Lege
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold, og representerer ikke et globalt ståsted.Lege er en yrkestittel som i Norge er forbeholdt medisinere som har autorisasjon / lisens.
I Norge er det Statens autorisasjonskontor for helsepersonell som utsteder autorisasjon for leger. Den oppnås etter avlagt medisinsk embedseksamen og godkjent turnustjeneste.
En midlertidig lisens kan utstedes dersom kravene til autorisasjon ikke er oppfylt. Lisensen setter konkrete begrensninger til yrkesutøvelsen. Den midlertidige lisensen til en turnuslege vil for eksempel forutstette at legen arbeider under veiledning. Etterhvert som legedekningen er blitt bedre er kravene skjerpet til veiledning og erfaren lege som bakvakt. Det er innskjerpet at innehaveren av midlertidig lisens ikke kan reise i selvstendige sykebesøk.
Innhold |
[rediger] Utdannelse
I Norge tilbys utdannelse innenfor medisin ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Tromsø. Utdannelsen har i Norge en normert studietid på 6 eller 6,5 år, og fører frem til den akademiske tittelen Candidata/candidatus medicinae (cand. med.).
[rediger] Turnustjeneste
Etter bestått embedseksamen kreves det ett år turnustjeneste på sykehus og et halvt år turnustjeneste i allmennpraksis. Det er et begrenset antall turnusplasser som fordeles ved loddtrekning. De siste årene har det vært for få turnusplasser i forhold til nyutdannede kandidater, noe som har ført til ventetid for endel kandidater.
Sykehusturnustjeneste er vanlig i mange land. Turnustjeneste i distrikt/allmennpraksis er en særnorsk ordning som ble innført på 60-tallet for å bedre legedekningen i Distriktnorge.
[rediger] Autorisasjon/legelisens
Autorisasjonen utstedes av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell etter godkjent embedseksamen og turnustjeneste. Medisinsk utdannelse fra EØS-området (EU- og EFTA-landene) er automatisk godkjent i Norge. Medisinere med utdannelse fra andre land må gjennomgå en test av sine medisinske kunnskaper og eventuelt tilleggskurs før utdannelsen deres kan godkjennes. Det er Utvalget for lisenssaker og utenlandsmedisinere som har ansvaret for tildeling av lisens til utenlandske leger.
[rediger] Karrièremuligheter
De fleste leger arbeider ved sykehus. Etter å ha gjennomført turnustjeneste og fått legeautorisasjon, kan man bli ansatt som assistentlege, som er en tidsbegrenset utdannelsesstilling. Nå blir alle faste legestillinger ved sykehusene betegnet overlege. For administrativ overlegestilling og seksjonsoverlegestilling ble det tradisjonelt krevet doktorgrad (dr. med.), men det er ikke noe absolutt krav idag, selv om det foretrekkes hvertfall ved universitetssykehus. Avdelingsoverleger har administrativt ansvar for avdelinger og seksjonsoverleger for seksjoner. Det er vanlig å først bli overlege når man har fullført en spesialistutdannelse, eller hvertfall det vesentlige av den. Tidligere fantes stillingen som reservelege, som var en stedfortredende overlege. Utover det er det ingen forskjell på dem og andre overleger. Leger som tar doktorgrad og arbeider ved et universitetssykehus hvor de fortsetter å engasjere seg i forskning kan avslutte sin karrière med å bli professor. De fleste medisinprofessorer i Norge er professor II (i 20 % stilling ved et av landets universiteter) kombinert med stilling som overlege (80 % ved et universitetssykehus). Bare et fåtall er ansatt i professor I-stillinger (100 %). Andre leger med undervisningsplikter og med plikt til forskning kan ha akademiske deltidstillinger ved et av universitetene, som dosent, amanuensis eller universitetslektor.
[rediger] Privatpraktiserende spesialister
Den Norske Lægeforening utformer spesialistregler som bestemmer kravene til videreutdannelse for hver enkelt spesialitet, og foreningen godkjenner spesialister når legen har gjennomgått utdannelse og har erfaring i forhold til kravene.
