner, det være seg i en bedrift, en organisasjon eller en kommune, ikke bare staten. Staten må ikke forveksles med samfunnet eller et geografisk område. De som gjør det tror ofte at anarkister er mot alle sosiale bånd, alle typer kollektivt arbeid, alle former for offentlig virksomhet,og at anarkister lever i en tilstand av isolasjon. Dette er en feil oppfatning av anarkister. Staten er også en tilstand, en spesiell forbindelse mellom mennesker, en måte å oppføre seg på; vi ødelegger den ved å inngå andre forbindelser, ved å oppføre oss annerledes. Staten kjennetegnes av en beslutningsstruktur, og av institusjoner, som definerer sin egen og andres makt. Til dette bruker ledelsen maktmidler de selv har monopol på. Dette innebærer at også en privat bedrift med en hierarkisk beslutningsstruktur har en statlig organisasjonsform.
Anarkistene er mot kapitalismen, dvs. skillet mellom eiere og eiendomsløse. Eiendomsretten til produksjons- og distribusjonsmidlene forutsetter et lite mindretall av eiendomsbesittere og et stort flertall av eiendomsløse. De siste er avhengige av det eiendomsbesittende mindretall for å få arbeid og midler til livets opprettholdelse. De er lønnsarbeidere, og merverdien de skaper kontrolleres av eiendomsbesitterne, og ikke av dem selv. Privat eiendom er på mange måter som en privat type stat. Eieren bestemmer hva som skal skje innen for det området hun/han eier, og utøver derfor et maktmonopol over det. Det som kjennetegner kapitalismen er produksjon for profitt (penger skal bli til mer penger), ikke for folks behov. Anarkistene har som et mål å fjerne den private eiendomsrett til produksjons- og distribusjonsmidlene - i hvert fall til de midler som forutsetter at eieren må kjøpe andres arbeidskraft.
Det karakteristiske ved eiendom er «herredømme over andre», altså en eller annen form for dominans, f.eks. det å eie en frisørsalong med flere ansatte. Anarkistene vil i stedet innføre besittelse, eller bruksrett. Det karakteristiske ved besittelse er å «være sin egen herre», på individuell eller kooperativ basis, f.eks. drive som frisør alene, eller at flere frisører på like fot går sammen om en salong. Anarkister er for den privateiendom som ikke kan brukes til å utnytte andre - personlige eiendeler som vi samler fra vi er barn og blir en del av våre liv. Prinsippet er at et menneske har rett til det det produserer igjennom sitt arbeide, men ikke til det det får fra andres arbeide.
Disse to typene av autoritet, stat og kapitalisme, lever i et gjensidig forhold til hverandre, og kan vanskelig skilles. Det er en viss sammenheng mellom mangel på sidestilling og sviktende likestilling. Overordning og utbytting, politisk og økonomisk hierarki, er langt på vei to sider av samme sak: «Staten [...] er et middel for den besiddende klasse til at opretholde sin økonomiske makt.» (Til Frihet 2/1904. Utgitt av Kristofer Hansteen)
«Et moderne storkapitalistisk selskap adskiller sig hverken i sin opbygning, sitt vesen, i sine mål, i sine arbeidsmetoder eller i sine problemer nevneverdig fra en stat. Den eneste synlige forskjell er at et storkapitalistisk selskap som oftest er bedre organisert og blir ledet fornuftigere og dyktigere enn en stat.» (Alarm, nr. 22 1937. «Et sant ord» av B. Traven)
Den klassiske anarkismen er sosialistisk, eller i det minste antikapitalistisk. Anarkokapitalister vil være uenige i beskrivelsen av kapitalismen og eiendom. Anarkokapitalismen er en relativ ny retning. Den ser på seg selv som liberalistisk, og anerkjennes derfor ikke av de andre anarkistiske retningene som anarkistisk.
