Benito Mussolini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Benito Mussolini Italias statsminister

Navn	Benito Amilcare Andrea Mussolini
Regjeringstid	1922 -1943
Forgjenger	Luigi Facta
Etterfølger	Pietro Badoglio
Født	29. juli 1883 i Predappio, Italia
Død	28. april 1945
Førstedame	Rachele Mussolini

Benito Amilcare Andrea Mussolini (født 29. juli 1883 i Predappio, Italia, død 28. april 1945) var Italias statsminister og fascismens «Duce» fra slutten av 1922 frem til 8. september 1943.

Mussolini ble født i den lille norditalienske landsbyen Predappio som sønn av den fattige smeden Alessandro Mussolini, og hans kone Rosa. Han var lenge aktiv sosialist, og virket i noen år som sekretær i sosialistpartiet i Forlì, og redaktør i den lokale varianten av Klassekampen, «La Lotta di Classe». Da Italia gikk til krig mot Tyrkia i 1911, ble Mussolini fengslet for å ha distribuert pasifistisk propaganda. Senere flyttet han til Milano for å bli redaktør for sosialistpartiets offisielle avis, «Avanti» (som betyr «Fremover»). Der ble han en lederskikkelse i sosialistmiljøet.

I 1914 brøt den første verdenskrig ut og da dette skjedde brøt Mussolini med sosialistene. Mussolini anså seg selv fortsatt som sosialist, men han ønsket å støtte det Italienske folk, og det italienske proletariat - som var de som døde på slagmarken. Under krigen var Mussolini en aktiv soldat, fram til han ble alvorlig skadet av en granat i 1917. Mussolinis krigsopplevelser er skrevet ned i boka "Mine krigsdagbøker", men den norske oversettelsen av denne, fra 1943 er feilaktig fordi alle de stedene hvor Mussolini skrev "det italienske folk" er byttet ut med "den italienske rase" "rasen" osv.

Mussolini hadde tenkt mye på forholdet mellom nasjonen, proletariatet, religion og andre temaer i forkant av krigen, og han var kjent for å skrive patriotiske artikler som av og til førte til konflikter med andre sosialister. I løpet av sitt opphold i frontlinjen kom Mussolini fram til at en sosialistisk bevegelse ikke kunne være anti-religiøs eller anti-nasjonal da han så hvilken viktig drivkraft dette var for sønnene og døtrene av proletariatet som kjempet og døde på slagmarken.

Etter krigen var Mussolini bannlyst fra sosialistenes og marxistenes rekker, men han var fortsatt politisk aktiv innen nasjonal-syndikalistiske kretser. Nasjonal-syndikalistene ønsket en revolusjon der partirepresentasjon i parliamentet ble byttet ut med fagforeningsrepresentasjon. Nasjonal-syndikalistene var få, og politisk betydningsløse - men det er verdt å nevne dem fordi Mussolini i fascismens barndom var en nasjonal-syndikalist, og fordi mange nasjonal-syndikalister ble fascister, og utgjorde den harde kjerne av fascistpartiet i 1920 og 1930-årene.

Etter at fascistpartiet ble dannet i 1919 utviklet det seg gradvis en konflikt mellom nasjonal-syndikalistene som utgjorde venstrefløyen i partiet - og korporatistene som var høyrefløyen. Fascistisk stats-korporatisme er en politisk retning som går ut på at hver næringsgren danner korporasjoner der representanter for arbeidsgiverne, arbeiderne, staten og konsumentene er likt representert. Denne statsformen var støttet av den katolske kirke, og dette er nok også mye av grunnen til at fascistpartiet valgte denne styreformen framfor den rene nasjonal-syndikalistiske linje etter revolusjonen.

Mellom 1920 og 1922 var sosialistene svært aktive i Italia. Streiker ble organisert, og militante militser ble formet for å gjennomføre en marxistisk revolusjon etter Lenins modell. Dette skjedde samtidig som liberalistene, og de liberale verdier mistet sitt fotfeste i befolkningen - og fascistpartiet vokste derfor fram som et alternativ i tomrommet mellom ytterste venstre og det liberale høyre.

Sommeren 1922 marsjerte titusenvis av fascister mot Roma for å kreve regjeringens avgang. Sosialistene var splittet inn i mange forskjellige fraksjoner som kranglet seg imellom, og den liberale statsministeren Luigi Facta satt uten nevneverdig folkelig støtte, eller begeistring. Fascistene hadde ingen støtte i hæren, men den sittende regjeringen lot være å sette inn disse for å knuse opprøret da dette ville føre til et blodbad. Istedenfor ble Mussolini regjeringsleder for en samlingsregjering av de forskjellige partiene på høyresiden. Mussolini selv hadde ved mange anledninger utalt at en venstre-koalisjon mellom sosialister og fascister hadde vært å foretrekke, men ettersom sosialistene ikke ville sammarbeide, og svartksjorter under fascistlederen Italo Balbos ledelse hadde knust deres partikontorer og banket opp (og i enkelte tilfeller drept) tusenvis av sosialister på veien mot Roma var dette ikke lenger et alternativ.

