Fascisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Fascisme er en radikal autoritær politisk ideologi som kombinerer elementer fra korporatisme, nasjonalisme, militarisme, anti-liberalisme og anti-kommunisme.

Opprinnelig ble begrepet fascisme brukt av en Italiensk politisk bevegelse som styrte Italia fra 1922 til 1943 under ledelse av Benito Mussolini. Senere ble fascisme et mer generellt begrep som dekket en type autoritære politiske bevegelser, partier og ideologier, men det er ingen enighet om hva det ligger i det å være en fascist.

Innhold 1 Fascismens intellektuelle forløpere 1.1 Benito Mussolini og Fascismens barndom 1.2 Den utvidede stat 1.3 Giovanni Gentile 1.4 John Maynard Keynes 1.5 Keynianisme i etterkrigstiden 1.6 Nasjonalsyndikalister mot korporatister 1.7 Fascistenes forhold til nasjonal-sosialistene 1.8 Andre verdenskrig 1.9 Mussolini som turistattrasksjon 1.10 Italiensk fascisme i etterkrigstiden 2 Internasjonal fascisme 2.1 Ny-fascisme utenfor Italia 2.2 I Skandinavia 3 Den fascistiske statens kjennetegn 4 Se også 5 Eksterne lenker 5.1 Norden 5.2 Engelskspråklig 5.3 Italia 5.4 Spania 5.5 Latin-Amerika

[rediger] Fascismens intellektuelle forløpere

Fascisme som politisk ideologi utviklet seg fra flere andre ideologiske og filosofiske grener i det tjuende århundret. George Sorel og hans anarkosyndikalistiske filosofi var en viktig forløper, og Sorel var en av mange intelektuelle som mente at fagstyre var den rette måten å styre en stat på, mens parlamentarisk partistyre var utdatert og ville forsvinne.

Sorel var svært skeptisk til intellektuell marxisme og ville heller bringe den revolusjonære bevegelsen tilbake til sine røtter. Sorels anarkosyndikalisme er i likhet med nasjonal-syndikalismen en ide om at arbeiderne skal styre samfunnet gjennom sine fagforeninger. Forskjellen er at anarkosyndikalismen vil desentralisere samfunnet, mens nasjonal-syndikalismen baserer seg på sterk sentralisering. Sorels filosofi bygger på at en revolusjonær bevegelse må bygge på irrasjonell mytebasert kollektiv aktivitet, helst i form av streik og/eller sabotasje av industrien for på den måten å "stikke kjepper i kapitalismens hjul" Sorels anarkosyndikalisme kan sees på som en forløper til nasjonal-syndikalismen som igjen var en forløper til korporatismen og fascismen. På tross av at han selv tilhørte den revolusjonære venstresiden har Sorels tekster vært en enorm innspirasjonskilde for mange fascister.

En annen viktig intellektuell for fascistene var økonomen og filosofen Vilfredo Pareto. Han mente i likhet med nasjonal-syndikalistene at fagforeningene og deres ledere var framtidens herskere, i tillegg er han kjent for teorien om løver & rever, for å ha avslørt marxisme som en irrasjonell religion med mange fellestrekk, både teologiske og historiske med kristendommen, og for teorien om ufullstendig konkurranse som premiss for den industrielle revolusjon.

[rediger] Benito Mussolini og Fascismens barndom

Mussolini hadde en karriere som avisredaktør og profesjonell marxist før første verdenskrig. Han var en av de ledende skikkelsene blant venstresiden i Italia, men brøt med denne ved Italias inngang i første verdenskrig. Store deler av venstresiden tok avstand fra krigen, men Mussolini var en av få som valgte å være for, og lot seg selv verve til krigstjeneste. Dette symboliserte for ham ett brudd med marxismens ide om nasjonalstaten som en fiende av "det internasjonale proletariat" og i tillegg ett ekte engasjement for grasrota i Italia, som var de som led og døde på slagmarken. Mer enn å støtte krigen ønsket Mussolini å være ett av folket, og dette førte også etter hvert til at han gikk bort i fra ideen om at religion måtte bekjempes. Folk flest var katolikker, og den katolske tro ble styrket på slagmarkene der prester og begravelser var en del hverdagen. Under første verdenskrig skrev Mussolini en dagbok fra fronten som ble utgitt i hans avis «Il populo de Italia» under krigen, og senere i bokform. (Mussolinis krigsdagbøker)

