Julius Cæsar
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- For andre betydninger, se Caesar (tittel)
Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale /kajsar/) (12 eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, myrdet 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, forfatter og diktator, og er en av de mest innflytelsesrike personene i historien. Med hans erobring av Gallia i det moderne Frankrike og Belgia utbredte den romerske republikk seg frem til Atlanterhavskysten, noe som har satt spor frem til moderne tid. Cæsars militære bragder i Gallia er bare kjent fra hans egne rapporter til senatet, og hans verk om kampanjen De Bello Gallico (Gallerkrigen) som fortsatt er standard pensum for begynnerkurs i Latin. Han fortolket sine ordrer meget bredt, og med hans grunnleggelse av en regjering under det første triumvirat endte i praksis den romerske republikk. Han ble senere diktator på livstid og utarbeidet mange reformer, både sosialt og politisk. Reformarbeidet ble brått stoppet da han ble myrdet. Mange av hans reformer ble senere ført ut i livet av keiser Augustus. Mye om hans liv er kjent, både fra hans egne verker og fra senere historikere som Suetonius, Plutark og Cassius Dio.
[rediger] Tidlig livCæsar var født i Roma, og er dermed en av de få klassiske forfatterne på latin som var født i byen. Han tilhørte patrisierfamilien gens Iulia. Slekten førte sitt stamtre tilbake til Julus, sønn av den trojanske prinsen Aineias, som ifølge legenden var sønn av gudinnen Venus. Dette ble framhevet av Cæsar senere; på høyden av sin karriere bygde han et tempel til Venus Genetrix (Stammoren Venus) i Roma. Hans far, Gaius Julius Cæsar den eldre, var praetor. Hans mor, Aurelia, var fra Cottae-grenen av Aureliafamilien, en rik familie som tilhørte plebeierne. Hennes far hadde vært konsul. Som ung gutt levde han i et beskjedent hus i bydelen Subura. Han fikk en god utdannelse, og lærte blant annet gresk og forskjellige galliske dialekter. Hans far sies å ha dødd da han var omkring 16 år, og dermed ble han i så ung alder regnet som den som var det eldste mannlige overhodet for familien. Som meget ung var han gift med en kvinne ved navn Cossutia, men de ble skilt like etterpå. Han giftet seg senere med Cornelia, datter av Cinna. Slekten tilhørte ikke den rikere delen av overklassen. På grunn av dette hadde ingen fra slekten nådd de høyeste embeter på lang tid. I hans fars generasjon vendte ting seg til det bedre. Hans fars søster, Julia, giftet seg med Gaius Marius, en fremragende general som sto bak flere reformer i den romerske hæren. Marius var også leder av Populares, en av fraksjonene i Senatet. Mot slutten av Marius' liv, i 86 f.Kr., nådde de politiske stridighetene et høydepunkt, og spliden mellom ham og Lucius Cornelius Sulla førte til borgerkrig. Sulla kom seirende ut av borgerkrigen, og da han begynte sine proskripsjoner var den unge Cæsar i en vanskelig situasjon. I 82 f.Kr beordret Sulla ham til å skille seg fra sin kone Cornelia, men Cæsar nektet. Han forlot Roma og gikk i dekning. På grunn av familiens påvirkningskraft ble han allikevel spart fra proskripsjonene og henrettelse. Selv om han var velkommen i Roma igjen, valgte Cæsar å gjøre sin militærtjeneste i Asia og Cilicia. Under disse felttogene var han underlagt Lucius Licinius Lucullus' kommando, og utmerket seg ved sitt mot i kamp. I 81 f.Kr. ble han sendt til Bithynia for å sette sammen en flåte. Han gjorde dette så bra at hans motstandere i Roma begynte å spre rykter om at han hadde blitt kong Nikomedes av Bithynias elsker. Curio den eldre sa om Cæsars seksuelle krumspring at han var «enhver kvinnes mann og enhver manns kvinne». Da Sulla døde i 78 f.Kr. kom Cæsar tilbake til Roma, og begynte sin politiske karriere. Som mange andre i denne perioden begynte han som advokat, og han ble snart kjent for sin talerkunst og sine nådeløse anklager mot tidligere guvernører som var beryktet for utpressing og korrupsjon. For å perfeksjonere sine retoriske evner dro han til Rhodos for å studere filosofi og retorikk under Apollonius Molo. På vei dit ble han tatt av pirater. De ba om en løsesum på 20 talenter, en enorm sum da en talent tilsvarte ca. 32 kilo gull. Cæsar lo av dem, og sa at de ikke