Skotsk gælisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Skotsk gælisk Gàidhlig na h-Alba

Snakkes i:	Skottland; minoritetsspråk i Canada
Region:	Det skotske høylandet, Ytre Hebridene, Nova Scotia, andre deler av Skottland
Antall brukere:	58 600 (i Skottland)
Slektskap:	Indo-europeisk Keltisk Insulært Goidelisk Skotsk gælisk
Offisiell status
Offisielt språk i:	Skottland
Normert av:	Bòrd na Gàidhlig
Språkkoder
ISO 639-1:	gd
ISO 639-2:	gla
ISO 639-3:	gla
SIL:	{{{SIL}}}
Wikipedia på skotsk gælisk Skotsk gælisk på Ethnologue.com

Skotsk gælisk (Gàidhlig) er et keltisk språk som tales i Skottland. Skotsk gælisk er en avart av den samme språkgruppe hvor også irsk gælisk og mansk tilhører. Den avgrenset fra den keltisk brytonske språkgruppen som inkluderer walisisk, kornisk og bretonsk. Både skotsk gælisk, mansk og irsk gælisk er alle avledet fra gammelirsk. Utenfor Skottland blir skotsk gælisk ofte kalt for kun «skotsk» eller kun «gælisk», en bruk som har sin opprinnelse 1 500 år tilbake i tid, eksempelvis benyttet gammelengelsk benevnelse «Scottas». Denne bruken er uvanlig i Skottland ettersom det siden 1500-tallet har vært vanlig å benytte skotsk for å betegne de som bodde i den sydøstlige delen, i Lowland, og som utviklet en engelsk dialekt fra en nordlig form av tidlig middelengelsk, se skotsk engelsk.

[rediger] Historie

På 500-tallet innvandret store grupper fra Irland til Skottland som kalte seg for skotere, og som sien ga navn til landet. Fra områdene rundt Argyll spredde de sitt språk og sin kultur og blandet seg etter hvert med den opprinnelige folkegruppen som oppholdt seg i Skottland, pikterne. Det har vært omdiskutert om pikterne også snakket et keltisk språk eller et helt annet og ukjent. Da den berømte irske misjonæren Columba av Iona kom til Skottland måtte han ha tolk. Dette har blitt sett på som et bevis på at pikterne ikke snakket et keltisk språk. Under presset av engelsk fra syd og irsk fra vest synes det som om det språket som pikterne snakket gikk tapt. Fra nord kom nordmenn fra 800-tallet av og slo seg ned på nordspissen av Skottland og de ytterste øyene. Blandingen av norrønt språk og engelsk var med på å danne et skotsk gælisk språk som med tiden skilte seg fra irsk gælisk.

Skotsk gælisk sto sterkest i Skottland på 1000-tallet og 1100-tallet, men fra kong David I av Skottlands regjeringstid begynte det innlandske skotsk gælisk å vike for først normannisk-fransk, og deretter for engelsk som språk for adel og hoff. Sasunnach, en skotsk gælisk betegnelse på «saksisk», det vil egentlig si engelsk språk, begynte å spre seg stadig lengre nord og vestover. Fra 1600-tallet var skotsk gælisk fortrengt til det vestlige høylandet og ytterste øyene. Her overlevde skotsk gælisk, til tross for den tragiske tvangsutflytningen av befolkningen fra høylandet - «Highland Clearances» - på 1700-tallet og 1800-tallet. I dag er det stort sett på øya Skye og Hebridene hvor skotsk gælisk fortsatt snakkes naturlig, og det i befolkning som nedstammer fra både gælere og nordmenn, til dels er deres DNA mer norsk enn gælisk, opptil 60%. Mindre enn 100 000 mennesker snakker skotsk gælisk i Skottland i dag.

Et resultat av tvangsutrydningen av den skotske befolkningen var at det drev mange til å søke lykken i Amerika. En koloni av skotsk gælisk-talende slo seg ned på Cape Breton i Nova Scotia. I år 1900 talte mer 75% av rundt 100 000 mennesker der skotsk gælisk, men da fiskeindustrien ikke ble lønnsom flyttet mange og i dag er de kun de færreste som taler det opprinnelige språket.

Flere skotsk gæliske ord har gått inn i det engelske språk: