Che Guevara

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Che Guevara

Ernesto Guevara de la Serna (født 14. juni 1928 i Rosario i Argentina, død 9. oktober 1967 i La Higuera i Bolivia), mer kjent som Che Guevara, var lege, marxistisk revolusjonær og cubansk geriljaleder.

I studietiden var han lite politisk aktiv, men deltok likevel i studentdemonstrasjoner mot president Juan Perón. I 1951 og mens han ennå studerte medisin, reiste den 23-årige Guevara og hans 29-årige kamerat, Alberto Granado, gjennom deler av Sør-Amerika. Reisen tok flere måneder og mye taler for at revolusjonshelten «El Che» begynte å ta form på nettopp denne reisen. Den førte middelklassegutten Guevara i umiddelbar kontakt med fattigdommen, utnyttingen og undertrykkelsen som det store flertallet av befolkningen – landarbeidere, urbefolkning, arbeidere og fattigbønder – ble utsatt for, og som fortsatt preger flere land i Latin-Amerika.

Opplevelsene på turen overbeviste han om at kun en revolusjonær omveltning kunne fjerne de økonomiske ulikhetene og skape sosial rettferdighet. Med denne overbevisningen begynte han å lese marxistisk litteratur og engasjere seg i Guatemalas revolusjon under president Jacobo Arbenz Guzmán.

Senere ble han medlem av Fidel Castros 26. juli-bevegelse som kom til makten på Cuba i 1959. Etter å ha fungert som industriminister og sjef for Nasjonalbanken, og etter å ha skrevet flere artikler om geriljakrigføring, reiste han i 1965 fra Cuba. Han ønsket å bidra i revolusjoner i andre deler av verden der økonomisk utbytting og sosial urettferdighet dominerte. Ferden gikk først til Kongo-Kinshasa (senere Den demokratiske republikken Kongo) og deretter til Bolivia der han ble tatt til fange i en CIA-ledet operasjon sammen med den bolivianske hæren.

Mens Che Guevara satt i fangenskap i landsbyen La Higuera i Bolivia, ble han 9. oktober 1967 myrdet av en boliviansk offiser. Grunnen var at CIA og bolivianske myndigheter ikke ønsket en offentlig rettssak og fengsling av Guevara i Bolivia. De fryktet det kunne øke oppslutningen om de revolusjonære ideene han stod for. Mordet på Che Guevara førte imidlertid til at han ble et forbilde for revolusjonære over hele verden.

[rediger] Familie og oppvekst

Ernesto Guevara de la Serna ble født i Rosario i Argentina. Han var den eldste av fem søsken i en familie av spansk, baskisk og irsk opphav. Fødselsattesten viser at han ble født 14. juni 1928, men noen mener at han ble født 14. mai 1928 og at fødselsattesten ble forfalsket for ikke å avsløre at moren hadde vært gravid i tre måneder før bryllupet (Anderson, 1997).

Che Guevara i 3-årsalderen

Guevaras foreldre var politisk venstreorienterte, og onkelen Jorge Iturburru var kommunist og hadde kjempet mot fascismen i den spanske borgerkrig. Allerede som ungdom ga Guevara uttrykk for radikale holdninger. Til tross for astmaen som plaget han hele livet og som også gjorde at han ble erklært udyktig for militærtjeneste, var han en røff rugbyspiller i ungdomsårene og fikk tilnavnet «Fuser» for sin aggressive spillestil. «Fuser» er en kobling mellom «El Furibundo» (Den Rasende) og morens etternavn, «De la Serna».

Faren lærte Guevara å spille sjakk og fra tolvårsalderen deltok han i flere lokale turneringer. I tenårene ble han også interessert i poesi, især i diktene til den chilenske poeten Pablo Neruda. Som det var vanlig for folk i Latin-Amerika med Guevaras middelklassebakgrunn, skrev han også dikt gjennom hele livet. I tillegg var han en entusiastisk lesehest med interesser som strakk seg fra de lettere bøkene til forfattere som Jack London og Jules Verne til essays av Sigmund Freud og filosofi av Bertrand Russell. Han utviklet også en interesse for fotografi og brukte mange timer på å fotografere folk og steder.

I 1948 påbegynte Guevara sine medisinstudier på Universitetet i Buenos Aires. Etter noen avbrudd fullførte han studiene i mars 1953, men han tok aldri den kliniske praksisen som krevdes for å kunne praktisere som lege. I 1951 foreslo vennen og biokjemikeren Alberto Granado (29 år) at han og Guevara (23 år) skulle virkeliggjøre reisen rundt i Sør-Amerika som de hadde snakket om i mange år. Guevara lot seg ikke be to ganger. Han og Alberto startet reisen fra sin hjemby Alta Gracia på en gammel Norton 500 kubikk motorsykkel med tilnavnet La Poderosa II (Den Mektige II). Målet for reisen skulle være å tilbringe noen uker som frivillige medhjelpere på San Pablo Lepra-sykehus ved Amazonaselva i Peru. Reisen gikk gjennom Argentina, Chile, Peru, Colombia og Venezuela. Che skrev om reisen i «Motorsykkeldagbøkene» som ble oversatt til norsk i 1995, og som i 2004 var utgangspunkt for innspillingen av en film med samme navn.

På motorsykkelturen fikk Che førstehåndskunnskap til fattigdommen, maktesløsheten og utbyttingen som det store flertallet av befolkningen ble utsatt for av rikfolk og nordamerikanske konsern. Særlig gikk det hardt ut over urbefolkningen – indianerne – samt småbønder og venstreradikale arbeidere. Disse opplevelsene satte Che i sammenheng med det han hadde lest av marxistisk litteratur, og han konkluderte med at en revolusjon var det eneste som kunne fjerne den økonomiske og sosiale urettferdigheten i Latin-Amerika.

Reisen gjorde også at han begynte å se på Latin-Amerika som en enhet og ikke som en samling av separate nasjoner. Å frigjøre Latin-Amerika fra den økonomiske og sosiale urettferdigheten, ville derfor kreve en strategi som omfattet hele kontinentet. Dette var også grunnen til at han begynte å se for seg et forent Ibero-Amerika uten grenser og knyttet sammen av en mestis-kultur, en ide som senere kom til å stå sentralt i hans revolusjonære tenkning og praksis. Etter at han hadde vendt tilbake til Argentina fra motorsykkelturen, fullførte han medisinerstudiene så raskt han kunne. Han ville snarest mulig besøke flere land i Sør- og Mellom-Amerika.

[rediger] Guatemala

Etter fullførte studier ved Universitetet i Buenos Aires i 1953, reiste han gjennom Bolivia, Peru, Ecuador, Panama, Costa Rica, Nicaragua, Honduras og El Salvador, og endte til slutt opp i Guatemala der president Jacobo Arbenz Guzmán ledet en folkevalgt regjering som gjennom en jordreform forsøkte å redusere den økonomiske urettferdigheten i landet. Jordreformen gikk ut på å dele ut ikke-oppdyrket jord til fattige og jordløse. Arbenz ga selv 680 hektar av familiens eiendom til jordreformen. Like villig var ikke Guatemalas største jordeier, USA-selskapet United Fruit Company. De følte seg sterkt truet av jordreformen, og var derfor aktiv for å få USAs myndigheter – og dermed også CIA – til å motarbeide Arbenz.

På denne tida fikk Guevara sitt berømte tilnavn «Che» fordi han ofte brukte det argentinske ordet Che (slang for «hei, kompis»). Den peruanske sosialisten Hilda Gadea var Guevaras hovedkontakt i Guatemala og introduserte han for flere toppolitikere i Arbenz’ regjering. I Guatemala kom Guevara også i kontakt med cubanske flyktninger som hadde sterke bånd til Fidel Castro. Blant disse var Antonio «Ñico» López som senere introduserte Guevara for Castro i Mexico. López ble senere drept av Batistas soldater i 1956 etter at Granma ankom Cuba med Fidel Castro og 81 andre revolusjonære [1], herunder også Che Guevara og Ñico López, om bord.

Den 15. mai 1954 la det svenske skipet Alfhem til kai i Guatemala. Skipet var lastet med håndvåpen og lett artilleri som Arbenz’ regjering hadde kjøpt av det kommunistiske Tsjekkoslovakia. CIA mente det dreide seg om 2000 tonn våpen og ammunisjon mens andre hevder at det dreide seg om kun 2 tonn (Anderson, 1997). USA mente at våpenforsendelsen beviste at Arbenz var en kommende alliert av Sovjetunionen. Arbenz på sin side forsvarte seg med at ingen andre enn Øst-Europa – trolig etter press fra USA – ønsket å selge våpen til Guatemala. Våpenkjøpet i Tsjekkoslovakia ga imidlertid USA påskuddet de trengte for å iverksette et kupp.

