Det britiske imperiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det britiske imperiet var verdens første globale stormakt, og historiens største imperium. Imperiet var et produkt av den europeiske oppdagelsestid som startet med ekspedisjonene til Spania og Portugal i det 15. århundre.

I 1913 hadde det herredømme over omlag 458 millioner mennesker som var cirka en firedel av verdens befolkning. Det dekket nesten 37 millioner kvadratkilometer, som er rundt 35 prosent av verdens totale landområde.

På grunn av sin utstrekning ble det sagt at «solen aldri går ned over det britiske imperium»; og da Storbritannia på høyden av sin makt hadde kolonier over hele verden var det alltid et sted hvor solen lyste.

Innhold 1 Etymologi 2 Bakgrunn: Det engelske imperiet 2.1 Det oversjøiske imperiets vekst 2.2 Henrik VIII og veksten av den britiske marinen 2.3 Irland 2.4 Elisabethperioden 2.5 Stuartperioden 2.6 Skotsk styre 3 Kolonisering 4 Frihandel og "uformelt imperium" 5 Det britiske ostindiske kompani 5.1 Utvidelse 5.2 Kollaps 6 Sammenbruddet av Pax Britannica 7 Storbritannia og den nye imperialismen 7.1 Britisk kolonipolitikk 8 Storbritannia og kappløpet om Afrika 9 Hjemmestyre i kolonier med hvite bosettere 10 Påvirkningen fra den første verdenskrigen 10.1 Slutten på britisk styre i Irland 11 Avkolonisering og forfall 12 Referanser 12.1 Oversikter 12.2 Spesialiserte studier 13 Se også

[rediger] Etymologi

Begrepet Det britiske imperiet var ofte i bruk etter 1685, som for eksempel John Oldmixon: British Empire in America, Containing the History of the Discovery, Settlement, Progress and Present State of All the British Colonies, on the Continent and Islands of America (London, 1708).

[rediger] Bakgrunn: Det engelske imperiet

[rediger] Det oversjøiske imperiets vekst

Det oversjøiske imperiet (i bunn og grunn britisk maritim oppdagelsesferd og bosetting utenfor Europa og de britiske øyene) hadde som grunnlag den maritime pionerpolitikken til kong Henrik VII, som regjerte fra 1485 til 1509. Han bygget videre på de kommersielle kontaktene innen ullhandelen som vokste fram under den forrige regenten, kong Rikard III. Henrik etablerte det moderne engelske handelsflåtesystemet, som satte fart i engelsk skipsbygging og sjøfart. Handelsflåten la også grunnlaget for merkantile institusjoner som ville spille en betydningsfull rolle i senere britiske imperiale vågestykker, slik som Massachusetts Bay Company og British East India Company.Kong Henriks finansielle reformer skapte en solid statlig økonomi, som hjalp til å finansiere utviklingen av handelsflåten. Kong Henrik beordret også byggingen av den første engelske tørrdokk i Portsmouth samt forbedringer på Englands lille marine. I 1496 og 1497 sponset kong Henrik reisene til italieneren John Cabot, reiser som resulterte i etableringen av den første øversjøiske engelske koloni, en fiskeribosetning på Newfoundland som Cabot gjorde krav på på Henriks vegne.

[rediger] Henrik VIII og veksten av den britiske marinen

Grunnlaget for den britiske marinens makt ble lagt under Henrik VII's regjeringstid. Marinen ble gradvis ekspandert for å beskytte den engelske handelen og åpne opp nye ruter. Kong Henrik VIII grunnla den engelske moderne marine, selv om planene for å gjøre det ble lagt under hans fars regjeringstid. Han mer enn tredoblet antallet krigsskip og fikk bygget det første store fartøy med tunge kanoner med lang rekkevidde. Han initierte også marinens formelle, sentraliserte administrasjon, bygde nye havner og opprettet nettverket av varder og fyrlykter som forenklet kystnavigasjonen for engelske og andre handelsflåter. Henrik etablerte dermed den britiske marinen som klarte å holde stand mot den spanske armada i 1588, og som var spiren til det kommende imperiets imponerende marineflåte.

[rediger] Irland

En viktig hendelse i utviklingen mot det britiske imperiet kom med Loven om den kongelige tittel, som ble vedtatt av det irske parlamentet i 1541. Denne loven omskapte Irland fra et hertugdømme under den engelske krone til et eget kongedømme. Dette var startskuddet for Tudorenes endelige erobring av Irland.

Alt i 1550 hadde koloniseringspolitikken blitt etablert.Det resulterte i etablering av Ulster som britisk koloni i 1610 etter en niårig krig (1595-1603). I mellomtiden dannet Ulster malen for den videre utvidelsen av imperiet, og flere av de personene som var involvert i dette prosjektet hadde også en hånd med i laget i den tidlige koloniseringen av Nordamerika, som for eksempel Humphrey Gilbert, Walter Raleigh, Francis Drake og Ralph Lane.

