Englands historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

England er den største og mest folkerike av de fire delene av Storbritannia og Nord-Irland. Oppdelingen stammer fra angelsaksernes ankomst på 400-tallet. England har vært politisk samlet siden 900-tallet. Denne artikkelen omhandler Englands historie frem til 1603, da landet ble forent med Skottland under Jakob VI. For tiden etter 1603, se Storbritannias historie.

Innhold 1 Før-engelsk historie 2 Angelsaksernes erobring 3 Middelalderen 4 Tudor-dynastiet

[rediger] Før-engelsk historie

Arkeologisk forskning tyder på at det sydlige England var bebodd lenge før resten av de britiske øyer, på grunn av områdets mildere klima mellom og under istidene. Landet nevnes for første gang i Massaliote Periplus, en seileveiledning for handelsreisende datert til 500-tallet f. Kr., men det hadde vært forbindelser mellom kontinentet og øyene i årtusener før dette. Pytheas fra Massilia skrev om sin handelsreise til øya omkring 325 f. Kr.. Senere forfattere, som Plinius og Diodorus Siculus, nevner tinnhandelen fra det sydlige England, men det finnes få historiske beskrivelser av folket som bodde der. Tacitus skrev at det var liten forskjell mellom språkene i Syd-England og Nord-Gallia, og bemerket at de forskjellige britiske stammene hadde legemlige fellestrekk med sine naboer på kontinentet.

Julius Cæsar besøkte Syd-England i 55 og 54 f. Kr. og skrev i De bello gallico at befolkningen i landet var meget storvokst og hadde mye til felles med andre jernalderstammer på kontinentet. Myntfunn og senere romerske historikere har gitt oss navnet på noen av herskerne av de forskjellige stammene og deres meritter i det som senere ble England.

Det finnes overraskende få historiske kilder for det romerske England, for eksempel finnes bare én setning som beskriver årsakene til at Hadrians mur ble bygget. Claudius' invasjon er vel beskrevet, og Tacitus skriver i sin historie om Boudiccas (eller Boadicea) opprør i år 61. Fra det annet århundre nevner imidlertid romerske historikere bare små fliker av informasjon fra denne fjerntliggende provinsen. Romernes tilstedeværelse til- og avtok i styrke gjennom årene, men fra 400-tallet var deres innflytelse så svekket at de folkeslag som senere ble englenderne begynte å ta over.

[rediger] Angelsaksernes erobring

I kjølvannet av romerne, som forlot den sydlige delen av øya i 410 på grunn av viktigere problemer nærmere Roma, ble England befolket av flere germanske stammefolk. Blant dem var anglere, saksere, jyllendere, og også store antall frisere og rhinfrankere som hadde blitt fordrevet fra kontinentet. Den romersk-britiske befolkningen ble assimilert, og klarte ikke å samle seg mot en samlet og sterk fiende, og ble ellers drevet nord- og vestover. Invasjonen av England kalles gjerne (men nokså upresist) den saksiske, eller angelsaksiske, erobringen.

Etter slaget ved Deorham i 577 ble den britiske befolkningen i syd splittet i vestwalisere (Cornwall og Devon) og walisere av de fremrykkende sakserne. I løpet av 300-tallet hadde mange briter flyktet over den engelske kanal fra Wales, Cornwall og Syd-England med sine høvdinger, krigere, familier, munker og prester, og grunnla en ny nasjon i Aremorica i Vest-Gallia (Frankrike). Strømmen av briter økte da romerne trakk seg ut av Britannia, og angelsaksernes plyndringer og landevinninger tiltok. De britiske emigrantene gav regionen sitt nåværende navn, Bretagne, og bidro til utviklingen av det bretonske språket. Navnet Bretagne (engelsk Brittany, «lille Britannia») oppstod på denne tiden for å skjelne landsdelen fra Storbritannia.

Vikinger fra Skandinavia plyndret klosteret ved Lindisfarne i 793, og fortsatte i de kommende århundrer å plyndre, handle med, og delvis legge under seg England, såvel som de britiske øyer forøvrig. Danske og norske vikinger styrte Daneloven fra slutten av 800-tallet. Idag finnes mange spor etter vikingene, som for eksempel en rekke ord i det engelske språket. Gammelengelsk og norrønt var nært beslektet. De grunnla også byer, blant annet Jorvik, som idag heter York.

Sakserne grunnla en bosetning ved elven Sheaf, som de kalte Scafield eller Escafeld (senere Sheffield), og ved Dore (idag en forstad til Sheffield) underlkastet Eanred av Northumbria seg Egbert av Wessex, som da ble saksisk overherre av England.

