Dendrokronologi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dendrokronologi, treringdatering eller årringdatering er en metode for absolutt datering av huggåret for tømmer. Metoden ble utviklet av den amerikanske astronomen A.E. Douglass på begynnelsen av 1900-tallet, selv om prinsippet var kjent lenge før. Det var ikke før på 1930-tallet at metoden ble innført til Europa. Først på 1960-tallet ble det tatt i bruk datamaskiner og statisktisk analyse for å bygge opp de kronologier som i dag brukes innenfor arkeologien.
Metoden baserer seg på variasjoner i trærnes årringer. Ved å telle disse og sammenligne med eldre trær vil man kunne finne ut hvor lenge et tre har levd og i hvilke år det gjorde det. Dette gjøres ved at man måler tykkelsen på årringene i forhold til hverandre. Tykkelsen varierer i forhold til vektsforholdene de enkelte år, og ved å arbeide seg bakover til stadig eldre tømmer har man kunnet bygge opp tabeller, såkalte grunnkurver, over vekstforholdene i forskjellige områder. Disse kan brukes til kalibrering av karbondateringer for å gjøre de mer nøyaktige.
Ved hjelp av dendrokronologi kan en dermed kunne datere bygninger og andre ting laget av tre. En sammenligner da en prøve fra f.eks. tømmeret i en kirke med grunnkurven fra området. Om prøven fra kirken har en barkkant er det mulig å finne det eksakte fellingsåret for treet den er hentet fra. Man vet imidlertid ikke når treet ble brukt som bygningsmateriale og får derfor kun en bakre datering for reisningen av bygningen. Metoden gir heller ikke svar på om materialer kan være gjenbrukt i en nyere bygning.
[rediger] Eksterne lenker
- Dendrokronologi
- Årringer avslører historie Gemini nr.2 1997