Da kuppet brøt ut var Che Guevara i El Salvador for å få et nytt visum. Da han returnerte til Guatemala var det CIA-støttede kuppet i full utvikling under ledelse av Carlos Castillo Armas [2] Guevara kjempet i flere dager sammen med en bevæpnet gruppe ledet av Guatemalas kommunistiske ungdomsorganisasjon. Han ble imidlertid oppfordret til å behandle sårede og ikke delta direkte i kampene. Like etter anmodet Arbenz-regjeringen sine utenlandske tilhengere om å forlate landet, og etter at Hilda var blitt arrestert, tok Guevara tilflukt i det argentinske konsulatet og kom seg deretter over til Mexico by der han i en periode arbeidet ved sykehuset Hospital General.

Den 27. juni 1954 tvang kuppmakerne Arbenz til å si fra seg presidentembetet og innsatte den USA-vennlige Carlos Enrique Díaz som president. Arbenz flyktet til Mexico og deretter til Sveits.

Gjennom sine reiser og besøk i ulike land i Sør- og Mellom-Amerika hadde Che Guevara tilegnet seg mye informasjon om USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Det CIA-støttede kuppet i Guatemala og de amerikanske storselskaps formidable makt i Guateamla og i resten av regionen, styrket derfor bare Guevaras syn på USA som en imperialistisk stat som bekjempet alle forsøk på fjerne økonomisk utbytting og sosial urettferdighet. I sin tur bidro dette til å styrke hans overbevisning om at revolusjoner og innføring av sosialisme, var eneste løsning.

[rediger] Cuba under revolusjonen

I Mexico by bidro Guevaras venn fra Guateamala - Antonio Ñico López - til at han ble kjent med Fidel Castro som levde der i eksil. Like etter sluttet Che Guevara seg til Castros 26. juli-bevegelse (M-26-7) som tok sikte på å styrte den cubanske diktatoren Fulgencio Batista. Selv om meningen var at Guevara skulle være de revolusjonæres lege, deltok han i den militære treningen i Mexico sammen med de andre i 26. juli-bevegelsen. Oberst Alberto Bayo, en cubaner som hadde kjempet i frigjøringskrigen mot Spania og som var de revolusjonæres instruktør, omtalte gjerne Guevara som gruppens beste til tross for Guevaras astmalidelse. I mellomtiden var Hilda Gadea blitt løslatt fra Guatemala og møtte Guevara i Mexico. Sommeren 1955 ble hun gravid og Guevara foreslo at de burde gifte seg. Bryllupet fant sted 18. august 1955 og datteren fikk navnet Hilda Beatríz.

Che Guevara etter kampene om Santa Clara

Den 25. november 1956 la båten Granma ut fra Tuxpan, Veracruz i Mexico, med Che Guevara som eneste ikke-cubaner om bord. Granmas ankomst til Cuba skulle etter planen skje samtidig med at 26. juli-bevegelsenes leder i Oriente-regionen, Frank Pais, organiserte et opprør i Santiago de Cuba, nærmere bestemt 30. november 1956. Dårlig vær og dårlig sjømannskap hos de revolusjonære, gjorde imidlertid at Granma ble forsinket. Dermed ble også Frank Pais’ opprør raskt slått tilbake av politiet som drev País' unge student-revolusjonære på flukt.

Først 2. desember 1956 ankom Granma til et sumpområde i provinsen Oriente (i dag omdøpt til Granma) og mange mil sør om det planlagte landingsstedet, landsbyen Niguero, der Celia Sánchez ventet på dem med lastebiler, jeep’er, våpen og en styrke på vel 50 mann (se kart [3]). Tre dager etter landkjenningen ble de revolusjonære fra Granma angrepet av Batistas tropper ved Alegria de Pio. Vel halvparten ble drept eller skutt da forsøkte å overgi seg. Til slutt var den revolusjonære styrken redusert til vel 20 personer som trakk seg tilbake til fjellene i Sierra Maestra for å omgruppere, få kontakt med troppen til Celia Sánchez og føre geriljakrig mot Batista-regimet. Che Guevara skrev om kampene ved Alegria de Pio i sin dagbok [4]

Av de 82 som hadde vært ombord på Granma var det bare 12 som nådde fram til Sierra Maestra. Disse var Fidel Castro, Raúl Castro, Che Guevara (skadd og blødende), Camilo Cienfuegos, Juan Almeida, Efigenio Amejeiras, Ciro Redondo, Julio Díaz, Calixto García, Luis Crespo, Jose Ponce og Universo Sanchez. [5] «Vi skal vinne denne krigen,» skal Fidel Castro ha sagt til dem, «vi er bare så vidt kommet i gang.»

I januar 1957 får geriljaen sin første seier der de sikrer seg mat, våpen og ammunisjon etter overfallet på den militære utposten La Plata i Sierra Maestra. I henhold til media har da geriljaen vel 50 menn under våpen [6]. I februar 1957 rapporter «Time» at Castro har vel 500 geriljasoldater [7]. To år senere, i januar 1958, oppgir «New York Times» korrespondent at Castro har en geriljahær på vel 2000 mann [8] og at geriljahæren har reist provisoriske skoler og sykehus for folk i Sierra Maestra [9].

Che Guevara ble raskt en av de øverste lederne, en comandante, respektert for sitt mot og fryktet for det enkelte har beskrevet som brutalitet. Han var ansvarlig for henrettelsen av mange mennesker som ble funnet skyldig som torturister, spioner, desertører eller for å lekke informasjon om til Batistas tropper. Fidel Castro krevde imidlertid at de revolusjonære skulle alltid behandle skadde Batista-soldater, sivile og bønder som ikke samarbeidet med fienden, så humant som overhodet mulig.

Resultatet ble at geriljaen fikk et bedre rykte enn de brutale regjeringstroppene og sympatien for dem vokste i befolkningen og blant Batistas egne soldater [10]. Dette bidro til at stadig flere rekrutter dukket opp og ville slutte seg til Castros «skjeggete menn» i Sierra Maestra. I motsetning til Batistas hær, løslot Castro alle tilfangetatte soldater uskadet og beholdt bare våpnene deres. Et eksempel på dette er angrepet på Estrada Palma [11]. Etter hvert nektet også flere soldater å vende tilbake til sine «egne» når de ble sluppet løs, og sluttet seg heller til Castros voksende geriljahær.

Che Guevara førte også forhandlinger med det cubanske kommunistpartiet (Partido Sosialista Popular) og rivaliserende geriljagrupper som for eksempel «Det Revolusjonære Direktorat» (El Directorio Revolucionario), og fikk dem til å samarbeide med 26. juli-bevegelsen. Dette fikk uten tvil stor betydning for Fidel Castros ledende rolle etter Batistas fall. Det Revolusjonære Direktorat med sin nye leder - Faure Chomón - var også blitt mer samarbeidsvillig med Castros 26. juli-bevegelse etter at Direktoratets første generalsekretær, José Antonio Echeverría, var blitt skutt og drept av politiet i Havanna 13. mars 1957.

Under revolusjonen ledet Guevara den «fjerde kolonne» med Camilio Cienfuegos som kaptein og nestkommanderende. I april 1958 blir Camilo gitt ledelsen av «den andre kolonne» eller mer presist: Den 2. Antonio Maceo-kolonne.

Sommeren 1958 iverksatte Batista Verano-offensiven for å knuse geriljaen i Sierra Maestra. General Eulogio Cantillo ledet offensiven. Den fikk en dårlig start da Che Guevaras 4. kolonne slo Cantillos angrep tilbake 28. juli 1958. I alt 86 Batista-soldater drepes i kampene mens Guevaras tropp kun mister 3 mann. For Guevara var dette nok et bevis på at små og godt organiserte geriljatropper kunne overvinne større og langt bedre utstyrte hæravdelinger. For andre i 26. juli-bevegelsen ble det nok et bevis på Guevaras evner som geriljakommandant.

I slutten av desember 1958 angrep Guevaras tropp Santa Clara, det regionale senteret i provinsen Las Villas, vel 30 mil sørøst om Havanna. I dag heter provinsen Santa Clara (se kart [12]). Geriljaen avsporet et armert tog med forsyninger og tropper til Santa Clara mens Camilo Cienfuegos gerilja-tropper vant slaget om Yaguajay, øst om Santa Clara (se kart [13]). Slått på alle kanter, gikk Batistas hær i oppløsning og Havanna ble erobret 31. desember 1958 så godt som uten kamphandlinger. Istedet ble de revolusjonære og deres allierte mottatt av jublende folkemasser.