[rediger] Elisabethperioden

I Tudordronningen Elizabeth Is regjeringstid seilte Sir Francis Drake jorden rundt i årene 1577 til 1580. Han var den andre som seilte jorden rundt etter Ferdinand Magellans ekspedisjon.

I 1579 gikk Drake i land i det nordlige California, og gjorde krav på det for den engelske trone. Han kalte stedet for Nova Albion (Nye Albion, Albion var en gammel betegnelse på England eller Storbritannia). I senere kart er Nova Albion markert nord for Nye Spania. Etter Drakes jordomseiling vokste Englands interesse for områder utenfor Europa jevnt. John Dee var en eksponent for denne nye interessen, og han kom opp med uttrykket "Det britiske imperiet". Han var en ekspert i navigasjon og ble oppsøkt av mange av Englands tidlige oppdagelsesreisende både før og etter deres ekspedisjoner. Han var fra Wales, og hans bruk av begrepet "britisk" passet godt med det walisiske opphavet til Elizabeths Tudorslekt. Hans idé om imperium kommer imidlertid fra Dantes bok Monarchia.

Humphrey Gilbert fulgte opp Cabots opprinnelige krav da han seilte til Newfoundland i 1583 og erklærte det som en engelsk koloni den 5. august i St. John. Sir Walter Raleigh etablerte den første kolonien i Virginia i 1587 på Roanoke-øya. Både Gilberts bosetning på Newfoundland og Roanokekolonien varte imidlertid kun en kort periode og ble forlatt på grunn av matmangel, sykdom, dårlig ledelse og alvorlige sammenstøt med de lokale stammene.

Elisabethperioden bygget på forgjengernes resultater ved å utvide Henrik VIIIs marine, støtte britiske Atlanterhavsekspedisjoner og ytterligere styrke maritim handel med spesielt Nederland og den Hanseatiske liga. I 1588 ble Den spanske armadaknust av den britiske marine i Den engelske kanal. Fra da av ble det spanske hegemoni i Atlanteren gradvis svekket og det britiske hegemoni gradvis styrket.

[rediger] Stuartperioden

I 1604 forhandlet Kong James I av England fram Londonavtalen som avsluttet krigen med Spania og den første permanente engelske bosettingen fulgte i 1607 i Jamestown, Virginia. I løpet av de neste tre århundrene utvidet England sin innflydelse i oversjøiske områder. På hjemmefronten ble styret av Storbritannia gradvis samordnet. I 1707 kom unionsloven som slo sammen det engelske parlamentet og det skotske parlamentet i Westminster til å bli det britiske parlamentet.

[rediger] Skotsk styre

Det var flere forsøk på å få til etablere et skotsk oversjøisk imperium før unionen med England med diverse skotske bosettinger i Nord- og Sør-Amerika. Den mest kjente av disse var den katastrofale Dariénplanen som forsøkte å etablere en bosettingskoloni og handelsted i Panama for å få til handel mellom Skottland og det fjerne østen.

Etter union skaffet mange skotter seg posisjoner som adminstratorer, leger, advokater og lærere spesielt i Canada, Jamaica, India, Australia og New Zealand. Fremgangen i selve Skottland under den skotske opplysningstiden førte til fremgang over hele imperiet. Skottene bosatte seg over hele imperiet etter som det utviklet seg og bygget sine egne bosettinger som Dunedin på New Zealand.

[rediger] Kolonisering

Utdypende artikler: Britisk kolonisering av Amerika, Kolonitidens Amerika

Jamestownkolonistene som var ledet av kaptein John Smith overlevde de harde prøvelsene gjennom den første vinteren i 1607, og la grunnlaget for Englands første permanente oversjøiske bosetting. Imperiet begynte derfor å ta form tidlig på 1600-tallet med engelsk bosetting av de østlige koloniene i Nord-Amerika, som senere ble til det opprinnelige USA såvel som de kanadiske Atlanterhavsprovinser, samt kolonisering av de mindre karibiske øyene slik som Jamaica og Barbados.

Sukkerproduserende kolonier i Karibien, hvor slaveri ble basis for økonomien, vari begynnelsen Englands viktigste og mest koloni. De amerikanske koloniene hvor det ble produsert tobakk, bomull og ris i sør og maritimt materiell og pels i nord var ikke en så stor finansiell suksess, men hadde store områder med godt land for landbruk som tildro seg langt flere engelske immigranter.

Englands amerikanske imperium ekspanderte gradvis ved hjelp av kriger og kolonisering. England fikk kontroll over New Amsterdam (senere New York) etter forhandlinger etter den andre engelsk-hollandske krig. Den voksende amerikanske kolonien trengte hele tiden vestover i søken etter mere jordbruksareal.

I løpet av Syvårskrigen 1757-63 slo britene franskmennene ved Abrahamslettene og tok hele Ny-Frankrike i 1760. Dette ga britene kontroll over hele det østlige Nord-Amerika.

