Maria I av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

Maria I Dronning av England og Irland

Navn:	Maria Tudor
Regjerte:	6. juli 1553/19. juli 1553 - 17. november 1558
Født:	18. februar 1516, Palace of Placentia, Greenwich, London
Død:	17. november 1558, St. James's Palace, London
Foreldre:	Henrik VIII av England og Katarina av Aragon
Ektefelle‍(r):	Filip II av Spania
Barn:	Ingen

Maria I (Mary Tudor) (født 18. februar 1516, død 17. november 1558) var dronning av England og dronning av Irland fra 6. juli 1553 (de jure) eller 19. juli 1553 (de facto) til sin død. Maria, den fjerde og nest siste monark av Tudordynastiet, er husket for sitt forsøk på å gjeninnføre Den katolske kirke i England. Hun fikk henrettet nesten tre hundre protestanter. Som en følge av dette er hun kjent som Bloody Mary (Maria den blodige). Den religiøse politikken hennes ble snudd om på av hennes etterfølger, Elisabeth I, som fortsatte med brutal ensretting, men med motsatt fortegn.

Maria I kan lett bli forvekslet med sin kusine Maria I av Skottland, som levde på omtrent samme tid.

[rediger] Tidlig liv

Maria var den andre datteren og femte barn av Henrik VIII og hans første hustru, Katarina av Aragon. Blant hennes eldre søsken var en dødfødt søster, to brødre, som begge døde tidlig, og en dødfødt bror. Hun ble født i Placentiapalasset i Greenwich, London mandag 18. februar 1516. Hun ble døpt den følgende onsdag med kardinal Thomas Wolsey som gudfar. Prinsesse Maria var en veslevoksen men sykelig unge med dårlig syn, bihulebetennelse og kronisk hodepine. Den dårlige helsen har av noen forfattere blitt regnet å være medfødt syfilis, arvet fra hennes mor, som antageligvis ble smittet av Marias far. Om Henrik hadde syfilis eller ikke er omdiskutert, siden historien dukket opp lenge etter hans død. Henrik ga Prinsesse Maria et eget hoff ved Ludlow slott og mange av de privilegier normalt avholdt prinsen av Wales (dette har ofte ført til feilaktige påstander om at hun ble gjort til prinsesse av Wales), selv om han var dypt skuffet over at hans kone igjen ikke hadde født ham en frisk sønn; Katarinas sjette og siste barn var en dødfødt datter.

Prinsesse Maria ble godt utdannet av sin guvernante, Margaret Pole, grevinnen av Salisbury. Hun lærte latin, spansk, fransk og italiensk, i tillegg til morsmålet engelsk. Hun studerte blant annet også gresk, vitenskap, og musikk. I juli 1520, bare fire og et halvt år gammel, underholdt hun gjester med å spille harpsichord. En stor del av æren for hennes tidlige utdannelse må uten tvil bli gitt til hennes mor, som ikke bare konsulterte den spanske lærde Juan Luís Vives, men også selv underviste Prinsesse Maria i latin.

[rediger] Ekteskapsplaner

Allerede da hun var ung, ble prinsesse Marias ekteskapelige fremtid forhandlet fram av hennes far. Hun var bare to år da hun ble forlovet med Le Dauphin Francis, sønn av Frans I av Frankrike. Etter tre år ble kontraken forkastet; i 1522 ble hun forlovet med sin fetter, den tysk-romerske keiser Karl V istedet. Etter få år ble også denne forlovelsen brutt. I 1526, ble prinsessen sendt til Wales for å lede Rådet for Wales. Det ble foreslått at prinsessen skulle bli giftet bort til Frans I, istedet for hans sønn Le Dauphin. Kongen av Frankrike var ivrig etter å danne en allianse med England. En bryllupsavtale ble undertegnet; hvor det ble forutsatt at Maria skulle gifte seg med enten kong Frans eller hans andre sønn, Henrik, greve av Orléans. Kardinal Wolsey, Henrik VIIIs hoved-rådgiver, klarte å trygge en allianse uten at giftemålet fant sted.

Samtidig var ekteskapet mellom prinsesse Marias foreldre i krise. Dronning Katarina hadde ikke skaffet Henrik den arvingen han ønsket, følgelig prøvde kongen å annulere ekteskapet. I 1533 giftet Henrik seg i hemmelighet med en annen, Anne Boleyn. Snart etter ble ekteskapet med Katarina erklært ugyldig, og Anne ble offisielt godkjent som dronning av Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury. Siden pave Klemens VII tidligere hadde nektet ham å annulere ekteskapet, valgte Henrik å bryte med Den katolske kirke. All anking av bestemmelser av den engelske kirken til paven ble avskaffet, og kongen ble anerkjent som overhode over Den engelske kirke.