Erobringen av Santa Clara By blir på Cuba ansett som en av de viktigste hendelsene i den cubanske revolusjonen. Grunnen er at Fulgencio Batista dagen etter, 1. januar 1959, valgte å flykte fra Cuba og endte til slutt opp i Spania som ble styrt av diktatoren Francisco Franco. Sett i et større perspektiv taler likevel en del for at erobringen av Santa Clara blir tillagt for stor vekt. De blodige kampene under geriljasoldatenes motoffensiv i Sierra Maestra i 1957 og under hele Cauto-kampanjen som fulgte, hadde nok større militær betydning for Batistas fall. Ikke minst må det hatt stor betydning at flere av Batistas offiserer og soldater deserterte eller inngikk samarbeid med 26. juli-bevegelsen. Etter at Camilo Cienfuegos hadde erobret Yaguajay i desember 1958 inngikk general også Eulogio Cantillo, som ledet hæren på Øst-Cuba, en hemmelig fredsavtale med Fidel Castro. Dette svekket selvsagt ytterligere Batistas militære kampstyrke. [14]

[rediger] Cuba etter revolusjonen

1959 ble Guevara utnevnt til «en cubaner av fødsel» av den nye regjeringen med Fidel Castro i spissen. I samme måned tok han ut skilsmisse med Hilda Gadea som han ikke hadde møtt siden han forlot Mexico i november 1956. Den 2. juni 1959 giftet han seg med et cubanskfødt medlem av 26. juli-bevegelsen, Aleida March, og som han i praksis hadde levd sammen med siden høsten 1958.

Guevara ble omtrent samtidig utnevnt til direktør for fengselet «La Cabaña-fortet», og gjennom seks måneders tjeneste (2. januar til 12. juni 1959) overvar han rettssaker og henrettelser av toppledere i det tidligere Batista-regimet, medlemmer av det hemmelige politiet BRAC (Buró de Represión de Actividades Comunistas - «Byrået for undertrykkelse av kommunistisk aktivitet»), torturister og militante politiske motstandere.

Den 7. oktober 1959 ble Guevara utnevnt til leder i «Det Nasjonale Institutt for Jordreform», og 26. oktober 1959 til president i Den cubanske nasjonalbanken. Det virker noe ironisk at Guevara – som bare hadde forakt for penger og materielle goder – ble utnevnt til president i nasjonalbanken. Che Guevara viste da også ofte sin misnøye med å signere pengesedlene med kun sitt tilnavn, Che. [15]

Capitolio i Havanna

Senere tjenestegjorde han som industriminister (utnevnt 23. februar 1961) og det var i denne rollen at han gjorde mye for å formulere innholdet i den cubanske sosialismen. I boken «Guerrilla Warfare» tar han til orde for den cubanske modellen for revolusjon. I denne blir revolusjonen initiert av en liten gruppe geriljakrigere som ikke er avhengig av større militære enheter. Denne strategien skulle senere få katastrofalt resultat for Che Guevara i Bolivia.

I tida som sjef for Nasjonalbanken og industriminister fant han tilbake til sin gamle forkjærlighet for sjakk, og han overvar og deltok i de fleste nasjonale og internasjonale turneringer som ble holdt på Cuba. Han oppfordret unge cubanere til å lære seg sjakk og organiserte forskjellige aktiviteter for å stimulere de unges interesse. [16]

Så tidlig som i 1959 sies det at Guevara bidro til å organisere revolusjonære aktivitet i utlandet, først i Panama og deretter i Den Dominikanske Republikk (ledet av Henry Fuerte «El Argelino» og Enrique Jiménez Moya) som ble styrt av en av datidens blodigste diktator i Latin-Amerika, Rafael Leónidas Trujillo. I et av disse revolusjonsforsøkene omkom Camilo Cienfuegos’ rådgiver, Ramón López (Nené). Noen mener derfor at revolusjonsforsøkene må ha blitt initiert eller støttet av folk som stod Camilo Cienfuegos svært nært, og at Che Guevara nok spilte en mer tilbaketrukket rolle.

I 1960 losset det franske skipet La Coubre ammunisjon i havnen i Havanna. En eksplosjon om bord i skipet skadet mange mennesker og Guevara – som var på vei til sin jobb i Nasjonalbanken – kom til og ga førstehjelp. Like etter inntraff en ny og langt mer voldsom eksplosjon. I alt 75 mennesker ble drept og over 200 skadd. Det er uklart om eksplosjonene var et uhell eller en terroraksjon. De som hevder at eksplosjonene skyltes en terroraksjon, legger ansvaret på CIA og deres agent William Alexander Morgan. [17]

[rediger] Grisebukta og Cuba-krisen

Che Guevara deltok ikke i kampen mot invasjonsstyrkene i Grisebukta (Bahia de Cochinos) 17. - 19. april 1961 (se kart [18]). Han var blitt beordret av Fidel Castro til Pinar del Rio langt vest for Grisebukta, og ble der involvert i avvisningen av en mindre invasjonsstyrke som CIA håpet ville trekke de cubanske styrkenes oppmerksomhet vekk fra hovedinvasjonen i Grisebukta.

Invasjonen i Grisebukta nørte ytterligere opp om Che Guevara oppfatning av USA som en imperialistisk stat som ønsket å knuse alle forsøk på å skape økonomisk og sosial rettferdighet i Latin-Amerika. Derfor spilte han også en nøkkelrolle for å få sovjetiske atomraketter utplassert på Cuba, noe som i sin tur forårsaket rakettkrisen eller den såkalte Cuba-krisen i oktober 1962. Etter krisen var over og i et intervju med den engelske avisen Daily Worker, sa Guevara at hvis rakettene hadde vært under cubansk kontroll – og ikke sovjetisk kontroll – ville de ikke nølt med å avfyre dem mot amerikanske byer (Anderson 1997).

Che taler i FN, 11. desember 1964

I artikkelen «Socialism and Man in Cuba» (1965) tar Guevara til orde for behovet for å skape et «nytt menneske» (hombre nuevo) i sammenheng med det sosialistiske samfunnet. Dette nye mennesket var også noe han selv prøvde å leve opp til. Ikke minst ved å delta i frivillig arbeid i bygg- og anleggssektoren og i landbruket, avvise alle personlige materielle goder og sette samfunnets mål foran egne personlige mål. Noen oppfattet også Guevara som en modell for det «nye og uselviske menneske» mens andre igjen oppfattet han som en drømmer. Følgende sitat av Che Guevara kan kanskje tolkes i begge retninger:

• «Om det blir sagt om oss at vi nesten er som romantikere, at vi er ustyrlige idealister, at vi tenker oss det umulige, så skal vi svare dem tusen og en ganger at: Ja, det er vi!» [19]

Guevaras andre hovedanliggende var sosialistisk internasjonal solidaritet, og i 1964 og 1965 kom han med flere sterke utfall mot Sovjetunionen som han mente manglet slik solidaritet. Dette vakte oppsikt så vel på Cuba som i utlandet, og mange mener at nettopp kritikken av Sovjetunionen var en årsak til at Guevara ble mindre synlig i cubansk politikk etter 1965.

Et tredje hovedanliggende for Guevara var overgangen fra kapitalistisk til sosialistisk økonomi, og på dette feltet var han en sterk talsmann for økonomisk planlegging og sentralisme. Økonomien måtte bevisst styres og utvikles fra sentralt hold og ikke overlates til det han oppfattet som tilfeldigheter i et marked.

I perioden 1961–65 ble han ansett som Cubas fremste diplomat og han foretok en rekke reiser til Asia, Afrika, land i Latin-Amerika, Sovjetunionen, USA og Kina. I desember 1964 dro han til New York som leder av en cubansk delegasjon og for å tale i FN [20]. Han deltok også i CBS Sunday News og møtte blant annet senator Eugene McCarthy, flere medarbeidere av Malcolm X og den canadiske radikaleren Michelle Duclos. Den 17. desember 1964 fløy han til Europa og startet en tre måneders rundreise der han besøkte Folkerepublikken Kina, Den Forente Arabiske Republikk (Egypt), Algerie, Ghana, Guinea, Mali, Dahomey (Benin), Kongo-Brazzaville og Tanzania, med stopp i Irland, Frankrike og Tsjekkoslovakia.

I Algerie den 24. februar 1965 ga han det som skulle bli hans siste offentlige tale på den internasjonale arenaen.

Effekter brukt av Che Guevara og Camilo Cienfuegos, Revolusjonsmuset i Havanna, 2006

• «Det finnes ingen nasjonale grenser i denne kampen. Vi kan ikke stille oss likegyldige til hva som skjer i andre deler av verden. Enhver seier som et land har mot imperialismen, er også vår seier, på samme måte som et lands tap mot imperialismen, også er vårt tap.» Deretter vakte han oppsikt med følgende utsagn: «De sosialistiske land har et moralsk ansvar for å fjerne sin stilltiende servilitet overfor utbyttingen som de vestlige land står bak.» Han fortsatte med å angi en rekke mål som de kommunistiske landene i øst burde sette seg for å avvikle det han mente var en uakseptabel utenrikspolitikk. [21]

Che Guevara returnerte til Cuba 14. mars til en høytidelig mottakelse av Fidel Castro, Raúl Castro, Osvaldo Dorticós, Carlos Rafael Rodríguez og andre ministere på Havanna flyplass. [22] To uker etter forsvant han ut av det offentlige rampelys. Hvor han befant seg var det store mysteriet i resten av 1965, ikke minst fordi han ble regnet å stå nærmest makten nest etter Fidel Castro.