Etter krigen, i 1919 dannet Mussolini og en del andre frontkjempere bevegelsen "det italienske kampforbund" (Fasci di Combattimento) sammen med en del politisk aktive grupperinger på den alternative venstresiden. Majoriteten av disse var nasjonal-syndikalister, men det fantes også andre grupper som ble med. Ett gjennomgangstema var ideen om å skape ett radikalisert arbeiderdemokrati som verken var kapitalistisk eller marxistisk, altså at det involverte ett fritt marked, men under folkets kontroll.

Etter dannelsen av bevegelsen fikk den, og deres støttespillere gradvis betegnelsen «fascister» dette ordet hadde flere forskjellige røtter. Det første kom av ordet «fasci» som betyr samling på italiensk. Fascistene ønsket å samle landet gjennom utjevningspolitikk og fokus på nasjonalt samhold, og dermed avskaffe klassekampen. Ordet «fasces» er også betegnelsen på fascistenes symbol, risknippet som var ett gammelromersk symbol på statlig autoritet. Fascistene oppnådde i begynnelsen liten tilvekst i partiet, og var mest ett lokalt fenomen som var ukjent utenfor Milano, der de hadde sin hovedbase. Dette forandret seg raskt ut over 1920 da marxist-leninistene startet en voldelig og ødeleggende kampanje. Landet ble herjet av ødeleggende streiker og voldelige kommunistiske bander som drev banket og drepte sine politiske motstandere. Dette skjedde samtidig som den liberale høyresiden mistet oppslutning, og i en slik situasjon var gode råd dyre for landets politiske og materialistiske elite. Selv om fascismen var ett venstrevridd fenomen lovte de å opprettholde eiendomsretten og det private marked etter en eventuell revolusjon, og derfor fikk de etter hvert en del økonomisk støtte fra industrieiere og andre rikfolk fordi disse var livredde for marxistene, noe som ikke var så rart i og med at de ønsket å drepe dem etter revolusjonen. På tross av at noen rikfolk spyttet penger inn i organisasjonen var fascismen noe som mest av alt appellerte til det lavere borgerskap, og enkelte grener innen arbeiderklassen.

Ut over 1921 og 1922 fortsatte fascistpartiet å øke i popularitet. Forfallet og de humanitære katastrofene i Sovjetunionen bidro til at mange sosialister mistet troen på marxismens idealer om en total stat, og derfor gikk over til fascistenes tredje vei i stedet for. Den 28. Oktober 1922 samlet titusenvis av fascister seg i Roma for å kreve det liberale regimets avgang, og at Mussolini skulle bli statsminister. På dette tidspunktet kunne sittende statsminister ha valgt å sette inn hæren mot fascistene, og dermed massakrere tusenvis av sivilister - eller å gå av. Han gjorde det siste, og Mussolini ble innsatt den 31. Oktober. Han var da 38 år gammel, og Italias yngste statsminister noensinne. På tross av dette ble ikke parlamentarismen oppløst med det første. Mussolini styrte landet med flertallet av befolkningen i ryggen, og parlamentarismen ble ikke avskaffet før i 1926 og avløst av den fascistiske stats-korporatismen.

[rediger] Den utvidede stat

Den fascistiske filosofien sentrerer seg om staten, statens oppgave som utdanner og innspirasjonskilde for folket og nasjonen som en organisk enhet gjennom statlig dominans over markedskreftene. I motsetning til det liberale regimet som styrte før fascistene var den fascistiske staten preget av det vi i dag kaller «governance» altså at statlig aktivitet foregikk (og foregår) i alle grener av samfunnet i stedet for å være begrenset til skatteinnkrevning, politi og brannvern. Fascistpartiet innførte progressiv skattlegging, hvilket betyr at rike betaler høyere prosentandel skatt enn fattige, og dette gav staten de nødvendige inntektene som skulle til for å bygge ut ett velferdssystem der offentlige goder som sykehus og skoler for første gang ble tilgjengelig for folk flest. Gjennom korporatismen ble staten involvert i alle de beslutningene som tidligere hadde vært overlatt til markedet alene, og dette førte til en stabilisering av markedet som tillot både jevn økonomisk vekst, og at mer av denne veksten kom arbeiderne til gode.

