Patrice Lumumba
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Patrice Lumumba (født 2. juli 1925, død 17. januar 1961) var en kongolesisk og nasjonalistisk politiker som motarbeidet det belgiske kolonistyret i datidens Belgisk Kongo. Lumumba ble statsminister i 1960 og myrdet etter et militærkupp i 1961 ledet av oberst Joseph Desire Mobutu som senere tok navnet Mobutu Sese-Seko.
Innhold |
I ettertid blir han i Afrika oppfattet som en av den afrikanske nasjonalismens og pan-afrikanismens (se Caplex) fremste martyrer på linje med Malcolm X og Paul Robeson. Den afrikanske nasjonalismen blir for øvrig sett på som den viktigste politiske drivkraften i avkolonialiseringen av Afrika.
Lumumba ble født i Onalua i provinsen Kasai i Belgisk Kongo. Han fikk sin utdannelse på misjonsskoler og arbeidet dels som funksjonær i kolonimaktens postvesen, dels som personlig næringsdrivende og dels som journalist i Leopoldville (Kinshasa) og Stanleyville (Kisangani).
[rediger] Politisk karriere
I 1955 ble han leder av postvesenets fagforening og sluttet seg til Det Belgiske Liberale Parti. I 1957 ble han arrestert, anklaget for underslag, bøtelagt og satt ett år i fengsel. Mot slutten av 1958 deltok han i opprettelsen av sentrumspartiet Mouvement National Congolais (NCE) og bidro til å gi partiet et nasjonalt preg på tvers av etniske, regionale og sosiale skiller i landet. (se Encyclopedia Britannica og McKown, 1969).
Presset av andre kolonimakters avkolonialisering og indre uro i Kongo, erklærte Belgia i 1959 at det ville iverksette en femårsplan for å opprette Kongos uavhengighet. I lokalvalgene i desember 1959 vant NCE en overveldende seier til tross for at Lumumba satt fengslet under valgkampen, anklaget for politisk oppvigleri. Etter at NCE truet med å boikotte videre forhandlinger med Belgia, ble Lumuba satt fri og kunne delta på konferansen i Belgia i 1960. På konferansen gikk Belgia med på å framskynde Kongos uavhengighet til juni 1960, etter at det nasjonale valget var blitt avholdt i mai 1960.
NCE vant også det nasjonale valget i mai og 23. juni 1960 dannet NCE regjering med Lumumba som statsminister. Hans fremste motstander i valgkampen, Joseph Kasavubu, ble utnevnt til seremoniell president. Forskjellen mellom Lumumba og Kasavubu var at førstnevnte gikk inn for at Kongo skulle være en enhetsstat. Kasavubu på sin side ønsket å gjøre Kongo til en føderasjon av ulike stater.
[rediger] Katanga-konflikten
Like etter at regjeringen var dannet, brøt deler av den kongolesiske hæren ut i protest mot sine belgiske ledere. I uroen som fulgte erklærte den ressursrike provinsen Katanga sin uavhengighet fra Kongo. Katanga var særdeles rik på etterspurte malmer og mineraler som kopper, sink, diamanter, gull, germanium, uran, jern, kobolt, sølv og bly. Bak løsrivelsen stod Moise Tshombe med solid støtte fra utenlandske gruve- og finansselskap under ledelse av den belgisk-amerikanske organisasjonen Société Générale de Belgique.
Lumumbas regjering prøvde å motarbeide Katangas løsrivelse. Frykten for at den ressursrike provinsen ville gå ut av Kongo og dermed undergrave Kongos enhet og økonomi, var stor. I tillegg kom at Belgia intervenerte med militære tropper, angivelig for å beskytte belgiske statsborgere. Størstedelen av styrkene ble imidlertid stasjonert i Katangas Elizabethville som Tshombe hadde valgt som den nye hovedstaden i Katanga. (se Encyclopedia Britannica)
Erfaringene som Lumumba hadde om kolonistyrets praksis, gjorde det nærliggende for han å mistenke Belgias intervensjon som en støtte til Katangas løsrivelse, og for å sikre det belgiske næringslivs økonomiske interesser i den ressursrike provinsen. Samlet fikk dette Lumumba til å be FN, USA og Sovjetunionen om støtte til å utvise de belgiske troppene og ivareta interessene til den lovlig valgte og nasjonale enhetsregjeringen mot Katangas løsrivelse.