Guevaras forsvinning ble dels tillagt fiaskoer i industrialiseringsprogrammet som han hadde vært talsmann for i tida som industriminister. Dels ble det tillagt press fra Sovjetunionen som mislikte Guevaras pro-kinesiske holdninger etter hvert som splittelsen mellom Kina og Sovjet økte. I Guevaras øyne var Kina et uland som hadde blitt brutalt utbyttet av vestlige land over mange år, og som nå hadde frigjort seg. Og for det tredje ble Guevaras forsvinning tillagt uenighet mellom Guevara og det øvrige cubanske lederskapet om Cubas økonomiske utvikling og ideologiske linje.

Guevaras pro-kinesiske holdninger var blitt et økende problem etter hvert som Cubas økonomi ble mer avhengig av Sovjetunionen. Siden de tidligste dagene av den cubanske revolusjonen, ble Guevara av mange oppfattet som tilhenger av maoistisk strategi, ikke minst fordi Guevara tilla bønder og distrikter i Latin-Amerika en langt større rolle enn byer og industriarbeidere i en revolusjons første faser (Sinclair, 2002). I tillegg hadde han vært talsmann for en rask industrialisering av Cuba på en måte som kunne minne om Mao Zedongs strategi i Det store spranget. At Guevara avviste mens Castro var villig til å akseptere mange betingelser som Sovjetunionen stilte for sin bistand til Cuba, kan også ha vært en medvirkende grunn til at Guevara forsvant ut av rampelyset.

Det er iallfall tydelig at Guevara får mindre og mindre til overs for Sovjetunionen, men hans kritikk rammer også i økende grad Kina. I første rekke fordi uoverensstemmelsene mellom de to store i den sosialistiske leiren, gir USA langt større spillerom. Det kommer tydelig til syne i en artikkel som Guevara trolig skrev i 1966, men først utgitt i april 1967 [23]. Om Fidel Castro av mer realpolitiske hensyn ikke ville følge Guevara i kritikken av Sovejetunionen, er det imidlertid hevet over tvil at både han og Guevara var opptatt av at Kina og Sovjetunionen skulle komme til enighet, og de gjorde også flere mislykkete forsøk på å få dette i stand.

[rediger] Ut av rampelyset

Amerikansk flyfoto av rakettbase under Cubakrisen

I kjølvannet av Cubakrisen og det Guevara oppfattet som Sovjetunionens svik da Nikita Khrusjtsjov – uten å konsultere Fidel Castro – bøyde av for John F. Kennedys krav om å trekke tilbake atomrakettene fra cubansk territorium, ble Guevara mer skeptisk til Sovjetunionen. Som han avslørte i sin siste tale i Algerie, begynte han å se på den nordlige halvkule, ledet av USA i vest og Sovjetunionen i øst, som utbyttere av u-landene på den sørlige halvkule. Ikke minst derfor var han en sterk talsmann og støttespiller for det kommunistiske Nord-Vietnam i Vietnam-krigen, og oppfordret også folk i andre utviklingsland på den sørlige halvkule til å gripe til våpen og skape «mange nye Vietnam'er».

Presset av nasjonale og internasjonale spekulasjoner omkring Guevaras skjebne, slo Fidel Castro 16. juni 1965 fast at informasjon ville komme når Guevara selv ønsket å gi den. Mange rykter var i omløp både i og utenfor Cuba om hva som hadde skjedd. Den 3. oktober 1965 avslørte Castro et udatert brev som Guevara hadde skrevet til han. I brevet ga Guevara uttrykk for sin usvikelige solidaritet med den cubanske revolusjonen, men at han hadde besluttet å forlate Cuba for å bidra i revolusjoner i andre land. I brevet trekker Guevara seg fra alle formelle posisjoner i den cubanske regjeringen samt i partiet og i hæren. I tillegg frasa han seg sitt cubanske statsborgerskap som han hadde fått i 1959 som anerkjennelse for sin innsats i den cubanske revolusjonen. [24]

I et intervju med fire utenlandske korrespondenter 1. november 1965 fortalte Castro at han visste hvor Guevara befant seg. Han avviste også ryktene om at Guevara var død og sa at han var ved god helse. Til tross for Castros forsikringer forble Che Guevaras skjebne et mysterium. Hva han gjorde og hvor han befant seg, fortsatte å være en hemmelighet i store deler av både 1966 og i 1967.

[rediger] Kongo-Kinshasa

I løpet av et langt møte (14. - 15. mars 1965) ble Guevara og Castro enige om at Guevara personlig skulle lede Cubas første militære aksjon i Afrika. Én versjon er at Che Guevara overtalte Castro til å gi han denne rollen. En annen versjon er at Castro overbeviste Guevara om at han var den rette til å påta seg denne oppgaven. Castro skal ha argumentert for at situasjonen i andre latinamerikanske land ikke lå til rette for geriljaorganiserte revolusjoner, og at Cuba derfor måtte bistå nasjoner som var mer mottakelig for hjelp fra Cuba. Den cubanske aksjonen skulle derfor iverksettes i Afrika for å støtte tilhengerne av den myrdede Patrice Lumumba i Kongo-Kinshasa (tidligere Belgisk Kongo, senere Zaïre og i dag Den demokratiske republikk Kongo). Denne siste versjonen blir for øvrig bekreftet av Fidel Castro i Oliver Stones film «Comandante», innspilt i 2003.

Guevara underviser geriljataktikk i Kongo. Planen hans var å bruke den frigjorte sonen vest av Tanganyika-sjøen som treningsområde. Til venstre for Che står Santiago Terry (kodenavn: «Aly»), til høyre, Angel Felipe Hernández («Sitaini»).

Høsten 1965 fungerte Guevara som rådgiver i Kongo-Kinshasa for geriljalederen Laurent-Désiré Kabila som hjalp tilhengerne av Lumumba i et opprør mot kuppmakerne Mobutu Sese-Seko og Joseph Kasavubu som hadde stått sentralt bak mordet på Lumumba. I sin dagbok fra Kongo gir Guevara uttrykk for liten tillit til Kabilas evner som geriljaleder og en verdig arvtaker etter Lumumba. «Ingenting får meg til å tro at han er den rette mannen», skrev Guevara. [25]

Det gikk imidlertid ikke lenge før USA igjen var på banen. En gruppe av US Green Berets, leiesoldater fra apartheidstaten Sør-Afrika og eksilcubanere fra USA, var under ledelse av Green Berets-oberst Craig Lowell som samarbeidet med den kongolesiske hæren for å svekke Guevaras og Kabilas framgang og støtte til Lumumba-tilhengerne.

Oberst Lowell frarådet den kongolesiske hæren å drepe Guevara og dermed gjøre han til martyr. Det beste ville være å trette ut geriljaen, og slik ydmyke cubanerne og få dem til å trekke seg ut av Kongo. Ut fra denne strategien begynte Green Beret-gruppen å overvåke kommunikasjonslinjer og angripe straks geriljaen forberedte seg til et angrep. I tillegg la de vekt på å ødelegge geriljaens forsyningslinjer. [26]

Guevaras mål var å eksportere den cubanske revolusjonen ved å lære Kabila-troppene og lokale Lumumba-tilhengere geriljastrategier og kommunistisk ideologi. Guevara så raskt at det var nytteløst. Sammenliknet med entusiasmen han hadde møtt fra folk på Cuba under revolusjonen, ble han her møtt med uvilje eller passivitet. I sin dagbok «The African Dream» sier han at dette var årsaken til at den kongolesiske revolusjonen ikke ville lykkes.

Senere i 1965, syk, plaget av astma og frustrert etter sju måneders slit til ingen nytte, forlot han Kongo sammen med andre cubanske overlevende. I alt seks cubanere hadde mistet livet i kamper med kongolesiske tropper og gruppen ledet av Green Berets. På et tidspunkt ønsket han å sende de andre hjem til Cuba, og selv bli igjen og kjempe til slutten. Håpet var at det kanskje kunne vekke kongoleserne og være et eksempel til etterfølgelse. Han slo imidlertid fra seg denne planen etter å ha møtt sterk motbør hos sine cubanske feltkamerater og to utsendinger fra Fidel Castro.

Siden Castro hadde offentliggjort Guevaras avskjedsbrev der han takket nei til alle bånd til Cuba og valgte å forplikte seg til revolusjonære aktiviteter i andre deler av verden, følte Guevara at han ikke kunne vende tilbake til Cuba med æren i behold. Derfor tilbrakte han de seks neste månedene i skjul i Dar-es-Salaam, Praha og DDR. I denne tida fullførte han nedtegnelsene av sine erfaringer fra Kongo og skrev utkastene til to nye bøker, en om filosofi og en om økonomi. Hele tida prøvde Fidel Castro å overtale han til å reise «hjem» til Cuba. Guevara aksepterte til slutt, men stilte to klare krav. Hans tilbakekomst skulle kun være av helt midlertidig karakter. Hensikten skulle være å forberede en aksjon et sted i Latin-Amerika. Det andre kravet var at hans tilbakekomst og opphold på Cuba måtte bli strengt hemmeligholdt.