[rediger] Det anarkistiske samfunn - en skisse
Anarkismen er en politisk teori hvis mål er å skape et samfunn med individuell frihet, og hvor frie individer fritt samarbeider som jevnbyrdige. Kun de som er vesentlig og konkret berørt fatter beslutningene og er ansvarlige for at de blir gjennomført - med oppfølging. Dvs. at hvert individ tar avgjørelser i personlige saker. Felles saker blir avgjort direkte av de berørte parter på like fot, av 2 i saker som avgjør 2, av 3 i saker som angår 3 osv., og av alle i allmenne saker. Man søker å oppnå konsensus så langt dette er mulig. Ulike anarkistiske retninger vil legge vekt på ulike sider ved samfunnets organisering, men desentralisme og føderalisme vil være felles for de fleste retningene.
[rediger] Desentralisme
Anarkismen er i mot alle former for hierarkisk kontroll. Samfunnet skal bygges nedenfra og opp, og ikke påtvinges ovenfra og ned av autoriteter. Anarkister foretrekker derfor et desentralisert samfunn, uten undertrykkende institusjoner, et samfunn organisert gjennom en føderasjon av frie assosiasjoner og sammenslutninger. De anser denne form for samfunn som det beste for å maksimere verdiene frihet, likhet og solidaritet. Bare ved en rasjonell desentralisering av makt, både strukturell og territorial, kan individuell frihet oppfostres og oppmuntres. Frie assosiasjoner er hjørnesteinen i et anarkistisk samfunn. Individer må være frie til å slå seg sammen etter eget ønske, for dette er grunnlaget for frihet og menneskelig verdighet. Imidlertid må enhver slik enighet være basert på desentralisering av makt, siden bare likhet sørger for den sosiale sammenheng for at friheten skal kunne vokse og utvikle seg. Anarkister støtter derfor direkte demokratiske kollektiver. Delegeringen av makt i hendene på en minoritet er en åpenbar nektelse av individuell frihet og verdighet. Heller enn å ta styringen av deres egne saker fra folk og gi dem i hendene på andre, vil anarkistene favorisere organisasjoner som minimaliserer autoritet, og holde makten (eller rettere sagt: styrken) i bunnen, i hendene på de som er påvirket av omfanget av enhver beslutning. I enkelte gitte situasjoner kan de godta representanter, men disse må kunne møte med «bundet mandat», og kunne trekkes tilbake og skiftes ut umiddelbart.
[rediger] Føderalisme
Det føderative organisasjonsprinsippet innebærer at ulike grupper samorganiserer seg til en føderasjon når de har felles behov for det. Dette innebærer at noen føderasjoner har kort levetid, mens andre har lang levetid. Ikke alle føderasjoner er geografiske, men består av folk fra ulike geografiske områder som har felles interesse(r). En gruppe har rett til å stille seg utenfor, og den beholder sin selvbestemmelsesrett innen føderasjonen i alle spørsmål utenom de som føderasjonen er laget for. Ingen gruppe kan handle i strid med de felles fattede beslutningene, men intet sentralt organ kan på den annen side tvinge eller hindre de lokale gruppene så lenge de handler i egne saker, under eget ansvar og med egne ressurser. Føderalisme innebærer også at man ikke har et eneste beslutningsapparat for alle typer spørsmål, men man samarbeider i hver sak med dem som har interesse av nettopp den saken. Alt kan ikke løses på lik linje lokalt, i lokale institusjoner og prosesser, i alle og enhver kommune, ─ det finnes nasjonale oppgaver, regionale oppgaver, kommunale oppgaver, grendeoppgaver, bydelsoppgaver, og individuelle oppgaver. Målet er at mennesker og grupper slutter seg sammen der de finner det ønskelig og naturlig, at de slutter seg sammen i større enheter og delegerer noe av sin makt oppover om nødvendig. Det er altså ikke sentrale organer som delegerer makt til lokale organer, men folk fra lokale organer som kommer sammen og delegerer noe av sin makt til felles organer; f.eks. et interkommunalt busselskap, et nasjonalt kredittfond, et nasjonalt arbeiderråd osv. Anarkiet er et fritt samfunn bygd på samvirke, arbeidernes kontroll over produksjonen, føderalisme og desentralisering som middel til å omforme samfunnet, kommunen og arbeiderforeningen som sentrale sosiale enheter, avskaffelse av landegrenser og nasjonalstater.
