Skottlands historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Festningen Stirling Castle har gjennom århundrer stått på toppen av en vulkansk knaus og forsvart nedre delen av elven Forth. Festningen har gjennomgått utallige beleiringer.

Skottlands historie begynner for rundt 10 000 år siden fra dagens tid da de første menneskene etter den siste istiden begynte å befolke det området lengst nord på den britiske øya som nå heter Skottland. I denne tiden som kalles forhistorisk tid fulgte tre utviklingstrinn eller menneskelig sivilisasjonstrinn; steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Mange gjenstander er funnet fra førhistorisk periode, men ingen skriftlige spor.

Skottlands skrevne historien skjer først når Det romerske imperium eller Romerriket kommer til Britannia da romerske styrker okkuperte det som nå er England og Wales og administrerte det som en romersk provins, Romersk Britannia. Helt i nord var et territorium som ikke ble okkupert og styrt av romerne, Caledonia, og folket der kalte romerne for piktere. De første skriftlige kilder av Skottland er beskrivelser av utenforstående som titter inn. Fra en klassisk historisk synsvinkel er Skottland er et perifert land, tilbakestående i forhold til sivilisasjonene rundt Middelhavet, men etterhvert som den historiske kunnskapen om Skottland har økt har det blitt klarere at enkelte utviklinger skjedde tidligere og mer avansert enn tidligere antatt. Ferdsel til sjøs synes å ha vært viktig for skotsk historie.

Landets lange strid og kriger med England, dets langt mer mektige nabo i sør, var grunnen til Den skotske uavhengighetskrig og tvang Skottland til å basere seg på handel, kulturelle og ofte strategiske bånd med andre europeiske nasjoner, spesielt Frankrike. Deretter fulgte Unionspakten og den skotske opplysningstiden og den industrielle revolusjon, og Skottland ble ett av mektige kommersielle, intellektuelle og industrielle nasjonene i Europa.

Den industrielle nedgangen etter den andre verdenskrig ble spesielt hard, men i siste tiår har landet hatt en kulturell og økonomisk renessanse, sporet av revitalisert økonomi i tjenestesektoren og produksjonen av olje og gass fra Nordsjøen, og opprettelsen av begrenset selvstyre med eget parlament.

[rediger] Forhistorisk bosetning

Allerede 8 500 år før den historiske perioden, hvor de skrevne kildene for første gang nevner Britannia, levde det mennesker i Skottland. I tiden før den siste istiden (130 000 – 70 000 f.Kr.) hadde Europa et varmere klima enn i dag, og de første menneskene kunne ha kommet til Skottland, men det finnes det ingen arkeologiske bevis for. Isen dekket det meste av de britiske øyer, unntatt Irland, og kun etter at isen trakk seg tilbake ble Skottland beboelig, rundt år 9 600 år f.Kr.

Utgravning av fortidsminnet Skara Brae, Orknøyene

Steinsirkelen Brodgar på Mainland, Orknøyene

Den vanligste oppfatningen er at menneskene innvandret sørfra, men det er et pussig faktum at akkurat som i Norge er de eldste sporene av mennesker funnet lengst nord i landet, og selv om det ikke er bevist har det blitt foreslått at innvadringen også kan ha fulgt sjøvegen nordfra.

Mesolittiske jegere og samlere bosetninger i leier var de første kjente besetningene, og arkeologene har datert et eksempel ved Gramond i nærheten av Edinburgh til rundt 8 500 f.Kr. Tallrike andre leirer har blitt funnet over hele Skottland og danner et bilde av folk som flyttet på seg, brukte båter og lagde redskaper av bein, stein og gevir.

Neolittiske jordbruk skapte en fast bosetning, og et meget godt bevart steinhus på Knap of Howar på øya Papa Westray fra 3 500 f.Kr. er bortimot 500 år tidligere enn en landsby av tilsvarende hus på Skara Brae på øya Mainland på Orknøyene. Rundt 3 500 f.Kr. bygde bosetterne veldige gravkamre som besto av steinpilarer som bar en stor stein som tak før det hele ble dekket av jord. Et godt eksempel finnes på Maeshowe på Mainland. Fra rundt 3 000 f.Kr. kom stående steiner og steinsirkler slik Brodgar-ringene på Orknøyene og Callanish på Lewis på Hebridene. Disse formet deler av den utrakte europeiske megalittkulturen som også bygde Stonehenge i England og som ofte blir tolket som at de var for sofistikerte astronomiske observatorier.