Senere bosetninger av Australia (startet som fengselskoloni i 1788) og New Zealand (under britiske kronen fra 1840) opprettet en stor sone for britisk innvandring. Hele det Australske kontinent ble krevd for Storbritannia da Matthew Flinders beviste at New Holland og New South Wales var del av samme landmasse da han seilte rundt det i 1803. Koloniene ble senere selvstyrte kolonier og ble lukrative eksportører av ull og gull.

[rediger] Frihandel og "uformelt imperium"

Det gamle britiske kolonisystemet begynte å forfalle på 1700-tallet. Under den lange perioden med whigenes dominans av britisk politisk liv (1714-62), ble imperiet mindre viktig og fikk mindre anseelse. Forsøket på å styrke sitt handelsmonopol på handelen med koloniene i Nord-Amerika førte til den amerikanske uavhengighetskrigen (1775-83), og resulterte i at Storbritannia mistet sine mest befolkede kolonier.

Perioden er bl.a. omtalt som slutten på det «første britiske imperium» for å markere skiftet fra britisk utvidelse på det amerikanske kontinent på 1600- og 1700-tallet til det «andre britiske imperium» i Asia og senere Afrika på 1700- og 1800-tallet. Tapet av de tretten koloniene viste at koloniene ikke nødvendigvis var så fordelaktige økonomisk sett da Storbritannia fortsatt kunne profittere på handel med de tidligere koloniene uten å betale for deres forsvar og administrasjon.

Merkantilismen, den økonomiske doktrinen om konkurranse mellom nasjoner for å samle så mye rikdom som mulig, hadde vært karakteristisk for den første perioden av kolonitiden, og ble nå ertattet av laissez-faire, den økonomisk liberalismen til Adam Smith og hans etterfølgere som Richard Cobden.

Det britene lærte av tapet av kontroll i Nord-Amerika var at det kan være noe å tjene på handel selv om man ikke styrer en koloni. Dette førte til utvidelser i 1840- og 1850-årene av selvstyrende kolonier med hvite bosettinger i Canada og Australasia hvor britiske og europeiske innbyggere ble sett på som utposter for hjemlandet. Irland ble behandlet annerledes på grunn av sin geografiske nærhet, med innlemmelse i Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1801. Dette i stor grad som en konsekvens av det irske opprøret i 1798 mot britisk styre.

I 1807 gjorde Storbritannia slavehandel ulovlig, og forsøkte å påtvinge prinsippet på andre nasjoner. På midten av 1800-tallet hadde Storbritannia i all hovedsak utryddet verdens slavehandel. Slaveri i seg selv ble avskaffet i de britiske koloniene i 1824, men fenomenet med kontraktstjeneste og reelt slaveri forsatte helt til 1920.

Slutten på det gamle koloni- og slavesystemet ble etterfulgt av innføringen av frihandel, som kulminerte med opphevelsen av kornforordningene og navigasjonsforordningene i 1840-årene. Frihandel åpnet det britiske markedet for fri konkurranse, og stimulerte handel med andre land i midten av 1800-tallet.

Noen argumenterer med at frihandel kom frem som en gjenspeiling av Storbritannias økonomiske posisjon og var ikke tilknyttet noen virkelig filosofisk overbevisning. På tross av det tidligere tapet av 13 av Storbritannias Nordamerikanske kolonier gjorde den endelige seieren i Europa over Napoleons Frankrike i 1815 nasjonen til den mest innflytelsesrike internasjonale maktfaktor. Mens den industrielle revolusjonen på hjemmefronten gav landet uovertruffent økonomisk lederskap, dominerte Royal Navy på alle hav. Mens rivaliserende makter ble distrahert med europeiske anliggender, kunne Storbritannia utvide sin økonomiske og politiske innflytelse i hele det "uformelle imperiet" gjennom kombinasjonen av frihandel og strategisk fortrinnsrett.

Mellom Wienerkongressen i 1815 og den fransk-preussiske krig i 1870 var Storbritannia verdens ledende industrielle maktfaktor med over 30% av den globale industriproduksjon i 1870. Som "verdens fabrikk" kunne Storbritannia produsere ferdige produkter så effektivt og billig at de kunne underby tilsvarende lokaltproduserte varer i fremmede markeder. Under stabile politiske forhold i spesielle oversjøiske markeder kunne Storbritannia ha økonomisk fremgang gjennom frihandel alene uten å ha formell styring med handelspartnerne. Det amerikanske kontinentet, spesielt Argentina og USA, ble sett på å være godt innenfor det britiske handelsimperium på grunn av de begrensninger som ble satt av Monroe-doktrinen som hindret europeiske nasjoner i å ta formell kontroll over land i området.

[rediger] Det britiske ostindiske kompani

Utdypende artikkel: Det britisk-ostindiske kompani

Det britiske Ostindiske kompani (eng. British East India Company) var trolig det mest suksessfulle kapittel i det britiske imperiets historie, da det var arkitekten bak innlemmelsen av det indiske subkontinentet. Subkontinentet ble det britiske imperiets største inntektskilde sammen med etableringen av Hong Kong, Singapore, Ceylon, Malaya. De var gjennom dette arkitektene bak etableringen av det britisk-asiatiske imperiet, som var den viktigste delen av det britiske imperiet.