[rediger] Bolivia

Vallegrande i Bolivia

Spekulasjonene om Guevaras tilholdssted fortsatte i 1966 og inn i 1967. Representanter fra FRELIMO (Den Mosambikanske frigjøringshær) fortalte at de hadde hatt møter med Guevara sent i 1966 og tidlig i 1967 i Dar es Salaam der de hadde avslått hans tilbud om å bistå i deres revolusjon. I en 1. Mai-tale i 1967 i Havanna, fortalte Cubas forsvarsminister – Juan Almeida – at Guevara «tjente revolusjonen et sted i Latin Amerika». Kort tid etter kom det for dagen at Guevara ledet oppbyggingen av en gerilja i Bolivia.

På Fidel Castros forespørsel hadde bolivianske kommunister kjøpt et fjerntliggende område som Guevara kunne benytte til treningsområde og hovedleir. Mye tyder på at området som lå i Ñancahuazú regionen, var et lite heldig valg for Guevara og cubanerne som var sammen med han. De kom lite i kontakt med den spredte lokalbefolkningen, mestret ikke det lokale indianske språket og hadde store vansker med å danne en geriljahær med utgangspunkt i bolivianske opposisjonelle fra byene (Ramírez, 1997).

Den tidligere Stasi-agenten Haydée Tamara Bunke Bider [27], kjent som «Tania», var Che Guevaras agent i La Paz. Senere kom det for dagen at hun også rapporterte til KGB. Spekulasjoner går ut på at KGB i neste omgang lekket informasjon til bolivianske myndigheter. Grunnen skulle ha vært at Guevara ble oppfattet som en trussel mot Sovjetunionens ønske om fredelig sameksistens mellom sosialistiske og kapitalistiske land. Dette er imidlertid ikke blitt bekreftet i ettertid.

Ches falske pass, brukt i Bolivia-kampanjen og utstedt på Ramón Benítez Hernández

Fotografiene som geriljagruppen ble tvunget til å etterlate seg i hovedleieren etter sammenstøtet med den bolivianske hæren i mars 1967, ga president og general René Barrientos det endelige bevis på Che Guevaras tilstedeværelse i Bolivia. Barrientos erklærte at han ville se Guevaras hode på en stake i La Paz, og ga hæren ordre om å nedkjempe Guevara og hans geriljakrigere.

Che Guevaras gerilja bestod av vel 50 personer som gikk under navnet «ELN» (Ejército de Liberación Nacional de Bolivia / Bolivias nasjonale frigjøringshær). De var godt utstyrt og ga de bolivianske troppene flere tilbakeslag i Camiri-regionens vanskelige fjellterreng. I september 1967 klarte imidlertid USAs spesialenheter og bolivianske tropper å nedkjempe geriljaen etter at Guevara hadde delt mennene inn i to enheter. Til tross for kampenes voldsomhet, ga Guevara førstehjelp til sårede bolivianske soldater som geriljaen tok til fange og deretter slapp fri. Che fulgte dermed samme praksis som Fidel Castros gerilja praktiserte under revolusjonen på Cuba. Til og med i Guevaras siste kamp i Quebrada del Yuro og der han selv ble såret, tilbød han sårede soldater førstehjelp ifølge utsagn fra tidligere bolivianske soldater. Tilbudet skal imidlertid ha blitt avslått av en boliviansk offiser.

Guevaras plan for en boliviansk revolusjon syntes å bygge på minst tre feilslutninger:

• Han forventet at geriljaen ville bli konfrontert av Bolivias dårlig trente og utstyrte hær. I virkeligheten ble de møtt også av CIA og andre operative enheter som USA hadde sendt til Bolivia. Den bolivianske hæren ble trent og fikk direkte assistanse av rådgivere fra Green Berets, inklusive en nylig organisert elitebataljon av US Army Rangers som var eksperter på jungelkrigføring.
• Han hadde forventet assistanse fra bolivianske opposisjonelle. Det fikk han ikke. Det bolivianske kommunistpartiet (Partido Comunista de Bolivia), som mer var orientert mot Moskva enn Havanna, kom han ikke til unnsetning til tross for at noen partimedlemmer sluttet seg til geriljaen og således brøt med partiets ønsker. Blant disse var blant annet Rodolfo Saldana, Serapio Aquino Tudela og Antonio Jimenez Tardio.
• Han hadde forventet å ha radiokontakt med Havanna. Det viste seg imidlertid at de to cubanske kortbølgesenderne sviktet og gjorde det umulig å oppnå kontakt. Båndopptakeren som Guevara brukte for å ta opp og dekode budskap i ordinære radiosendinger fra Havanna, gikk også tapt da geriljakrigerne måtte krysse en elv.

I tillegg til dette kom Guevaras egen mangel på politiske ferdigheter. Han syntes konsekvent å velge en konfrontasjonslinje og være svært skeptisk til kompromisser. Dette bidro nok til at han ikke lyktes å etablere gode relasjoner til lokale ledere i Bolivia, på samme måte som han heller ikke hadde lyktes i Kongo. Denne legningen hos Guevara kom også til syne i geriljakrigen på Cuba, men der ble den trolig holdt i sjakk av råd fra Camilo Cienfuegos og Fidel Castro, og til dels av direkte ordrer fra Fidel.

[rediger] Tilfangetakelse og henrettelse

De bolivianske troppene og USAs spesialstyrker ble informert om Guevaras hovedleir av en desertør. Den 8. oktober 1967 ble leiren omringet og Guevara tatt til fange mens han ledet en patrulje i nærheten av La Higuera. Han overga seg etter at han var blitt truffet i beina og armen, og fått geværet ødelagt av en kule. President Barrientos ga straks ordre om at Guevara skulle henrettes.

Felix Rodríguez med Che Guevara som fange - La Higuera, Bolivia, 9.oktober 1967

Guevara ble båret til La Higuera og lagt i en falleferdig skolebygning der han ble holdt over natten. Neste ettermiddag ble han skutt mens han satt fastbundet og svak etter blodtapet. Bøddelen var en sersjant i den bolivianske hæren som hadde trukket det korteste strå, og som dermed ble den som måtte avrette Guevara.

Det finnes flere versjoner av det som skjedde. Noen sier at sersjanten var nervøs og at han måtte tvinges inn i skolebygningen. Andre sier at sersjanten nektet å se Guevara i øynene, og at han deretter skjøt Guevara i halsen. Versjonen som får mest støtte, er at Guevara ble skutt flere ganger i beina og i kroppen for å unngå skader i ansiktet som kunne forhindre identifisering. Det sies også at Che Guevara hadde noen siste ord til sin bøddel. Det påstås at han skal ha sagt: «Jeg ser at du er kommet hit for å drepe meg. Men så skyt da, din kujon, du kommer bare til å drepe en mann» (Anderson, 1997).

Che Guevaras kropp ble fløyet i helikopter til Vallegrande. Der ble liket lagt på et vaskebord i det lokale hospitalet og vist fram for pressen. Fotografiene som ble tatt av Guevaras døde kropp ga støtet til flere religiøse legender som for eksempel «El Cristo de Vallegrande» (Vallegrandes Kristus). Dette fordi mange innfødte mente at Guevaras ansikt liknet Kristus og at han var blitt forrådd av desertøren, på samme måte som «desertøren» Judas hadde forrådd Jesus.

Etter møtet med pressen tok bolivianske offiserer liket til et hemmelig sted. I ettertid nektet de å si noe om Guevara var blitt begravd eller kremert.

Jakten på Che Guevaras gerilja i Bolivia ble ledet av Félix Rodríguez, en CIA-agent som tidligere hadde arbeidet på Cuba i kontakt med anti-Castro-elementer i Havanna forut for invasjonen i Grisebukta. Under høringen om Che Guevaras tilfangetakelse, fortalte Rodríguez at han hadde støttet seg på informasjon fra CIAs hovedkvarter i Langley, Virginia, og som han mottok via CIA-avdelinger i ulike søramerikanske land. Etter henrettelsen tok Rodríguez Guevaras klokke og andre personlige eiendeler som han stolt viste fram til journalister i de påfølgende år. Blant Guevaras eiendeler var også en diktsamling av Pablo Neruda.

Den 15. oktober 1967 offentliggjorde Fidel Castro at Che Guevara var blitt myrdet i Bolivia, og proklamerte tre dagers landesorg på Cuba. Guevaras død ble positivt mottatt av USAs myndigheter. De så på Guevaras død som et nyttig og kraftig slag mot sosialistiske bevegelser i Latin-Amerika og i resten av den tredje verden.

