Henrik Ibsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Henrik Ibsen

Henrik Johan Ibsen (født 20. mars 1828 i Skien, død 23. mai 1906 i Kristiania) var en norsk dramatiker av internasjonal betydning. Ibsen er omtalt som det moderne dramas far, og har påvirket en rekke kunstnere fra George Bernard Shaw og Oscar Wilde til James Joyce. Ibsen utga sine bøker på Gyldendal forlag.

Biografi

Ibsengaarden i Skien

Ibsen ble hjemmedøpt 28. mars 1828 og dåpen ble stadfestet i kirken 19. juni samme år. Hans faddere var Madame Ibsen, jomfru Mariane Paus, Ulrich Cudrio, Hans Jacob Bakke, skibskaptein J. Stenersen og Jacob Boysen.

Henrik Ibsen vokste opp i en meget velstående familie i Skien. Faren hans, forretningsmannen Knud Ibsen var av skipperslekt og mor, Marichen Altenburg, var fra de mest velstående handelsslektene i området.

Venstøp i Skien, der Henrik bodde fra 1836 til 1843

Dikterens farfar forliste med skuten som han eide og førte utenfor Hesnes ved Grimstad, ett år etter forliset giftet enken Johanne seg med den rike Ole Paus, og Knud Ibsen vokste opp i stor velstand på Østre Rising i Gjerpen. Ole Paus var far til stedets senere stortingsrepresentant, byfogd C.C. Paus, som altså var Knud Ibsens halvbror. I 1825 giftet Knud Ibsen seg med Marichen Altenburg, som han kjente fra barndommen av. Henriks Ibsens mor, Marichen Altenburg, var videre datter av nok en Paus, Hedevig Christine Paus, og hennes mann Johan Andreas Altenburg, også av byens patrisiat. Henrik Ibsen var stolt av dette slektskapet, særlig etter farens økonomiske fallitt, som avbrøt hans utdannelse og gav opphav til et sterkt mismot på samfunnets vegne. I 1883 skrev han i et brev til Georg Brandes:

«Mine forældre tilhørte både på fædrene og mødrene side datidens mest ansette familjer i Skien. Stedets mangeårige storthingsrepræsentant, byfogd Paus og dennes bror sorenskriver Paus var min fars halvbrødre og min mors fættere. Ligeså nær beslægtede var mine forældre med familjerne Plesner, v.d. Lippe, Cappelen og Blom, altså omtrent med alle de patricier-familjer som dengang dominerte stedet og omegnen.»

Reimanngaarden i Grimstad, bosted fra 1844 til 1850

Som femtenåring forlot Ibsen hjemmet for å gå i apotekerlære i Grimstad. I 1846 fikk han en sønn med en tjenestepike som han nektet å vedkjenne seg.

I 1850 flyttet Ibsen til hovedstaden, Christiania. Der gikk han på Heltbergs studentfabrikk for universitetskandidater, blant annet sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, mens han leilighetsvis tjente penger som journalist. Det gikk ikke bra for Ibsen på skolen, og han strøk i gresk og aritmetikk. Det var egentlig ikke så dårlig, sett at han bare hadde gått to uker på skolen. Han skrev sitt første skuespill, Catilina (1850), som ble utgitt da Ibsen bare var 22, men det ble ikke oppført. Catilina er en tragedie som reflekterer atmosfæren rundt 1848, hvorfra Ibsen adopterte nye ideer om personlig frihet. Han fulgte opp med fire stykker om norsk folklore og historie, mest merkbart Fru Inger til Østeraad (1855).

Han arbeidet ved Det norske Theater i Bergen fra 1852 til 1857, etter at han ble oppdaget av Ole Bull som tilbød han stillingen, hvor han foruten å instruere når hans egne skuespill ble satt opp til regi, hadde til arbeidsinstruks først og fremst å ta seg av dekorasjonene, kostymene, rekvisita etc. og selve person-arrangementet på scenen. Hans metoder og nytenkning innenfor teatret var kontroversielt, og han måtte flere ganger vike for det bestående.

I 1857 returnerte han til Christiania etter å ha giftet seg med Suzannah Thoresen, stebarnet til forfatteren Magdalene Thoresen. Året etter ble deres eneste barn, Sigurd Ibsen, født, og Ibsen fungerte som instruktør på nye Christiania Theater i Møllergaden frem til 1864. I løpet av denne perioden skrev han Hærmændene paa Helgeland og Kjærlighedens Komedie, begge historiske stykker, og satiren Kongs-Emnerne.

Ibsen fotografert ca 1870, i Dresden.

