Afrika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Afrika er det nest største kontinentet i verden med sine 30,3 mill km² landareal. Det har flere stater enn noe annet kontinent med sine 47 kontinentale stater og seks øystater. Klimaet er tropisk, (tropisk klima er ifølge Köppens system for klimaklassifikasjon et ikke-tørt klima hvor alle 12 måneder i året har en middeltemperatur som overstiger 18 °C.) subtropisk (varmt, med høy luftfuktighet og mye regn) lengst i nord og syd.

Africa var opprinnelig navnet på en romersk provins som omfattet kontinentets nordlige middelshavskyst. Etterhvert er det blitt navnet på hele kontinentet, inkludert de områdene europeerne kalte det «svarteste Afrika», som først ble fullt utforsket fra 1800-tallet.

Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen til det har vært den unaturlige måten europeerne delte det opp mellom seg på. Grunnlaget for dette ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen 1884-1885 uten hensyn til naturlige skillelinjer, noe som førte til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land.

Innhold 1 Etymologi 2 Geografi 3 Historie 3.1 Tidlige sivilisasjoner og handel 3.2 Utforsking 3.3 Kolonisme og «kappløpet om Afrika» 3.4 Afrika etter kolonitiden 4 Politikk 5 Økonomi 6 Demografi 7 Språk 8 Kultur 8.1 Musikk 9 Religion 10 Geografiske områder 11 Bilder 12 Se også 13 Referanser 14 Eksterne lenker

[rediger] Etymologi

Navnet kom inn i det vestlige vokabular gjennom romerne, som brukte navnet Afrika terra, «landet til afri» (flertall av afer), som beskrivelse av de nordlige delene av kontinentet. Provinsen het Afrika, og hovedsetet var Karthago, tilsvarer dagens Tunisia.

Afriene var en stamme, trolig berber, som holdt til i Nord-Afrika, i området rundt Karthago. Opprinnelsen til ordet Afer kan trolig kobles til det fønikske afar (støv), som også finnes i de fleste andre semittiske språk.

Noen andre etymologier som er foreslått, og som er blitt grundig debattert er:

• Det latinske ordet aprica, som betyr «solfylt»
• Det greske ordet aphrike, som betyr «uten kulde». Dette ble foreslått av historikeren Leo Africanus (1495-1554), som foreslo at det greske ordet phrike (φρίκη), som betyr «kaldt og grufullt», kombinert med den benektende prefiksen a-, navnga området som et land foruten kulde og redsel.

Oldtidens Afrika lå vest for Egypt, mens «Asia» ble brukt som beskrivelse av Anatolia og landene i øst. Opprinnelig hadde Egypt og Levanten en slags mellomposisjon mellom disse to områdene, men da Egypt ble en del av perserriket, kom det under den løse definisjonen av Asia. En absolutt linje mellom de to verdensdelene ble dratt av geografen Klaudios Ptolemaios (85 - 165), og gjorde Suez og Rødehavet til grense mellom Asia og Afrika.

[rediger] Geografi

Afrika er separert fra Europa av Middelhavet, det henger sammen med Asia i dets nordøstlige hjørne ved Suezkanalen med en bredde på 130 km. I tillegg blir ofte Sinai-halvøya som hører til Egypt geopolitisk sett regnet til Afrika. Fra det nordligste punktet Kapp Blanc (Ra's al Abyad) i Tunisia (37°21′ N) til det sørligste Kapp Agulhas i Sør-Afrika (34°51′15″ S), er det rundt 8000 km. Fra det vestligste punktet Kapp Verde (17°33′22″ V) til Ras Hafun i Somalia (51°27′52″ Ø) er det rundt 7400 km. Kystlinjen er 26 000 km lang, og mangelen på dype innskjæringer av kysten illustreres ved at Europa, som dekker et areal som tilsvarer en tredjedel av Afrika, har en kystlinje på 32 000 km.

Afrikas største land er Sudan og det minste landet er Seychellene, en øygruppe utenfor østkysten av kontinentet. Den minste nasjonen på fastlandet er Gambia.

[rediger] Historie

Ifølge evolusjonsteorien er Afrika menneskehetens vugge på jorden, siden arten menneske stammer fra dette kontinentet. I løpet av midten av det 20. århundre oppdaget antropologer mange fossiler og bevis for at mennesker var tilstede kanskje så tidlig som for syv millioner år siden. Fossilrester av flere arter av tidlige apelignende mennesker som er antatt å ha utviklet seg tid dagens mennesker, som Australopithecus afarensis (datert til ca 3,9 til 3 millioner f.Kr., ^[1]Paranthropus boisei (ca 2,3-1,4 million f.Kr.)^[2] og Homo ergaster (ca 600 000-1,9 million f.Kr.) har blitt oppdaget.

Ishango-benet, datert til rundt 25 000 år siden, viser merker som er matematiske symbol. Gjennom menneskehetens oldtid, hadde Afrika (som alle andre kontinenter) ingen nasjonalstater og var istedet befolket av grupper av jeger og samlere som khoisan ^[3][4][5].