Det britiske Ostindiske kompani startet som et aksjeselskap av handelsmenn og investorer i London. De ble tildelt et Royal Charter av Elizabeth I i 1600, med den hensikt at de skulle ha særlige handelsprivilegier i India. The Honourable East India Company fikk monopol på all handel med det østindiske området. Selskapet utviklet seg fra å være et kommersielt handelsselskap til å bli et selskap som faktisk regjerte India. Det fikk styrende og militære tilleggsfunksjoner med kontroll over en stor privat hær av lokale indiske sepoys som var lojale til deres britiske overordnede. East Asian Company var trolig den viktigste faktor i britenes asiatiske eventyr. Selskapet regnes som verdens førtse multinasjonale foretak. Deres territorier ble overtatt av den britiske kronen i 1858 etter Sepoyopprøret eller mytteriet i India.

På det tidspunktet var det ingen politisk enhet med navnet India. Det indiske subkontinentet var et lappeteppe av mange kongedømmer og i motsetning til i Europa var det ikke noe konsept om staten som en politisk institusjon noe sted i dette vidstrakte landet. Det var faktisk på grunn av britiske og europeiske idéer at idéen om India som et samlet land oppstod. Derfor, inntil opprettelsen av en enkelt administrativ enhet av britene, var ikke ordet India mer enn en samlebetegnelse på halvøya sør for Himalaya.

Selskapet interesserte seg også for områder langs ruten mellom Storbritannia og India. Så tidlig som i 1620 forsøkte selskapet å legge krav på [[Table Mountain}}området på sørspissen av Sørafrika, senere okkuperte og regjerte de St. Helena. Selskapet etablerte også Hong Kong og Singapore. De ansatte Kaptein Kidd for å bekjempe piratvirksomhet. De kultiverte også produksjonen av te i India. Andre hendelser som det er verdt å bemerke er at selskapet holdt Napoleon fengslet på Saint Helena og gjorde Elihu Yale til en rik mann. Deres produkter var også grunnlaget for Teselskapet i Boston(startskuddet for den amerikanske uavhengighetskrigen) i kolonitidens Amerika.

I 1615 instruerte Jakob I Thomas Roe til å besøke Mughalkongen Jahangir, som regjerte over storparten av det indiske subkontinentet på det tidspunktet samt deler av Afghanistan. Målet med oppdraget var å få til en kommersiell avtale som ville gi selskapet enerett til å bosette og bygge fabrikker i Surat og andre områder. Som motytelse tilbød selskapet kongen varer og rariteter fra det europeiske markedet. Oppdraget var meget vellykket og Jahangir sendte et brev til kongen via Roe. Som konsekvens dominerte nå Det britiske Ostindiske kompani handelen i hele det indiske subkontinent. I 1634 utvidet Mughalkongen Shah Jahan sin gjestfrihet overfor de engelske handelsfolkene til også å gjelde regionen Bengal, som hadde verdens største tekstilindustri på den tiden. I 1717 ga Mughalkongen på den tiden totalt fritak fra skatt på handel. Dette ga selskapet en klar kommersiell fordel i den indiske handelen. Med selskapets store inntekter bygde de sine egne militære styrker fra og med 1680-årene hvor soldatene i hovedsak ble hentet fra den lokale befolkningen. Hæren besto av indiske sepoys under kommando av britiske offiserer.

[rediger] Utvidelse

Mughal imperiet forfalt, og delte seg i mindre stater kontrollert av lokale regenter i stadig konflikt med hverandre.I denne situasjonen utvidet selskapet sine territorier. I 1757 kom selskapet i konflikt med Nawaben av Bengal, Siraj Ud Daulah. Under Robert Clives kommando slo selskapets tropper og deres lokale allierte Nawaben den 23. juni 1757 i slaget ved Plassey Denne seieren, som resulterte i okkupasjonen av Bengal, etablerte det britiske Ostindiske selskapet som en militær i tillegg til kommersiell makt. Dette markerte begynnelsen på britisk styre i India. Rikdommen fra Bengals skattkammer tillot selskapet å styrke sin militære makt og resulterte i utvidede territorier ved okkupasjonen av de fleste deler av India med den massive indiske armeen det hadde skaffet seg.

Kompaniet fulgte opp med en rekke slag med lokale indiske regenter. De vanskeligste av disse var de fire engelsk-mysoriske slagene (mellom 1766 og 1799) mot det sydindiske kongedømmet Mysore, styrt av Hyder Ali og senere hans sønn Tipu Sultan (Tigeren fra Mysore) som utviklet bruken av raketter i krig. Mysore ble ikke slått før i det 4. engelsk-mysoriske slaget av britiske styrker med hjelp av styrker fra Mysores nabostater. På grunn av dette er Hyder ali og spesielt Tipu Sultan husket i India som legendariske regenter. Etter å ha fått tak i musorenes raketteknologi utviklet britene mange raketter på egenhånd for mange andre senere kriger og konflikter. Det var dog et antall stater som selskapet ikke kunne beseire med militærmakt, hovedsakelig i nord hvor selskapets tilstedeværelse stadig økte sammen med mange interne konflikter og tvilsomme tilbud om beskyttelse mot hverandre. Kontant handling, trusler og diplomati hjalp selskapet i å forhindre de lokale regentene i å samle sin kamp mot dem. I 1850 styrte selskapet over det meste av det indiske subkontinentet og selskapet fungerte nå mere som en nasjonal administrasjon enn som et handelshus.