I 1997 ble skjelettet av Che Guevara funnet under en flystripe i nærheten av Vallegrande. Levningene ble DNA-identifisert og sendt til Cuba. Den 17. oktober 1997 ble Che Guevara og seks andre falne fra Bolivia-kampanjen stedt til hvile i Santa Clara under full militær honnør.

Che Guevaras gravmonument i Santa Clara på Cuba.

Guevara etterlot seg seks barn.

Med Hilda Gadea (gift 8. august 1955; skilt 22. mai 1959):

• en datter, Hilda Beatriz Guevara Gadea, født 15. februar 1956 i Mexico by; død 21. august 1995 i Havanna, Cuba

Med Aleida March (gift 2. juni 1959)

• Aleida Guevara March, født 17. november 1960 i Havanna
• Camilo Guevara March, født 20. mai 1962 i Havanna
• Celia Guevara March, født 14. juni 1963 i Havanna
• Ernesto Guevara March, født 24. februar 1965 i Havanna

Med Lidia Rosa López (utenom ekteskap):

• en sønn, Omar Pérez, født 19. mars 1964 i Havanna

[rediger] Bolivia-dagboka

Guevaras dagbok dokumenterer geriljakampene i Bolivia. Første opptegnelse er 7. november 1966 kort etter at han ankom Ñancahuazú og den siste er gjort 7. oktober 1967, dagen før han ble tatt til fange. Dagboka forteller hvordan geriljakrigerne ble tvunget til å improvisere etter at hovedleiren ble oppdaget av bolivianske tropper. Det forklarer også Guevaras beslutning om å dele den revolusjonære gruppen inn i to mindre avdelinger. Det førte imidlertid til at de ble ute av stand til å kommunisere med hverandre, noe som i sin tur nok bidro til at de ble nedkjempet.

Dagboka forteller også om konfliktene mellom Guevara og det bolivianske kommunistpartiet som førte til at Guevara fikk betydelig færre geriljakrigere enn han opprinnelig hadde antatt. Dagboka viser også at Guevara hadde store vansker med å rekruttere fra urbefolkningen i området. En vesentlig årsak var at geriljagruppen kun behersket quechua og ikke det lokale tupí-guaraní-språket. En annen årsak var trolig den indianske befolkningens mistenksomhet overfor hvite utlendinger. Dessuten ble Guevara syk etter hvert som geriljakampanjen dro ut i tid. Astmaen forverret seg og de siste geriljaoffensivene gikk dels ut på å få tak i medisiner.

[rediger] Ettermæle

Husvegg på Cuba

Mens bildene av Guevaras døde kropp og omstendighetene rundt hans død ble spredt over hele verden, begynte reaksjonene å komme. Protestdemonstrasjoner brøt ut, artikler ble skrevet, hylningskonserter avholdt og sanger og dikt ble skrevet om hans liv og virke. Til og med liberale med liten sympati for Che Guevaras radikale sosialistiske idealer, ga uttrykk for beundring for at han ikke bare argumenterte iherdig for sine ideer, men også etterlevde dem konsekvent i praksis. Han framstod som helt for mange, også fordi han hadde takket nei til en behagelig tilværelse på Cuba og valgt å kjempe for underprivilegerte som var fratatt all politisk makt og økonomisk sikkerhet.

Særlig på slutten av 60-tallet ble han et forbilde for revolusjon og sosialistiske idealer hos ungdom i vestlige land og i Midtøsten. Bildet som fotografen Alberto Korda tok av Che Guevara i mars 1960, ble raskt et av århundrets mest berømte bilder, og ble forenkelt og reprodusert på en lang rekke produkter som T-skjorter, postere, kaffekrus, m.v. [28]

I alt 205.832 personer besøkte Guevaras mausoleum i Santa Clara i 2005, deriblant 127.597 utlendinger. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre kalte Che Guevara for «det mest fullendte menneske i vår tid». [29]

Guevaras tilhengere mener at han langt på vei er den viktigste tenkeren og aktivisten i Latin-Amerika siden Simón Bolívar, lederen av den søramerikanske uavhengighetsbevegelsen, forkjemperen for pan-Amerikanismen og helten for generasjoner av uavhengighetsforkjempere i hele Latin-Amerika. Sammen med Bolívar regnes Che Guaevara av sine tilhengere som en av de største Latin-Amerikanske frigjøringshelter.

[rediger] Kritikk av Guevara

Minnesmerke over falne revolusjonære, Revolusjonsmuseet i Havanna, 2006

Ikke uventet blir Che Guevara oppfattet som en terrorist og kaldblodig morder av deler av det eksilcubanske miljøet i USA (især i Miami), av USAs myndigheter og av CIA som stod sentralt ved drapet på Guevara i 1967. Eksilcubanerne legger særlig vekt på at han var ansvarlig for henrettelsen av Batista-tilhengere etter revolusjonen.

New York Sun-journalisten Williams Myers omtaler Guevara som en «sosiopatisk bølle» [30]. Mange andre nyhetsmedia i USA er av samme oppfatning. De viser til at Guevara var ansvarlig for avretting av flere hundre mennesker i cubanske fengsler, og for mord på sivile i områdene som ble kontrollert av geriljaen under den cubanske revolusjonen. Mange kritikere mener også at Guevara var en katastrofe for cubansk økonomi, og at han nær forårsaket fullt sammenbrudd i sukkerproduksjonen. I tillegg igangsatte han flere mislykkete industriprosjekter og innførte rasjonering i et land som allerede før Batistas diktatur, hadde vært et av de fire mest vellykkede økonomiene i Latin Amerika.

I motsetning til Guevaras tilhengere, mener også en del kritikerne at Guevara var en elendig militær strateg og taktiker. De setter også et stort spørsmålstegn ved hans såkalte «heltedåd i Santa Clara» der Che Guevara sporet av og erobret toget som fraktet tropper og forsyninger til Batistas tropper. Álvaro Vargas Llosa skriver:

• «En rekke vitneutsagn indikerer at togets leder overga seg på forhånd, kanskje som følge av at han var blitt bestukket». (se Indipendent Institute)

Selv om den tyngste kritikken mot Che Guevara kommer fra det ekstreme høyre og fra så vel republikanere som demokrater i USA, har det også framkommet kritikk fra anarkister, ordinære høyrepartier og grupper i det politiske sentrum. I varierende grad har kritikken gått på at han var autoritær, egenrådig / manglet politisk romslighet og at han hadde som mål å omforme Cuba – og andre land i Latin-Amerika – til byråkratiske, stalinistiske regimer.

Det skriftlige materialet som Guevara etterlot seg, hans argumentasjon i ideologiske debatter og utsagn fra folk som stod han nær (blant annet Fidel Castro og Alberto Granado), synes å underbygge påstanden om at Che var egenrådig og sta. Brøt noe med hans moralske overbevisning, var det omtrent umulig å få han til å skifte mening. Å tolke Guevara som tilhenger av stalinistisk ideologi, synes imidlertid forhastet. Guevara argumenterte først og fremst for «god revolusjonær moral» som etter hans syn gikk ut på å bekjempe fattigdom og annen sosial og økonomisk urettferdighet. Kommunistisk dogmatisme slik den ble praktisert i Sovjetunionen under Stalin - synes ikke å prege det han stod for. Dette kommer blant annet tydelig til syne i et intervju han ga med den franske avisen L`Express, 25. juli 1963:

• «Økonomisk sosialisme uten kommunistisk revolusjonær moral interesserer meg ikke. Vi kjemper mot fattigdommen, men samtidig også mot fremmedgjøring (...). Hvis kommunismen vender ryggen til bevisstheten, kan den nok fortsatt være en metode for å fordele samfunnets ressurser, men kommunismen har da ikke lenger en revolusjonær moral».

Dette kan vanskelig tolkes som noe annet enn at Guevara ikke var tilhenger av en stalinistisk ideologi.

[rediger] Tidslinje

• 1928 - Ernesto «Che» Guevara de la Serna blir født i Rosario i Argentina, 14. janaur. Eldst i en søskenflokk på fem.

• 1932 - Familien flytter til Alta Gracia på grunn av Ches astma.

• 1945 - Familien flytter til Buenos Aires.

• 1948 - Che begynner medisinstudiene på universitetet i Buenos Aires.

• 1951 - 52 - Han reiser rundt i Sør-Amerika på motorsykkel sammen med kameraten Alberto Granado.

• 1953 - Che fullfører medisinstudiene og legger ut på sin andre reise i Latin-Amerika. I San José i Costa Rica, møter han landflyktige cubanere som deltok i Castros mislykkede angrep på militærleiren Moncada, 26. juli, 1953 [31].

• 1954 - Che oppholder seg i Guatemala og opplever det USA-støttede kuppet mot Jacobo Arbenz. Blir kjent med peruaneren og sosialisten Hilda Gadea samt cubaneren Antonio «Ñico» López som deltok i angrepet på militærleiren Moncada. Kuppmakerne i Guatemala iverksetter massakre på Arbenz' tilhengere. Che flykter til Mexico.