[rediger] Tidlige sivilisasjoner og handel

Rundt 3300 f.Kr. åpner de historiske nedtegnelsene i Afrika med oppkomsten av skriveferdigheten i den farao-styrte silisasjonen i Egypt som fortsatte, med varierende grad av innflytelse over andre områder, frem til 343 f.Kr.^[6][7] Viktige sivilisasjoner i forskjellige tider inkluderer Kartago, kongedømmet Aksum, de nubiske kongedømmene, imperiene til Sahel (Kanem-Bornu, Ghana, Mali og Songhai), Great Zimbabwe og Kongo^[8][9].

Bortsett fra Nildalen, var Sahara-ørkenen en nesten ugjennomtrengelig barriere mellom nord og sør, før introduksjonen av kamelen^[10]. Dette seige dyret ble først brakt til Egypt av perserne etter 525 f.Kr., selv om det ikke ble vanlig nok med store flokker i Nord-Afrika til å etablere transsaharisk handel før det 8. århundre^[11]. Sahanja–berbere var de første som utnyttet dette, og etter at islam spredte seg, fulgte en stabil handel i verdifulle metall, elfenben, salt og slaver mellom de muslimske statene i Maghreb og de saheliske kongedømmene^[12].

Afrika før kolonitiden hadde kanskje så mange som 10 000 forskjellige stater og politiske enheter[1] karakterisert av forskjellige politiske organisasjoner og styre. Disse inkluderte familiegrupper av jegere og samlere som san-folket i det sørlige Afrika, større, mer strukturerte grupper som familieklanene til bantu-språklige mennesker i det sentrale og sørlige Afrika og tungt strukturerte grupper på Afrikas Horn, de saheliske kongedømmene og autonome bystater som swahili-folkets handelsbyer langs kysten av det østlige Afrika, viss handelsnettverk strakte seg så langt som til Kina.

I 1482 etablerte portugiserne de første av mange handelsstasjoner langs Guineakysten ved Elmina. De viktigste varene en handlet i var slaver, gull, elfenben og krydder. Den europeiske oppdagelsen av Amerika i 1492 ble fulgt av stor utvikling i slavehandel som før portugisernes tid, hadde vært nesten eksklusivt ført over land og hadde aldri blitt begrenset til ett kontinent^[13].

Slaveri begynte å fases ut i Europa og Amerika tidlig i det 19. århundre, noe som førte til en dramatisk endring i økonomien til kyststater som Dahomey og Ashante^[14].

[rediger] Utforsking

I midten av det 19. århundre begynte europeiske og særlig britiske utforskere å interessere seg i å utforske hjertet av kontinentet og åpne området for handel, gruvedrift og annen kommersiell utvinning. I tillegg var der et ønske om å konvertere innbyggerne til kristendom. Det sentrale området i Afrika var fremdeles stort sett ukjent for europeerne på denne tiden. David Livingstone utforsket kontinentet mellom 1852 og hans død i 1873, og han ble den første europeer som fikk se Victoriafallene. Et hovedmål for utforskerne var å lokalisere kilden for Nilen. Ekspedisjoner av Burton og Speke (1857–1858) og Speke og Grant (1863) lokaliserte Tanganyikasjøen og Victoriasjøen. Sistnevnte ble tilslutt påvist å være Nilens kilde. Med etterfølgende ekspedisjoner av Baker og Stanley, var Afrika godt utforsket på slutten av århundret og dette banet vei for koloniseringen som fulgte.

[rediger] Kolonisme og «kappløpet om Afrika»

Sent i det 19. århundre, satte de europeiske imperielle maktene i gang et betydelig «kappløp om Afrika» og okkuperte nesten hele kontinentet, skapte mange koloniale nasjonalstater og etterlot bare to uavhengige nasjoner: Liberia, den fargede amerikanske kolonien, og det ortodokse kristne Abyssinia (Etiopia). Denne kolonielle okkupasjonen fortsatte til etter avslutningen av andre verdenskrig, da alle kolonistatene gradvis skaffet seg uavhengighet.

Kolonialisme hadde en destabiliserende effekt på det som hadde vært et antall etniske grupper som fremdeles merkes i afrikansk politikk. Før den europeiske innflytelsen, var ikke nasjonalgrenser til stor bekymring, da afrikanerne vanligvis fulgte praksisen fra andre deler av verden, som den arabiske halvøya, hvor en gruppes territorium var flytende med dens militære innflytelse og handelsinnflytelsen. Europeernes insistering på å trekke opp grenser rundt territorium for å isolere dem fra andre kolonimakter hadde ofte den effekten at de separerte politiske grupperinger, eller tvang tradisjonelle fiender til å leve side om side uten noen buffersone mellom dem. Selv om Kongo-elven ser ut til å være en naturlig geografisk grense, var der grupper som ellers delte språk, kultur eller andre likheter og som bodde på begge sider. Delingen av landet mellom Belgia og Frankrike langs elven isolerte disse gruppene fra hverandre. De som bodde i saharisk eller sub-saharisk Afrika og handlet på tvers av kontinentet i århundrer, krysset grenser som bare eksisterte på europeiske kart.