De var også ansvarlige for den ulovlige opiumshandelen med Kina mot Keiseren av Qing vilje. Denne smuglervirksomheten førte senere til opiumskrigene mellom 1834 og 1860. Som et resultat av selskapets seier i den første opiumskrigen ble Hong Kong etablert. Selskapet hadde flere kriger og konflikter med omkringliggende asiatiske land. Den vanskeligste var trolig de tre anglo-afganske krigene mellom 1839 og 1919 mot Afghanistan, som de ikke lyktes å beseire.

[rediger] Kollaps

Selskapets styre opphørte nøyaktig 100 år etter seieren ved Plassey, da det indiske mytteriet(Sepoy-opprøret) startet i 1857. Selskapets indiske sepoyer startet et bevæpnet opprør mot deres britiske overordnede etter en periode med politisk uro utløst av en rekke politiske hendelser. En av hovedfaktorene var at selskapet introduserte Pattern 1853 Enfield riflen. Papirhylsene som inneholdt kruttet var smurt inn med animalsk fett og måtte bites åpen før kruttet kunne helles inn i riflemunningen. Å spise kufett var forbudt for hindusoldater og grisefett var forbudt for muslimske soldater. Selv om selskapet insisterte på at hverken kufett eller grisefett ble benyttet, døde ikke ryktene, og mange sepoyer nektet å bruke våpenet. En annen faktor var henrettelsen av den indiske sepoyen Mangal Pandey. Han ble hengt for å ha angrepet og skadet sin britiske overordnede, trolig på grunn av introduksjonen av Enfieldriflen. Opprøret gjorde slutt på det britiske ostindiske selskaps regime i India, og førte istedet til 90 år med direkte britisk styre av det indiske subkontinent, ettet at selskapet var oppløst og administrasjonen av subkontinentet ble overtatt av den britiske regjering. Perioden med direkte britisk styre er kjent som British Raj, regionene som nå er kjent som India, Pakistan, Bangladesh og Myanmar var dengangBritisk India.

[rediger] Sammenbruddet av Pax Britannica

Som det første land som ble industrialisert, hadde Storbritannia muligheten til å hente råmateriale fra hele verden, og bruke det samme området som salgsmarked. Denne situasjonen forsvant gradvis i løpet av 1800-tallet ettersom andre makter også ble industrialisert, og begynte å interessere seg for kontroll av markeder og råvarer. I 1870-årene begynte de britiske produsentene å erfare at det var reell konkurranse utenlands.

Industrialiseringen skjedde raskt i Tyskland og USA. Dette gav dem mulighet til å overta hegemoniet fra de "gamle" britiske og franske økonomiene som verdensledere. I 1870 hadde tysk tekstil- og metallindustri gått forbi de britiske i organisering og teknisk effektivitet og utkonkurrerte britiske produsenter til og med på hjemmemarkedet. Ved århundreskiftet produserte tysk jernindustri til "verdens verksted" Storbritannia.

Men usynlig eksport (bank, forsikring og shippingtjenester) ga Storbritannia fortsatt inntekter. Landets andel av verdenshandelen falt fra en firedel i 1880 til en sjettedel i 1913. Storbritannia tapte ikke bare i markeder fra nylig industrialiserte land, men også fra tredjeparts konkurranse fra mindre utviklede land. Storbritannia tapte også i tidligere totalt dominerte handelsområder som India, Kina, Latinamerika og Afrikas kystområder.

Storbritannias kommersielle problemer ble verre under den dype depresjonen i 1873-96. En lang periode med fall i priser understreket en alvorlig nedgang i forretningsvirksomheten, og økte presset på myndighetene til å støtte industri hjemme. Det førte til at en beveget seg bort fra frihandel i Europa (Tyskland 1879 og Frankrike 1881).

Resultatet av begrensningene i både de innenlandske markeder og eksportmuligheter førte offentlige myndigheter og forretningsledere i Europa og senere i USA til å beskytte oversjøiske markeder knyttet til hjemlandet imperiale skattebarrierer. Nye oversjøiske muligheter ga eksportmarkeder fri fra utenlandsk konkurranse mens de supplerte med billige råvarer. Storbritannia fortsatte dog å følge frihandelsprinsippene frem til 1932. Storbritannia deltok i den fornyede jakten blant de europeiske stormakter på et formelt imperium heller enn å tillate områder under dets innflytelse å bli styrt av sine rivaler.