[rediger] Legitimitet

Dette gjorde så at Maria ble ansett som illegitim, siden Henriks ekteskap med Katarina var offisielt gjort ugyldig fra starten av. Hun mistet prinsesseverdigheten, og ble kun Lady. Hennes plass i arverekkefølgen ble overført til prinsesse Elisabeth (datter av dronning Anne). Lady Maria ble utestengt fra det kongelige hoff; hennes tjenere ble avskjediget, og hun ble tvunget til å tjene som hoffdame under dronning Annes tante, Lady Shelton, for sin nyfødte halv-søster Elisabeth. Hun ble ikke tillatt å besøke sin mor, eller delta i hennes begravelse i 1536. Hennes behandling og hatet som dronningen viste for henne ble ansett som urettferdig; hele Europa så Maria som den eneste sanne arvingen etter Henrik VIII, selv om hun var illegitim etter engelsk lov.

Maria forventet at problemene hennes var over da kongen og dronningens ekteskap falt fra hverandre og Anne ble halshogd i 1536. Prinsesse Elisabeth ble også degradert til Lady og fjernet fra arverekkefølgen. Henrik giftet seg med Jane Seymour, som døde kort tid etter å ha født Henrik en sønn, prins Edvard, hertug av Cornwall. Lady Marias utgifter for nesten hele dene perioden har blitt offentliggjort, og viser at Hatfield, Beaulieu eller Newhall i Essex, Richmond og Hunsdon var hennes viktigste bosteder.

Lady Maria (1544)

Det ble fort oppdaget at det hadde vært Marias far, ikke Anne Boleyn alene, som hadde forfulgt Maria. Den eneste måten hun kunne gjennvinne hans gunst på var om hun aksepterte ydmykende angrep på sin religion og sin kongelige posisjon. Lady Maria forsøkte å forsone seg med sin far ved å bekjenne seg til ham som overhode over Den engelske kirke under Jesus. På den måten forkastet hun pavens autoritet, og anerkjente at ekteskapet mellom Henrik og Katarina var ugyldig, og dermed også sin egen illegitimitet. Hun ble gudmor til sin halvbror Edvard og var hovedsørger ved dronning Annes begravelse. På den annen side, samtykket Henrik i å gi henne et hushold, og Lady Maria ble tillatt å bo i de kongelige palassene. Henriks sjette og siste hustru, Catherine Parr, klarte å samle familien nærere sammen, noe som igjen forbedret Lady Marias posisjon.

Det fulgte flere forsøk på å gifte henne bort til europeiske prinser, men ingen var vellykkede. I 1544 gjeninnsatte Parlamentet Lady Maria og Lady Elisabeth i arvefølgen, (etter deres halv-bror, prins Edvard, greven av Cornwall). Begge forble ifølge loven illegitime.

I 1547 døde kong Henrik, og ble etterfulgt av Edvard VI. Edvard var Englands første protestantiske monark; hans Act of Uniformity påla protestantiske skikker i kirken, som bl.a. bruken av Thomas Cranmers nye Book of Common Prayer. Lady Maria, ivrig etter å opprettholde sin katolske overbevisning, spurte om tillatelse til å tilbe i sitt eget kapell. Hennes forespørsel ble avslått, og hun ble pålagt å avstå fra å utøve katolske skikker. Maria appellerte til sine søskenbarn og sin tidligere forlovede, keiser Karl V. Karl truet med krig mot England om Lady Marias religiøse frihet ble krenket; følgelig sluttet protestantene ved hoffet å blande seg inn i hennes private ritualer.

[rediger] Tiltredelse

Edvard VI døde i 1553 mens Maria bodde i Framlingham slott i Suffolk. Han ønsket ikke at kronen skulle gå til hverken Lady Maria eller Lady Elisabeth; så i hans testamente ekskluderte han dem fra arverekkefølgen, noe som var ulovlig siden det stred mot loven fra parlamentet av 1544 som gjeninnsatte Maria og Elisabeths stilling som arvinger. Under veiledning av John Dudley, 1. hertug av Northumberland, ga Edvard VI kronen til lady Jane Grey, en etterkommer av Henrik VIIIs yngre søster, Maria Tudor, grevinne av Suffolk, og hertugen av Northumberlands svigerdatter.