[rediger] Anarkismens sentraliserte motstykker
I Italia utviklet det seg mellom 1910 og 1920 en sentralisert versjon av anarkosyndikalismen. Tilhengerne av denne nye ideologien kalte seg nasjonalsyndikalister, og disse ønsket at parlamentarisk partidemokrati skulle byttes ut med fagforeningsbaserte ordninger. Klassisk anarkosyndikalistisk teori om demokratisk kontroll også over selve produksjonsmidlene var også til stede hos nasjonalsyndikalistene, men dette gav seg aldri utslag i praktisk politikk.
[rediger] Anarkismen i Norge
Anarkistiske idéer i Norge har hovedsakelig blitt hevdet av ulike intellektuelle miljø, og det er anarkistiske forfattere som har satt de største sporene etter seg. I de to første ti-årene av 1900-tallet hadde anarkismen en viss innflytelse innen arbeiderbevegelsen.
[rediger] 1800-tallet
[rediger] Forløperne
Anarkismens historie i Norge kan spores tilbake til arbeiderbevegelsens spede begynnelse omkring 1850. I de nærmeste tiårene sto personer frem som var influert av de tidlige sosialistene og/eller anarkistene. Disse var ikke nødvendigvis anarkister, selv om de på enkelte områder sto anarkismen nære.
Marcus Thrane startet den første arbeiderforeningen i 1848 i Drammen. Året etter startet han «Arbeider-Foreningernes Blad». Bladet brakte utførlige utdrag av den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons skrifter, skreddersvennen Wilhelm Weitlings utopiske kommunisme, Etienne Cabets kommunistiske trosbekjennelse, henvisninger til Saint-Simon, Jean-Joseph-Louis Blanc, og andre tidlige sosialisters verker. Thrane var en stor beundrer av Proudhon, som han karakteriserte som […] «vor tids uden tvivl største sjeni[…]», men han oppfattet seg ikke som anarkist. Han regnes som Norges første sosialist, og kooperasjonsbevegelsens far. I slutten av juni 1850 hadde arbeiderforeningene 20 854 medlemmer fordelt på 273 foreninger. I 1851 ble Thrane arrestert, for tilslutt å bli fengslet. Arbeiderforeningene ble nedlagt eller skiftet karakter. Thrane slapp ut i 1859, og emigrerte til USA i 1863. Han tok avstand fra justismordene på en del anarkister etter «Haymarketopptøyene» i Chicago i mai 1884. Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt.
Søren Jaabæk stiftet den første bondevennforeningen i 1865, i Mandal. Bondevennerne stod for en kommunalistisk eller lokalistisk tendens, med vekt på desentralisering og lokalt selvstyre. Samvirkebevegelsen var et vesentlig innslag i bondevennpolitikken. På midten av 1875-tallet forsvant foreningene. I en periode hadde Jaabæk nær kontakt med den radikale bondestudenten Olaus Fjørtoft, og i 1871 skriver Fjørtoft at «Jaabæk er vor Carl Marx, som stend jamsies mæ han og vaar bondereising e original». Liberalister har karakterisert Jaabæk som Norges første liberalist. Kretsen rundt Fedraheimen oppfattet idéene sine som en videreutvikling av Jaabæks radikalisme. Kommunalisten Søren Jaabæk ble «gjenoppdaget» av radikale populister i tiden rundt folkeavstemningen om EF i 1972.
På 1880-tallet oppsto en gruppe rundt Hans Jæger som ble kalt Kristianiabohemene. Bohêmtilværelsen var en storbylivsform og oppstod parallelt med en studenteksplosjon. Sosialt sett var bohêmen i hovedsak en gruppe intellektuelle fra overklassen. De var «bedre folks barn» med en relativ trygg samfunnsbakgrunn, som ble fanget opp av de nye tankene i tiden, og som derfor kom i steil og fiendtlig opposisjon til egen familie og slektstradisjoner. De brøt med sine foreldres livsstil. Det var et uttrykk for et ungdomsopprør innen samfunnets høyere lag ─ med «utagerende festing», sex og fyll. Sentrale verdier for bohêmen var personlig frihet, individualisme, frisinn og modernitet. Bohêmenes utsvevende liv på kaféene var et uttrykk for at de brøt med de normer som preget den borgerlige tilværelse, og at de nektet å opprettholde det skillet den borgerlige livsform satte mellom det offentlige og det private liv.