Steinkamrene og megalittmonumentene fortsatte inn i bronsealderen, og i den første metallalderen begynte beboerne å bygge festninger på toppen av høydedrag (hillfort), slik som Eildon hill i nærheten av Melrose, som går tilbake til rundt 1000 f.Kr. Ofte kunne flere hundre hus bli bygget innenfor steinmurene på et befestet høydedrag.

Antagelig kom brytonisk-keltisk kultur og språk til Skottland en gang etter det 700-tallet f.Kr., kanskje fra kulturell kontakt enn via invasjoner, og ulike småkongedømmer utviklet seg. Under jernalderen ble det bygd tallrike festninger på høydedrag, runde tårn (brochs) og befestede bosetninger som støtter inntrykket av stridbare stammesamfunn og småkonger slik som romerne har rapportert om i de første skriftlige kildene om Skottland. Noen spor som tyder på at beboerne ikke alltid var opptatt av forsvar kan tyde på at festningene også hadde like mye symbolsk makt som direkte krigføring.

[rediger] Romersk invasjon

Den 120 km lange Hadrians mur markerte grensen mellom Skottland i nord og Romerriket i sør med små festninger og en port for hver romersk mil. Det romerske herredømme strakte seg likevel langere nord enn muren for en kortere tid.

Skottlands skrevne historie begynner når Romerriket invaderer Britannia. Selv om innbyggerne stundom benyttet en form for skriving for minneplater og på steiner var det først og fremst et samfunn med en sterk muntlig tradisjon. Da druide-tradisjonen døde ut på grunn av krig, sult og ikke minst tilstedeværelsen av kristne misjonærer forsvant det meste av den førhistoriske kunnskapen. Det eneste overlevende før-romerske beretning om Skottland kommer fra den greske eventyreren Pytheas fra Massalia som seilte rundt de britiske øyene (som han selv kalte Pretaniké) i 325 f.Kr., men selve nedtegnelsen av reisen dateres langt senere.

Den romerske invasjonen av Britannia begynte for alvor i år 43 f.Kr. Etter en serie med militær suksess i sør, gikk styrker ledet av Gnaeus Julius Agricola inn i Skottland i år 79 e. Kr. Romerne møtte bister motstand for den lokal befolkningen i Caledonia, som romerne kalte området. I år 82 eller året etter sendte Agricola en flåte med galleier opp langs kysten av Skottland, så langt nord som Orknøyene. I 84 beseiret Agricola caledonske stammer i slaget ved Mons Graupus. Hans støttespillere i Roma erklærte at Agricola hadde beseiret alle stammene i Britannia.

Den eneste historiske kilde for dette kommer fra skriftene til Agricolas svigersønn, Tacitus. Arkeologi har bekreftet hendelsene med en mer presis datering utifra dendrokronologi (årringdatering) som antyder at romerne begynte okkupasjonen av sydlige Skottland en stund før Agricolas hærstyrker invaderte. Uansett nøyaktig datering var resultatet at for de neste 300 årene hadde Roma en betydelig tilstedeværelse i sydlige Skottland; militært, økonomisk og sosialt.

Romerne markerte deres grense med serie av forsvarsverk, inkludert en lang og sammenhengende murvegg. Den første av disse, Gask Ridge i Perthshire, er datert fra mellom år 70 og 80 f.Kr. På 120-tallet ga den romerske keiseren Hadrian ordre om å bygge en mektig befestet mur som gikk fra elven Tyne til Solway Firth. Tyve år senere bygget den romerske guvernøren Lollius Urbicus Den antoninske mur (navngitt etter Antonius Pius, den romerske keiseren som styrte fra 138 til 161) enda lengre nord, fra Old Kirkpatrick ved Firth of Clyde til Bo'ness ved Firth of Forth. Selv om den hadde halvparten av lengden til Hadrians mur var den 60 km muren lettere å forsvare, men representerte den nordligste grense for det romerske riket for kun to tiår. Omtrent ved år 160 var nordgrensen igjen ved Hadrians mur.

Selv om romerne ikke hadde noe direkte styre over Caledonia, sannsynligvis på grunn av at landområdets ville natur gjorde framkomst og reiser besværlige og den sparsommelige befolkningen gjorde skattlegging vanskelig å gjennomføre, beholdt romerne likevel kontrollen via militære utposter og med assistanse fra lokale stammer som blant annet Votadini som romerne betalte for å fungere som buffersoner mellom seg og villere stammer lengre nord.

