Slaget ved Hastings
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Slaget ved Hastings | |
| Konflikt: Normannernes invasjon av England | |
 |
|
| Bayeuxteppets fremstilling av slaget ved Hasting | |
|---|---|
| Dato: | 14. oktober 1066 |
| Sted: | Battle ved Hastings |
| Resultat: | Avgjørende normannisk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
| Normannerne | Angelsakserne |
| Kommandanter | |
| Vilhelm Erobreren | Harald II av England |
| Styrke | |
| 7-8000 | 7-8000 |
| Tap | |
| ukjent, man antar at det var 2000 døde og sårede | ukjent, men antageligvis større enn tapet til motstanderen |
| {{{notater}}}
|
|
Slaget ved Hastings fant sted 14. oktober 1066, og var det avgjørende slaget som førte til normannerne klarte å invadere England. Seierherren og den nye kongen av England, var hertugen av Normandie, Vilhelm Erobreren.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Etter Edvard Bekjennerens død var den engelske kronen omstridt. Det ble på den ene side hevdet at Edvard som takk for tidligere tjenester hadde lovet den til hertug Vilhelm av Normandie, og på den annen at det var Harold Godwinson, sønnen til Godwin, jarl av Wessex som hadde rett til tronen. Harold ble kronet, men hertugen ønsket å kreve riket. Den 28. september 1066 steg han i land, uten å møte motstand, ved Pevensey.
Harald II hadde kort tid tidligere knust en vikinghær i slaget ved Stamford bru, og begynte raskt å marsjere sørover da han fikk vite at hertugen hadde gått i land. Han samlet flere soldater på veien mot sørkysten.
[rediger] Slagsted og -oppstilling
[rediger] Angelsakserne
Da Harald II var fremme i området stilte han opp sine styrker over veien fra Hastings til London. Bak seg hadde de den store skogen Anderida, og foran en lang, slak bakke som gikk ned til stedet hvor stigningen på Telham Hill begynner. Stedet ligger ved byen Battle, som har navn etter slaget. Alteret i klosterkirken i Battle Abbey skal ha stått på stedet hvor Harald til slutt ble overmannet; det er i dag et minnesmerke på stedet.
Den engelske hæren antas å ha vært på 7–8000 mann. Den bestod utelukkende av infanteri; engelskmennene kunne gjerne ri til et slag, men steg så av for å kjempe. Hæren var sammensatt av medlemmer av det angelsaksiske aristokratiet, særlig thegner, kongens egne styrker inkludert livgarden Housecarls, samt utskrevne bønder. Forrest stod thegnene og kongens garde. Mange av dem må ha vært veteraner som også hadde kjempet ved Stamford bru. De var bevæpnet med sverd, spyd og i noen tilfeller danske stridsøkser. Til beskyttelse bar de ringbrynjer og skjold. Ved å la skjoldene overlappe lagde de en beskyttende mur langs åsryggen. Etterhvert som de i forreste rekke falt var det forventet at de lenger bak rykket frem for å tette hullene i rekken. Bak dem stod bønder med buer og de våpen de måtte ha ellers.
[rediger] Normannerne
Hertug Vilhelm samlet sin hær nedenfor den engelske posisjonen. Normannernes hær var av samme størrelse, og bestod av hertugens normanniske, bretonske og flamske vasaller med deres underordnede, samt leiesoldater fra flere land, inkludert de normanniske områdene i Italia. Adelsmennene hadde blitt lovet eiendommer i England og ytterligere titler, mens de av lavere rang skulle få betalt i form av plyndring og "kontant" betaling; mange av dem hadde også håp om å få seg eiendom.
Hæren ble stilt opp i den klassiske middelalderstilen, men tre avdelinger. Normannerne stod i midten, med bretonere på venstre flanke og fransk-flamske styrker på høyre. Hver avdeling hadde infanteri, kavaleri og bueskyttere. Ut fra Bayeuxteppet kan det se ut til at det også var med armbrøstskyttere. Dersom bildene er tolket riktig er dette den tidligste dokumenterte bruk av armbrøster, men det er noe uenighet om dette blant militærhistorikere. I motsetning til engelskmennene stod de stilt opp med bueskytterne forrest. Dette gav mulighet til å utveksle pilskurer, uten at hele styrken var utsatt for motstanderens piler.
[rediger] Slaget
Ifølge legenden tagg hertugens skald og ridder Ivo Taillefer om å få lov til å slå det første slaget. Han fikk lov til dette, og red frem foran engelskmennene mens han kastet sverdet og spydet sitt opp i luften og tok dem imot igjen mens han sang en tidlig versjon av «Rolands sang». Ifølge den tidligste kilden til denne fortellingen, Carmen de Hastinhae Proelio, kom en engelskmann frem for å møte ham i tvekamp, og Taileffer drepte raskt sin motstander og tok hans hode som trofé. I en kilde fra det 12. århundre hevdes det derimot at Taileffer red rett inn i den engelske slagoppstillingen og drepte en til tre engelskmenn før han selv falt.
