Det store spranget
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det store spranget fremad (kort: Det store spranget, pinyin: dà yuè jìn) var den offisielle parolen for den politikk som ble ført i Folkerepublikken Kina) fra 1958 til 1960. Målet var å omdanne Kina til en økonomisk og militær stormakt.
Det store spranget var en stort anlagt plan utviklet av Mao Zedong som skulle vise et alternativ til den sovjetiske (med sin store vekt på tungindustri). Det store spranget la hovedvekten på kollektiviseringen av kinesisk landbruk, og oppbygging av småindustri. Mao var overbevist om at raske femskritt og sprang på det økonomiske område ville høyne folks bevissthet og berede veien for den rent kommunistiske samfunn. Den ideologi som lå bak, var således i pakt med tradisjonell marxisme-leninisme, slik den var ideologisk utviklet under Josef Stalin i Sovjetunionen (f.eks. i verket «Om den historiske og den dialektiske materialisme» og gitt en egen utforming i den historiske materialisme som uttrykt i «Mao Tse-tungs tenkning» (f.eks. i skriftet «Om motsigelsen»).
Til å begynne med så det ut til å gå veldig bra: Landbruksproduksjon og stålproduksjon skjøt fart. Men Mao og andre i det sentrale lederskap ble fiksert på en helt urealistisk vekstkvote. Man ville nå opp til en høyere tungindustriell produksjon pro capita innen 15 år enn den britiske.
Antallet jordbruksarbeidere som ble overført til stålproduksjonen var alt for høyt, men man ville ikke se realitetene i øynene mens sammenbruddet nærmet seg; man la til grunn sine egne propagandapregede seiersmeldinger, selv om de ikke stod til troende og de sentrale aktører visste at sannheten var en annen enn hva deres egen propaganda fremstilte.
Mao mente at veien til økt produksjon var ved opprettelsen av folkekommuner der all eiendom ble kollektivisert og arbeidet ble utført med masseinnsats. Det ble etablert omkring 25.000 folkekommuner, hver på rundt 5.000 hushold. Ettersom han var så fiksert på å få opp stålproduksjonen forordnet han at det skulle bygges opp ministålverk i alle kommuner. Bøndene måtte forsyne dem med brensel og jern. Produksjonsmålene var så høye og metodene så hensynsløse at det gikk ut over mange av husene (trevirke i vegger og tak brukt som brensel, folk måtte flytte til kasernelignende fellesbygninger), naturen (snauhogst med etterfølgende økt flomproblem), og husgeråd (særlig det som var av jern). Når det senere ble klart at felleskantinene ikke var noen heldig løsning og folk fikk vende hjem, hadde de ofte ikke noe riktig hjem å komme tilbake til, eller de manglet kjøkkenovner, woker og annet nødvendig til husholdet.
I 1959 var det klart at «Det store spranget» var en entydig katastrofe. Selv om målsetningene for stålproduksjonen forsåvidt ble nådd, var det ikke meget å trøste seg med. Man hadde benyttet svært meget skrapjern for å få opp produksjonen, og kvaliteten på stålet var ofte så dårlig at det var ubrukelig. Khrusjtsjov innstilte på denne tiden den sovjetiske tekniske assistanse som følge av de stadig forverrede sinosovjetiske forbindelser. Samtidig kom tørkeperioder, og landsbruksproduksjonen falt sammen. Hungersnød brøt ut. I noen få områder døde så meget av 40 prosent av befolkningen. Det begynte å viskes om skrekkeksempler på kannibalisme. Samtidig var det store avlinger som ikke ble innhøstet, og eksporten av matvarer var større enn noensinne.
Det er om hvor mange menneskeliv som gikk tapt som følge av Maos «store sprang». Et midt-på-treet-overslag går ut på at et tredvetalls millioner døde av sult. I 1957, året før «Det store spranget», hadde det vært 7-10 millioner som sultet ihjel.
De mange naturkatastrofer i den aktuelle perioden gjorde vondt til verre. Tørke, oversvømmelser og generelt dårlig vær plaget disse årene. I juli 1959 gikk Den gule flod over sine bredder i det østlige Kina. Det kostet omkring tre millioner livet, enten direkte eller ved den hungersnød som bortfallet av store avlinger førte til. I 1960 ble 55 prosent av all dyrket mark i noen grad rammet av tørke eller dårlig vær.
Det ville imidlertid være ekstremt villedende å legge skylden for den utbredte hungersnød på det dårlige været. Mange eksperter har påpekt at man med en fornuftig jordbrukspolitikk ikke ville fått på langt nær slike utslag. Mange ganger gjorde myndigheteene situasjonen så og si med åpne øyne verrre ved å nekte sultende befolkning til å oppsøke tilgrensende områder der det var bedre forhold. Slik kunne ikke bøndene dra nytte av hverandres solidaritet.