USA med president Dwight D. Eisenhower viste ingen interesse. FN sendte noen få flernasjonale fredsbevarende tropper som ikke kunne gjøre noe for å bevare enhetsstaten Kongo mot Katangas løsrivelse. I tillegg ble FN-soldatene stadig hindret i sitt arbeid av de belgiske troppene som stod i landet. (se David Akerman) Lumumba ba derfor FN om å sende inn regulære styrker, men FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld avviste Lumumbas forespørsel. (se UN and Congo)
Frustrert over manglende bistand fra USA og FN takket Lumumba ja til Sovjetunionens tilbud om transportfly og lastebiler for å frakte Lumumba-lojale militærenheter til Katanga. Dette trekket fikk USAs ambassadør i Kongos hovedstad, Leopoldville, til konsekvent å omtale statsminister Lumumba som «Lumumbavitch».
Uroen fortsatte og 5. september 1960 besluttet Kongos president, Joseph Kasavubu, å avsatte Lumumba til tross for at en seremoniell president ikke har slik myndighet. Lumumbas reaksjon kom derfor umiddelbart. Han svarte med å avsette Kasavubu. Den 14. september 1960 ble Lumumba reelt avsatt av oberst og forsvarsminister Joseph Mobutu i et statskupp. Lumumba oppholdt seg på dette tidspunkt i statsministerboligen i Leopoldsville, beskyttet av deler av FNs fredsstyrke. Han kunne imidlertid ikke forlate bygningen av frykt for å bli arrestert av kuppmakerne.
I november 1960 besluttet Lumumba likevel å dra til Stanleyville som var under kontroll av militærenheter som var lojale til Lumumba og landets lovlig valgte regjering. Lumumba ble smuglet ut om natten i en besøkende diplomatbil, og tok fatt på den lange reisen til Stanleyville. Noen hadde imidlertid alarmert Mobutus tropper og Lumumba ble pågrepet og tatt til fange i nærheten av elven Sankuru. Lumumba appelerte til FN om beskyttelse, men FN avslo på direkte ordre fra FNs hovedkvarter i New York. (se David Akerman) FN begrunnet det med at Lumumba hadde flyktet fra deres beskyttelse i Leopoldsville.
[rediger] Drapet på Lumumba
Ilagt håndjern ble Lumumba fløyet til Leopoldville der han ble slått og ydmyket også i påsyn av utenlandske journalister og diplomater. Den indiske brigaderen i FNs fredsstyrke, Indarjit Rikye, beskriver situasjonen på følgende måte: «Han lå i lenker på et lastebilplan. Han blødde, håret var i uorden og han hadde mistet brillene. Men vi kunne ikke gripe inn.» (se David Akerman)
Belgiske representanter krevde at Lumumba skulle overleveres til sin største fiende, utbryteren Mois Tshombe i Katanga. Den 15. januar 1961, skrev Den Belgiske minister for Afrika-saker til sin representant i Elizabethville. Budskapet var klart. Tshombe måtte uten å nøle ta imot Lumumba (de Witte, 2001). I realiteten var dette Lumumbas dødsdom og 17. januar 1961 ble han fløyet til Elizabethville sammen med to av sine nære medarbeidere, Robett Okito og Maurice M’Polo. De ble mottatt av katangiske soldater som ble ledet av belgiske offiserer, og kjørt til Villa Brouwe i Elizabethville. Der ble de satt i arrest og mishandlet av både belgisk og katangisk militært personell mens president Tshombe og hans ministere vurderte hva de skulle gjøre med dem. (Se David Akerman og de Witte, 2001)
Samme natt – 17. januar 1961 - fraktet en militærkonvoi dem inn i skogen der Lumumba. Okito og M’Polo ble henrettet etter tur av en ekskursjonspelotong som ble ledet av en belgisk offiser. Tshombe og to ministere i Katangas utbryterregjering var også til stede under henrettelsene (de Witte, 2001).