[rediger] Giovanni Gentile

Den viktigste av fascismens intellektuelle bidragsytere bortsett fra Mussolini selv var helt klart Giovanni Gentile. Gentile var en populær filosof og professor allerede før fascismens gjennombrudd i 1919, og var en av de få etablerte intellektuelle som valgte å forsvare den nye ideologien. Mange av de tekstene som bærer Mussolinis underskrift er egentlig skrevet av Gentile. Gentiles hovedide er at fascismen er syntese av alle de idealistiske rettingene innen politikken, altså nasjonalisme, katolisisme, og korporatisme som er avledet av Sorels anarkosyndikalisme. De materialistiske og egoistiske verdisynene derimot er liberalisme og marxisme, så derfor er det ifølge Gentile naturlig at fascismen motarbeider disse. Gentile var en sterk motstander av individualisme, og han mente at individet bare kan selvrealisere gjennom kollektivet ettersom mennesket er designet til å leve kollektivt.

Mussolini beskrev Gentila som fascismens hovedfilosof. Det var han som skrev det viktige verket «Fascismens doktrine» slik den først framstod i det Italienske leksikonet i 1932. Gentile var utdanningsminister, og senere medlem av «fascistenes store råd». I en periode ledet han også gruppen for intelektuelle fascister. Han forble loyal til Mussolini også etter dannelsen av Salo-republikken, da mange andre ledende fascister forlot ham. Ironisk nok ble Gentile drept av en gruppe anti-fascistiske partisanere på vei hjem fra ett møte i Florence der han argumenterte for at en gruppe anti-fascister skulle slippe fri fra fengsel.

Gentile var en aktiv og samfunnsengasjert filosof som skrev mye, og mente mye om det aller meste. På tross av sitt brennende fascistiske engasjement har Gentile vært en inspirasjonskilde bak mange nyere filosofer, slik som f.eks Martin Heidegger og Clarence Irving Lewis.

[rediger] John Maynard Keynes

John Maynard Keynes vokste opp i en litterær familie. Hans mor Florence Ada Brown var en vellykket forfatter, og hans far John Nevile Keynes var en foreleser ved Cambridge der han underviste i logikk og økonomi. Etter skolen startet Keynes på universitet i Cambridge der han tok eksamen i matematikk i 1905. Ett år senere startet han på sin siviltjeneste som han gjennomførte i England ved "India Office" som tok seg av administrasjonen av India. Mens han var her samlet han på inspirasjon og stoff til sin første bok og Indian Currency and Finance som kom ut i 1913. Da første verdenskrig startet ett år senere fikk han en stilling ved økonomidepartementet der han assisterte ved finansieringen av krigsøkonomien. Det var hans store innsats der som gav han en plass i den britiske delegasjonen til fredskonferansen i Versailes i 1918. Her reagerte Keynes på den urettferdige behandlingen av Tyskland, og spesielt på de skyhøye bøtene som måtte betales. Keynes mente at denne fredsavtalen garanterte utbruddet av en ny krig, og disse tankene ble skrevet ned i boka "Economic consequenses of the peace" i 1919.

Utover 1920 årene var Keynes en aktiv samfunnsdebattant og en flittig skribent. Han tok etter hvert avstand fra den rådende Laissez-Faire doktrinen som gikk ut på at staten skulle minimaliseres, og kun bry seg om opprettholdelse av lov og orden. Keynes argumenterte mot ideen om at markedet automatisk stabiliserer seg selv, og at markedets usynlige hånd fordeler ressursene. Det fantes nok av eksempler på at dette ikke var tilfellet.