Uansett om denne historien er korrekt eller ikke startet selve slaget med at normannerne avfyrte piler. Normanniske bueskyttere trakk ikke strengene lenger enn til kjeven, hvilket med den buetypen de brukte ikke gav nok kraft til å trenge gjennom fiendens skjold. Pilregnet gjorde derfor minimal skade.
Normannernes infanteri og kavaleri rykket så frem, ledet av hertugen og hans halvbrødre biskop Odo og grev Robert de Mortain. De kom i nærkamp med engelskmennene, men de kraftige danske stridsøksene og de sterke skjoldene som var klemt fast i hverandre gjorde det umulig å bryte gjennom. Etter forholdsvis store normanniske tap holdt fortsatt skjoldmuren. Engelskmennene skal ha brukt stridsropene «Ollicrosse!» («Hellige kors!») og «Ut, ut» (angelsaksisk, men samme betydning som på norsk).
Bretonerne på venstre flanke, hvor bakken er slakest, kom først i kontakt med engelskmennene. De var ikke forberedt på motstanden de møtte, og ble raskt brutt opp. Deler av engelskmennenes høyre flanke, muligens ledet av en av kongens brødre, brøt ut og jaget dem nedover bakken i et vilt og uordnet stormløp. Da de nådde flatmark ble da angrepet av normannisk kavaleri, og uten skjoldmuren hadde de ikke noe forsvar og ble slaktet ned.
Engelskmennenes forhastede offensiv ble lagt merke til, og normannerne organiserte falske flukter. Kavaleriet red flere ganger inn mot skjoldmuren, men trakk seg hver gang tilbake og ble forfulgt. Engelskmennene fulgte etter det de trodde var en panikkslagen fiende, for så å oppleve at kavaleriet igjen snudde og tvang dem vekk fra skjoldmuren.
Etter å ha tynnet ut og slitt ned den engelske hæren samlet normannerne seg igjen for et stort angrep. Mot slutten av dagen hadde begge sider lidd store tap. Hertugen var engstelig for at mørkets frembrudd ville tvinge ham til å trekke seg tilbake til skipene, hvor de var utsatt for angrep fra sjøsiden. Han sendte igjen bueskytterne frem, og beordret dem denne gangen til å skyte over skjoldmuren. Pilregnet forårsaket store tap i engelskmennenes bakre rekker. Da normannernes infanteri og kavaleri igjen nærmet seg fikk Harald II banesår. Ut fra bildet på Bayeuxteppet dreide det seg om en pil i øyet, men Carmen de Hastingae Proelio hevder at han ble hugget ned av en gruppe riddere ledet av hertugen. En mulighet en del historikere heller mot er at han først ble alvorlig såret av en pil i ansiktet, og så hugget ned i normannernes siste angrep.
Angrepet nådde engelskmennene først på ytre høyre og venstre flanke. Normannerne begynte så å rulle opp linjen fra flankene, og den allerede sterkt svekkede skjoldmuren begynte å vakle. Normanniske fotsoldater klarte dermed å presse seg inn, slik at engelskmennene mistet fordelen skjoldene gav. Da det ble klart av kongen hadde falt begynte mange engelskmenn å flykte. De siste som holdt stand var Housecarls, som kjempet rundt kongens lik og hans standard. Kongens lik skal ifølge en tolkning av Carmen ha blitt skjendet av normannerne etter slaget.
[rediger] Etterspill
Bare en liten del av engelskmennene nådde skogen. En del normannere fulgte etter dem, men i halvmørket mellom trærne fikk engelskmennene overtaket da de nådde ulendt terreng. I kilder fra det 12. århundre fortelles det at normannerne som gikk inn i skogen falt etter å ha kommet inn i en malfoss, en «ond grøft».
Hertug Vilhelm hvilte gjennom natten, og begynte så på den videre erobringen av England. I to uker rekrutterte han soldater nær Hastings, og ventet på at angelsaksiske aristokrater skulle komme for å underkaste seg. Da han innså at dette ikke kom til å skje begynte han sin marsj mot London. Første juledag ble han kronet i Westminster Abbey.
På slagstedet grunnla Vilhelm Battle Abbey, som ble innviet i 1095. Lite er igjen av klosteret bortsett fra en port i enden av hovedgaten i Battle. Som tidligere nevnt finnes det et monument på stedet hvor høyalteret stod, som regnes for å være stedet hvor Harald II falt.
En tid etter slaget ble Bayeuxteppet laget til minne om hendelsene i 1066. Det er en meget viktig kilde til kunnskap om slaget, fordi det viser utstyr som ble brukt. Sammenholdt med skriftlige kilder gjør dette slaget ved Hastings til et av de slag man vet mest om i denne perioden.
Slaget ble viktig for utviklingen av strid med blandede våpenarter. Engelskmennene var overlegne mann mot mann, men ved hjelp av det raske kavaleriet, bueskyttere som kunne desimere de bakre rekkene og infanteri som kunne trenge gjennom skjoldmuren når den beynte å svikte klarte normannerne å sikre seieren. Kombinasjonen gav engelskmennene få andre muligheter enn å kjempe defensivt; deres offensive handlinger ble skjebnesvangre for dem.