I nasjoner som hadde betydelige europeiske befolkninger, for eksempel Rhodesia og Sør-Afrika, ble systemer av andregrads borgerskap ofte innført for å gi europeere politisk makt som gikk langt utover deres antall. I fristaten Kongo, som var kong Leopold IIs personlige eiendom, ble den innfødte befolkningen underlagt umenneskelig behandling og nær slavestatus med tvangsarbeid. Men linjene ble ikke alltid trukket på tvers av raser. I Liberia klarte etterkommerne av amerikanske slaver å ha et politisk system i over 100 år som gav eksslaver og innfødte i området omtrent lik lovgivende makt til tross for at eksslavene var undertallige i ti til en i den generelle befolkningen. Inspirasjonen for dette systemet var USAs senat som hadde balansert makten til frie og slavestater til tross for den mye større befolkningen i den frie.

Europeerne forandret ofte maktbalansen, skapte etniske skiller hvor det tidligere ikke hadde eksistert noen og introdusert en skadelig klassedeling for de innfødte innbyggerne i områdene de kontrollerte. I det som nå er Rwanda og Burundi hadde to etniske grupper, hutuer og tutsier, smeltet til en kultur innen tyske kolonister tok kontroll over regionen i det 19. århundre. De var ikke lenger delt av etnisitet på grunn av ekteskap på tvers av gruppene og sammenblandingen av kulturell praksis hadde over århundrer fjernet synlige kulturelle skillelinjer. Etter at territoriet ble gitt til Belgia etter første verdenskrig, innførte de en politikk av rasekategorisering ettersom rasebasert kategorisering og filosofi var en del av den europeiske kulturen på den tiden. Begrepet hutu henviste opprinnelig til nordøstlige kvegbaserte stammer som hadde migrert inn i regionen senere. Begrepet ble til slutt et begrep for de innfødte beskrev en persons økonomiske klasse. Individer som eide rundt ti eller flere kveg ble regnet som tutsi, og de med færre ble regnet som hutu, uten tanke for opphav. Dette var mer en tommelfingerregel, og en kunne gå fra å være hutu til tutsi og omvendt.

Belgierne introduserte et rasesystem. Individene som hadde karakteristikker som europeerne likte, lysere hud, den rette høyden, smale neser osv, ble gitt makt blant de koloniserte folkene. Belgierne besluttet at disse trekkene var mer ideelt Hamitiske, og videre mer ideelt europeiske og tilhørte de folkene som var nærmest tutsi i opphav. de innførte en politikk med å dele ut identifiseringskort basert på denne filosofien. De som var nærmest idealet ble proklamert tutsi og de som var forskellig fra idealet ble proklamert hutu.

[rediger] Afrika etter kolonitiden

I dag har Afrika 53 uavhengige land som stort sett har grensene som ble trukket opp under europeisk kolonialisme.

Siden kolonitiden har afrikanske stater jevnlig vært rammet av ustabilitet, korrupsjon, voldeligheter og autoritarisme. Det store flertallet av afrikanske nasjoner er republikker som opererer under en eller annen form for presidentsystem i styret. Få nasjoner i Afrika har klart å opprettholde demokratiske styresett, og mange har istedet gått gjennom en serie brutale statskupp og militære diktatur. Et antall afrikanske politiske ledere var militære generaler som var dårlig utdannet og ignorante på styresaker. Stor ustabilitet var derimot resultatet av marginaliseringen av andre etniske grupper under disse lederne. Mange politikere brukte maktposisjonen til å utløse etniske konflikter som hadde blitt forsterket, eller til og med skapt, gjennom kolonistyret. I mange land ble militæret sett på som den eneste gruppen som effektivt kunne opprettholde ro og orden, og det hersket mange nasjoner i Afrika i 1970-årene og tidlig 80-årene. I perioden fra slutten av 1960-årene hadde Afrika mer enn 70 kupp og 13 attentat på presidenter.

Konflikter i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, i tillegg til politikken til IMF, spilte også en rolle på ustabiliteten. Da et land ble uavhengig for første gang, ble det ofte forventet at det skulle slutte seg til en av supermaktene. Mange land i Nord-Afrika fikk sovjetisk militærstøtte, mens mange i det sentrale og sørlige Afrika var støttet av USA, Frankrike eller begge. 1970-årene så en eskalering ettersom nye uavhengige Angola og Mosambik sluttet seg til Sovjetunionen og vesten og Sør-Afrika forsøkte å begrense sovjetisk innflytelse. Grensedisputter og territorielle disputter var også vanlige, da de europeiske grensene til mange nasjoner ble utfordret gjennom bevæpnede konflikter.