Den viktigste arven etter britene finnes idag i stedsnavn, for eksempel London, Dumbarton, York, Dorchester, Dover og Colchester. Flere deler av stedsnavn antas å være av helt eller delvis bretonsk opphav, særlig bre-, bal-, og -dun (ås), carr (et høytliggende berglendt sted) og coomb (en liten, dyp dal).

[rediger] Middelalderen

Kong Harald II (Godwinson) ble slått i slaget ved Hastings i 1066 av Vilhelm av Normandie (senere Vilhelm I av England), og normannerne la under seg det saksiske England. Vilhelm fikk samlet Dommedagsboken (Domesday Book), en oversikt over hele befolkningen og deres eiendom, til bruk i skatteinnkrevningen.

England i middelalderen var preget av kriger, opprør, borgerkrig og stadige politiske intriger blant adelen og kongehuset. Henrik I (den lærde) arbeidet for å reformere og stabilisere landet, og glatte over stridighetene mellom angelsaksere og normannere. Da sønnen hans, William, omkom i et skipsforlis i 1120 ødela det for reformplanene hans. Problemene med arvefølgen etter Henriks død kastet lange skygger over engelsk historie.

Under Kong Stefans (1135-54) forferdelige regjeringstid gikk maktbalansen kraftig i føydalherrenes favør, da det brøt ut borgerkrig og lovløsheten herjet. For å tilfredsstille skotske og walisiske plyndrere avsto han store landområder. Konfliktene med keiserinne Matilda, hans kusine han tidligere hadde lovet å anerkjenne som etterfølger, ble hans undergang. Hun avventet tiden i Frankrike, og invaderte England høsten 1139 sammen med sin mann Godtfred av Anjou, og sin halvbror Robert av Gloucester.

Stefan ble tatt til fange, og Matilda ble dronning, men hun kom snart i konflikt med sine undersåtter, og ble kastet ut av London. En tid med opprør og borgerkrig fulgte frem til 1148, da Matilda vendte tilbake til Frankrike. Stefan styrte i praksis uten motstand til sin død i 1154, men fremdeles med usikkerhet. Da hans sønn og etterfølger, Eustace, døde i 1153, inngikk Stefan en avtale med Matilda hvor han lot hennes sønn Henrik av Anjou (senere Henrik II) etterfølge ham, og hvor det ble sluttet fred mellom dem for godt.

Henrik II, en av Englands største konger, skaffet seg mye makt på bekostning av føydalherrene og kirken. Hans regjeringstid innvarslet en sentral lovgivning og slutten på føydalismen.

Svartedauden kom til England i 1349 og tok livet av kanskje så mye som en tredjedel av befolkningen. Stridigheter med nabofolk, walisere, irer, skotter og franskmenn (Hundreårskrigen), med de viktigste slagene ved Crécy og Agincourt. Den walisiske fyrst Owen Glendower ble endelig slått av prins Henrik (senere Henrik V) i 1412 i det siste store forsøket på å frigjøre Wales fra engelsk styre.

Edvard III gav land til mektige adelsfamilier, blant annet mange av kongelig avstamning. Fordi land på den tiden betød makt, gjorde dette at disse nå enda mektigere mennene kunne gjøre krav på tronen. Rikard IIs autokratiske styre støtte adelen enda lengre bort, og da han fordrev Henrik IV i 1399 var det begynnelsen på det som skulle komme. Under Henrik VI (fra 1422) førte kongens sinnslidelser og andre svakheter til at konflikten blusset opp for alvor. Han klarte ikke å tøyle de stridende adelsmennene, med borgerkrig som følge. Denne serien av konflikter kalles Rosekrigene (etter huset Lancasters røde og huset Yorks hvite rose), og selv om slagene var små og sporadiske, var dette en tid hvor kongens makt var satt ut av spill. Edvard IV vant tilbake noen av makten, men det var Henrik VII som virkelig gjenreiste kongehusets myndighet.

[rediger] Tudor-dynastiet

Rosekrigene endte med slaget ved Bosworth i 1485, der Henrik Tudor, den kommende Henrik VII, seiret og Rikard III ble drept. Huset Lancaster hadde sikret seg tronen, men i løpet av Henriks regjeringstid forsøkte hele to York-støttede tronpretendenter å styrte ham. I 1497 ledet Michael an Gof opprørere fra Cornwall mot London. I slaget om elven Ravensbourne ved Deptford-broen slåss an Gof for forskjellige saker med utgangspunkt i skatter. 14. juni 1497 ble de slått. Henrik hadde bevist sin militære dyktighet, og resten av hans regjeringstid ble nokså fredelig.