I 1936 fikk Keynes endelig samlet sine tanker mellom to permer i boka. "The general theory of employment, interest and money" som ikke bare har blitt stående som hans hovedverk i ettertiden, men som nok også er det viktigste samfunnsøkonomiske verket i det 20. århundret. Keynes mente at for å komme ut av en økonomiske krise må staten ha kjøpekraft, og dersom staten ikke har kjøpekraft fra før av er det ingenting i veien med å låne penger. Videre forklarte han hvordan staten enkelt kunne gripe inn for å motvirke arbeidsløshet, og hvordan den kunne motvirke nedgangstider gjennom å investere penger i offentligheten når markedet var svakt. I slike perioder, som fks under depresjonen i 1930-årene ville staten forverre situasjonen gjennom å hente disse pengene fra allerede lutfattige skattebetalere, men Keynes forklarte hvordan og hvorfor man kom seg lettere ut av krisen gjennom at staten lånte penger som den så investerte i offentlig velferd. Dette bryter med sunn fornuft, men det fantes stater som var modige nok til å teste hans påstander, og på den måten risikere å plassere seg selv i bunnløs gjeld.

Nazi-Tyskland er selve skoleeksempelet på keyniansk regulering i praksis (men teorien sier ingenting om hva pengene skal brukes på, og innebærer ikke i seg selv en aggressiv utenrikspolitikk) men fascist-Italia gjorde også dette i noe mindre grad. Nazistenes dristighet kom også av at de allerede ved maktovertagelsen 1933 hadde planer om å okkupere store deler av Europa, og dermed regnet med å slette sin egen gjeld gjennom å okkupere de landene som bankene befant seg i. Uansett beviste disse landene at teoriene stemte. Økonomer som har regnet på det har kommet fram til at nazi-Tyskland ville ha klart seg utmerket også hvis de ikke bestemte seg for å lage en storkrig med seg selv i sentrum, men heller nyte livet og betale tilbake gjelden.

Keyniansime passet spesielt godt sammen med fascistisk ideologi. Sett fra ett fascistisk ståsted er det staten som gjør individet større enn seg selv, og det er staten som er senteret for menneskelig sivilisasjon og utvikling. Staten er i seg selv en positiv, samlende og inspirerende kraft som håndhever nasjonens kultur og interesser. Fascister ser på staten og nasjonen som to sider av samme sak, altså nasjonal-staten i ordets rette betydning. Keyniansime forklarer hvorfor staten er viktig for å stabilisere økonomien, og bekrefter dermed fascistenes syn på at staten er den eneste institusjonen som kan garantere individuell sikkerhet og samfunnsmessig stabilitet.

I 1938 ble Keynes alvorlig syk, og holdt seg borte fra offentligheten fram til 1940. Dette året skrev Keynes en kort bok med tittelen "how to pay for the war" som inneholdt en del nye teorier, inkludert en oppskrift på hvordan staten kunne motvirke inflasjon. I 1944 ledet Keynes den britiske delegasjonen til den internasjonale konferansen i Bretton Woods der detaljene for den USA ledede etterkrigsøkonomien, i etterkant kjent som "Bretton Woods systemet" ble planlagt. Under denne konferansen fikk Keynes gjennomslag for mange av sine ideer, ideer som han dessverre aldri fikk sett bli satt ut i lyset. Keynes døde i 1946 etter mange år med svekket helse.

[rediger] Keynianisme i etterkrigstiden

Bretton Woods systemet holdt seg en stund, men fordi det i stor grad var basert på hvert enkelt lands rett til selv å bestemme sine handelsavtaler, altså merkantilisme, måtte det til slutt gi tapt for økende frihandel og overnasjonale avtaler fra 1970 og utover. Keyniansk reguleringspolitikk ble alltid populært blant de landene som gjennomførte den, dette gjaldt i første rekke fascist-Italia, og senere Nazi-Tyskland. (uten å forsvare Hitlers politikk på noen andre områder) Etter krigen ble arven fra Keynes tatt over av sosialdemokratene, og også disse oppnådde stor popularitet og folkelig velvilje i de landene som fulgte hans teorier, (Norden fulgte hans anvisninger slavisk) At man nå er i ferd med å gå bort i fra Keynianisme har å gjøre med at Keynes aldri var populær blant kapital-eliten, som ønsker friere og mer "liberal" kapital-politikk. Bretton-Woods systemet baserte seg i stor grad på nasjonalstatenes selvråderett, og dens kapitulasjon ble starten på det fenomenet som vi i dag kaller nyliberalisme. Her er det intressant å merke seg at selv ikke de hippeste nyliberale statene (med USA i spissen) noensinne har gått helt bort i fra Keynes. Det frie marked er nemlig ikke i stand til å tenke framover, og derfor er statlig regulering nødvendig for å unngå store børskrakk.