I oktober 1961 ble Kasavubu og Mubutus kuppmaker-regjering anerkjent av et flertall i FNs generalforsamling med USA i spissen.
Tilhengerne av den lovlig valgte regjeringen til avdøde Lumumba, prøvde ut over 60-tallet å organisere en gerilja som kunne fjerne kuppmakerne. I arbeidet med å bygge opp en slagkraftig gerilja, deltok også den cubanske revolusjonshelten Che Guevara i 1965 i en periode på vel 7 måneder. Geriljaen ble imidlertid stadig angrepet av enheter fra en sammensatt styrke som bestod av Green Berets, sørafrikanske leiesoldater, Cuba-fiendtlige eksilcubanere fra USA og regulære kongolesiske tropper. I tillegg til liten kamperfaring og svak motivasjon førte dette til at Lumumba-tilhengerne, herunder geriljalederen Laurent Désiré Kabilas tropper, ikke fikk noen framgang på 60-tallet.
[rediger] Rollen til Belgia, USA og CIA
Journalisten og historikeren Ludo de Witte har gransket den belgiske stats arkiver i mange år, og hevder at den belgiske regjeringen i all hemmelighet var arkitekten for Katangas løsrivelse. «Dokumentene er helt klare. Alle offiserer og funksjonærer fulgte ordrer fra den belgiske regjering og etterlevde belgisk politikk».
De Witte leverte så solid dokumentasjon at det ble svært pinlig for Belgias regjering. Den 5. februar 2002, hele 41 år etter likvideringen av Lumumba, rykket derfor den belgiske utenriksministeren Louis Michel ut. Han uttrykte sin dypeste beklagelse og unnskyldning for Belgias medvirkning i mordet på Lumumba og dermed også Belgias medvirkning til opprettelsen av Mobutu Sese Sekos diktatur. Michel lovet også å opprettet et Lumumba-fond til støtte for demokrati-utviklingen i Kongo og administrert av den belgiske regjering, Lumumbas familie og familiene til Okito og M’Polo.
Hvilken rolle spilte så USA og CIA i mordet på Lumumba? At Lumbuma også henvendte seg til Sovjetunionen for hjelp til den lovlig valgte regjeringen i Kongo, ble ikke tatt nådig opp i USA. En forklaring er selvsagt den kalde krigens intensitet i 1960, og at Eisenhower-administrasjonen feilaktig oppfattet Lumumba som en afrikansk Fidel Castro fordi Lumumba også hadde henvendt seg til Sovjetunionen (Weissman, 2002). Lederen av CIA, Alan Dulles, omtalte Lumumba som en gal hund, og president Eisenhower ga CIA tillatelse til å myrde han (se BBC og Guardien) CIA planla å forgifte Lumumba, men mordforsøket lyktes ikke og noe nytt forsøk ble ikke nødvendig, ettersom Belgia "gjorde jobben" ved å sende Lumumba til utbryteren Mois Tshombe i Katanga.
Å legge skylden ene og alene på den kalde krigen for USAs atferd, er likevel ikke en tilstrekkelig forklaring. Bak Tshombes løsrivelse av Katanga stod også flere USA-dominerte finans- og gruveintresser, dels organisert gjennom den belgisk-amerikanske organisasjonen Société Générale de Belgique. Et av disse selskapene var Anglo-American Corporation of South Africa [1]. En av selskapets største eierne var gruvemagnaten Charles W. Engelhard som var et viktig investeringsobjekt for banken Dillon Read (nå: Warburg Dillon Read). Banken ble eid av familien til C. Douglas Dillon som var finansminister i administrasjonen til John F. Kennedy som overtok presidentembedet etter Eisenhower. (se Murray Rothbard Archives)
Frigitte CIA-dokumenter viser også at kongolesiske ledere spilte en nøkkelrolle i den hemmelige CIA-operasjonen Project Wizard som hadde som mål å fjerne Lumumba (Weissman 2002). Hundretusener av dollars og militært utstyr ble kanalisert gjennom disse lederne som holdt CIA informert om planen om å sende Lumumba til Katanga. Å sende han til Katanga og en sikker død, kan derfor sies å ha foregått i nær samforståelse mellom myndighetene i USA og Belgia.