Utlendighet

I april 1864 vant han stipend av staten, og med denne støtten, samt litt økonomisk hjelp fra Bjørnson, forlot Ibsen Norge til fordel for Italia. De neste 27 år skulle han tilbringe i utlandet, bare med sjeldne og korte besøk til hjemlandet. I løpet av denne tiden han bodde i Roma, München og Dresden, skrev Ibsen sine best kjente arbeider. Først ut var Brand (1866), en symbolsk tragedie om en prest som følger sitt høye prinsipp. Året etter skrev han sitt kanskje mest kjente verk, Peer Gynt. Disse verkene gjorde han til Skandinavias mest kjente forfatter, og fra 1866 fikk han Statens kunstnerlønn.

Arbins gate 1 i dagens Oslo. Ibsens hjem er i dag et museum.

Tilbake til Norge

Ibsen returnerte til Norge i 1891 hvor han fortsatte å skrive til 1900. Hans ekteskap var gledesløst, men et par episoder av vennskap med yngre damer brøt regelmessigheten. I 1893 ble han tildelt storkorset av St. Olavs Orden.

I 1898 mottok han verdens hyllest i anledning sin 70-årsdag. I forbindelse med feiringen av åremålsdagen ble han av respektive den danslke og svenske konge tildelt storkorset av Dannebrogsordenen og storkorset av Nordstjerneordenen.

Et egenhendig notat fra 1904 vitner om Ibsens sviktende helse.

Like etter et ball på slottet 12. mars 1901 ble Ibsen syk. I Aftenposten noen dager senere kunne man lese at han var «let angreben af Influenza» og at han derfor ikke kunne motta besøk på fødselsdagen 20. mars. I ettertid har flere Ibsen-kjennere spekulert i om dette representerte Ibsens første hjerneslag ^[1]. I alle fall satte hans sviktende helse en stopper for videre litterære planer, selv om han fortsatte å formidle sine synspunkter via en rekke intervjuer. I 1903 hørte offentligheten fra ham for siste gang, for noen slagtilfeller påførte Ibsen alvorlige begrensninger. Siden bare fortsatte det å gå nedover med ham. Tre år senere, kl. 14.30 den 23. mai 1906, døde Ibsen i sin leilighet i Arbins gate 1 i Kristiania, 78 år gammel.

En anekdote vil at Ibsens siste ord var: «Tvert imot!» Husholdersken hadde nemlig noen dager før hans død antydet at han var på bedringens vei.

Leiligheten er i dag et museum.

Begravelsen

Henrik Ibsen ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund fredag 1. juni 1906. Begravelsesseremonien foregikk i en fullsatt Trefoldighetskirke, hvor 20 000 mennesker antas å ha stått utenfor for å overvære begravelsen. Så mange som 44 kranser skal være blitt lagt ned ved kisten. Etterpå ble kisten båret i prosesjon opp Ullevålsveien, med følge av Stortinget, regjeringen, Høyesterett, kommunestyret i Oslo, representanter fra utlandet med flere. På kirkegården fant sted en enkel seremoni, der «Vaag o sjæl o bed» ble sunget av Handelsstandens sangforening, og Brigademusikken spilte Edvard Griegs sørgemarsj over Rikard Nordraak.

Kisten ble senket av maler Eilif Petersen, forfatter Wilhelm Krag, arkitekt Harald Olsen, komponist Ole Olsen, redaktør Nils Vogt og teatersjef Johan Fahlstrøm samt to representanter fra Studentersamfundet. Sogneprest Chr. Bruun foresto jordpåkastelsen.^[2]

Hovedverker

Brand

Ibsens gjennombruddsverk som dramatisk forfatter var Brand fra 1866. Stykket handler om en rettkinjet prest, som stiller et problematisk hardt krav om konsekvens overfor seg selv og sine nærmeste. Dette kravet fører ham til slutt opp i en umulig situasjon, men som alltid hos Ibsen er slutten åpen, og den avsluttende replikken, «Han er Deus Caritatis [kjærlighetens gud]», kan tolkes på forskjellige vis. Hovedpersonen står som rak motsetning til den unnvikende og frafalne Peer Gynt. Dagens lesere har lett for å fordømme Brand, men Ibsens egne ord var: «Brand er meg selv i mine beste øyeblikk.»

Boka vakte både begeistring og debatt i Danmark og Norge. I løpet av 18 år måtte skuespillet gis ut om igjen ti ganger. Stykket ble Ibsens første kommersielle suksess, og Ibsen selv endret etter dette både håndskrift og skjeggfasong.

Peer Gynt

Nasjonaleposet Peer Gynt (1867) var en satirisk fantasi om en skryteglad egoist, den lettsindige og uansvarlige Peer, en figur fra norsk folklore. Peer dagdrømmer seg gjennom livet og unngår alle personlige, individuelle valg. Det som til syvende og sist blir Peers frelsesmulighet er Solveig og hennes valg og kjærlighet til ham. Men knappestøperen lar slutten stå åpen også her: «Ved siste korsvei vi møtes, Peer / og så får vi se om … jeg sier ikke mer». Det er liten tvil om at tematikken skrev seg fra Ibsens desillusjonering og forakt for sine landsmenn, et ambivalent forhold som var avgjørende i hans diktning.