[rediger] Storbritannia og den nye imperialismen

Utdypende artikkel: Den nye imperialismen

Politikken og ideologien bak europeisk kolonisering mellom 1870-årene og utbruddet av 1. verdenskrig i 1914 er ofte betegnet som "den nye liberalismen". Perioden utmerker seg med en jakt uten like på det som har blitt kalt "imperium for imperiums del", aggressiv konkurranse om oversjøiske territoriale anskaffelser og introduksjonen av koloniserende lands doktriner av rasemessing overopphøyethet som fratok de undertrykte folkene sin rett til å styre seg selv.

I løpet av denne perioden la Europas makter nesten 23.000.000m2 til deres oversjøiske kolonier. Da det i hovedsak var okkupert av vestlige makter så sent som i 1880-årene, ble Afrika det primære målet for den nye imperialismens utvidelser. Invasjoner ble foretatt i andre områder også. Dette gjaldt spesielt i sydøst Asia og på den østlige kysten av Asia. Japan gjorde det samme som europerne og jaktet på territorier.

Storbritannias marsj inn i den nye imperiumsepoken er ofte datert til 1875, da den konservative regjeringen til Benjamin Disraeli kjøpte den gjeldstyngede egyptiske regenten Isma'il Pashas aksjer i Suezkanalen for å sikre kontroll over denne strategiske vannveien, en skipsrute mellom Storbritannia og India siden den ble åpnet seks år tidligere under Keiser Napoleon III. Felles Anglo-Fransk finansiell kontroll over Egypt opphørte i og med den britiske okkupasjonen i 1882.

Frykten for den russiske århundrelange ekspansjonen sydover var en tilleggsfaktor i den britiske planen. I 1878 tok Storbritannia kontroll over Kypros som en base for motstand mot russiske angrep på Det ottomanske rike etter Krimkrigen 1854-56 og invasjonen av Afghanistan for å forhindre økt russisk innflydelse der. Storbritannia førte tre blodige og mislykkede kampanjer inn i Afghanistan der de møtte en voldsom motstand. Den første anglo-afghanske krigen førte til en av de mest dramatiske nederlag for det viktorianske militæret da en hel britisk arme ble utslettet av russiskutstyrte afghanske Pashtun stammefolk under retretten fra Kabul i 1842. Den andre anglo-afghanske krigen førte til det uventede totale britiske nederlaget ved Maiwand i 1880, angrepet på Kabul og britisk retrett til India. Den tredje anglo-afganske krigen i 1919 førte til en stammereisning mot det utslitte britiske militæret på helene etter 1. verdenskrig og britene ble drevet ut for godt fra den nye afghanske staten. Det "store spillet" i det indre Asia sluttet med en blodig britisk ekspedisjon mot Tibet i 1903-04.

På samme tid kom noen sterke industrilobbyister og offentlige ledere i Storbritannia, senere representert av Joseph Chamberlain, tok det synspunktet at formelt imperium var nødvendig for å hindre Storbritannias relative tilbakegang i verdens markeder. I løpet av 1890-årene tok Storbritannia i bruk den nye politikken, og Chamberlain sto frem som en leder i kappløpet for de tropisk afrikanske territoriene.

Storbritannias tilpasning til nyimperialismen kan bli sett på som en søken etter nye markeder eller investeringsmuligheter for overskuddskapital eller primært som et strategisk forsøk på å beskytte eksisterende handelsforhold og dermed forhindre at oversjøiske markeder ble slukt opp av lukkede imperiale handelsblokker fra rivaliserende makter. Det at Chamberlains Skattereformkampanje på 1900-tallet for imperial beskyttelse feilet, illustrerer styrken til frihandelsfølelsen også når man står ovenfor tap av internasjonale markedsandeler. Historikere har argumentert med at Storbritannias tilpasning til nyimperialismen var en effekt av dets relative tilbakegang i verden, enn av egen styrke.

[rediger] Britisk kolonipolitikk

Britisk kolonipolitikk var i stor grad drevet frem av Storbritannias handelsinteresser. Mens bosettingsøkonomien utviklet infrastrukturen for å støtte opp under balansert utvikling, fant noen tropiske afrikanske territorier seg selv kun som eksportører av råvarer. Den britiske politikken basert på sammenlignbare fordeler gjorde mange utviklings- økonomier farlig avhengige av en enkel råvare, som andre eksporterte til Storbritannia eller andre britiske bosetninger. Avhengigheten av manipulering av konflikt mellom etniske, religiøse og rasemessige identiteter slik at man kunne holde befolkningen i kolonien opptatt med disse motsetningene istedet for å samle seg mot kolonimakten, den klassiske "Divide and rule" strategien, gjorde at det fortsatt er splittelse og/eller samarbeidsproblemer i områder så allsidige som Irland, India, Zimbabwe, Sudan og Uganda.I alle disse samfunnene hadde disse blitt drevet frem av en intern splittelse også før britisk styre.