[rediger] Nasjonalsyndikalister mot korporatister

I likhet med alle andre store bevegelser hadde fascistpartiet en høyrefløy og en venstrefløy. I partiets barndom før revolusjonen hadde de fleste fascistene vært nasjonal-syndikalister, altså mente de at fagforeningene skylle bytte ut partiene som folkets representanter. Korporatistene mente derimot at det skulle dannes egne forsamlinger av både arbeiderrepresentanter, sjefer og konsumenter som styrte den faggruppens nasjonale politikk i samarbeid med staten. En av forkjemperne for den korporative modellen var pave Pius XI. En slik løsning var også bedre for næringslivet, som hadde støttet fascistenes vei til makten økonomisk, og som derfor hadde stor innflytelse på partiet.

[rediger] Fascistenes forhold til nasjonal-sosialistene

På tross av felles økonomisk basis var fascistenes grunnholdning forskjellig fra nazistenes på den måten at fascismen begrenset seg til å være en økonomisk og politisk doktrine sentrert rundt ideen om staten som nasjonens og sivilisasjonens bærende enhet. Nazistene trodde på den ariske rases overlegenhet, og en jødisk konspirasjonsteori. Selv om nazistene kopierte mange av de politiske metodene og organisasjonsformene som fascistene hadde utviklet før dem, så de på disse ikke som en verdi i seg selv - men som ett middel for å sikre det tyske folk "livsrom" og bevare den "ariske rase" Mussolini selv var ingen rasist, og la ikke skjul på sin forakt for den tyske rasismen. Dette gjaldt også Mosley i England, som med jevne mellomrom utviste folk med anti-semmitistiske og rasistiske holdninger fra partiet.

[rediger] Andre verdenskrig

Etter Hitlers maktovertagelse i 1933 var det lenge usikkert hvordan fascistene skulle håndtere sin nye nabo. En stund så det ut som om de to landene ville ende opp som fiender. I 1935 hjalp Mussolini til med å lage en allianse mot Hitler for å holde Østerike fritt, delvis fordi Italia følte at deres egen grenser på sikt kunne være truet av en slik politikk, men også for å si klart fra hva han mente om den tyske nazismen. Denne alliansen var kortlivet, for Italia ble selv kastet ut av folkeforbundet i 1936 da Italia okkuperte ett stykke land i Etiopia, og offisielt annekterte landet. Syd-Italia var på dette tidspunktet fullt av fattige bønder med for lite jord, og fascistene tenkte at det ville være en fordel om disse fikk en egen koloni å utvandre til, isteden for å ende opp som billig arbeidskraft i USA.

Handelsboikotter fra resten av Europa gjorde Italia etterhvert avhengige av tyske handelsforbindelser, og Hitler gjorde alt han kunne for å knytte sin nye handelspartner inn i en mer forpliktende militær allianse. Dette førte, sammen med den kraftige veksten i tysk økonomi til at Italia gradvis falt inn i en tettere bane rundt Tyskland. Dette resulterte i "stålpakten" fra 1939 der Italia lovte å trå til hvis Tyskland havnet i trøbbel. En bivirkning av stålpakten var at jøder ble fritt vilt også i Italia. Fram til det året hadde ikke Italia hatt noen anti-semitisk linje, og det fantes derfor mange jøder i ledende stillinger innad i fascistpartiet. Dette fikk også store konsekvenser for de jødene som hadde flyktet til Italia fra andre land i Europa, spesielt fra Tyskland. Fram til 1939 hadde Italia tatt imot jøder fra andre land, men disse ble nå arrestert. Av ukjente grunner nektet Mussolini å sende dem tilbake til Tyskland slik Hitler ønsket det, men holdt dem i stedenfor i Italienske fengsler. Hvorvidt Mussolini på dette tidspunktet hadde blitt en overbevist jødehater, eller om det hele var ett resultat av kompromisser med Hitler er ett spørsmål som ekspertene innen området fortsatt ikke er helt sikre på. En liten sær fun-fact på dette området er at mange nazister mistenkte Mussolini spesielt og fascistene generelt for å være en del av den store jødiske konspirasjonen mot den ariske rase. Dette har nok mest å gjøre med at alle som ikke ropte høyt hurra for nazismen automatisk havnet i denne kategorien, men Hitler selv var hele livet en stor fan av Mussolini, og gjorde derfor det han kunne å holde forholdet mellom de to landene godt.

