Sigmund Freud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sigmund Schlomo Freud (født 6. mai 1856, død 23. september 1939) var en østerriksk nevrolog og psykolog av jødisk herkomst. Han er grunnleggeren av den psykodynamiske teorien og psykoanalysen, som er betegnelser som benyttes for å referere til både en modell for studie av menneskesinnet, en personlighetsteori og en behandlingsmetode av psykiske lidelser. Teorien vektlegger betydningen av ubevisstheten og erfaringer i barndommen for utviklingen og funksjonen av menneskets psykiske liv.

Innhold 1 Biografi 1.1 Familie/etterslekt 2 Freuds psykodynamiske teori 3 Psykoterapi 4 Freuds etterfølgere 5 Freud og moderne psykologi 6 Noen av Freuds viktigste skrifter 7 Se også: 8 Eksterne lenker

[rediger] Biografi

Freud ble født inn i en Ashkenazi jødisk familie i Freiberg (Příbor), Moravia, i det Østerriske keiserdømme (nå tilhørende Tsjekkia). I 1877, i en alder av 21 år, forkortet han sitt fornavn til "Sigmund." Selv om han var den førstefødte av tre brødre og fem søstre av hans mors barn, hadde han også halvsøsken fra farens tidligere ekteskap. Hans familie hadde forholdsvis dårlig økonomi og bodde i en overbefolket leilighet, men foreldrene satte alt inn på å fostre hans intellekt (og favoriserte ofte Sigmund over de andre søsknene), noe som var tydelig fra tidlig av. Sigmund ble rangert som nr. en i seks av åtte år med skolegang. Han gikk videre til å studere ved Universitetet i Wien da han var 17 år gammel (fra 1873 til 1881) på tross av den sterke antisemitismen som var i Østerrike på den tiden. Lite er kjent av Freud`s barndom, siden han ødela personlige papirer minst to ganger, en gang i 1885 og igjen i 1907. Senere ble papirene hans veldig godt voktet i Sigmund Freud Archives og bare tilgjengelig for hans offisielle biograf Ernest Jones og noen andre medlemmer av den indre sirkelen av psykoanalyse.

I 1886, reiste Freud tilbake til Wien, og etter åpningen av en privat klinikk som spesialiserte seg i nerve- og hjernelidelser, giftet hans seg. Han eksperimenterte med hypnose på sine mest hysteriske og nevrotiske pasienter, men ga til slutt opp denne behandlingsformen ettersom han kom til at han kunne få sine pasienter til å snakke ved å plassere dem på en divan og oppmuntre dem til å si det som falt dem inn (en praksis han kalte fri assosiasjon).

Da han var i førtiårsalderen led Freud ved flere tilfeller av psykosomatiske lidelser så vel som av dødsangst og andre fobier (Corey 2001, s. 67). I denne perioden utforsket Freud sine egne drømmer, minner og personlighetsutvikling. Gjennom denne selvanalysen kom han til erkjennelse av fiendlighet mot sin far (Jacob Freud), og av seksuelle følelser fra barndommen rettet mot moren (Anna Freud) (Corey 2001, p. 67). Corey (2001) anser denne livsfasen, med de følelsesmessige vanskeligheter den innebar, for den mest kreative perioden i Freuds liv.

Etter å ha publisert bøker om sinnets ubevisste i 1900 og 1901 med stor suksess ble Freud oppnevnt i et professorat ved universitetet i Wien, og herfra begynte han å utvikle en lojal krets av tilhengere.

Freud var lite tolerant for kolleger som avvek fra hans psykoanalytiske doktriner. Han prøvde å fordrive de som var uenige med bevegelsen eller til og med nektet å akseptere visse nøkkelpunkter i hans teori (Corey, 2001): de viktigste eksemplene på dette varCarl Jung og Wilhelm Reich. Freud forfattet et bitende angrep på både Jung og Alfred Adler i artikkelen "On the History of the Psycho-Analytic Movement" (1914).

I 1930 ble Freud tildelt Goetheprisen av Frankfurt by, som en anerkjennelse av hans bidrag til psykologien. I det samme år døde Freuds mor. I 1933, da Hitler og nasistene grep makten i Tyskland, ble Freuds bøker brent offentlig av S. A..