[rediger] Politikk

Styresmaktens mislykkede politikk og politisk korrupsjon har resultert i mange utstrakte hungersnøder, og betydelige deler av Afrika har fortsatt distribusjonssystemer som ikke er i stand til å levere ut nok mat eller vann slik at befolkningen kan overleve. Det som før kolonialismen hadde vært kilden for 90% av verdens gull, ble det fattigste kontinentet i verden. Dets tidligere rikdommer kom andre kontinenter til gode. Spredningen av sykdommer herjer også, særlig spredningen av humant immunsviktvirus (HIV) og den tilhørende AIDS som har blitt en dødelig epidemi på kontinentet. Til tross for tallrike vansker, har der vært tegn til at kontinentet kan ha håp for fremtiden. Demokratiske styresett ser ut til å være i ferd med å spre seg, selv om de fortsatt ikke er flertallet. National Geographic hevder at 13 afrikanske nasjoner kan regnes som virkelig demokratiske. I tillegg har mange nasjoner anerkjent grunnleggende menneskerettigheter for alle borgere, selv om de i praksis ikke alltid blir anerkjent, og har opprettet rimelig uavhengige domstoler.

Der er klare tegn til økte nettverk blant de afrikanske organisasjonene og statene. I borgerkrigen i den Demokratiske Republikken Kongo (tidligere Zaire), ble et halvt dusin afrikanske naboland involvert fremfor intervensjon fra rike, ikke-afrikanske land (se også den andre krigen i Kongo). Siden konflikten begynte i 1998, har de beregnede tallene for antall omkomne nådd 3,5 millioner. Dette kan spille en lignende rolle som andre verdenskrig for Europa, hvor folkene i nabolandene etter krigen bestemte seg for å integrere sine samfunn på en slik måte at krig mellom dem ble like utenkelig som krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland ville være i dag. Politiske organ som den afrikanske union gir også håp om større samarbeid og fred mellom kontinentets mange land. Utstrakte brudd på menneskerettighetene foregår fremdeles i flere deler av Afrika, ofte under overoppsyn av staten. De fleste av disse bruddene skjer av politiske årsaker, ofte som et resultat av borgerkrig. Land hvor betydelige menneskerettighetsbrudd har blitt rapportert nylig inkluderer den Demokratiske Republikken Kongo, Sierra Leone, Liberia, Sudan og Elfenbenskysten.

[rediger] Økonomi

Afrika er verdens fattigste bebodde kontinent, hovedsaklig på grunn av kolonialismen og dets resulterende korrupte regjeringen og despotisme. Ifølge FNs utviklingsrapport i 2003, var de nederste 25 nasjonene (nr 151 til 175) alle afrikanske nasjoner[2].

Mens rask vekst i Kina og nå India, og moderat vekst i Latin-Amerika, har løftet millioner over marginale livsvilkår, har Afrika gått tilbake i forhold til handel, investeringer og inntekt per innbygger. Denne fattigdomen har utstrakte effekter, inkludert lavere forventet levealder, vold og ustabilitet, faktorer som er sammenbundet med kontinentets fattigdom.

Noen områder, særlig Botswana og Sør-Afrika, har opplevd økonomisk suksess, inkludert åpningen av børs. Dette er hovedsaklig på grunn av deres naturressurser da de er verdens ledende produsent av både gull og diamanter og delvis på grunn av deres velletablerte lovsystem. Sør-Afrika har også adgang til finansiell kapital, tallrike markeder og dyktige arbeidere. Tiår av apartheid etterlot seg både en arv av sosialt skille og raseskille, men også en svært stor og svært dyktig hvit befolkning og en infrastruktur i store deler av landet på linje med den vestlige verden. Andre afrikanske land gjør lignende fremskritt, som Ghana, mens noen som Egypt, har en lengre historie av kommersiell og økonomisk suksess.

Nigeria sitter på et av de største oljeresservene i verden og har den høyeste befolkningen blant nasjonene i Afrika med en av de raskest voksende økonomiene i verden.

Fra 1995 til 2005 tok økonomisk vekst tak med et gjennomsnitt på 5% i 2005. Men noen land opplever mye høyere vekst (10%+), særlig Angola, Sudan og Ekvatorial Guinea som alle tre nylig har begynte å utvinne sine petroleumsreserver.

[rediger] Demografi

Afrikanerne kan grupperes etter om de liver nord eller sør for Sahara, disse gruppene kalles henholdsvis nord-afrikanere og subsahariske afrikanere. Afroasiatisk språklige folkeslag dominerer i Nord-Afrika, mens Afrika sør for Sahara er dominert av et antall befolkninger grupert etter deres språk, Niger-Kongo i Vest Afrika, nilosaharisk på det østlige høylandet og khoisan i sør.

Bantuspråklige (del av Niger-Kongo familien) tilhører majoriteten i det sørlige, sentrale og østlige fastlandet i Afrika. Men der er også flere nilogrupper i Øst-Afrika og noen få gjenværende opprinnelige khoisan (san eller buskmenn) og pygmefolkeslag i henholdsvis det sørlige og sentrale Afrika. Bantuspråklige afrikanere dominerer også i Gabon og Ekvatorial Guinea og finnes i deler av det sørlige Kamerun og sørlige Somalia. I Kalahari-ørkenen i det sørlige Afrika, har folkeslag kjent som buskmenn («san» som er nært i slekt med, men forskjellige fra, «hottentotter») lenge vært til stede. San er fysisk forskjellige fra andre afrikanere og er det opprinnelige folkeslaget i det sørlige Afrika. Pygmeer er det opprinnelige folkeslaget i det sentrale Afrika som bodde der før bantumigrasjonen.