Da andre verdeskrig startet holdt Italia seg nøytralt i to år. Krigen startet i 1939, men Italia erklærte ikke krig mot Tysklands fiender før i 1941. På dette tidspunktet så det ut som om tyskerne ville vinne, og Italia ville helst være på den riktige siden. Dette har også å gjøre med at Tyskland brøt ikke-angrepsavtalen med Sovjetunionen, og dermed tok opp kampen mot fascistenes store hat-objekt: Stalin.

Etter å ha tapt på alle de frontene som de hadde engasjert seg på ble Italia selv angrepet av en amerikansk landgang på Sicilia. Skepsisen mot krigen hadde vært stor innad i fascistpartiet, og nå hvor de selv var under angrep førte dette til at Mussolinis popularitet var i fritt fall. Den 25. juli 1943 ble Mussolini kaldt inn til ett møte med kongen og det korporative rådet (Gran Consiglio del Fascismo) der han ble oppsagt. Kort etter dette ble han arrestert og general Pietro Badoglio tok over statsministerrollen. Badoglio innledet fredsforhandlinger med de Allierte for å få Italia fortest mulig ut av krigen, hvilket gjorde Hitler rasende. En nazistisk okkupasjon av Italia ble igangsatt, og den italienske hæren ble stående uten ordre. Dette førte til at noen av dem overgav seg til de allierte, andre startet en geriljakrig mot nazistene på egenhånd, og atter andre enn det igjen vervet seg på tysk side. En borgerkrigslignende situasjon oppstod i landet, og i dette kaoset ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske tropper og innsatt som symbolsk sjef over det tysk okkuperte området i Nord-Italia. Dette området fikk navnet Salo-republikken, og var ett samarbeidsprosjekt mellom nazistene og de nord-italienske fascistene. Fordi Salo-republikken var under tysk kontroll rykket SS-tropper inn i området kort tid etter okkupasjonen og hentet ut det de kunne finne av jøder. Til sammen 8000 jøder ble funnet og fraktet ut av landet, de fleste av dem ble drept i Tyske konsentrasjonsleirer.

På tross av at Salo-republikken var dominert av tyskere kan det være interessant å se på at det var her noen av de mest radikale fascistiske prosjektene ble satt ut i livet. Mussolini var ikke fornøyd med den sentralstyrte korporatismen som hadde eksistert i Italia fram til da, men ville bringe det hele ett skritt videre, en tanke han delt med mange andre fascister som mente at det gamle regimet hadde feilet på den måten at det ikke var radikalt og sosialistisk nok. Derfor ble det nå igangsatt prosjekter som tok sikte på å skulle demokratisere ikke bare lønnsforhandlinger og industrienes nasjonale politikk, men også beslutningsprosessene innen den enkelte bedrift. Med andre ord måtte alle beslutninger taes i konsensus mellom arbeidere og sjefer for å være gyldige. Ledende nazister mente at fascistene var i ferd med å starte opp ett suspekt kommunistisk prosjekt under deres beskyttelse og advarte Hitler mot det - men til alles forundring mente han at det var greit, og lot fascistene holde på uten å gripe inn. Fordi dette prosjektet fant sted midt i en borgerkrig var det begrenset hvor mye av det som ble satt ut i livet, mange av prosjektene ble aldri mer enn papirtigere.

Den 27. April 1945 var det slutt. Tyskerne hadde trukket seg tilbake, de fascistene som ikke hadde stukket av hadde enten blitt skutt eller tatt til fange av de allierte. Mussolini og ministrene fra Salo-Rebublikken ble fanget av kommunistiske partisanere da de forsøkte å flykte til Sveits. Mussolini og hans elskerinne Claretta Petacci ble henrettet dagen etter i byen Giulino di Mezzegra, og ble etterpå hengt opp ned på byens torg.