• 1955 - Che får jobb på et sykehus i Mexico by. Blir introdusert av «Ñico» López for Raúl Castro som igjen presenterer Che for Fidel Castro. Che verver seg umiddelbart i den revolusjonære geriljaen (26. juli-bevegelsen) som Castro prøver å bygge opp, dels på Cuba og dels ved en angrepsstyrke i Mexico. Che gifter seg med Hilda Gadea.

• 1956 - Che og 28 andre medlemmer av «26. juli-bevegelsen» blir arrestert av meksikansk politi og sitter i fengsel i 57 dager. Ankommer Cuba med Granma sammen med 81 andre revolusjonære. De fleste blir drept av Batista-soldater ved Alegría de Pío. Che blir selv såret, men unnslipper. Deltar i oppbyggingen av geriljaen i fjellene Sierra Maestra.

• 1957 - Geriljaen erobrer en militær utpost i La Plata i Sierra Maestra og overfaller en hæravdeling i Arroyo del Infierno (januar) [32]. En annen opprørsgruppe, «Det Revolusjonære Direktorat» (El Directorio Revolucionario), angriper presidentpalasset i Havanna for å myrde Batista. Opprøret slås umiddelbart ned og mange studenter blir drept (mars). Castros gerilja erobrer en stor militærleir, El Uvero i Sierra Maestra, og beslaglegger mye våpen og utstyr før geriljaen forsvinner inn i fjellene igjen (mai) [33]. Che utnevnes til comandante (juli). Frank Pais blir myrdet og Santiago de Cuba lammes av protester og streiker [34].

• 1958 - «26. juli-bevegelsen» prøver å få til en generalstreik på Cuba. Streiken mislykkes. Batista iverksetter full militær offensiv (Verano-offensiven) mot geriljaen i Sierra Maestra. Offensiven mislykkes (mai). Che møter Aleida March. Geriljaen vinner slaget om El Jigüe som markerer starten på geriljaens motoffensiv (Cauto-kampanjen) mot Batistas tropper (juli). Camilo Cienfuegos leder geriljahærens 2. kolonne i en invasjon av Pinar del Río på vest-Cuba. Che starter angrepene på Las Villas på sentral-Cuba.

• I september avtaler Che et samarbeid med representanter fra det cubanske kommunistpartiet (Partido Sosialista Popular - PSP). Ches tropper ankommer fjellene Escambray i provinsen Sancti Spíritus (oktober). Den 1. desember undertegner Che en allianse med «Det Revolusjonære Direktorat» som har en sterk gerilja-enhet i provinsen Las Villas (august). (Provinsen Las Villas blir etter revolusjonen omdøpt til Villa Clara).
• Sammen med tropper fra «Det Revolusjonære Direktorat», PSP og deler av 2. kolonne ledet av Camilo Cienfuegos, erobrer de en rekke byer i Las Villas (november). Ches tropper innleder kampen om Santa Clara, provinshovedstaden i Las Villas. Che leder angrepet som erobrer Santa Clara (sent i desember).

• 1959 - Batista flykter fra Cuba, 1. januar. En militærjunta overtar etter Batista. Fidel Castro avviser militærjuntaen og oppfordrer de revolusjonære til å fortsette kampen. Castro beordrer Che og Cienfuegos umiddelbart til Havanna. Castro oppfordrer arbeidere på Cuba til å gjennomføre en generalstreik. Oppfordringen blir umiddelbart etterkommet og landet blir lammet. Gerilja-hæren med Che og Cienfuegos ankommer Havanna 2. januar. Møtes av jublende folkemengder. Om kvelden, spredt skyting. Gjenger som knuser vindu på casinoer og «mafia-eiendom». Ødelegger biler til Batista-tilhengere. Ches avdeling inntar fortet La Cabaña som omgjøres til et fengsel med Che som direktør. Castro ankommer Havanna 8. januar.

• 9. februar utropes Che til «cubaner av fødsel» for sin innsats i revolusjonen - og blir dermed cubansk statsborger. Che skiller seg fra Hilda Gadea og gifter seg med Aleida March. Den revolusjonære regjeringen vedtar lover som forbyr rasediskriminering, gir reduserte priser på elektrisitet, reduserte renter og åpner for omfordeling av jord til fattige og jordløse. Che blir leder for Nasjonalbanken og tar de første skritt for å innføre sosialistisk planøkonomi på Cuba. Drar til en rekke land i Europa, Afrika og Asia og signerer mange samarbeidsavtaler av økonomisk, teknisk og kulturell art.

• 1960 - President Eisenhower ber CIA å forberede et angrep på Cuba med utgangspunkt i Batista-tilhengere og eksil-cubanere i USA. Cuba og Sovjetunionen etablerer diplomatisk kontakt. Regjeringen med Fidel og Che i spissen nasjonaliserer raffineriene til Texaco, Esso og Shell da de nekter å raffinere olje som Cuba har kjøpt i Sovjetunionen. Som svar velger USA å se vekk fra en inngått avtale om sukkerimport fra Cuba. Den cubanske regjeringen svarer med å nasjonalisere alle store USA-selskap på Cuba. USA svarer med å innføre en delvis handelsblokade av Cuba. Cuba svarer med å nasjonalisere samtlige USA-selskap.

• 1961 - USA bryter den diplomatiske forbindelsen med Cuba og forbyr amerikanske statsborgere å dra til Cuba. Che blir industriminister og inntar rollen som cubansk «hovedambassadør». Han besøker mange sosialistiske land og land i den 3. i verden. Som en start på invasjonen i Grisebukta og for å svekke moralen i den cubanske befolkningen, angriper CIA-fly flyplasser i blant annet Havanna og Santiago de Cuba. En del mennesker omkommer. Som svar proklamerer Fidel Castro landet som en sosialistisk republikk. Invasjonen i Grisebukta kommer 17. – 19. april 1961 og blir nedkjempet i løpet av 72 timer. Che er sammen med en forsvarsstyrke i provinsen Pinar del Río, mange mil fra Grisebukta. Nedkjemper en mindre invasjonstropp av eksilcubanske Batista-tilhengere. Den cubanske regjeringen iverksetter et mangeårig program for å fjerne analfabetismen på Cuba.

• 1962 - På initiativ fra USA blir Cuba ekskludert fra OAS (Organization of American States) og president John F. Kennedy innfører en total amerikansk handelsblokade av Cuba (blokaden opprettholdes også i dag, pr. 2006). Både Castro og Che er overbevist om at en USA-invasjon i full skala er i emning. Sovjetunionen sender - på oppfordring fra Castro og Che - atomraketter til Cuba. Cubakrisen inntreffer. Sovjetunionen trekker rakettene tilbake etter et muntlig løfte fra Kennedy om ikke å angripe Cuba. Che har ingen tiltro til et muntlig løfte fra verdens største og mest brutale imperialistmakt, slik han ser det. Utfallet av Cuba-krisen gjør at Che blir enda mer kritisk til Sovjetunionen.

• 1963 - «Fellespartiet for den Sosialistiske Revolusjon» (PURS) blir dannet på Cuba med Castro som leder. Che blir medlem av PURS' sentralkomite.

• 1964 - Che møter DDR-agenten Haydée Tamara Bunke (Tania) i Europa og drøfter mulighetene for en kommende geriljaoperasjon i Bolivia. Tania skal flytte til La Paz i Bolivia. Che taler i FN, besøker Sovjetunionen og en rekke land i Afrika - herunder Kongo.

• 1965 - Che besøker Algerie og holder sin siste offentlige tale der han refser Sovjetunionen for unnfallenhet overfor USA og det han kaller andre vestlige imperialist-makter. Che fraskriver seg alle posisjoner på Cuba. Han forlater landet for å bistå revolusjoner i land i den 3. verden. Reiser til Kongo. Rømmer landet etter 7 måneder og reiser tilbake til Cuba på sterk oppfordring fra Castro. Che krever at hans opphold på Cuba skal hemmeligholdes. Forbereder oppbygging av en geriljahær i Bolivia. Cubas kommunistiske parti (Partido Comunista de Cuba) blir dannet. Spekulasjonene om hvor Che befinner seg tiltar i styrke. Castro offentliggjør Ches avskjedsbrev.

• 1966 - De første cubanske frivillige ankommer Bolivia for å forberede geriljakampanjen. Che møter flere cubanske frivillige og trener sammen med dem i Pinar del Rio på Cuba. Under dekknavnet «Ramón Benítez» reiser han til Bolivia der han og de frivillige oppretter hovedleiren i Camiri. Che møter partisekretær Mario Monje i det bolivianske kommunistpartiet. De forlater hverandre i uenighet.