Etter Nazi Tysklands Anschluss flyktet Freud fra Østerrike med sin familie ved hjelp av finansiell hjelp fra sin pasient og venn Prinsesse Marie Bonaparte. 4. juni 1938 fikk de lov til å krysse grensen inn til Frankrike og de reiste deretter fra Paris til Hampstead i London i England, hvor de bodde i 20 Maresfield Gardens (i dag Freud Museum). Da han forlot Tyskland, ble han tvunget til å signere en erklæring om at han hadde blitt behandlet respektfullt av nazistene.

Freuds lengsel etter anerkjennelse som en betydelig vitenskapsmann ble delvis realisert i England i 1938, da to sekretærer fra the Royal Society ba ham signere selskapets bok. Freud skrev til sin venn Arnold Zweig: "De la igjen en faksimile av boken, og hadde du vært her skulle jeg vist deg navnetrekkene fra I. Newton til Charles Darwin. Godt selskap!"

Freud røykte sigarer mesteparten av sitt liv, selv etter å ha fått fjernet deler av kjeven p.g.a. kreft. Han fortsatte å røyke frem til sin død 23. september 1939. Han røykte en hel boks med sigarer daglig. Etter å ha fått munnkreft i 1923 i en alder av 67 gjennomgikk han over 30 operasjoner for å behandle sykdommen. Til slutt kunne Freud ikke lenger holde ut smerten forbundet med hans kreftsykdom. Han ba hans personlige lege besøke ham i hjemmet i London. Freuds dødsfall ble gjennomført ved en lege-administrert morfin-overdose.

[rediger] Familie/etterslekt

Sigmund Freuds yngste datter Anna Freud var også en fremtredende psykolog, spesielt innenfor feltene vedrørende barn og utviklingspsykologi. Sigmund er bestefar til maler Lucian Freud og komiker/politiker/forfatter Clement Freud og oldefar til journalist Emma Freud, motedesigner Bella Freud, mediamagnatene Matthew Freud og Ria Willems.

Sigmund Freud var også onkel til pr- og propaganda-trollmannen Edward Bernays. Bernays' mor, Anna Freud Bernays, var Sigmunds søster. Bernays' far, Ely Bernays, var bror av Sigmunds kone Martha Bernays Freud.

[rediger] Freuds psykodynamiske teori

Freud skjelnet mellom ubevisste og bevisste aspekter ved menneskets psyke. Han var på ingen måte den første til å gjøre det. Dette var en nokså utbredt idéstrømning i 1800-tallets Tyskland, og blant andre filosofen Arthur Schopenhauer skrev om det ubevisste før Freud. Det særskilte ved Freud er imidlertid at han uviklet et omfattende system basert på det ubevisste, tilførte det egne originale ideer og forsøkte å vitenskapeliggjøre den.

Omkring året 1900 gjorde Freud og en annen lege, Josef Breuer, omfattende studier av en kvinnelig pasient under pseudonymet Anna O. Hun led av hysteri og en rekke andre psykiske lidelser og man forsøkte seg frem med ulike metoder for å finne effektive behandlinger. Teknikker som hypnose, fri assosiasjon og drømmetydning ble benyttet.

Etterhvert utviklet Freud på egenhånd en psykodynamisk teori som han utviklet og reviderte frem til sin død. Freud anså menneskets psyke for å bestå av 3 aspekter eller deler:

• ID (ubevisst)
• Superego (bevisst)
• Ego (delvis bevisst eller prebevisst)

ID er det eneste aspektet ved vår psyke som er tilstede ved fødselen. ID er en utrettelig lyst- og behagskilde som kontinuerlig sender oss impulser og begjær. I stor grad gjelder dette impulser av seksuell eller aggressiv art. ID har absolutt ingen kontakt med bevisstheten eller den virkelige verden og er altså kun opptatt av å tilfredsstille sine impulsive ønsker. ID er også den største delen av psyken. Det meste av våre mentale aktiviteter er vi derfor ikke bevisst klar over.

Superego er det bevisste aspektet ved vår psyke som utvikles gjennom oppdragelse og sosialisering i barndommen. Superegos ønsker er på mange måter det motsatte av IDs, da den er vårt moralske skjold som ønsker å hindre oss i å uttrykke begjær og lyster som ikke er sosialt aksepterte.

Ego er en slags mellomting mellom de to ovenfornevnte aspektene. Den har kontakt med både ID og Superego og har som oppgave å «mekle» mellom disse to kreftene og gjøre begge tilfreds.