Henrik Ibsen var i sin ungdom innom Thranes bevegelse, og ble muligens inspirert av Proudhons og Wilhelm Marrs skrifter. Han skal bl.a. ha lest Marrs bok «Anarchie oder Autorität» Han skrev i Arbeider-Foreningernes Blad, og var lærer på søndagsskolen til Kristiania Arbeiderforening. Ibsen selv mente at det var en tilfeldighet at han ikke ble arrestert da myndighetene gikk til storm mot arbeiderforeningene i 1851. I private brev ga Ibsen uttrykk for sin «Ikke-stats-teori». Denne ble kjent for offentligheten i bruddstykker da Ibsens «Breve» ble offentliggjort i 1904. Ibsen ble av flere i sin samtid oppfattet som anarkist, og senere ble han populær både hos de svenske og de norske ungsosialistene. Det er ikke lett å si noe sikkert om hvordan Ibsen selv så på sitt forhold til anarkismen. Han kalte seg aldri anarkist, så vidt vi vet, men han protesterte heller aldri når folk i hans samtid kalte ham anarkist.
[rediger] De første anarkistene
Mellom de første som kalte seg anarkister i landet, var Arne Garborg og Ivar Mortenson-Egnund. De drev det radikale målbladet Fedraheimen som kom ut 1877-91. Etterhvert ble dette bladet mer og mer merket av anarkistisk stoff, og helt på slutten, da Rasmus Steinsvik var bladstyrer, hadde bladet endatil undertittelen «Anarkistisk-Kommunistisk Organ». Steinsvik ble senere medlem av Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas» hvor Kristofer Hansteen var en sentral person. Gruppen ble startet av noen tyskere i 1891/92, og eksisterte frem til Hansteens død i 1906. Den senere LO-lederen Ole Olsen Lian, og hans bror Sigwald Lian, var også med.
[rediger] 1900-1930
I og utenfor de sosialdemokratiske foreningene, ble det drevet en sterk ungsosialistisk, til dels anarkistisk, kampanje. Libertas-gruppen, med Kristofer Hansteen i spissen, var foregangsmenn i dette arbeidet, men Hans Jæger, som i 1908 ga ut bokverket «Anarkiets bibel» og frihetlige svenske innvandrere, samt russiske flyktninger, bidro også. I 1909 brøt ungsosialistene ut av det sosialdemokratiske ungdomforbundet og startetNorges Ungsocialistiske Forbund. Det skiftet navn til Norges Social-Anarkistiske Forbund i 1923. Forbundet opphørte å eksistere ca. 1928. I 1911 ble Fagopposisjonen av 1911 påbegynt, med Martin Tranmæl i spissen. Dette var ingen anarkistorganisasjon, men anarkister, ungsosialister og syndikalister gjorde seg til tider sterkt gjeldende. Fagopposisjonen døde ut da Martin Tranmæl og hans menn tok kontroll over LO og Arbeiderpartiet. Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) ble startet i 1916, i hovedsak av svenske arbeidere med tilknytning til SAC. NSF nådde sitt høydepunkt i 1920-21 med 3100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner. Den siste store syndikaliststreiken var ved Fosdalen gruver i Malm i Nord-Trøndelag i 1925. En streik syndikalistene tapte. Føderalistisk Propagandaforbund, en syndikalistisk opplysnings- og propagandaorganisasjon innen LO, ble startet i 1924 av folk innen Norges Social-Anarkistiske Forbund. Denne forsvant ca. 1928.