Folkeslagene i Nord-Afrika består av to hovedgrupper, berbere og arabisk-språklige folkeslag i vest og egyptere i øst. Araberne som ankom i det 7. århundre introduserte arabisk språk og islam til Nord-Afrika. De semittiske fønikerne, de europeiske grekerne, romerne og vandalene slo seg ned i Nord-Afrika også. Berberne utgjør fremdeles majoriteten i Marokko, mens de er et betydelig minoritet i Algerie. De er også til stede i Tunisia og Libya. Tuareg og andre ofte nomadiske folkeslag er de primære innbyggerne i det sahariske indre av Nord-Afrika. Nubierne er en nilosaharisk–språklig gruppe (selv om mange snakker arabisk også) som utviklet en antikk sivilisasjon i nordøst Afrika.

I løpet av det siste århundret har små, men økonomisk viktige, kolonier av libanesere og oversjøiske kinesere også utviklet seg i de større kystbyene i henholdsvis Vest og Øst-Afrika.

Noen etiopiske og eritreiske grupper (som amhara og tigrayere, kollektivt kjent som «habesha») som snakker semittiske språk og er etterkommere av de antikke sabaene som krysset Rødehavet fra Sør-Arabia (Yemen) for mange århundrer siden. Oromo og somaliene snakker kushittiske språk, men de fleste somaliske klanene kan spores tilbake til arabisk opphav også. Sudan og Mauritania er delt mellom en hovedsaklig arabisert nord og en innfødt afrikansk sør (selv om «araberne» i Sudan har en klart dominerende afrikansk opphav også). Noen områder i Øst-Afrika, særlig øya Zanzibar og den kenyanske øya Lamu, fikk arabiske muslimer og bosettere og handelsmenn fra Sørvest-Asia i middelalderen og i antikken.

Fra begynnelsen av det 16. århundre begynte europeere som portugisere og nederlendere å etablere handelsstasjoner og festninger langs kystene av det vestlige og sørlige Afrika. Etterhvert slo et stort antall nederlendere supplert av franske hugenotter og tyskere seg ned i det som i dag er Sør-Afrika. Deres etterkommere, boere og de fargede, er den største gruppen med europeisk opphav i dagens Afrika. I det 19. århundre førte en ny fase av kolonisering et stort antall franske og britiske bosettere til Afrika. Portugiserne slo seg hovedsaklig ned i Angola, men også i Mosambik. Franskmennene slo seg ned i stort antall i Algerie hvor de ble kollektivt kjent som pied-noirer og i mindre skala i andre deler av Nord og Vest-Afrika i tillegg til Madagaskar. Britene slo seg hovedsaklig ned i Sør-Afrika i tillegg til kolonien Rhodesia og i høylandene i det som nå er Kenya. Tyskerne slo seg ned i det som nå er Tanzania og Namibia, og der er fremdeles en befolkning av tyskspråklige hvite namibiere. Mindre antall av europeiske soldater, forretningsfolk og embetsmenn etablerte seg ogsp i administrative sentre som Nairobi og Dakar. Avkoloniseringen i løpet av 1960-årene resulterte ofte i massemigrasjon av bosetter av europeisk opphav ut av Afrika, særlig fra Algerie, Angola, Kenya og Rhodesia (nå Zimbabwe). Men i Sør-Afrika og Namibia har den hvite minoriteten forblitt politisk dominerende etter uavhengigheten fra Europa, og en betydelig befolkning av hvite afrikanere forblir i disse to landene selv etter demokratiet til slutt ble innført på slutten av den kalde krigen. Sør-Afrika har også blitt det foretrukne målet for hvite anglo-zimbabwere og av migranter fra hele det sørlige Afrika.

Europeisk kolonisering førte også med seg betydelige grupper av asiater, særlig mennesker fra det indiske subkontinent, til britiske kolonier. Store indiske samfunn finnes i Sør-Afrika, og mindre samfunn er til stede i Kenya, Tanzania og noen andre sørlige og østlige afrikanske land. Det store indiske samfunnet i Uganda ble utvist av diktatoren Idi Amin i 1972, men noen har senere vendt tilbake. Øyene i Indiahavet er også befolket hovedsaklig av mennesker av asiatisk opphav, ofte blandet med afrikanere og europeere. Malagsy-folket på Madagaskar er et malayer-folk, men de som bor langs kysten er generelt blandet med bantu, arabisk, indisk og europeisk opphav. Malayisk og indisk opphav er også viktige komponenter i gruppen av folk kjent i Sør-Afrika som Cape-fargede, mennesker med opphav i to eller flere raser og kontinenter.

[rediger] Språk

Etter de fleste overslag inneholder Afrika mer enn tusen språk. Der er fire betydelige språkfamilier som er innfødte i Afrika.