Freuds modell er på mange måter hydraulisk i funksjon på den måten at impulser og lyster samler seg i oss og er i perioder nødt til å «tømme seg». Egos oppgave er å gjøre dette på en sunn måte. For sterkt uttrykk av såvel ID som Superego kan medføre ulike former for psykiske lidelser. For eksempel hvis en mann føler begjær for en kvinne, vil uhemmet uttrykk av dette føre til abnormal seksualitet. På den annen side vil sterk undertrykkelse føre til at frustrasjonen over innestengt begjær samler seg opp og eventuelt fører til at Superego mister kontroll. Mannen kan i en slik situasjon i verste fall ty til voldtekt. Ego har derfor en viktig oppgave i å la impulser komme til uttrykk på en måte som ikke uroer Superego. I dette tilfellet kan det for eksempel være ved at mannen tilnærmer seg kvinnen på en konstruktiv måte.

Drømmene er en annen arena hvor ID kan uttrykke seg. Her manifesterer begjær og lyster seg, men dette skjer i form av symboler slik at de ikke blir opplevd så direkte at man blir urolig og dermed vekkes fra søvnen. Hvis for eksempel en kvinne har en drøm hvor hun sitter i et tog som kjører gjennom en tunnel, symboliserer drømmen hennes begjær for seksuell kontakt med en mann i hennes liv.

[rediger] Psykoterapi

Erfaringer fra behandlingen av Anna O. kom til å gjøre Freud overbevist om at psykiske lidelser skyldes ulike former for blokkeringer av følelser og uløste konflikter i forhold til mennesker i pasienters fortid. Disse er fullstendig utenfor pasientens bevissthet, men fungerer likevel som kilden til deres lidelser. Han oppdaget at ved å systematisk utforske pasientens fortid, kom disse konfliktene sakte men sikkert opp til overflaten, og samtidig gav symptomene seg.

Den psykoanalytiske terapi går ut på at pasienten går i behandling hos en psykoanalytiker flere ganger i uken i flere måneder eller år. Gjennom samtaler og drømmeanalyse skal terapeuten finne kilden til pasientens lidelser og bringe disse konfliktene frem. Forsiktig skal disse manifesteres for pasientene, og det er kun de konflikter nærmest overflaten som vil medføre positive konsekvenser av å bli bevisstgjort. En slags høydepunkt i den psykoanalytiske behandling oppnås når pasienten overfører sine til nå innestengte konflikter til terapeuten som om han eller hun var en viktig person i pasientens liv.

[rediger] Freuds etterfølgere

Freud ble ganske raskt en berømt teoretiker og terapeut, og han tiltrakk seg leger og intellektuelle fra hele Europa og USA. Mange av Freuds elever og venner utviklet med årene sine egne teorier som var mer eller mindre basert på Freuds teorier. Dette førte nærmest uten unntak til faglig og personlig brudd med Freud, da han ikke aksepterte endringer av sine teorier. Blant Freuds fremste elever kan nevnes sveitseren Carl Gustav Jung som utviklet den analytiske psykologien, en teori som på mange måter gikk enda dypere i ubevisstheten enn Freuds teori. Alfred Adler utviklet den såkalte individpsykologien som i motsetning til Jung fokuserte mer på det bevisste, og Otto Rank fremsatte tanker om betydningen av her-og-nå-aspektet i psykoterapi og var en av de første til å ta orde for kortidsterapi. Kanskje den mest kontroversielle av alle Freuds elever var en annen østerriker, nemlig Wilhelm Reich som også har påvirket miljøet at psykologer og psykoterapeuter i vårt land gjennom sitt flyktningophold i Norge på 1930-tallet. Han var opphav til bl a karakteranalysen og såkalt orgonterapi. Av andre viktige teoretikere med røtter i psykoanalysen kan nevnes ungareren Sandor Ferenczi, Freuds egen datter Anna Freud, Melanie Klein, Jacques Lacan, Karen Horney og Erik Erikson.

[rediger] Freud og moderne psykologi

Freuds teorier fikk i første halvdel av 1900-tallet en dominerende rolle i psykiatrien. Psykoanalysen bidro til å sette den individuelle pasient og vedkommendes lidelser i fokus og fungerte som en kjærkommen vitalisering i en tid hvor tvangstbelter og lobotomi var utbredte behandlingsmetoder.