[rediger] Skottland etter romertiden

I tiden etter at romerne trakk seg ut av Skottland kan befolkningen deles inn i følgende to grupper:

• Piktere, områdets opprinnelige befolkning og av ukjent opprinnelse (muligens av et P-keltisk talende folkeferd), oppholdt seg hovedsakelig nord for Firth of Clyde og Firth of Forth – det området som kalles for Pictavia eller Piktland.

• Britene (eller bretonerne) dannet en P-keltisk talende folkegruppe preget av romersk innflytelse sør for pikterne med kongedømmene Y Strad Glud (Strathclyde) fra Firth og Clyde og sørover; Rheged i Cumbria, Selgovae i dagens grenseområder mellom Skottland og England; og Votadini eller Gododdin fra Firth of Forth og ned til elven Tweed.

Invasjon og innvandring (i hvilken grad disse erstattet den innfødte befolkningen er ukjent) brakte med seg tre nye folkegrupper:

• Scotti, eller skottene (folkegruppe som snakket gammelirsk språk, det vil si Q-keltisk), som kom fra nordlige Irland fra slutten av 400-tallet, og dro innover de ytre skotske øyene, og deler av fastlandet, spesielt i området Argyll, og dannet kongeriket Dál Riata.

• Angelsaksere som spredde seg fra Bernicia og kontinentet, og som erobret Gododdin på 600-tallet. En arv fra denne innflytelsen er det preg som angelsaksernes gammelsaksisk språk har gitt til dagens lavlandsskotske språk. Språket ble opprinnelig kalt for inglis, men dette begrepet ble problematisk etter at normannerne erobret det anglesaksiske England, og dagens engelske språk utviklet seg fra angelsaksisk, fransk og latin fra 1300-tallet og framover. Gælisk, som tidligere hadde blitt referert til som scottis, ble referert til som erse, hvilket betydde irsk. Denne terminologien har nå falt ut av bruk, og det første kalles for skotsk engelsk og det siste for skotsk gælisk.

I tiden etter at norske vikinger herjet øya Iona i år 795 kom det stadig flere norske innflytere i løpet av 800-tallet og framover. Først på de ytre øyene som Hebridene, Skye og sørover til Man, deretter også på det skotske fastlandet, som Caithness og Sutherland, og i generasjonene som fulgte ble de norske innflyterne inngiftet med den opprinnelige befolkningen, spesielt i Galloway helt sør i Skottland hvor de ble kalt for gallgællere, det vil si det «de fremmede gælere», og således ga navn til området.

Kristningen skjedde da den britiske Sankt Ninian ledet den første misjon i landet. Fra hans base Candida Casa i dagens Whithorn ved Solway Firth spredte den kristne troen seg sør og øst i Skottland og nord i England. I henholdt til skriftene til Sankt Patrick av Irland og Sankt Columba av Iona synes det som at enten ble ikke pikterne kristnet eller hadde de sagt fra seg den kristne troen i tiden mellom Ninians død i 432 og da Columba kom til Skottland i 563. Grunnen er ikke kjent. Irene eller gællere introduserte kristendommen på nytt i Piktland og dyttet gradvis dyrkelsen av gamle piktiske guder vekk. Den mest berømte misjonæren fra denne tiden, Columba, slo seg først ned på den lille øya Iona, som skulle få sakral betydning for det senere Skottland, og her ble de skotske kongene begravd fra til Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) til Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III av Skottland). En liste av gravsteder fra 1549 lister 48 skotske konger, 8 norske og 4 irske konger. Columbas legendariske kristning av den piktiske kongen Bridei er blitt stående som historisk vendepunkt, skjønt hendelsen kan være mytisk.

[rediger] Framveksten av kongedømmet Alba

Myten om MacAlpins forræderi forteller om hvordan Alba ble født da den gæliske Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) drepte de piktiske lederen og erobret Piktland, men Alba er noe som Causantín mac Áeda (Konstantin II av Skottland) skapte. Cináeds sønn Causantín mac Cináeda (Konstantin I av Skottland) fikk skrevet «Series Longoir» for å vise eller bevise sin families krav til tronen av et forent Piktland. Den gæliske triumfen over det piktiske og endringen fra Piktland til Alba skjedde under regimet til Causantín mac Áeda. Hvorfor og hvordan er fortsatt uklart.