• De afro-asiatiske språkene er en språkfamilie med rundt 240 språk og 285 millioner mennesker i Øst-Afrika, Nord-Afrika, Sahel og Sørvest-Afrika.
• Den nilo-sahariske språkfamilien består av mer enn hundre språk som blir snakket av 30 millioner mennesker. Nilo-sahariske språkene blir hovedsaklig snakket i Tsjad, Etiopia, Kenya, Sudan, Uganda og det nordlige Tanzania.
• Niger-Kongo-språkfamilien dekker mye av det subsahariske Afrika og er antagelig den største språkfamilien i verden i antall forskjellige språk. Et betydelig antall av dem er bantu språk som snakkes i mye av det subsahariske Afrika.
• Khoisan-språkene består av rundt 50 språk som snakkes i det sørlige Afrika av rundt 120 000 mennesker. Mange av Khoisan-språkene er truede. Khoi og san-folkene er regnet som de opprinnelige innbyggerne av denne delen av Afrika.

Med noen få unntak i Øst-Afrika, har nesten alle afrikanske land adoptert offisielle språk som har sin opprinnelse utenfor kontinentet og som er blitt spredt gjennom kolonialisme eller menneskelig migrasjon. I tallrike land blir engelsk og fransk brukt til offentlig kommunikasjon som styresmakt, handelsstand, utdanning og media. arabisk, portugisisk, afrikaans og gassisk er andre eksempler på opprinnelig ikke-afrikanske språk som blir brukt av millioner av afrikanere i dag, både i det offentlige og private rom.

[rediger] Kultur

Afrika har et antall overlappende kulturer. Det mest konvensjonelle skillet er det mellom subsaharisk Afrika og de nordlige landene fra Egypt til Marokko som stort sett assosierer seg med arabisk kultur. I denne sammenligningen regnes nasjonene sør for Sahara å bestå av mange kulturelle områder, eksempelvis den bantu språklige gruppen.

Det kan også skilles mellom fransk Afrika og resten av Afrika, eksempelvis de tidligere britiske koloniene i det sørlige og østlige Afrika. En annen kulturell skillelinje er den mellom afrikanere som lever tradisjonell livsstil og de som grunnleggende sett er moderne. Tradisjonalistene er noen ganger inndelt i pastoralister og agrikulturelle.

Afrikansk kunst reflekterer forskjelligheten i afrikanske kulturer. Den eldste eksisterende kunsten er 6000 år gamle utskjæringer funnet i Niger. Kheopspyramiden i Egypt var verdens høyeste arkitekturiske bedrift i 4000 år før Eiffeltårnet ble bygd. Det etiopiske komplekset av monolittiske kirker ved Lalibela, hvor St Georges kirke er et eksempel, regnes som en annen ingeniørbragd.

[rediger] Musikk

Afrikas musikk er en av de mest dynamiske kunstformene. Egypt har lenge vært et kulturelt fokuspunkt i den arabiske verden, mens minnet om rytmene i subsaharisk Afrika, særlig Vest-Afrika, ble overført gjennom den atlantiske slavehandelen til moderne samba, blues, jazz, reggae, rap og rock and roll. Kontinentets moderne musikk inkluderer den svært komplekse korsangen i det sørlige Afrika og danserytmene til soukous, dominert av musikken i den Demokratiske Republikken Kongo. En nylig utvikling i det 21. århundre er oppkomsten av afrikansk hip hop. En form fra Senegal er blandet med tradisjonell mbalax. I Sør-Afrika har en form for musikk som house kjent under navnet kwaito utviklet seg, og landet har vært hjemlandet for sin egen form for sørafrikansk jazz en stund, mens afrikaans-musikk er en helt egen form og består hovedsaklig av tradisjonell boere musiek og former for folkemusikk og rock.

Innfødte musikk og dansetradisjoner i Afrika opprettholdes av muntlige tradisjoner, og de er forskjellige fra musikk og dansestilene i Nord-Afrika og det sørlige Afrika. Arabisk innflytelse er synlig i musikken og dansen i nord og i det sørlige Afrika er vestlig innflytelse tydelig på grunn av kolonialisme.

Mange afrikanske språk er tonespråk hvor toneleie bestemmer betydningen. Dette uttrykkes i afrikanske musiske melodier og rytmer. Mange forskjellige musikkinstrumenter blir brukt som trommer (mest utbredt), bjeller, bue, lutt, fløyte og trompet.

Afrikanske danser er en viktig tilstand av kommunikasjon, og danserne bruker gester, masker, kostymer, kroppsmaling og et antall visuelle gjenstander. De grunnleggende bevegelsene er noen ganger enkle og legger vekt på kun overkroppen eller mageregionen eller føttene. Slike bevegelser er noen ganger komplekse og involverer koordinasjon av forskjellige kroppsdeler. Dansere utfører dansen noen ganger alene eller i små grupper på to eller tre personer. Danser med mange utøvere utføres også med forskjellige formasjoner, som lineære, sirkulære, buktende og så videre.