[rediger] Storbritannia og kappløpet om Afrika

Utdypende artikkel: Kappløpet om Afrika

I 1875 var de to viktigste europeiske afrikanske områder franskkontrollerte Algerie og britiskkontrollerte Kapp-kolonien. I 1914 var det bare Etiopia og republikken Liberia som forble utenfor formell europeisk kontroll. Omformingen fra et "uformelt imperium" av kontroll gjennom økonomisk dominans til direkte kontroll tok form ved kappløpet om områder mellom europeiske nasjoner. Storbritannia forsøkte ikke å være en part i dette tidlige kappløpet. De var heller et handelsimperium enn et kolonialimperium. Men det ble snart klart at de måtte få seg sitt eget afrikanske imperium for å beholde maktbalansen.

Ettersom den franske, belgiske og portugisiske aktiviteten i den nedre Kongoelvregionen truet med å undergrave frihandelsvirksomhet i det tropiske Afrika forsøkteBerlinkongressen 1884-85 å regulere kampen mellom maktene ved å definere "effektiv okkupasjon" som kriteriet for internasjonal anerkjenning av territoriale krav, en formulering som nødvendiggjorde rutinemessig bruk av militære styrker mot innfødte selvstendige stater og folk.

Storbritannias militære okkupasjon av Egypt i 1882, utløst av usikkerheten rundt Suezkanalen, førte til kontroll over [[Nildalen] og til invasjonen av nabostaten Sudan i 1896-98 og konfrontasjon med den franske militære ekspedisjonen ved Fashoda i september 1899.

I 1899 fullførte Storbritannia okkupasjon av dagens Sørafrika. Dette hadde startet med annekteringen av Kapprovinsen i 1795 og fortsatte med erobringen av Boerreplublikken på slutten av 1800-tallet etter en 2. Boerkrigen. Cecil Rhodes var pioneren for britisk ekspansjon nordover i Afrika med sitt privateide British South Aferica Company. Rhodes ekspanderte inn landområdet nord for Sørafrika og etablerte Rhodesia. Rhodes hadde en drøm om å knytte Cape Town sammen med Alexandria med jernbane gjennom et britisk Afrika som dekket kontinentet fra nord til sør. Det ledet til hans selskaps påtrykk på staten for videre ekspansjon inn i Afrika.

Den britiske økningen av territorier i sør og Østafrika gjorde at Rhodes og Alfred Milner, den britiske høykommisjonær for Sørafrika, ivret for å få til et "Cape til Cairo" imperium koblet sammen ved hjelp av jernbane . Tysklands okkupasjon av Tanganyika hindret realiseringen av dette inntil slutten av 1. verdenskrig. I 1903 kommuniserte "All Red Line"-telegrafsystemet med alle delene av imperiet.

Storbritannia, som var en sterk forsvarer av frihandel, var i 1914 ikke bare det største oversjøiske imperium på grunn av Storbritannias lange tilstedeværelse i India, men også på grunn av at de hadde vunnet "kappløpet om Afrika". Mellom 1885 og 1914 hadde Storbritannia nesten 30% av Afrikas befolkning under sin kontroll, sammenlignet med 15% for Frankrike, 9% for Tyskland og 7% for Belgia og 1% for Italia. Nigeria alene stod for en befolkning på 15 millioner som var mere enn hele det Franske Vestafrika eller hele Tysklands koloniale imperium.

[rediger] Hjemmestyre i kolonier med hvite bosettere

[rediger] Påvirkningen fra den første verdenskrigen

[rediger] Slutten på britisk styre i Irland

[rediger] Avkolonisering og forfall

[rediger] Referanser

Denne artikkel er i all hovedsak basert på artikkelen i den engelske wikipediaen. Angitte referanser er de samme som for denne.

[rediger] Oversikter

• Bryant, Arthur. The History of Britain and the British Peoples, 3 vols. (London, 1984–90).
• Ferguson, Niall. Empire: The Rise and Demise of the British World Order and the Lessons for Global Powers (2002),
• Hyam, Ronald. Britain's Imperial Century, 1815-1914: A Study of Empire and Expansion (Macmillan, 1993).
• James, Lawrence. The Rise and Fall of the British Empire (St. Martin's Griffin, 1997).
• Judd, Denis. Empire: The British Imperial Experience, From 1765 to the Present (London, 1996).
• Lloyd; T. O. The British Empire, 1558-1995 Oxford University Press, 1996
• Louis, William. Roger (general editor), The Oxford History of the British Empire, 5 vols. (Oxford, 1998–99).
• Marshall, P. J. (ed.), The Cambridge Illustrated History of the British Empire (Cambridge, 1996).
• Olson, James S. and Robert S. Shadle; Historical Dictionary of the British Empire 1996
• Rose, J. Holland, A. P. Newton and E. A. Benians (gen. eds.), The Cambridge History of the British Empire, 9 vols. (Cambridge, 1929–61).
• Simon C. Smith. British Imperialism 1750-1970 Cambridge University Press, 1998. brief