Fascistpartiet fortsette å ro seg lenger bort fra sine radikale og venstrevridde røtter mens de satt i regjering. Mussolini anså gjenninføringen av ro og orden, samt vellfungerende offentlig transport som viktige kriterier for å få Italia i gang igjen etter den borgerkrigslignende tilstanden som hadde vætr mellom 1920 og 1922.

I 1926 vant fascistene valget med klart flertall, og kunne dermed lage sin egen regjering, uten å måtte forhandle med andre partier. I årene mellom 1922 og 1926 hadde Mussolinis hemmelige politi kverket mesteparten av opposisjonen på venstresiden, og under valget ble valglister forfalsket, og motstandere trakkasert. Like fullt er dagens historikere enige i at fascistene hadde mye støtte i befolkningen, men muligens ikke nok til å få et klart flertall uten juks.

Etter 1926 var tiden for alvor inne for å omsette fascistisk teori til praksis. Et helhetlig korporativt system ble etaberlt der landets næringsliv ble organisert inn i 22 korporasjoner. Disse fastsatte priser på forskjellige varer, lønningene til arbeidere og sjefer - og veiledet regjeringen i hva slags politikk som ville være til beste for den næringsgrenen. For å unngå marxistisk og sosialistisk påvirkning i dette systemet innførte fascistpartiet begrensninger på hvem som kunne bli valgt inn i en korporasjon, og i mange tilfeller ble representanter valgt ovenfra og ned, framfor å bli valgt inn fra organisasjonen og personene de ble satt til å representere. Dette gjorde det korporative eksperiment mye mer udemokratisk enn det var ment for å være, og senere korporative og fascistiske stater slik som Portugal og Spania har fulgt samme modell som Italia valgte etter 1926.

Etter fascistenes valgseier i 1926 ble også liberalistene utsatt for fascistisk undertrykking, og gikk under jorda. Hemmelige organisasjoner som motarbeidet fascistpartiet eksisterte dermed over hele det politiske spekteret. Den berømte journalisten Oriana Fallaci - kjent for sitt engasjement mot islam - var blant dem som deltok i motstandsarbeid på liberalistenes side. Fallaci var også hele sitt liv en sterk motstander og kritiker av fascisme og sosialisme, og hun mente at hennes engasjement mot islam var en naturlig fortsettelse av hennes engasjement før og under andre verdenskrig.

Fascistpartiet etter 1926 fortsatte i omtrent samme spor som det de hadde under sin første regjeringsperiode i 1922. Etter 1926 ble Mussolini fortsatt gjennvalgt som statsleder av kong Victor Emmanuell hvert fjerde år, og dermed kunne han styre uten at landets grunnlov ble brutt. Det ble fortsatt satset tungt på Politi og hær, men også offentlige sykehus og utdanning var satsningområder for staten. Et program kaldt "doplivario" ble igangsatt for italienske arbeider, programmet gikk ut på å skape en serie med etter-arbeid aktiviteter som staten betalte for, omtrent som en fritidsklubb for voksne. Fascistpartiet ønsket å innvolvere hele befolkningen i sin politikk og tenkemåte, og derfor ble også en rekke fascistiske ungdoms og barneorganisasjoner igangsatt. Fascistene definerte denne politikken som "totalitario" som på norsk kan oversettes til helhetlighet. Mussolini selv beskrev resultatet av politikken som en "organisk stat" (estado organico). Det er verdt å legge merke til at både "totalitario" (på norsk "totalitært") og "organisk" er ord som fortsatt går igjen i ny-fascistisk språkbruk.

I 1936 angrep og koloniserte italienske styrker Etiopia. Samme år gjorde den spanske hær opprør mot sin marxistiske regjering, og dermed var den spanske borgerkrigen i gang. I Nord-Europa var det på sosialdemokratisk og liberalistisk hold svært liten begeistring for utsiktene til at Sovjetunionen skulle få bygge opp sin egen koloni i hjertet av Europa, og derfor ble det innført innreiseforbud til Spania for å hindre revolusjonære fra andre land i Europa å melde seg til krigstjeneste hos marxistene. Samtidig som dette skjedde strømmet militært utstyr inn til regjeringsmilitsen fra Sovjetunionen, og til den spanske hæren fra Italia og Tyskland. Til sammen mottok den spanske hæren 70 000 italienske støttetropper, og 10 000 tyske - og kombinert med sine egne folk var dette nok til å sikre Generalissimo Fransisco Franco seieren. Korporativ reorganisering av samfunnet etter italiensk modell ble igangsatt like etter hærens seier i 1939, og Franco ledet Spania fram til 1975.