Med urbanisering og modernisering viser moderne afrikansk dans og musikk innflytelse som er assimilert fra flere andre kulturer.

[rediger] Religion

Afrikanerne har mange forskjellige religiøse trossystemer, hvor kristendom og islam er de mest utbredte. Rundt 46,3 % av alle afrikanerne er kristne og 40,5% er muslimer. Rundt 11,8% av afrikanerne følger opprinnelige afrikanske religioner. Et lite antall afrikanere er hinduer eller har jødisk trostradisjon, slik som beta Israel og lemba-stammene. (tallene er utregnet fra [3])

De innfødte afrikanske religionene har en tendens til å dreie rundt animisme og forfedredyrking. Et vanlig emne i tradisjonell trossystemer var delingen av den spirituelle verden i en «hjelpsom» og en «skadende» del. Hjelpsomme ånder regnes vanligvis å inkludere forfedres ånder som hjelper deres etterkommere og mektige ånder som beskytter hele samfunn fra naturkatastrofer eller angrep fra fiender, mens skadelige ånder inkluderer sjelene til mordofre som ble gravlagt uten de korrekte begravelsesritene og ånder brukt av fiendtlige medium til å skape sykdom blant deres fiender. Mens effekten av disse tidlige formene for dyrking fortsetter å ha grunnleggende innflytelse, har trossystemene utviklet seg ettersom de møter andre religioner.

Dannelsen av det gamle riket i Egypt i det tredje milleniet f.Kr. markerte det første kjente komplekse religiøse systemet på kontinentet. Rundt det 9. århundre f.Kr. ble Karthago grunnlagt i dagens Tunisia av fønikerne, og ble et betydelig kosmopolitisk senter hvor guddommer fra nabolandene Egypt, Roma og etruskernes bystater ble tilbedt.

Den etiopisk-ortodokse kirke og den eritreisk-ortodokse kirke dateres offisielt til det 4. århundre og er dermed en av de først etablerte kristne kirker i verden. I begynnelsen gjorde ortodokse fremskritt i dagens Sudan og andre regioner i nabolaget. Men etter at islam ble spredt, var veksten treg og begrenset til høylandene.

Islam gikk inn i Afrika da muslimene erobret Nord-Afrika mellom 640 og 710 og det startet med Egypt. De etablerte Mogadishu, Melinde, Mombasa, Kilwa og Sofala da de fulgte sjøhandelsveiene ned langs kysten på Øst-Afrika og spredte seg gjennom Saharaørkenen inn i det indre av Afrika da religionen fulgte i fotsporene til muslimske handelsmenn. Muslimene var også blant de asiatiske menneskene som senere slo seg ned i det britisk-styrte Afrika.

Mange afrikanere ble konvertert til vesteuropeisk form for kristendom i kolonitiden. I de siste tiårene av det 20. århundre, har forskjellige sekter av karismatisk kristendom vokst raskt. Et antall romersk-katolske afrikanske biskoper var til og med nevnt som mulige pavekandidater i 2005. Afrikanske kristne ser ut til å være mer sosialt konservative enn deres trosfeller i store deler av den industrialiserte verden, noe som ganske nylig har ført til spenning innen retninger som anglikanske kirker og metodistkirker.

De afrikanske initierte kirker har opplevd en betydelig vekst i de 20. og 21. århundrene.