I begynnelsen tilsvarte det nye kongedømmet til Skottland nord for elvene Forth og Clyde. Sørvestlige Skottland var fortsatt under kontrollen til britonene i Strathclyde. Sørøstlige Skottland var fra 638 under kontroll av det proto-engelske kongedømmet Bernicia, deretter under kongedømmet Northumbria. Disse områdene av Skottland ble utfordret av Causantín mac Áeda og falt i gæliske hender i år 1018 da Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II av Skottland) presset grensene så langt sør som elven Tweed. Det ble Skottlands grense og er det den dag i dag.

Skottland fullførte sin ekspansjon ved gradvis innlemmelse av britonenes kongedømme Strathclyde inn under Alba. I 1034 arvet Donnchad mac Crínáin (Duncan I av Skottland) Alba fra sin morfar Máel Coluim mac Cináeda. Med unntaket av Orknøyene, det vestlige øyene, det nordlige Skottland med Caithness og Sutherland, som fortsatt var under norrøn kontroll, var Skottland forent.

Macbeth, en kandidat til tronen fra Cenél Loairn, beseiret Donnchad i et slag i 1040. Macbeth styrte deretter fredfylt for hele 17 år før Donnchads sønn Máel Coluim (Malcolm III av Skottland) beseiret Macbeth. William Shakespeare i hans skuespill Macbeth udødeliggjorde senere disse hendelsene, men i svært uhistorisk fremstilling basert på uriktige framstillinger i samtiden som flatterte forfedrene til Jakob I av England/Jakob VI av Skottland på Macbeths bekostning.

I 1066 rystet den normanniske erobringen England i dens fundament og Edgar Ætheling, som hadde krav på den engelske tronen i opposisjon til Vilhelm Erobreren, flyktet til Skottland. Máel Coluim giftet seg med Edgars søster Margaret. Dermed kom også skottekongen i opposisjon til Vilhelm som allerede utfordret Skottlands sydlige grense. Vilhelm invaderte Skottland i 1072, red gjennom distriktet Lothian, forbi Stirling til Firth of Tay hvor han møtte sin flåte med skip. Máel Coluim underkastet seg, betalte hyllest til Vilhelm og overga sin sønn Donnchad som gissel.

Dronning Margaret fikk en stor innflytelse på Skottland. Hun er beskrevet som den som brakte europisk kultur til det barbariske skotske hoffet. På hennes innflytelse kunne benediktinerordenen grunnlegge et kloster ved Dunfermline og St Andrews begynte å erstatte Iona som senter for det geistlige lederskap. Ritualene til den skotske kirke begynte gradvis å endre seg og ble således mer integrert med den vestlige katolisisme.

Da Máel Coluim døde i 1093 ble han etterfulgt av sin bror Domnall III, men Vilhelm II av England støttet Máel Coluims sønn fra hans første ekteskap med sin norske hustru, Donnchad II som en utfordrer for den skotske tronen. Med engelsk kirgsmakt kunne Donnchad for kort tid gripe makten. Hans voldelige død innen noen måneder gjeninnsatte Domnall med Edmund som hans arving (sønn av Máel Coluim III). Disse to styrte Skottland inntil to av Edmunds yngre brødre kom tilbake fra engelsk eksil med engelsk militær støtte. De seirende brødrene satte Domnall og Edmund i fengsel for resten av livet, og Edgar, den eldste av de tre brødrene, ble konge i 1097. Kort tid senere inngikk Edgar en fredsavtale med den norske krigerkongen Magnus Berrføtt hvor han anerkjente norsk overherredømme på de ytre øyene i vest. Den norske kontrollen av øyene var løs og hvor de lokale høvdinger styrte med en stor grad av selvstendighet. I det påfølgende århundret krevde en av dem, Somerled, posisjon som konge av Hebridene i egen rett. Hans etterkommere, Herre over øyene, kunne fortsette å inneha en stort sett selvstendig status inntil slutten av 1400-tallet.

[rediger] Presset fra vikingene fra nord

[rediger] Anglo-normannisk innflytelse fra sør

[rediger] Krig med England

[rediger] Hendelser i senmiddelalderen

[rediger] Maria Stuart, skottenes dronning

[rediger] Den protestantiske reformasjon

[rediger] Det tre kongedømmers krig

[rediger] Biskopenes krig

[rediger] Borgerkrig i England og Skottland

[rediger] Cromwells okkupasjon

[rediger] Den strålende revolusjonen

[rediger] Skotske kolonier i Amerika

[rediger] Unionen, hanoverianerne og jakobittene

[rediger] Den industrielle revolusjon, utrenskningen og opplysningstid

[rediger] Skottland på 1900-tallet

[rediger] Skottland på 2000-tallet

Denne historierelaterte artikkelen er dessverre veldig kort. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.