Benediktinerordenen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Benediktinerordenen (Den hellige Benedikts orden, latin Ordo Sancti Benedicti, forkortes O.S.B.) er en katolsk orden. Den har navn etter Benedikt av Nursia.
Selv om ordenen har navn etter Benedikt, som levde ca. 480–ca. 550 ble den ikke grunnlagt av ham. Benedikt grunnla klostre ved Subiaco og Monte Cassino, og skrev en klosterregel, kjent som Benedikts regel, for disse. Regelen var en av flere som ble brukt i klostre på hans tid, men den var på flere måter bedre enn de andre, og spredde seg til flere land. I 816 eller 817 slo Ludvig den fromme fast at bare Benedikts regel var tillatt i Frankerriket.
I begynnelsen var det ikke noen samhørighet mellom klostrene, men munker og nonner begynte snart å føle at de tilhørte et samfunn som gikk utover klostermurene. Dette samfunnet utviklet seg til Benediktinerordenen. Ordensregelen er fortsatt en standard for det vestlige klosterlivet, sammen med Augustins regel.
[rediger] Den benediktinske konføderasjon
Ordenen ble etterhvert splittet opp i en rekke grener, som tolker regelen med forskjellige grad av strenghet. Ordenen ble ikke mer enn et løst nettverk av kongregasjoner. Pave Leo XIII slo dem sammen i Den benediktinske konføderasjon i 1893. Hver kongregasjon innen konføderasjonen beholdt sin egen tolkning av regelen, men deres felles grunnlag ble understreket, og kommunikasjonen mellom grenene ble forbedret.
Enkelte valgte å ikke slutte seg til konføderasjonen; den viktigste av disse gruppene er Cistercienserordenen.
[rediger] Ikke-katolske benediktinere
Det er opprettet bendiktinerkommuniteter innenfor Den anglikanske kirke og Svenska kyrkan. I England fikk dette en uventet følge da munkene i det største klosteret kollektivt konverterte til katolisismen og gikk inn i Den benediktinske konføderasjon.
[rediger] Benediktinske kongregasjoner
- Benediktinerne av Subiaco
- Kamaldulenserne
- Vallambrosianerne