[rediger] Geografiske områder

Nasjon med flagg	Areal (km²)	Befolkning (1. juli 2002 est)	Folketetthet (per km²)	Hovedstad
Nord-Afrika:
Algerie	2 381 740	32 277 942	13,6	Alger
Egypt	1 001 450	70 712 345	70,6	Kairo
Libya	1 759 540	5 368 585	3,1	Tripoli
Marokko	446 550	31 167 783	69,8	Rabat
Sudan	2 505 810	37 090 298	14,8	Khartoum
Vest-Sahara (okkupert av Marokko)	266 000	256 177	1,0	Laayoune
Sentral-Afrika:
Angola	1 246 700	10 593 171	8,5	Luanda
Ekvatorial-Guinea	28 051	498 144	17,8	Malabo
Gabon	267 667	1 233 353	4,6	Libreville
Kamerun	475 440	16 184 748	34,0	Yaoundé
Den demokratiske republikken Kongo	2 345 410	55 225 478	23,5	Kinshasa
Republikken Kongo	342 000	2 958 448	8,7	Brazzaville
São Tomé og Príncipe	1001	170 372	170,2	São Tomé
Sentralafrikanske republikk	622 984	3 642 739	5,8	Bangui
Tsjad	1 284 000	8 997 237	7,0	N'Djamena
Sørlige Afrika:
Botswana	600 370	1 591 232	2,7	Gaborone
Lesotho	30 355	2 207 954	72,7	Maseru
Malawi	118 480	10 701 824	90,3	Lilongwe
Mosambik	801 590	19 607 519	24,5	Maputo
Namibia	825 418	1 820 916	2,2	Windhoek
Swaziland	17 363	1 123 605	64,7	Mbabane
Sør-Afrika	1 219 912	43 647 658	35,8	Bloemfontein, Cape Town, Pretoria
Zambia	752 614	9 959 037	13,2	Lusaka
Zimbabwe	390 580	11 376 676	29,1	Harare
Vest-Afrika:
Benin	112 620	6 787 625	60,3	Porto Novo
Burkina Faso	274 200	12 603 185	46,0	Ouagadougou
Elfenbenskysten	322 460	16 804 784	52,1	Abidjan, Yamoussoukro
Gambia	11 300	1 455 842	128,8	Banjul
Ghana	239 460	20 244 154	84,5	Accra
Guinea	245 857	7 775 065	31,6	Conakry
Guinea-Bissau	36 120	1 345 479	37,3	Bissau
Kapp Verde	4033	408 760	101,4	Praia
Liberia	111 370	3 288 198	29,5	Monrovia
Mali	1 240 000	11 340 480	9,1	Bamako
Mauritania	1 030 700	2 828 858	2 7	Nouakchott
Niger	1 267 000	10 639 744	8,4	Niamey
Nigeria	923 768	129 934 911	140,7	Abuja
Senegal	196 190	10 589 571	54,0	Dakar
Sierra Leone	71 740	5 614 743	78,3	Freetown
Togo	56 785	5 285 501	93,1	Lomé
Øst-Afrika:
Burundi	27 830	6 373 002	229,0	Bujumbura
Djibouti	23 000	472 810	20,6	Djibouti
Eritrea	121 320	4 465 651	36,8	Asmara
Etiopia	1 127 127	67 673 031	60,0	Addis Abeba
Kenya	582 650	31 138 735	53,4	Nairobi
Rwanda	26 338	7 398 074	280,9	Kigali
Somalia	637 657	7 753 310	12,2	Mogadishu
Tanzania	945 087	37 187 939	39,3	Dodoma
Uganda	236 040	24 699 073	104,6	Kampala
Madagaskar	587 040	16 473 477	28,1	Antananarivo
Mauritius	2040	1 200 206	588,3	Port Louis
Seychellene	455	80 098	176,0	Victoria
Komorene	2170	614 382	283,1	Moroni
Andre områder:
Ceuta (tilhører Spania)	20	71 505	3575,2
Melilla (tilhører Spania)	12	66 411	5534,2
Réunion (tilhører Frankrike)	2512	743 981	296,2	Saint-Denis
St. Helena (tilhører Storbritannia)	410	7317	17,8	Jamestown

[rediger] Bilder

Afrikanske kulturgjenstander (fra Nordisk familjebok 1904-1826).

Makonde fra Tanzania

Tam Tam trommer fra Kamerun

[rediger] Se også

• Afrikanske flagg
• Kappløpet om Afrika
• ECOMOG - vestafrikansk forsvarsallianse

[rediger] Referanser

1. ^ Kimbel, William H. & Yoel Rak & Donald C. Johanson. (2004) The Skull of Australopithecus Afarensis, Oxford University Press US. ISBN 0-19-515706-0.
2. ^ Tudge, Colin. (2002) The Variety of Life., Oxford University Press. ISBN 0-19-860426-2.
3. ^ Sertima, Ivan Van. (1995) Egypt: Child of Africa/S V12 (Ppr), Transaction Publishers. pp. 324-325. ISBN 1-56000-792-3.
4. ^ Mokhtar, G. (1990) UNESCO General History of Africa, Vol. II, Abridged Edition: Ancient Africa, University of California Press. ISBN 0-85255-092-8.
5. ^ Eyma, A. K. & C. J. Bennett. (2003) Delts-Man in Yebu: Occasional Volume of the Egyptologists' Electronic Forum No. 1, Universal Publishers. p. 210. SBN 1-58112-564-X.
6. ^ Hassan, Fekri A. (2002) Droughts, Food and Culture, Springer. p. 17. ISBN 0-306-46755-0.
7. ^ McGrail, Sean. (2004) Boats of the World, Oxford University Press. p. 48. ISBN 0-19-927186-0.
8. ^ Fage, J. D. (1979) The Cambridge History of Africa, Cambridge University Press. ISBN 0-521-21592-7.
9. ^ Oliver, Roland & Anthony Atmore. (1994) Africa Since 1800, Cambridge University Press. ISBN 0-521-42970-6.
10. ^ Stearns, Peter N. (2001) The Encyclopedia of World History, Houghton Mifflin Books. p. 16. ISBN 0-395-65237-5.
11. ^ McEvedy, Colin (1980) Atlas of African History, p. 44. ISBN 0-87196-480-5.
12. ^ Fage, J. D. (2001) A History of Africa, Routledge (UK). p. 256. ISBN 0-415-25248-2.
13. ^ Oliver, Roland. (1977) The Cambridge History of Africa, Cambridge University Press. p. 453. ISBN 0-521-20981-1.
14. ^ Simon, Julian L. (1995) State of Humanity, Blackwell Publishing. p. 175. ISBN 1-55786-585-X.

[rediger] Eksterne lenker