[rediger] 1930-1945
I april 1932 besøkte den russisk-amerikanske anarkisten Emma Goldman Norge. I Oslo talte hun på 2─3 møter arrangert av Oslo Arbeiderparti og Arbeiderpartiets studentgruppe, da Studentersamfundet i Oslo, «landets frieste talerstol», nektet gjennom det kommunistiske (Mot-Dagistiske) styret å la henne tale der. Temaene var «Den amerikanske klassejustis» og «En anarkists liv». Til Alarm beklaget hun at den anarkistiske bevegelsen for tiden var død i Norge. I samme intervju sa hun at hun ville komme tilbake til Norge på høsten. Da ville også Oslo LS med all sannsynlighet arrangere et foredrag med henne. Jeg har ikke funnet noe som tyder på at hun kom tilbake til Norge. I 1935 ble «Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold» stiftet. Fra og med 1935 måtte NSFere ha dobbelt medlemskap for å få arbeid. I tillegg til å være med i NSF måtte de også være medlem av LO. LO hadde i flere år krevd monopol på arbeidsplassene; LO-forbundens medlemmer skulle ha fortrinnsrett til arbeid. Dette gikk arbeidskjøperne med på, og monopolet ble nedfelt i en rekke tariffavtaler. I 1937 var antallet Lokale Samorganisasjoner i syndikalistføderasjonen sunket til omkring tyve, og det var også en «forgubbingsprosess» på gang. Vinteren 1940 ble Carl O. Tangen dømt til ett års fengsel for ærekrenkelse mot fremmed stats overhode, etter anmodning fra Tyskland. Foranledningen var et oppslag i Alarm den 9. desember 1939 hvor Adolf Hitler, Hermann Göring og Joseph Goebbels omtales på en lite flatterende måte. 9. april 1940 overfalt tyskerne Norge. NSFs lokaler ble okkupert og Alarm ble stanset av okkupasjonsmakten. Oslo LS ble oppløst av tyskerne, men eksisterte likevel illegalt. Carl O. Tangen ble tatt av Gestapo og satt på Grini.
[rediger] 1945-1970
Etter krigen ble fagforeningsvirksomheten gjenopptatt i Oslo og i steinhuggerdistriktet i Østfold (Fagerholt LS). De skal ikke ha hatt flere enn ca. 200 medlemmer. Alarm skiftet navn til Solidaritet. I 1950 ble Norges Syndikalistiske Ungdomsforbund startet, men «forgubbingsprosessen» fortsatte ufortrødent videre, steinindustrien i Østfold ebbet ut, og derved svant bevegelsen sakte inn. Den ene LS etter den andre ble oppløst. I 1951, da Solidaritet gikk i sin 7. årgang, kom det foreløpig siste nummer av bladet. Den 8. årgang kom ikke før i 1957. På dette tidspunktet var Oslo LS den eneste samorganisasjonen som var igjen i NSF. I 1960 gikk Solidaritet inn.
Et framstøt fra Helge Kongshaug for å dra i gang en syndikalistisk ungdomsorganisasjon innen NSF tidlig i 60-årene var mislykket. Han og Jan Bojer skal ha vært de eneste medlemmene i Oslo LS som var under 70 år. Bojer dro igang en Frihetlig Ungdomsgruppe, som var aktiv i 1964/65. NSF skal ha flyttet ut av sine lokaler i Folketeaterbygningen midt på 1960-tallet. Det ble stille rundt NSF. Zernikow Henriksen, mangeårig sekretær i NSF, døde i 1967, møtene ble holdt mer uformelt i private hjem, men man opprettholdt de internasjonale kontaktene. NSF ble innbudt til SACs kongress i 1968, men kunne ikke delta. I 1973 ble NSF oppløst.
[rediger] 1970-tallet
Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom, FAU, startet opp i Kristiansund i 1966/67, men det var først etter studentopprøret i Paris i 1968 at interessen for anarkismen igjen virkelig ble vekket til live.
Jens Bjørneboe skrev essayet «Anarkismen som fremtid» i 1969. I 1971 holdt han en innledning i Studentersamfundet i Oslo over temaet «Anarkismen… idag?». Bjørneboe fikk stor innflytelse på den nye spirende anarkistbevegelsen.
En annen av de større gruppene var Bodø Anarkistiske Liga. De ga ut Sort Kamp, og publiserte flere andre trykksaker. BAL var sentral både i nasjonal og internasjonal sammenheng, og var godt kjent i utlandet. Dette var en anarkistgruppe med kontakter til flere utenlandske anarkistorganisasjoner. I Norge samarbeidet BAL særlig med FAU i Kristiansund, Hjelmsgate og Kommunen i Oslo, ─ dessuten med miljøvern- og urfolkbevegelser hvor BAL deltok både i Mardøla, Masi og Alta.