Leger med en spesialitet (ikke allmennmedisin) kan inngå avtale med fylket om spesialistpraksis som gir et driftstilskudd som fylket betaler til spesialisten. Det er vanlig at en eller flere spesialister driver ett spesialistlegesenter.
[rediger] Primærleger
Primærleger er leger som er ansatt som kommuneleger eller privatpraktiserende leger. Etter innføring av fastlegeordningen får leger med avtale med kommunen utbetalt et percapitatilskudd for hver innbygger legen har på sin fastlegeliste.
Med fastlegeavtalen kan legen pålegges inntil 7 timer/uke med kommunalt arbeide som sykehjemslege, tilsynslege ved andre helseinstitusjoner, helsestasjonslege, eller til legearbeide med miljørettet helsevern eller andre administrative, kommunale oppgaver.
Fastlegeavtalen gir også legene plikt til å delta i kommunalt organisert legevakt. Tidligere var det vanligst med en lege i hvilende vakt for en eller to kommuner. Da kunne legen være hjemme, eller legen tok imot pasienter på eget legekontor eller reiste i sykebesøk til pasientene. Det er blitt stadig vanligere med tilstedevakt på legevaktsentral i en interkommunal legevakt for mange kommuner. Dette gir mindre mulighet for sykebesøk til pasientene.
Samtidig med innføring av fastlegeordningen ble det også innført henvisningsplikt, det vil si at pasienter som skal til innleggelse ved sykehus eller til undersøkelse hos legespesialist eller ved sykehuspoliklinikk vanligvis må ha henvisning fra en primærlege, helst fra fastlegen.
Mange primærleger er spesialist i allmennmedisin etter å ha gjennomgått et omfattende undervisningsprogram med blant annet ett års arbeide på sykehus.
Vanligvis leier primærleger kontor og lønner legesekretærer, sykepleiere eller annet hjelpepersonell ved legekontorene.
Det er erfaring for at kontorer med tre eller fire leger fungerer bedre enn kontorer med en, to eller fem leger. Årsaken til dette er fordelen med at kontoret fungerer selvom en eller to leger eller en eller to hjelpepersonell ikke er tilstede.
[rediger] Andre legestillinger
Noen leger har egne privatpraksiser eller privatklinikker. De kan også f.eks. arbeide som bedriftsleger, for farmasøytiske selskaper (legemiddelfirmaer), forsikringsselskaper, eller i det offentlige helsebyråkrati.
[rediger] Spesialiteter
I Norge anerkjennes følgende spesialiteter
- Allmennmedisin
- Anestesiologi
- Arbeidsmedisin
- Barnekirurgi
- Barne- og ungdomspsykiatri
- Barnesykdommer
- Blodsykdommer
- Endokrinologi
- Fordøyelsessykdommer
- Fysikalsk medisin og rehabilitering
- Fødselshjelp og kvinnesykdommer
- Gastroenterologisk kirurgi
- Generell kirurgi
- Geriatri
- Hjertesykdommer
- Hud- og veneriske sykdommer
- Immunologi og transfusjonsmedisin
- Indremedisin
- Infeksjonssykdommer
- Karkirurgi
- Kjevekirurgi og munnhulesykdommer
- Klinisk farmakologi
- Klinisk nevrofysiologi
- Lungesykdommer
- Medisinsk biokjemi
- Medisinsk genetikk
- Medisinsk mikrobiologi
- Nevrokirurgi
- Nevrologi
- Nukleærmedisin
- Nyresykdommer
- Onkologi
- Ortopedisk kirurgi
- Patologi
- Plastikkirurgi
- Psykiatri
- Radiologi
- Revmatologi
- Samfunnsmedisin
- Thoraxkirurgi
- Urologi
- Øre-nese-halssykdommer
- Øyesykdommer