[rediger] Mussolini som turistattrasksjon

Fram til 1950-tallet lå Mussolini i en umerket grav i Roma, men på slutten av femtitallet ble han gravet opp igjen, og plassert i familekrypten i hans hjemby Predappio. krypten som er dekorert med to risknipper og en byste av Mussolini er i dag ett populært turistmål, og i byen han vokste opp i selges det i dag fascist-effekter over en lav stol. Alt fra selvselvlysene Mussolini-hoder til t-skjorter, til pins, til tallerkener med risknipper er til salgs i byens boder og butikker.

[rediger] Italiensk fascisme i etterkrigstiden

Etter krigen var fascistene raske til å gjenorganisere seg, og allerede i 1946 var ett nytt fascistisk parti -MSI (Movimoiento Social Italiano) på vingene. Selv om de allierte forsøkte å hindre framveksten av en nyfascistisk bevegelse gjennom mange nye lover og regler, så klarte MSI seg godt, og ble etter hvert ett populært parti som gjennomsnittlig holdt seg rundt 10% i valg og meningsmålinger. Den nyfascistiske fløyen hadde i etterkrigstiden spesielt stor støtte i Syd-Italia der den i enkelte byer fikk opp til 47% av stemmene. Fascistene utgjorde derfor en reel trussel mot det parlamentariske konseptet allerede ved etableringsfasen, og nye drastiske regler ble etter hvert igangsatt for å få bukt med problemet. Blant annet ble det bestemt at den koalisjonen av partier som utgjorde flertallet og dannet regjering automatisk skulle ha to tredjedeler av setene i parlamentet, og fordi venstre/sentrum koalisjonen (med sosialdemokratene i midten) hadde overtaket på høyre/sentrum fløyen med fascistene i midten, og de reaksjonære katolikkene på ytre høyre fløy så gav denne regelen venstresiden ett godt overtak over mindretallet.

Venstresiden mente at den nye regelen gjorde en stemme på høyresiden til en bortkastet stemme, noe som muligens stemte - men samtidig gjorde det mange italienere veldig sinna, og derfor styrket dette MSIs posisjon betraktelig. Partiet ble etter hvert ett samlingsparti for høyre/sentrum aksen, og dette førte til at fokuset på korporatisme framfor parlamentarisme gradvis forsvant utover 1980 årene. MSI ble oppløst i 1995, og erstattet av ett kjedelig og grått høyreparti ved navn Alleanza Nazionale. Det nye partiet bærer MSI`s grønne hvite og røde flamme i symbolet, men har tatt avstand fra fascismen for på den måten å kunne sitte i høyrekoalisjonsregjeringen som fra 2001 har vært styrt av Berlusconi. Berlusconi tar også avstand fra fascisme, men han har forsvart den fascistiske fotballspilleren Paulo Di Canio`s rett til å hilse fansen med romersk hilsen etter skåringer - og gitt han rosende omtale. På tross av at Di Canio har hevdet at han er fascist, og ikke rasist så har han blitt forsøkt skvist ut av fotballforbundet på grunnlag av anklage om rasisme. I tillegg har Mussolinis barnebarn Allessandra Mussolini dannet sitt eget utbryterparti i protest mot Alleanza Nazionale`s høyredreining. Navnet på partiet er Azione Sociale, ett parti som kun fikk lov til å stille til valg i 2005 fordi Fru Mussolini gikk til sultestreik i protest mot forbudet. Etter dette har partiet gjort det svært bra, og Mussolini har blant annet blitt valgt inn i EU-parlamentet.

[rediger] Internasjonal fascisme

I mellomkrigstiden fantes det mange fascistiske bevegelser i andre land, og noen av disse fikk også regjeringsmakt. Ioannis Metaxas dannet en fascistisk stat etter italiensk modell i Hellas, og Fransisco Franco dannet ett falanguistisk styre etter at de vant borgerkrigen mot kommunistene i 1939. Falangisme er en høyrevridd versjon av fascismen, med sterkt fokus på samarbeid mellom kirkse og stat. Spania holdt seg nøytralt gjennom krigen, mens Hellas gikk inn på alliert side, og ble derfor ansett av de italienske fascistene for å være en trussel mot landet. Italia angrep Hellas i 1940, men ble tvunget til å trekke seg tilbake i 1941. Metaxas døde av blodforgiftning senere samme år.