Kong Henrik VIII brøt med den katolske kirke fordi paven nektet ham skilsmisse fra Katarina av Aragon. Selv om han var alt annet enn protestantisk, førte bruddet til at England distanserte seg fullstendig fra Roma; en av ofrene for dette var Henriks kansler Sir Thomas More. Etter dette fulgte en tid med store religiøse og politiske uroligheter som til slutt ledet til reformasjonen, konfiskering av klostre og mye av kirkens eiendom. Oppløsningen av klostrene var i mange av de lavere klassers interesse, fordi de en del av de beslaglagte eiendommene kom dem i hende.

Henrik VIII fikk tre barn, og alle ble i sin tur regenter. Den første var Edvard VI. Han var intelligent og religiøs, men han var bare et barn da han besteg tronen i 1547. Hans onkel Edward Seymour, hertugen av Somerset, forfalsket Henriks testamente slik at han selv fikk mye av kongens makt gjennom tittelen Riksforstander. Noen regner ham som en høysinnet idealist, men hans grep om makten førte til en krise i 1549 da mange provinser brøt ut i opprør. Ketts opprør i Kent og Bønnebokopprøret i Devon og Cornwall kom samtidig med at man fryktet invasjon fra Skottland og Frankrike. Regentskapsrådet mislikte Somerset på grunn av hans egenrådige stil, og han ble fjernet av John Dudley, Lord President av Northumberland. Han fortsatte i noenlunde samme stil, men ikke mer enn at han ble godtatt av rådet.

Da Edvard VI lå for døden av tuberkulose i 1553 la Northumberland planer for å sette Lady Jane Grey på tronen og gifte henne bort til sin sønn, slik at han kunne beholde grepet om tronen. Statskuppet var mislykket, og Maria I overtok tronen under demonstrasjoner til hennes fordel i London. Maria var en hengiven katolikk, påvirket av den katolske kongen av Spania og den tysk-romerske keiser Karl V, og forsøkte å gjeninnføre katolisismen i England. Inkvisisjonen ble iverksatt, og 274 protestanter ble brent; hun var svært upopulær blant folket, og blant hoffet på grunn av hennes mann Filip II av Spania og hans folk i England. Maria tapte Calais, den siste engelske besittelsen på kontinentet, og ble dermed enda mer upopulær (unntatt blant katolikker), men slo tilbake et opprør ledet av sir Thomas Wyatt den yngre.

Elisabeth Is styre bragte en viss stabilitet til riket etter uordenen under Edvard og Maria, da hun besteg tronen i 1558. Religionsspørsmålet som hadde splittet landet siden Henrik VIII ble bilagt ved en religionsbåndleggelse, hvor den engelske kirken ble gjort til omtrent det den er i våre dager. Elisabeths største suksess var å balansere puritaneres og ytterliggående katolikkers interesser. Hun klarte å unngå å støte noen av dem bort, men mot slutten av sin regjeringstiden, da England nærmet seg krig med Spania, undertrykket hun katolikkene.

Under Elisabeth vedvarte freden innenlands, bortsett fra Nordjarlenes opprør i 1569, som egentlig viste hvor effektivt hun økte sin egen makt på adelens bekostning. En av de mest kjente hendelser i engelsk historie var da den spanske armada ble slått tilbake av Sir Francis Drake i 1588, selv om krigen ble meget kostbar også for England, og ikke endte før etter Elisabeths død. Hennes regjering gjorde mye for å fullføre arbeidet Thomas Cromwell hadde påbegynt under Henrik VIII, for å utvide regjeringens rolle og gjøre allmenne rettsregler og administrasjon virksomme i hele riket.

Tudor-dynastiet regnes gjerne som en avgjørende tid, hvor mange spørsmål ble stilt som måtte få svar i det kommende århundret og under den engelske borgerkrigen. Dette gjaldt maktbalansen mellom konge og parlament og hvem som skulle kontrollere hvem. Noen historikere mener at Thomas Cromwell bevirket en «Tudorrevolusjon», og parlamentet ble da også meget betydeligere under hans kanslerembede. Andre mener at «Tudorrevolusjonen» egentlig varte til slutten av Elisabeths regjeringstid, da alt endringene ble tømret fast. Geheimrådet (Privy Council) fikk mindre betydning etter Elisabeth, men mens hun levde var det fremdeles virkningsfullt.

Elisabeth døde barnløs i 1603, og ble etterfulgt av sin nærmeste slektning, kong Jakob VI av Skottland, som da også ble Jakob I av England.