Så, da Edvard døde den 6. juli 1553, ble Lady Jane Grey erklært dronning, noe som ble møtt med motstand. Jane undertrykte motstanden med makt, en ung gutt som hilste Maria som dronning ble straffet ved å ha begge ørene kuttet av. Landet forble lojalt mot Maria, og den 19. juli ble Janes opphøyelse til dronning erklært å være gjort under tvang, og tilbakekalt; i stedet, ble Maria erklært dronning. All støtte til lady Jane forsvant og Maria red til London uutfordret, med sin halvsøster, lady Elisabeth, ved sin side, den 3. august.

Siden loven av 1544 kun anerkjente Maria som Edvards arving, og siden Edvards testamente aldri ble autorisert, blir Marias regjering regnet de jure fra 6. juli 1553, kong Edvards dødsdag. Hennes de facto regjering blir, på den annen side, regnet fra 19. juli 1553, da Jane ble avsatt. En av hennes første handlinger som regent var å få løslatt de katolske fangene Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og Stephen Gardiner fra Tower of London.

Maria løslot også Lady Jane, fordi hun hadde blitt tvunget til å bære kronen av hennes svigerfar. Lady Janes far, Henry Grey, 1. hertug av Suffolk, ble også sluppet fri. Hertugen av Northumberland var den eneste konspiratøren som ble henrettet for høyforræderi, og til og med dette skjedde etter nøling fra dronningen. Maria fant seg nå i en vanskelig situasjon, siden nesten hele Det kongelige råd hadde vært innblandet i planen om å plassere lady Jane på tronen. Den eneste hun kunne stole på var Stephen Gardiner, som hun hadde utnevnt til biskop av Winchester og rikskansler. Gardiner utførte Marias kroning den 1. oktober 1553, fordi Maria ikke ønsket å bli kronet av noen av de høyere geistlige, som alle var protestanter.

[rediger] Regjering

Marias første lov validerte Henrik VIIIs ekteskap med Katarina av Aragon, og legitimerte henne som dronning.

37 år gammel, vendte Maria nå oppmerksomheten mot å finne en ektemann og skaffe seg en arving, for å forhindre sin halvsøster fra å etterfølge henne på tronen. Hun avslo Edward Courtenay, 1. jarl av Devon som en mulighet, da hennes søskenbarn, Keiser Karl V, foreslo at hun kunne gifte seg med hans eneste sønn, den spanske prins Filip. Ekteskapet, kun en politisk allianse for Filip, var ekstremt upopulært blant de engelske. Rikskansler Gardiner og underhuset ba henne å vurdere å gifte seg med en engelskmann, på grunn av en overhengende frykt for at England skulle bli redusert til å bli avhengig av Spania. Da dronningen avslo begjæringen, reiste folket seg i opprør. Hertugen av Suffolk erklærte igjen at hans datter, Lady Jane, var den sanne dronningen. Den yngre Thomas Wyatt ledet en hær fra Kent, og ble ikke beseiret før han nådde Londons porter. Etter at opprøret hadde blitt slått ned, ble både hertugen av Suffolk og lady Jane Grey dømt for forræderi og henrettet. Siden opprøret hadde som mål å sette Elisabeth på den engelske tronen ble hun nå fengslet i Tower of London, men hun ble flyttet til husarrest i Woodstock Palace etter to måneder.

Maria og Filip II av Spania giftet seg den 25. juli 1554 i Winchesterkatedralen. Ifølge ekteskapsavtalen skulle Filip få tittelen konge av England, alle offisielle dokumenter (inkludert Parlamentets lover) skulle bli utskrevet med begge deres navn og Parlamentet skulle bli anropt under deres samlede autoritet. Selv om han på papiret nå var konge av England, hadde Filip i virkeligheten ingen makt over landet. Ikke desto mindre er Filip den eneste mannen som har fått den engelske kronen ved å gifte seg med den regjerende dronningen; Vilhelm III ble hersker i felleskap med sin kone, Maria II, etter en parlamentarisk lov, ikke etter ekteskapelig rettighet. Mynter skulle også bli preget med portrettet av både Maria og Filip. Ekteskapsavtalen sørget også for at England ikke skulle bli tvunget til å hjelpe Filips far, den tysk-romerske keiseren, militært. Maria ble forelsket i Filip, men han fant ikke henne fysisk attrakiv og etter bare fjorten måneder dro han tilbake til Spania. Maria gjennomgikk en innbilt graviditet, og Filip løslot Lady Elisabeth fra husarresten så hun se mer gunstig på ham i tilfelle Maria døde i barselseng.