visste hvem de hadde kidnappet. Han ba dem om å kreve 50 talenter i stedet. Cæsars følgesvenner ble sendt ut for å hente pengene, og 38 dager senere kom de tilbake og betalte løsesummen. Så snart han hadde sluppet fri samlet Cæsar en flåte, fant piratene i deres skjulested og fanget dem. Han fikk dem henrettet ved korsfestelse, men fordi han beundret dem lot han strupene deres kuttes før korsfestelsen. I 69 f.Kr. døde Cornelia i barselsseng. Barnet var dødfødt. Samme år mistet han også sin tante Julia, som han var svært nær. Under begravelsene holdt Cæsar minnetaler fra Rostrum, talerstolen på Forum Romanum. Julias begravelse ble en politisk markering, fordi Cæsar insisterte på at Marius' dødsmaske skulle bæres i prosesjonen. Dette var det første åpne angrepet på Sullas proskripsjoner. Selv om Cæsar var genuint glad i begge de to kvinnene, regnet hans politiske motstandere talene som propagande i forbindelse med det kommende valget av kvestor. [rediger] Cursus honorumSlik det var stipulert i det romerske cursus honorum, ble Cæsar valgt til kvestor av Folkeforsamlingen da han var 30 år gammel, i 69 f.Kr.. Han trakk lodd, og ble tildelt provinsen Hispania Ulterior, det vil si det nåværende Portugal og det sydlige Spania. På denne tiden ble han gift med Pompeia, men de ble skilt noen år senere etter at hans mor hadde hevdet at hun hadde vært blandet opp i løssluppenhet. Etter utløpet av den ettårige embetsperioden fortsatte han sin juridiske karriere i Roma inntil 65 f.Kr., da han ble valgt til aedil. Embetet innebar regulering av byggeprosjekter, trafikk, handel og andre sider av dagliglivet i byen. Det var også aedilens oppgave å sørge for at det ble avholdt leker i Circus Maximus. Disse lekene ble bare i liten grad finansiert av staten, og det var derfor aedilens oppgave å skaffe penger. Dette betydde enorme kostnader fra egen formue. Cæsars leker var storslagne; ved et tilfelle fikk han ledet Tiberen inn på arenaen for å vise scener fra sjølivet. Han ble derfor meget populær, men også meget pengelens. På slutten av embetsåret hadde han en gjeld på flere hundre talenter. Dette kunne satt en stopper for hans ambisjoner, ettersom han trengte penger for å bli valgt til høyere embeter. Hans investering viste seg å være lønnsom, da han i 63 f.Kr. ble valgt til Pontifex Maximus, yppersteprest, etter at hans forgjenger Quintus Caecilius Metellus Pius døde. Dette betydde blant annet at han fikk et hus, Domus Publica på Forum Romanum. Embetet innebar at han hadde ansvar for all romerske religionsutøvelse, og et spesielt ansvar for Vestalinnene. Det betød også slutten på hans pengeproblemer. Selv om embetet ikke innebar høye nok inntekter til å betale gjelden, lå veien nå igjen åpen for å fortsette på den politiske rangstigen. Dessuten var han i kraft av sitt embete mer eller mindre immun for krav fra kreditorene. Hans embetstid startet med en skandale. Hans kone var ansvarlig for organiseringen av festivalen for Bona Dea i desember, ettersom dette var en festival som var utelukkende for kvinner. Publius Clodius Pulcher klarte å komme seg inn på festivalen, utkledd som kvinne. Dette var helligbrøde, og Cæsar så seg nødt til å skille seg fra Pompeia. Selv om han ikke var sikker på om hun hadde noe skyld, uttalte han at «Cæsars kone, som resten av Cæsars familie, må være hevet over enhver mistanke». Samme år ble Cæsar også valt til Praetor Urbanus av Centurieforsamlingen, og Roma ble kastet ut i en politisk krise. Marcus Tullius Cicero, som var konsul, avslørte en konspirasjon organisert av Lucius Sergius Catilina, en patrisisk aristokrat. De sammensvorne hadde planer om å styrte de valgte embetsmennene. Fem av Catilinas menn, alle fra prominente familier, ble dømt til døden uten forutgående rettssak. Dette var en skandale for romerne, og Cæsar var blant dem som protesterte mot dette bruddet på rettstradisjonen. Saken ble behandlet i Senatet, der Cato den yngre fikk trumfet gjennom at de skulle henrettes - noe som skjedde samme dag. Cæsar hadde en dårlig dag også av andre grunner enn det politiske nederlaget; hans forhold til Servilia Caepionis ble offentlig kjent denne dagen. Det er usikkert om Cæsar hadde noen rolle i Catilinas konspirasjon, noe han ble beskyldt for. Mest sannsynlig