Peer Gynt ble skrevet i Roma, på Ischia og i Sorrento og ble utgitt 14. november 1867 i København. Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1 250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2 000 eksemplarer trykt. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksess skuespillet Brand hadde oppnådd.

Peer Gynt kom som en naturlig konsekvens av Brand i Ibsens forfatterskap. Mens Brand var et drama Ibsen slet lenge med, kom Peer Gynt omtrent av seg selv. Dramaene står i et refleksdjonsforhold til hverandre, og debatterer begge problemene omkring valg og mangel på valg, konsekvent handling eller fravær av konsekvent handling. Brand kritiserer unnfallenheten i de menneskene han møter, og blir tvunget til å ta et knallhardt oppgjør med seg selv. Peer Gynt representerer den unnfallenheten Brand tar avstand fra, og må på samme vis ta et oppgjør. Filosofisk står begge skuespillene i en dialog med Kierkegaards eksistensialisme. Stykkene gjorde Ibsen til en kjent dramatiker, og gav ham tilstrekkelig med inntekter.

I 1874 bestemte Ibsen seg for å lage en teaterversjon av Peer Gynt. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, og Ibsen ante at dette stykket behøvde skikkelig musikk for å lykkes – og ba Edvard Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen ble først satt opp 24. februar 1876 i Christiania Theater.

Kejser og Galilæer

I 1873 skrev Ibsen det han selv mente var hans hovedverk, Kejser og Galilæer. Dramaet er skrevet i to deler, og handler om keiser Julian «den frafalne» og hans eksistensielle vei bort fra kristendommen, og om hans økende selvbedrag. Diktverket regnes som svært krevende, men står i direkte sammenheng med Brand og Peer Gynt i Ibsens utvikling som dikter. Skal man forstå Ibsen kommer man i grunnen ikke utenom dette kjempeverket, som består av to skuespill: Cæsars frafald, og Kejser Julian.

Samfundets Støtter

Samfundets Støtter fra 1877 tar for seg en velstående og hypokratisk forretningsmann, hvis risikable kurs nesten tar livet av hans sønn.

Et Dukkehjem, første akt

Et Dukkehjem

Et Dukkehjem kom året etter, og er hans mest berømte stykke. Nora og Torvald lever i et tilsynelatende lykkelig ekteskap, helt til Nora nekter å adlyde mannen og forlater ham og deres tre barn. Torvald representerer den konservative borgermoralen, Nora den frie vilje og individets rettigheter. Et Dukkehjem blir ofte tolket som Ibsens innlegg i debatten om kvinnerettigheter og har lenge blitt hyllet av feminister som et stort bidrag til kvinnefrigjøringen. Forfatteren selv påsto seg å være uvitende hva kvinnefrigjøring angikk, og at det i stedet var individet som var i hans tanker. Stykket gjorde sensasjon, ble satt opp i Europa og Amerika, og gjorde Ibsen verdenskjent.

Gjengangere

Gjengangere fra 1881 rører ved en rekke kontroversielle og forbudte temaer som syfilis, incest, ekteskap som institusjon, barn utenfor ekteskap, sosiale konvensjoner som ødeleggere av frihet og et lykkelig liv, og ikke minst aktiv dødshjelp. Ibsen anvender en retrospektiv teknikk som på en meget effektiv måte utfordrer ikke bare stykkets karakterer og dets samtid, men også vår egen tid. Gjengangere skapte voldsom debatt og ble nektet oppførelse over store deler av verden.

En Folkefiende

I En Folkefiende (1882) angriper Ibsen «den kompakte majoritet» og flertallets ubetingede rett. Han stiller seg kritisk til flertallstyranniet på bekostning av individets rett til å tenke annerledes.

En Folkefiende hadde urpremiere på Christiania Theater 13. januar 1883.

Hedda Gabler

Hedda Gabler (1890) er en studie av en nevrotisk kvinne. Hedda er 29 år, har giftet seg, er gravid med et barn hun ikke ønsker seg og lei av sin mann. Før hun giftet seg og slo seg ned, flørtet hun med den bedrukne poeten Løvborg, angivelig et portrett av Ibsens dødsfiende August Strindberg. Hun intrigerer Løvborgs undergang ved å brenne manuskriptet hans. Assessor Brack, som begjærer Hedda, avdekker hennes deltakelse angående poetens uheldige selvmord – han døde på et bordell – og gir henne valget mellom offentlig eksponering og å bli hans elskerinne. Hun velger selvmord når hun kommer under hans makt.

Hedda Gabler ble første gang spilt i München i Tyskland, den 31. januar 1891 ved «Königliches Residenz-Theater», Den første forestillingen i Storbritannia var 20. april samme år på «the Vaudeville Theatre» i London.