Diverse smågrupper med mer eller mindre anarkistisk tilsnitt dukket opp. I 1970 var det 2-3 stykker. «Anarkistbevegelsens 'sentrum' i 1968-1972 var Kristiansund og Bodø, som hadde de eneste virkelig fungerende og store gruppene. I 1973 var tallet tidoblet. Svarte og svart/røde flagg vaiet på 1. mai. En rekke frihetlig sosialistiske grupper så dagens lys, og sprakk som trollene i eventyret, eller forsvant etter hvert fra den frihetlige scenen av andre grunner. I tillegg til disse gruppene fantes det en rekke enkeltpersoner som sto som lokale kontaktpersoner.
Behovet for fastere føderering meldte seg, og i påsken 1973 ble det avholdt et «Anarkistgruppenes landsmøte». Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister (FAFS) ble en realitet i 1974. Folkebladet for frihetlig sosialisme, som startet i 1971 av en gruppe frihetlige sosialister på Blindern, ble nå organ for FAFS. Folkebladet hadde et opplag som varierte mellom ca. 2000 til 4000.
I 1975 brøt FAFS' Kragerøgruppe, samt deler av fire andre FAFS-grupper og enkeltpersoner ut av FAFS og dannet Revolusjonære Arbeideres Forbund (anarkistene) - RAF (a). Dette var en anarkosyndikalistisk kaderorganisasjon, som i teori og praksis bygget på marxismens politiske økonomi, samt de kamperfaringer og erfaringer med selvstendig arbeiderstyre som man hadde bl.a. under Pariserkommunen, den russiske revolusjon og den spanske revolusjon og borgerkrig.
FAFS gikk i oppløsning på nyåret 1976, kort tid etter at Folkebladet gikk inn. Årsaken var ikke minst strid om marxismen. I oktober samme år ble RAF nedlagt.
I tillegg til disse fløyene fantes det representanter for alternativ-bevegelser, med vekt på å leve ut ideene i praksis. De dannet små samfunn med demokratiske strukturer, likestilling mellom kjønnene og miljøbevissthet i praksis. Regnbuekollektivet på Karlsøy i Troms, er kanskje det mest kjente.
I 1977 kom gamle NSFere og unge arbeidere sammen og reorganiserte NSF. Bakgrunnen var et kontaktnett innen en liten gruppe arbeidere. Frem mot LO-kongressen dette året forsøkte disse, med et visst hell, å samordne forslag til kongressen gjennom fagforeningene. 16/4 ble stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Forbund formalisert, som en samordningsorganisasjon for syndikalistiske arbeidere. Dette var arvtakerne etter Norsk Syndikalistisk Føderasjon.
ANORG- ANarkistenes ORGanisasjon - ble stiftet 13/9 1977. I 1979 kom Folkebladet på nytt ut, nå som organ for ANORG.
[rediger] Anarkisme i Norge idag
Anarkistene i Norge i dag er løst organisert. Følgende prosjekter er relatert til anarkisme eller anarkister:
- Hausmania - Mange anarkister er involvert i Kulturhuset Hausmania i Oslo. Bokkafeen Humla og filmkollektivet Spis de Rike holder til her, samt at Indymedia også pleide å ha møter der.
- Blitz - Blitz er et stort sett anarkistisk prosjekt. Anti-Fascistisk Aksjon var på 90-tallet det mest aktive anarkistiske miljøet i Norge selvom det ikke var erklært anarkistisk, og også bestod av mange kommunister og lignende.
- Gateavisa - Er Norges eldste anarkistiske avis. Gateavisa holder hus i Hjelmsgate 3. Her har også Frihetlig forum møter relativt jevnlig. Frihetlig forum er en liten gruppe anarkister, frihetlige sosialister og lignende som møtes for å diskutere teori. De står bak frihetlig.org
Det er mange anarkister i Adbusters-nettverket uten at det kan sies å være et anarkistisk nettverk. I tillegg finnes det mange uorganiserte anarkister og noen flere kollektiver som Karlsøy og mye annet. Blant annet eksisterer fortsatt Anarkistenes organisasjon (ANORG) og Norsk Syndikalistisk Forbund.
[rediger] Eksterne lenker
- Frihetlig.org – Norsk nettsted med frihetlig lesestoff
- Anarkismen og syndikalismen i Norge gjennom 150 år - av Harald Fagerhus