[rediger] Spesialiserte studier

• Andrews, Kenneth R., Trade, Plunder and Settlement: Maritime Enterprise and the Genesis of the British Empire, 1480–1630 (Cambridge, 1984).
• David Armitage; The Ideological Origins of the British Empire Cambridge University Press, 2000.
• Armitage, David, 'Greater Britain: A Useful Category of Historical Analysis?' American Historical Review, 104 (1999), 427–45.
• Armitage, David (ed.), Theories of Empire, 1450–1800 (Aldershot, 1998).
• Charles A. Barone, Marxist Thought on Imperialism: Survey and Critique (London: Macmillan, 1985)
• Bernard Bailyn and Philip D. Morgan (eds.), Strangers within the Realm: Cultural Margins of the First British Empire (Chapel Hill, 1991)
• Barker, Sir Ernest, The Ideas and Ideals of the British Empire (Cambridge, 1941).
• W. Baumgart, Imperialism: The Idea and Reality of British and French Colonial Expansion, 1880-1914 (Oxford University Press, 1982)
• C. A. Bayly, Imperial Meridian: The British Empire and the World, 1780-1831 (Longman, 1989).
• Bennett, George (ed.), The Concept of Empire: Burke to Attlee, 1774–1947 (London, 1953).
• J. M. Blaut, The Colonizers' Model of the World, London 1993
• Elleke Boehmer; ed. Empire Writing: An Anthology of Colonial Literature, 1870-1918 Oxford University Press, 1998
• Patrick Brantlinger, Rule of Darkness: British Literature and Imperialism, 1830-1914 (Ithaca: Cornell UP, 1988).
• Chris Brooks and Peter Faulkner (eds.), The White Man's Burdens: An Anthology of British Poetry of the Empire (Exeter UP, 1996).
• Constantine, Stephen. "British Emigration to the Empire-commonwealth since 1880: from Overseas Settlement to Diaspora?" Journal of Imperial and Commonwealth History [Great Britain] 2003 31(2): 16-35. Issn: 0308-6534
• Philip Darby, The Three Faces of Imperialism: British and American Approaches to Asia and Africa, 1870-1970 (Yale University Press, 1987
• Michael W. Doyle, Empires (Cornell UP, 1986).
• Elliott, J.H., Empires of the Atlantic World: Britain and Spain in America 1492-1830 (New Haven: Yale University Press, 2006).
• Gould, Eliga H., The Persistence of Empire: British Political Culture in the Age of the American Revolution (Chapel Hill: University of North Carolina Press, 2000).
• Harlow, V. T., The Founding of the Second British Empire, 1763–1793, 2 vols. (London, 1952–64).
• Heinlein, Frank. British Government Policy and Decolonisation, 1945-1963: Scrutinising the Officiial Mind Routledge, 2002.
• Hyam, Ronald. Empire and Sexuality: The British Experience (Manchester UP, 1990).
• Edward Ingram. The British Empire as a World Power (2001)
• Lawrence James, The Rise and Fall of the British Empire (Abacus, 1994).
• Robert Johnson. British Imperialism Palgrave Macmillan, 2003. historiography
• Kennedy, Paul, The Rise and Fall of British Naval Mastery (London, 1976).
• Kenny, Kevin, ed. Ireland and the British Empire Oxford U. Press 2004.
• Knorr, Klaus E., British Colonial Theories 1570–1850 Toronto, 1944).
• Levine, Philippa, ed. Gender and Empire Oxford U. Press, 2004.
• McDevitt, Patrick F. May the Best Man Win: Sport, Masculinity, and Nationalism in Great Britain and the Empire, 1880-1935 Palgrave Macmillan, 2004.
• Mehta, Uday Singh, Liberalism and Empire: A Study in Nineteenth-Century British Liberal Thought (Chicago, 1999).
• Morgan, Philip D. and Hawkins, Sean, ed. Black Experience and the Empire Oxford U. Press, 2004.
• Jan Morris, The Spectacle of Empire: Style, Effect and Pax Britannica (Faber, 1982).
• Pocock, J. G. A., 'The Limits and Divisions of British History: In Search of the Unknown Subject', American Historical Review, 87 (1982), 311–36.
• Porter, Andrew. Religion Versus Empire?: British Protestant Missionaries and Overseas Expansion, 1700-1914 Manchester U. Press 2004
• Potter, Simon J. News and the British World: The Emergence of an Imperial Press System. Clarendon, 2003
• Rüger, Jan. "Nation, Empire and Navy: Identity Politics in the United Kingdom 1887-1914" Past & Present 2004 (185): 159-187. Issn: 0031-2746
• Spurr, David. The Rhetoric of Empire: Colonial Discourse in Journalism, Travel Writing and Imperial Administration (Duke UP, 1993).
• Joanna Trollope, Britannia's Daughters: Women of the British Empire (Hutchinson, 1983).
• Wilson, Kathleen, ed. A New Imperial History: Culture, Identity and Modernity in Britain and the Empire, 1660-1840 Cambridge U. Press 2004.

[rediger] Se også

• Samveldet av nasjoner