Da tyske tropper gikk inn i Polen i 1939 og dermed bevisst satte igang andre verdenskrig var det fortsatt usikkert hvordan Italia ville forholde seg til konflikten. Utenriksministeren grev Galleazzo Ciano var en sterk motstander av tysk nazisme, men Mussolini hadde snudd fra sitt tidligere anti-tyske standpunkt og ville nå gå inn helhjertet på tysk side. Konflikten mellom Ciano og Mussolini, og Cianos tragiske endelikt i en tysk fangeleir i 1943 er detaljert skildret i Cianos bok "Cianos dagbøker" som kom ut etter krigen. Mussolini hevdet at andre verdenskrig var en revolusjonær krig mellom de rike og de fattige, og at Italia som en revoulsjonær nasjon måtte fortsette sin "heroiske misjon" hvilket betydde å gå inn på tysk side. Italia hadde siden 1936 blitt handelsboikottet av de allierte som straff mot krigføringen og koloniseringen av Etiopia, og en tysk seier i krigen ville bety sikre handelsforbindelser også i fremtiden. Like fullt følte mange italienere både i og utenfor fascistpartiet at Adolf Hitler var dårlig selskap, spesielt på grunn av deres forherligelse av "den ariske rasen" som Italia og de andre middelhavslandene ikke var en del av ifølge nazistisk ideologi.

I Hellas hadde Ionnis Metaxas grepet makten i 1936, og var nå iferd med å bygge en fascistisk stat. Like fullt valgte Metaxas å holde seg på alliert side, og Mussolini mente at de allierte troppene som var stasjonert i Hellas ville angripe Italia på et senere tidspunkt. Høsten 1940 angrep Italia Hellas, men ble presset tilbake av greske og allierte styrker. Metaxas lange erfaring som profesjonell militær strateg, kombinert med en serie feilvurderinger fra Mussolinis side gjorde at italienerne tapte mot grekerne på tross av sin militære overlegenhet. Senere deltok italienske styrker på østfronten sammen med tyskerne og spanjolene, og italienske styrker var engasjert i e

Franco anså Hitlers angrep inn i Europa som ren idioti, og hadde derfor erklært Spania nøytralt alle andre steder enn i på østfronten, der han anså det som sin plikt å bidra til bekjempelsen av kommunismen. Mussolini derimot, anså krigen som revolusjonær, og erklærte derfor krig mot USA i 1941. Etter å ha blitt presset ut fra sine tidligere kolonier i Afrika, og å ha tapt i Hellas ble Italia selv angrepet da en alliert landgang fant sted i Sicilia. Fascistpartiets øverste råd (Il gran Consiglio) besluttet at krigen var tapt for Italia sin del, og sa opp Mussolini som statsleder, med klart flertall. Det mange av de som sa opp Mussolini den dagen ikke visste var at det samtidig fant sted en anti-fasistisk sammensvergelse, og at hele den fascistiske statsformen snart skulle bli avskaffet. Mannen som ble valgt til nytt statsoverhode var Pietro Badoglio - en mann som hadde vært medlem i fascistpartiet siden 1924, men som hadde vært en sterk motstander av alliansen med tyskerne. Etter valget sørget han for å få mange fra Mussolinis regjering arrestert, og allierte deretter Italia med de britiske og amerikanske troppene som nå marsjerte mot Roma.

Senere samme år ble Mussolini befridd fra fengeselet av tyske fallskjerm-tropper, og innsatt som marionetthersker det tyskokkuperte nord-Italia. Mussolini ville ikke egentlig bli med på dette prosjektet, men gikk motvillig med på det etter at Hitler hadde forklart at alternativet var å bombe Roma og Milano med V2-raketter. Den nye nasjonen i nord-Italia fikk navnet "Salo-republikken" og de fascistene som innvolverte seg i regjeringen, eller som soldater under tysk kommando under Salo var den absolutt hardeste kjerne av fascistpartiet. I 1943 mente Mussolini at fascismen hadde stagnert og feilet som revolusjonær kraft, og dette aktet han å gjøre noe med. Etter å ha forhandlet seg fram til kontroll over mesteparten av den sivile admnistrasjonen over Salo forsøkte fascistpartiet å revitalisere seg selv gjennom en serie radikale prosjekter. Lover ble innført for å sikre arbeiderdemokrati på arbeidsplassene, og det korporative systemet ble utvidet. Blant annet ble det nå innført ett system der arbeiderne skulle ha 50% av stemmene ved valg av ny bedriftsleder, selv om de ikke var aksjonærer. Like fullt er Salo i dag sett på som fascistpartiets desidert mest patetiske prosjekt. Fordi det foregikk midt i en krigssone forlot de aller fleste av disse prosjektene aldri papiret de ble skrevet på, men forble rent tankespinn og papirsvada produsert av fanatikere med sviktende virkelighetsforståelse. Mye viktigere enn Mussolinis nye radikal-fascistiske galskap var det som tyskerne drev med lenger opp i Europa, nemlig holocaust. Millioner av jøder ble samlet opp fra okkuperte tyske områder, og Mussolini gjorde ingenting for å redde de rundt 8000 jødene som ble bortført fra nord-Italia under Salo. Dette tallet hadde dog vært en del høyere dersom ikke modige sivilister og italienske militære hadde gjort sitt for å redde dem.