[rediger] Ny-fascisme utenfor Italia

Utenfor Italia finnes det ikke så mange fascister. Noe skjer det allikevel, men det er nesten for lite og puslete til at det er verdt å nevne. I England driver fascistiske ildsjeler nettstedet Oswaldmosley.com der man kan lese om, og laste ned bøker skrevet av medlemmene i det fascistiske partiet "British Union of Fascists" som var store i England i mellomkrigstiden. I USA ble det startet en fascistisk bevegelse kaldt "American fascist movement" i 2001 i protest mot USAs innvasjon av Irak. I Spania er Spansk Falange fortsatt store, og trusselen fra muslimsk terror og aggresjon mot Spania har gitt dem en viss tilvekst de sise årene. Både i Italia og i Spania sanker fascistene stemmer på å være imot innvandring, og for nasjonalstatens suverenitet. Derfor er de også imot nyliberalismen, EU og verdensbanken.

[rediger] I Skandinavia

I Norge eksisterte det før 2005 ingen fascistiske bevegelser. Men i løpet av vinteren 2005 og et tidlig 2006 dukket det opp flere organisasjoner. "sosialkorporativt forbund" og "Partiet for Kultur og Sivilisasjon". Sosialkorporativt forbund en bevegelse som kort tid etter grunnleggelsen byttet navn til "syndikalistene" og deretter tilbake til "sosialkorporativt forbund".I de andre skandinaviske landende er det ingen tegn til aktivitet, bortsett fra en webblogg kaldt "Boia Chi Molla!" som argumenterer for katolsk tro, og ett fritt Skåneland.

[rediger] Den fascistiske statens kjennetegn

[Mussolini lagde en gang en kort liste med ett par kjennetegn som en stat måtte ha før den kunne kalle seg selv fascistisk. Jeg har ikke lyktes i å oppdrive denne listen, og lager derfor min egen - som jeg mener å huske er ganske lik Mussolini sin.]

• Korporativisme
• Eksistensen av en landsdekkende statlig ungdomsorganisasjon
• Sterk offentlig sektor og velferdstilbud
• Sentralisering av myndigheter
• Nasjonalisme (både økonomisk og kulturell)
• Statlig eierskap og kontroll over en del landsdekkende medier.

[rediger] Se også

• De nasjonalsosialistiske bevegelser
• Høyreekstremisme
• Nasjonalsosialisme
• Nyfascisme
• Nynazisme
• Peronisme
• Korporativisme
• Nasjonalisme

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Norden

• Sosialkorporativt forbund
• [1] Sosialkorporativt forbunds avis "Risknippet"
• [2] Svensk webblogg
• Partiet for Kultur og Sivilisasjon

[rediger] Engelskspråklig

• [3]American Fascist Movement
• [4]infoside om den britiske fascistlederen.
• [5]Ett veldig kristens Falange-parti. Er uvenner og konkurrenter med American Fascist Movement.

[rediger] Italia

• Mussolinis gamle avis lever fortsatt.
• Noen mener at Fiamme er det mest seriøse og mest tradisjonelle av de italienske fascistbevegelsene
• Allessandra Mussolinis parti

[rediger] Spania

• Spansk Falange

[rediger] Latin-Amerika

• [6]

Juan Perons parti "Partido Justicalista" er ikke nevnt i teksten over, men er en av de aller viktigste bidragsyterne til fascismen i etterkrigstiden. Peron drev en nasjonal-syndikalistisk stat fra 1946, til han ble styrtet av ett militærkupp i 1955. Linken over er til den genuine peronistiske bevegelsen i Argentina i dag, mens linken under er til Partido Justicalistas slik det ser ut i dagens noe utvannede og sosialdemokratiske form (men de er fortsatt stolte over peron og peronismen). Dette partiet har styrt Argentina flere ganger etter 1955, men da som sosialdemokrater, og de har aldri igjen forsøkt å forkaste parlamentarismen til fordel for ett rent nasjonal-syndikalistisk styre. Bortsett fra at Argentina under Peron var nasjonal-syndikalistisk og ikke korporativt hadde de alle trekkene som kjennetegner ett fascistisk samfunn, og Peron var selv en stor beundrer av Mussolini.

• [7]