Det som underbygger en slik påstand er at CIA-dokumentene også viser at president Joseph Kasavubu i Kongo ble satt på CIAs lønningsliste 1. september 1965 og altså fire dager før han tok beslutningen om å avsette Lumumba. Pengene fra CIA ble også brukt – via Kasavubu – til å støtte oberst Joseph Mobutu med penger og våpen, etablere en kuppregjering og betale personer som hadde vært behjelpelig med å få Lumumba brakt til Katanga og myrdet. I tillegg viser dokumentene at planene og utbetalingene til blant annet Kasavubu ble godkjent på høyeste nivå i Eisenhower-adminstrasjonen, enten av NSC (National Security Council) eller av NSCs Special Group som består av den nasjonale sikkerhetsrådgiver, CIA-direktør, viseutenriksminister for politiske saker og viseforsvarsminster (Weissman, 2002).
Den senere diktatoren i Kongo, Mobutu Sese Seko, som stod bak arrestasjonen og overleveringen av Lumumba til Katanga, ble en av USA nærmeste medspillere i Afrika. Samtlige amerikanske presidenter fra John F. Kennedy og fram til Bill Clinton, støttet Mobutu så vel politisk som økonomisk og militært fram til hans fall i 1997.
Belgia ba i 2002 Kongo om unnskyldning for sin intervensjon og delaktighet i mordet på Lumumba. Pr. 2006 foreligger ingen unnskyldning verken fra CIA, NSC eller USAs myndigheter.
[rediger] Bøker og artikler om Lumumba
- Pisani, Sallie (2003) Lumumba Lost, Xlibris Corp
- De Witte, Ludo (2001) Assassination of Lumumba, ISBN 1859844103
- Weissman, Stephen R. (2002) Opening the Secret Files on Lumumba's Murder, Washington Post, 21. juli
- McKown, Robin (1969) Lumumba. A Biography, Doubleday & Company
- Utgitt av Panaf (1973/2002) Patrice Lumumba, Panaf Great Lives, ISBN 0901787310
- Okumu, Washington (1963) Lumumba’s Congo: Roots of Conflict, Ivan Obolensky
- Dobbins, James (2005) The UN's Role in Nation-Building: From the Congo to Iraq, RAND Corporation. ISBN 0833035894
- Gibbs, David N. (1991) The Political Economy of Third World Intervention : Mines, Money, and U.S. Policy in the Congo Crisis, American Politics and Political Economy Series, University Of Chicago Press, ISBN 0226290719
- Gérard-Libois, Jules (1966) Katanga Secession. 1963, Madison: University of Wisconsin Press
- Lemarchand, René (1964) Political Awakening in the Belgian Congo, Berkeley: University of California Press
- Young, Crawford (1965) Politics in the Congo: Decolonization and Independence, Princeton University Press
- Brausch, Georges (1961) Belgian Administration in the Congo, Oxford University Press
- Lefever, Ernest W. (1965) Crisis in the Congo: A United Nations Force in Action, The Brookings Institution
- Slade, Ruth (1961) The Belgian Congo, Oxford University Press
- Heinz, G. og H. Donnay (1961) Lumumba: The Last Fifty Days, Grove Press
- Hoskyns, Catherine (1965) The Congo Since Independence, Oxford University Press
- Kalb, Madeleine G. (1982) The Congo Cables, Macmillan Publishing Co.
- Baldwin, James (1961) A Negro Assays the Negro Mood, New York Times Magazine 12 Marz
- Feron, James (1961) Stevenson Faces Congo Test at U.N. New York Times 22 January
- Hoffmann, Paul (1961) Stanleyville Seizes 12 Belgians To Avenge Jailing of Lumumba, New York Times 21 January
- McLaughlin, Kathleen (1961) U.N. Jobs Easing Plight in Congo, New York Times 22 January - and - “U.N. Shuns Effort in Lumumba Case.” New York Times 20 January
- Lumumba skrev selv noe som etter hans død er blitt utgitt i bokform. En av disse er boken Congo my country, publisert i 1962 på forlaget Frederick A. Praeger, ASIN B0006AY1S6