Maria vendte seg nå til religiøse spørsmål. Hun hadde alltid forkastet bruddet med Roma innført av hennes far. Hennes halvbror, Edvard, hadde etablert protestantismen; Maria ville gå tilbake til katolisismen. England ble forsont med Roma, og kardinal Reginald Pole, som skulle bli en rådgiver dronning Maria ble veldig avhengig av, ble erkebiskop av Canterbury. Edvards religiøse lover ble avskaffet av Marias første parlament og ett stort antall protestantiske ledere ble henrettet i de så-kalte «marianske forfølgelser". Den første til å bli henrettet var John Rogers (4. februar 1555) og den neste John Hooper, biskop av Gloucester (9. februar 1555). Forfølgelsene varte uavbrutt i tre og tre-kvart år, og 277 personer ble brent på bål.

Sett i sammenheng må det fremholdes at under begge hennes forgjengere, Henrik VIII og Edvard VI, var folk blitt brent for sin (katolske) tros skyld, og protestantiske biskoper som Cranmer, Latimer og Ridley hadde hatt en avgjørende hånd med i laget for å dem brent. Men de protestantforfølgelser som fant sted mot slutten av Maria Tudors liv er likevel en skamplett på hennes ettermæle, og det hersker ingen tvil om at hun selv bar hovedansvaret for det som skjedde. Noen av de brente, som Cranmer, Latimer og Ridley, var mektige og innflytelsesrike personer, men flertallet kom fra de lavere samfunnslag. Hun fikk tilnavnet Bloody Mary, selv om hennes etterfølger, Elisabeth, balanserte antallet drepte med sin forfølgelse av katolikker. Det må bli sagt til Elisabeths forsvar, at hun regjerte sju ganger så lenge som hennes søster (1558 - 1603), så selv om antallet henrettede var noenlunde det samme var Elisabeths forfølgelser spredd ut over lengre tid.

Prins Filip arvet den spanske tronen etter sin fars abdikasjon, og han returnerte til England fra mars til juli 1557 for å overtale Maria om å slutte seg til krigen mot Frankriket. Samtidig var England full av splittelse, og opprørske protestanter oppvilget hat i folket mot spanjolene. Også paven tok Frankrikes parti, og de engelske styrkene gjorde det dårlig. Den engelske innblanding i de italienske kriger gjorde at kongedømmet mistet sin siste kontinentale besettelse, Calais. Maria sa senere at når hun var død ville ordene «Filip» og «Calais» bli funnet risset inn i hjertet hennes.

Maria satte også igang valutareformer for å motvirke den dramatiske devalueringen av valutaen under Thomas Greshams embetstid, som karakteriserte de siste årene av Henrik VIIIs og Edward VIs regjering. Hennes reformer var stort sett mislykkede, og hun førte kongedømmet til kanten av økonomisk katastrofe. Marias dype religiøse overbevisninger inspirerte henne også til å innføre sosiale reformer. Disse var også stort sett mislykkede.

Under hennes regjering, ble to nye kolonier etablert i Irland. Engelske bosettere ble plassert i det sentrale Irland for å forhindre angrep på the Pale, kolonien rundt Dublin. To grevskap ble etablert, og ble oppkalt etter henne og hennes ektemann; Queens County og Kings County. Hovedbyen i Queens County ble kalt Maryborough.

[rediger] Død

Marias dårlige helse framkalte flere innbilte svangerskap. Etter en slik vrangforestilling i 1558, skrev hun i sitt testamente at hennes ektemann skulle være regent til barnet nådde myndighet. Maria fødde aldri noe barn, og døde av influensa eller kreft i St. James's Palace den 17. november 1558, førti-to år gammel. Det er en mulighet at en svulst i en eggstokk var grunnen til at hun ikke fikk barn. Hun ble etterfulgt av sin halvsøster, som ble Elisabeth I. De er begge gravlagt, side ved side, i Westminster Abbey. Inskripsjonen på latin over graven deres oversettes til: «Partnere både på tronen og i graven, her hviler vi to søstre, Elisabeth og Maria, i håp om en oppstandelse». Interessant nok har denne innskriften, selv om den ble skrevet etter Elisabeths styre, en typisk katolsk formulering, ettersom den unngår frelsesvissheten som er vanlig i protestantisk teologi.