• 1967 - Våren 1967 lykkes geriljaen i et par overfall på bolivianske hæravdelinger. En tropp fra USAs Green Berets og CIA-folk ankommer Bolivia for å trene den bolivianske hæren og delta i jakten på Ches geriljagruppe. Geriljaen erobrer landsbyen Sumaipata. OLAS (Organisasjonen for Latin-Amerikansk Solidaritet) holder en konferanse i Havanna der Che blir utnevnt til æresmedlem av styret. En desertør fra geriljaen fører den bolivianske hæren til geriljaens hovedleir. Dokumenter beslaglegges som fører til arrestasjon av geriljaens kontakter i flere Bolivianske byer.

• Høsten 1967 blir deler av geriljaen utslettet mens de er i ferd med å krysse en elv. Che og resten av geriljaen blir offer for et bakholdsangrep. Tre blir drept og de 17 gjenlevende blir sirklet inn av bolivianske hæravdelinger, CIA-folk og Green Berets. Etter en desperat kamp blir Che såret og tatt til fange. Den 9. oktober blir han og to andre geriljamedlemmer myrdet på ordre fra Bolivias president og Det Hvite Hus i Washington. Castro erklærer tre dagers landesorg på Cuba, og holder en minnetale for Che på revolusjonsplassen i Havanna med minst en million tilhørere.

• 1968 - Tre cubanske overlevende fra Bolivia-geriljaen tar seg over Andesfjellene, over grensen til Chile og returnerer til Cuba. En micro-film av Ches dagbok ankommer Havanna. Dagboken gis ut gratis til alle cubanske innbyggere.

• 1997 - Levningene av Che blir funnet under en flystripe i Vallegrande i Bolivia og sendes til Cuba. Che Guevara stedes til hvile i Santa Clara sammen med seks andre falne fra Bolivia-kampanjen.

[rediger] Guevaras publiserte arbeid

• Che Guevara (1967/2004) The Motorcycle Diaries (Movie Tie-in Edition): Notes on a Latin American Journey, Ocean Press, ISBN 1920888101 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen «Motorsykkelsdagbok : fra en reise i Latin-Amerika», Cappelen, 1995)
• Che Guevara (1965/1999) Socialism and Man in Cuba, Pathfinder Press, ISBN 9649045821
• Che Guevara (1967/1989) Man and socialism in Cuba', Pathfinder, ISBN 0873485777
• Che Guevara (1961/2006) Guerrilla Warfare : The Authorized Edition, Ocean Press, ISBN 1920888284 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen «Gerilja», Pax, 1968)
• Che Guevara (1968/2005) Reminiscences of the Cuban Revolutionary War : The authorized and revised edition (Che Guevara Publishing Project), Ocean Press, ISBN 1920888330 (Oversatt til svensk og utgitt under tittelen «Minnen från det revolutionæra kriget på Kuba», Wahlstrøm & Widstrand, 1968)
• Che Guevara (1972/2000) Che Guevara Speaks: Selected Speeches and Writings, Pathfinder Press (NY); 2nd edition, ISBN 0873489101
• Che Guevara (1968/2001) The African Dream: The diaries of the Revolutionary War in the Congo, Grove Press, ISBN 0802138349
• Che Guevara (1968/2005) Bolivian Diary, Ocean Press, ISBN 1920888241 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen «Boken om Che : Che Guevaras dagbok : 7. november 1966 - 7. oktober 1967», Gyldendal, 1968)
• Che Guevara (2003) Che Guevara Reader: Writings on Guerrilla Strategy, Politics and Revolution, Ocean Press, ISBN 1876175699
• Che Guevara (2005) Latin America : Awakening of a Continent, Ocean Press, ISBN 1920888381
• Che Guevara (2000) Che Guevara Talks to Young People, Pathfinder; 1st edition, ISBN 087348911X
• Che Guevara (2002) Che Guevara on Global Justice, Ocean Press, ISBN 1876175451
• Che Guevara (2003) Self Portrait Che Guevara, Ocean Press, ISBN 1876175826

• En stor samling av Che Guevaras skrifter på spansk

[rediger] Litteratur

• Alarcón Ramírez, Dariel ("Benigno") (1997) Memorias de un Soldado Cubano: Vida y Muerte de la Revolución. Tusquets Editores S.A. Barcelona, ISBN 848319942
• Alarcón Ramírez, Dariel dit "Benigno" (1997) Le Che en Bolivie, Éditions du Rocher, ISBN 2268024377
• Anderson, Jon Lee (1997) Che Guevara: A Revolutionary Life, New York: Grove Press, ISBN 0802116000
• Bonachea, Rolando E. and Nelson P. Valdés (ed.) (1969) Selected Works of Ernesto Guevara, Cambridge, MA: MIT Press. ISBN 0262520168
• Bravo, Marcos (2005) La Otra Cara Del Che, Editorial Solar. Bogota, Colombia.
• Castañeda, Jorge G. (1998) Che Guevara: Compañero. New York: Random House, ISBN 0679759409
• Camiller, Patrick (2002) Back on the Road: A Journey to Central America, The Harvill Press, 1860469728
• Castro, Fidel (editors Bonachea, Rolando E. and Nelson P. Valdés (1972) Revolutionary Struggle 1947-1958, MIT Press Cambridge, Massachusetts and London, ISBN 0262020653
• del Carmen, Garcia and Salado (ed.) (2005) Our America and Theirs : Kennedy and the Alliance for Progress - The Debate on Free Trade (Che Guevara Publishing Project), Ocean Press, ISBN 1876175818
• Estrada, Lescaille og Suarez, Luis (2005) Tania the Guerrilla Leader: And The South American Epopee of Che, Consortium Book Sales, ISBN 1920888217
• Feldman, Allen (2003) Political Terror and the Technologies of Memory: Excuse, Sacrifice, Commodification, and Actuarial Moralities, Radical History Review 85, 58-73
• Fuentes, Norberto (2004) La Autobiografía De Fidel Castro, Mexico D.F: Editorial Planeta, ISBN 8423336042, ISBN 9707490012
• George, Edward (2005) The Cuban Intervention In Angola, 1965-1991: From Che Guevara To Cuito Cuanavale, London & Portland, Oregon: Frank Cass Publishers, ISBN 0415350158
• Waters, Mary Alice (1996) Episodes of the Cuban Revolutionary War 1956-1958. New York: Pathfinder. ISBN 0873488245
• Holland, Max (2005) Private Sources of U.S. Foreign Policy. William Pawley and the 1954 Coup d'État in Guatemala i Journal of Cold War Studies 7.4
• James, Daniel (2001) Che Guevara, Cooper Square Press, ISBN 0815411448
• Matos, Huber (2002) Como llegó la Noche, Barcelona: Tusquet Editores, SA. ISBN 8483109441.
• Morán Arce, Lucas (1980) La revolución cubana, 1953-1959: Una versión rebelde. Ponce, Puerto Rico: Imprenta Universitaria, Universidad Católica, ISBN B0000EDAW9.
• Pax Leksikon, bind 2. (1979), Pax forlag, Oslo
• Peña, Emilio Herasme (2004) La Expedición Armada de junio de 1959 i Listín Diario (Den Dominikanske Republikk), 14 June 2004
• Rodriguez, Felix I. and John Weisman (1989) Shadow Warrior/the CIA Hero of a Hundred Unknown Battles, Simon&Schuster, ISBN 0671667211
• Rojo del Río, Manuell (1981) ”La Historia Cambió En La Sierra”. San José, Costa Rica: Editorial Texto.
• Ros, Enrique (2003) Fidel Castro y El Gatillo Alegre: Sus Años Universitarios, Miami, Ediciones Universal, ISBN 1593880065
• Sinclair, Andrew (2002) Che Guevara, Damms biografiserie, ISBN 8249601653
• Taibo, Paco Ignacio II (1999) Ernesto Guevara, también conocido como el Che, Editorial Planeta. ISBN 8408022806

[rediger] Eksterne lenker

• «Guerilla warfare» (1961) på www.bellum.nu (egelsk)
• «Guerilla warfare - a method» (1962) på www.bellum.nu (egelsk)
• Ches nedtegnelser om kampene ved Alegria de Pío (engelsk)
• Ches nedtegnelser om geriljaens første lille seier, erobringen av militærleiren La Plata (engelsk)
• Ches tale i FN, «Kolonialismen er dømt til undergang», 11.des. 1964 (engelsk)
• Ches tale i FN, «Om utvikling», 25. mars 1964 (egelsk)
• Ches artikkel «Message to the Tricontinental», trolig skrevet i 1966, men først utgitt i 1967
• Diverse om Che på www.sancristobal.cult.cu (spansk)
• Fotografier på www.sancristobal.cult.cu
• En stor samling av Che Guevaras skrifter på www.filosofia.cu (spansk)
• Sanger (mp3) på www.sancristobal.cult.cu
• Video på www.sancristobal.cult.cu
• Kronologi på www.oceanbooks.com.au (engelsk)
• Invasjonen i Grisebukta på www.historyofcuba.com (engelsk)

Wikiquote har en samling med sitater av eller om Che Guevara.