er det at han dels virkelig så på mangelen på rettssak som en skandale, og dels at han så en mulighet til å knekke politiske motstandere uten at han hadde vært med på selve konspirasjonen. Tilsvarende ville han være et lett bytte for sine motstandere dersom de kunne knyttet ham til konspirasjonen. Selv om han sto på den tapende side, og ble utsatt for alvorlige beskyldninger, fortsatte hans karriere på riktig vei. Etter endt embetsperiode som praetor ble han i 61 f.Kr. guvernør i Hispania Ulterior igjen. Denne stillingen var svært innbringende, og han kunne betale ned mye av sin gjeld. [rediger] Det første triumvirat og Gallerkrigene
I 59 f.Kr. ble Cæsar valgt til konsul av centurieforsamlingen. Hans partner i embetet var Marcus Calpurnius Bibulus, som var en politisk motstander; han var med i optimatenes fraksjon og en personlig venn av Cato den yngre. Bibulus' første handling som konsul var å trekke seg tilbake fra all politiske virksomhet for å tilbringe tiden med å se etter varsler på himmelen. Dette gjorde han for å gjøre Cæsars jobb vanskelig; Bibulus framstilte seg som gudfryktig, mens Cæsar måtte stå for alt arbeidet. Cæsar trengte noen å alliere seg med. Cæsar ble rundt denne tiden gift med Calpurnia, som var datteren til ham som skulle bli konsul neste år. Calpurnia var gift med ham til hans død. På denne tiden kjempet den berømte generalen Gnaeus Pompeius Magnus (Pompeius den store) i Senatet for åkerland til sine veteraner. Han klarte ikke å få gjennom dette kravet. En annen som hadde problemer av lignende art var Marcus Licinius Crassus. Han var angivelig den rikeste mannen i Roma, men slet med å få en militær kommando mot Partherriket som han lenge hadde ønsket. Cæsar så at han kunne dra nytte av Pompeius' innflytelse og Crassus' rikdom, og fikk dem med i en løst sammensatt allianse. Denne er for ettertiden kjent som det første triumvirat, «tremannsveldet». For å garantere alliansen giftet Pompeius seg med Cæsars eneste datter, Julia Cæsaris. Det var et arrangert ekteskap mellom to personer av ulik bakgrunn og med svært forskjellig alder, men det skulle vise seg at de virkelig elsket hverandre. Etter et hardt år som konsul fikk Cæsar prokonsulær makt i det romerske Gallia og Illyria i fem år. Dette var en vanlig måte å belønne tidligere konsuler; slike provinser kunne være svært innbringende. Men mens mange nøyde seg med å la andre samle inntekter fra provinsen, gikk Cæsar aktivt inn. I 58 f.Kr. startet han gallerkrigene, som skulle vare til 49 f.Kr.. I løpet av denne tiden ble hele Gallia og deler av Germania underlagt Roma. Han beseiret helveterne i 58 f.Kr., det belgiske forbundet og nerverne i 57 f.Kr. og veneterne i 56 f.Kr.. 25. august 55 f.Kr. forsøkte han å invadere Britannia. I 55 f.Kr. ble hans allierte, Pompeius og Crassus, valgt til konsuler. De sto fast ved sitt bånd til Cæsar, og utvidet hans periode som prokonsul med fem år. Dette var det første triumvirats siste handling. I 52 f.Kr. slo han en gallisk allianse ledet av Vercingetorix i slaget ved Alesia. Han skrev etterpå sine kommentarer om krigene i De Bello Gallico, Om gallerkrigene. 
 
Ifølge Plutark ble det i løpet av felttoget erobret 800 byer, 300 stammer ble underlagt Romas kontroll, 1 million menn ble solgt som slaver og tre millioner døde på slagmarken. Som alle historikere i antikken overdriver han nok tallene kraftig, men det står klart at erobringen av Gallia var det største militære framstøt siden Alexander den stores felttog. Til tross for alt dette var Cæsar upopulær blant sine likemenn. Særlig den konservative fraksjonen var skeptiske, og mistenkte ham alltid for å ønske å la seg utrope til konge. I 54 f.Kr. døde Julia Cæsaris i barselseng, og både Pompeius og Cæsar sørget dypt over henne. I 53 f.Kr. ble Crassus drept under sitt mislykkede felttog mot partherne. Uten verken Crassus eller Julia begynte Pompeius å trekkes mot optimatene. Cæsar var da fortsatt i Gallia, og kunne ikke påvirke ham direkte. Han forsøkte å skape et nytt lojalitetsbånd ved å tilby ekteskap med en av sine nieser, men Pompeius takket nei. I stedet giftet han seg med Cornelia Metella, datter av Metellus Scipio som var en av Cæsars bitreste fiender. [rediger] Eksterne lenker
|
|||||||||||||||||||||||||