Den psykoanalytiske skole har riktignok i løpet av de siste 30-40 årene opplevd en kraftig svekket interesse innen den vitenskapelige psykologien. Det er flere årsaker til dette. For det første er psykoanalysen vanskelig, om ikke umulig å underkaste empirisk forskning. Teorien predikerer få spesifikke fenomener som kan studeres enten eksperimentelt eller kvalitativt, men synes heller å forklare nærmest hvilket som helst funn i etterkant. Teorien oppfattes altså å være pseudovitenskapelig. De få av Freuds populære teorier som måtte la seg studere, har man ofte ikke klart å finne støtte for. For eksempel hevdet Freud i prinsippet om sublimering at gjennom kontrollerte metoder å uttrykke impulser på, ville man redusere aggresjon og frustrasjon på en konstruktiv måte. Dette kan f.eks. være gjennom å se på en voldsfilm eller delta i kampsport. Denne teorien finner liten støtte i moderne forskning. Snarere viser forskning gjort av blant andre Albert Bandura at uttrykk av aggresjon fører til økt sannsynlighet til å reagere med aggresjon også i fremtiden. Freud hevdet også at barns sterke tilknytning til moren skyldes at hun gir dem mat. Psykologen Harry Harlow gjorde eksperimenter med aper som demonstrerte at barn fremfor mat tilknyttes moren på grunn av faktorer som trøst, beskyttelse, nærhet o.l.

En annen forklaring på svekket interesse for psykoanalysen er at det har i ettertid vokst frem andre former for psykoterapi som har vist seg å være mer effektive i behandling av psykiske lidelser. Dette gjelder først og fremst kognitiv terapi, rasjonell-emotiv terapi, adferdsterapi m.fl. Samtidig er dette terapiformer som lettere lar seg forskes på empirisk.

En tredje forklaring er at psykologi som disiplin har generelt opplevd en delvis sterk dreining i kognitiv og biologisk retning de siste 40 årene. Andre igjen argumenterer med at psykoanalysen aldri var en etablert del av den akademiske psykologien, at den var en teori som ble utviklet utenfor universiteter og forskningsinstitusjoner. Derfor blir det også galt å evaluere den i lys av psykologien forøvrig.

Psykoanalysen fortsetter likevel å være en betydelig inspirasjonskilde innen andre disipliner som religionsvitenskap og litteraturvitenskap.

[rediger] Noen av Freuds viktigste skrifter

• 1887 Studie "Über Coca"
• 1893 "Über den psychischen Mechanismus hysterischer Phänomene" (sammen med Josef Breuer)
• 1895 "Entwurf einer Psychologie" (sammen med Josef Breuer)
• 1895 "Studien über Hysterie".
• 1896 Zur Ätiologie der Hysterie (Aufsatz; erste Verwendung des Begriffes "Psychoanalyse")
• 1900 "Die Traumdeutung" ("Drømmetydning" norsk oversettelse, 1969)
• 1904 "Zur Psychopathologie des Alltagslebens" ("Dagliglivets psykopatologi", norsk oversettelse, 1968)
• 1905 Der Witz und seine Beziehung zum Unbewußten,(Jokes and their Relation to the Unconscious, finnes ikke i norsk oversettelse)
• 1905 Drei Abhandlungen zur Sexualtheorie ("Seksualteorien", norsk oversettelse, 1966)
• 1908 "Die 'kulturelle' Sexualmoral und die moderne Nervosität"
• 1913 "Totem und Tabu"
• 1914 "Zur Geschichte der psychoanalytischen Bewegung"
• 1915 "Zeitgemäßes über Krieg und Tod"
• 1916 "Trauer und Melancholie"
• 1917 "Vorlesungen zur Einführung in die Psychoanalyse"
• 1929 "Psykoanalyse" (norsk oversettelse 1957)
• 1920 "Jenseits des Lustprinzips"
• 1921 "Massenpsychologie und Ich-Analyse"
• 1923 "Das Ich und das Es"
• 1925 "Selbstdarstellung"
• 1927 "Die Zukunft einer Illusion"
• 1930 "Das Unbehagen in der Kultur" (norsk oversettelse, "Ubehaget i kulturen", 1960)
• 1933 "Warum Krieg? (Briefwechsel mit Albert Einstein)"
• 1933 "Neue Folge der Vorlesungen zur Einführung in die Psychoanalyse" ("Nytt i psykoanalysen", norsk oversettelse, 1934)
• 1937 "Die endliche und die unendliche Analyse"
• 1939 "Der Mann Moses und die monotheistische Religion"

[rediger] Se også:

• Psykoanalyse
• Psykoanalytiker
• Barneseksualitet
• Hypnose
• Rorschach-metoden

[rediger] Eksterne lenker

• Freud-museet i London
• Sigmund Freuds liv og arbeid
• Sigmund Freud Museum, Berggasse 19, Wien