Den russiske revolusjon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den russiske revolusjonen i 1917 var en politisk bevegelse i Russland som endte med at den provisoriske regjeringen som hadde erstattet tsaren, ble kastet. Den førte til opprettelsen av Sovjetunionen som varte til 1991. Revolusjonen hadde to forskjellige faser. Den første var Februarrevolusjonen, som fjernet Tsar Nikolai II av Russland, den siste tsaren, og som forsøkte å opprette en liberal republikk. Den andre fasen var Oktoberrevolusjonen, der kommunistene(de røde) tok makten fra den provisoriske regjeringen(de hvite). Denne revolusjonen var inspirert og etterhvert kontrollert av Vladimir Lenins Bolsjevik-parti, og hans høyre hånd Leo Trotskij. Mens mange historiske begivenheter fant sted i Moskva og St. Petersburg var det også en bred bevegelse på landsbygda der bønder beslagla og omfordelte landområdene.
[rediger] Februar-revolusjonen
Dumaen, den russiske nasjonalforsamlingen i Petrograd, bestod av mange rike personer og fyrster. Folket demonstrerte med krav om Tsarens avgang og om at det skulle dannes en ny regjering. Februar-revolusjonen skjedde nesten med en gang, da folk i Petrograd protesterte mot Tsarens regime på grunn av matmangel i byen. Det var også stor misnøye med Russlands engasjement i første verdenskrig. Da protestene steg startet forskjellige politiske reformister, både liberale og radikale venstreorienterte, å koordinere aktiviteter. Soldater ble satt inn mot folket.
Tidlig i februar ble protestene voldelige da et stort antall innbyggere gjorde opprør og gikk i konfrontasjon med politi og soldater. Da soldater som var satt inn i den russiske hovedstaden Petrograd sluttet seg til protestantene, utviklet det hele seg til revolusjon. Nye soldater fra frontene i første verdenskrig ble satt inn, men også disse gikk over til demonstrantene. De støttet ikke lenger landets styre. Det endte med at Tsar Nikolai II trakk seg, og makten ble overført nesten uten blodutgytelse. En ny regjering ble utnevnt av Dumaen fram til det neste valget i Russland. Da skulle det innføres ny grunnlov og demokrati. Mellom februar og oktober prøvde tallrike anarkististiske og kommunistiske revolusjonister å utløse videre revolusjon. Det ble tillatt med politiske møter og diskusjoner og det ble større talefrihet, så folket kunne si det de mente.
Arbeiderne streiket og samlet seg i «sovjeter» det vil si rådsforsamlinger, der de samtalte, diskuterte og mente det de selv ville mene. Soldater og bønder dannet også «sovjeter». Sovjetene fikk mer og mer makt og fikk mer å si for folket enn styresmaktene gjorde. Færre hørte på Dumaen.
Likevel eide store godseiere og fabrikkeiere stort sett det meste av rikdommen i Russland og folket var fremdeles i nød og fattigdom.
I denne situasjonen ble Vladimir Iljitsj Uljaov, eller Lenin, smuglet inn i Russland fra Tyskland, hvor han hadde oppholdt seg. Han kom seg inn i Russland ved hjelp av tyskerne, og han hadde avtaler med dem. De håpet at Lenin skulle skape en revolusjon i Russland, slik at Russland trakk seg ut av krigen.
[rediger] Oktober-revolusjonen
Oktoberrevolusjonen ble ledet av Lenin og var basert på idéene til Karl Marx. Den markerte starten på kommunismens spredning i det 20. århundre. Den var mindre sporadisk enn februarrevolusjonen og oppstod som resultat av bevisst planlegging og koordinering for å oppnå revolusjon. 7. november 1917 ledet Vladimir Lenin sine venstreorienterte revolusjonære i et opprør. (Russland brukte fortsatt den julianske kalenderen, derfor var datoen 25. oktober lokalt.) Oktoberrevolusjonen erstattet den ferske demokratiske regjeringen med en kommunistisk fra Bolsjevikpartiet. Selv om mange bolsjeviker (som Lev Trotskij) støttet et sovjetisk demokrati, ble det «reform fra toppen»-modellen som ble brukt etter at Lenin døde og Stalin tok kontroll over Sovjetunionen. Trotskij og hans tilhengere ble forfulgt og til slutt fengslet eller drept i likhet med et antall andre kommunister med demokratiske tanker.
Etter oktober 1917 gikk mange sosialistrevolusjonære og anarkister i opposisjon mot bolsjevikene i sovjetene. Da dette slo feil, gjorde de opprør i en serie hendelser med krav om en tredje revolusjon. Blant hendelsene var Tambovopprøret, 1919–1921 og Kronstadt-opprøret i mars 1921. Disse bevegelsene kom med mange krav, men manglet effektiv koordinering og ble til slutt knust i borgerkrigen og den røde terroren.