Den 27. April 1945 ble Mussolini, hans elskerinne og hans regjering skutt av kommunistiske partisaner, etter å ha forsøkt å flykte inn i Sveits.

Mussolini ble først gravlagt på en annonym krigskirkegård, men noen fascister klarte etterpå å finne fram til graven, hvorpå de gravde han opp og plasserte han i en ikke-anonym grav på hans hjemsted Predapio, der han fortsatt ligger. Mussolinis familie skiftet aldri etternavn - hans yngste sønn Romano Mussolini (filmskaper og kunstner, men innvolverte seg aldri politisk) døde i 2005, og Romanos datter Allessandra Mussolini driver i dag det fascistiske partiet Azione Social. Hun har vært med (og er fortsatt?) medlem i det italienske parlamentet, og i EU-parlamentet.

[rediger] Annet

Ifølge Nicholas Farrells Mussolini-biografi New Life fra 2005 hadde Benito Mussolini sex med forskjellige kvinner hver dag i fjorten år, det vil si mer enn 5000 fra 1929 til regimets fall i 1943.

Mussolinis kone Rachelle Mussolini var klar over at mannen hennes var kronisk utro, men så ut til å akseptere det.

Mussolinis beste venninne var jødisk, og det fantes mange jøder i den fascistiske regjeringen. Det fantes til og med en jødisk rabbiner som ledet en bande svartskjorter før revolusjonen i 1922.

Rachelle ble etter krigen svært sinna da sosialister og kommunister begynte å hevde at Mussolini og hans bevegelse var "høyreekstreme" og mente at de spredde løgner om hennes mann. Hun forsøkte å hevde offentlig at Mussolini ikke var "høyre-ekstrem" men uten særlig hell. Rachelle var aldri særlig interessert i politikk, bortsett fra dette ene temaet.

Mussolini var i sin ungdom ateist, men fikk senere stor respekt for den katolske kirke. På slutten av livet var han omgitt av katolske prester.

Mussolini pådro seg syfilis en gang i løpet av ungdommen.

En av hans politiske motstandere, fascistlederen Italo Balbo (som hadde vært en av Mussolinis rivaler til statsministerposten, og fryktet for sine voldelige aksjoner mot landets sosialister. Balbo mente at vold var en rensende kraft, og sunt for kropp og sjel) hevdet en gang at "Mussolini er et produkt av syfilis". Dette skjedde i forbindelse med Italias inngang på tysk side under andre verdenskrig. Balbo kunne styre sin begeistring for nazistene.

Mussolinis sønn Bruno Mussolini døde i 1943, litt over ett halvt år før Mussolini ble avsatt og arrestert. Bruno var bombeflyger på italiensk side, og hadde før krigen organisert en sivil luftfartsrute mellom Italia og Brasil. Det var den lengste sivile ruten i verden på den tiden, og tankanlegg ble bygd ut på en del mindre øyer underveis for å tankre opp passasjerflyene. Etter Brunos død skrev Mussolini boken "prater med Bruno" som er et heller sentimentalt verk.

Mange blant ledelsen i fascistpartiet følte at de selv burde engasjere seg i krigføringen når de først hadde stelt istand en krig. Bombeflygning ble her en slags militær ekstremsport som passet utmerket for partiledelsen fordi man kunne komme seg lett fram og tilbake til Roma, og dermed kunne kombinere krig og kontorarbeid. Grev Ciano fløy flere bombetokt over Hellas (på tross av at han var imot hele krigen), og Italo Balbo (som også var imot krigen) ble skutt ned av italiensk luftfartsartelleri i den afrikanske krigssonen under et uhell i 1943.

Mussolini slet i hele sitt voksne liv med magesår, og var i perioder innlagt på sykehus.

Mussolini skadet seg alvorlig da troppen hans øvde på bruken av en granatkaster i 1917. Hele troppen bortsett fra Mussolini døde, og legene brukte over et døgn på å fjerne granatsplinter. Det at Mussolini overlevde ble proklamert som et mirakel av avisen "il Popolo de Italia" der han var redaktør og frontfigur. "Mussolinis krigsdagbøker" ble trykket her som en serie artikler, og senere utgitt i bokform.