Pink Floyd
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Pink Floyd | |
| Land | England |
| Opphav | London |
| Periode | 1965– |
| Sjanger(e) | Progressivt, Psychedelic-rock |
| Plateselskap(er) | Capitol og Columbia (USA), EMI (EU) |
| Medlemmer | David Gilmour, Richard Wright og Nick Mason |
| Tidligere medlemmer |
Syd Barrett, Roger Waters, Bob Klose |
| Nettsted | http://www.pinkfloyd.com |
Pink Floyd er et britisk, progressivt rockeband som var et ledende space rock-band i sin tid. Med dype tekster, pompøse lydbilder, mystiske aura og sceneshow spekket med effekter er Pink Floyd blitt et av rockehistoriens største suksessband og ligger på 7. plass over artister som har solgt flest plater gjennom historien.
Innhold |
[rediger] Introduksjon
De mest kjente utgivelsene fra Pink Floyd er The Piper at the Gates of Dawn (1967), The Dark Side of the Moon (1973), som lå inne på «Billboard Top 200» i 740 uker (mer enn 14 år) uten å falle ut en eneste gang (1500 uker totalt), Wish You Were Here (1975) og The Wall (1979). Bandet ble tidlig eksponert for interne konflikter, først i 1968 da bandets første frontfigur, Syd Barrett, måtte forlate bandet på grunn av (i følge et nylig intervju av hans søster) psykiske lidelser og angst for folkemengder. I 1981 sluttet Richard Wright, etter at Roger Waters hadde presset ham til å forlate bandet i forbindelse med innspillingen av The Wall i 1979. Waters oppløste bandet offisielt i 1985, og etter en rekke rettssaker fikk resten av medlemmene rettighetene til navnet Pink Floyd i 1987. Wright kom tilbake som assosiert medlem i 1987, men ble ikke fullverdig medlem igjen før i 1994, da det hittil siste studioalbumet, The Division Bell, ble utgitt. Etter den tid var de fortsatt like populære, og stod for dinosaurrock som kunne fylle store stadion og toppe hitlistene. Dette var bandet som gikk fra å være innovative og nyskapende undergrunnsrockere til å bli et av verdens største og mest populære band. Bandet opptrådte sist i anledning Live 8, 2. Juli 2005. Det var første gang på 24 år at den klassiske besetningen med David Gilmour, Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright kom sammen igjen på scenen.
[rediger] Historie
[rediger] Oppstarten (1964-66)
Mens Pink Floyd er mest kjent for sine enorme konseptalbum fra 70’tallet, startet de dog som et annerledes psykedelisk band tidlig på 60’tallet. Arkitekturstudentene Roger Waters og Nick Mason, begge i begynnelsen av 20-årene, møtte hverandre på Regent Street Polytechnic school i London. De begynte å spille sammen, Waters da på gitar og Mason på trommer, og i 1965 ble en annen student på samme alder, Richard Wright, med. I starten spilte han stort sett blåseinstrumenter. Clive Metcalfe, Keith Noble og Juliette Gale (som senere ble gift med Richard Wright) ble med i bandet kort tid etter. Metcalfe spilte bassgitar og Keith Noble og Juliette Gale sang. De lekte med forskjellige bandnavn, inkludert Sigma 6 og The Architectural Abdabs. De spilte nesten utelukkende rhythm and blues-coverlåter i gymsaler og andre små lokaler.
Kort tid etter ble bandet oppløst, men Waters, Mason og Wright ønsket å fortsette mot en potensiell musikkarriere. To lokale musikere ved navn Syd Barrett og Bob Klose erstattet Metcalfe, Noble og Gale.
Barrett ble bandets rytmegitarist/vokalist og Bob Klose spilte sologitar og sang på enkelte låter. Waters gikk fra å spille vanlig gitar til å spille bassgitar, mens Wright begynte å spille tangentinstrumenter. Barrett ga bandet navnet The Pink Floyd Sound, oppkalt etter to blues-musikere som henholdsvis het Pink Anderson og Floyd Council. Navnene ble funnet på en plate Barrett hadde liggende hjemme. De droppet relativt kjapt ordet «Sound» i navnet, og var lenge kjent som "The Pink Floyd", før de til slutt kuttet navnet ned til bare Pink Floyd. Barretts sans for pop og psykedelisk musikk preget lydbildet, og den sterkt blues-orienterte Bob Klose forlot bandet før utgangen av 1965, rett og slett fordi han ikke likte den nye musikalske retningen Barrett hadde dratt bandet inn i. Syd Barrett tok raskt kontrollen og ble bandets store kreative kraft og ledende gitarist.
[rediger] Syd Barrett-perioden (1966-68)
Da Barrett overtok som hovedgitarist i Pink Floyd, begynte de å skrive sine egne låter. Hans talent som låtskriver åpenbarte seg tidlig. «Lucy Leave» og «I'm a King Bee» var de første låtene som ble spilt inn, men de ble aldri offisielt utgitt. Pink Floyds varemerke var å strekke ut sanger i lange psykedeliske instrumenttaler med utradisjonelle rytmer og melodier. I 1966 begynte de å spille på nattklubber i Londons undergrunnsmiljøer, og de benyttet seg av lys-show for å forsterke de psykedeliske effektene musikken ga. De var på samme tid meget harde i lydbildet og fremførte blant annet en sang kalt Interstellar Overdrive som ble hatet rundt om kring i Europa.
Etter hvert som Pink Floyd skapte seg et navn i den musikalske undergrunnen i London, og spesielt i den viktige undergrunnsklubben U.F.O., ble de lagt merke til av Peter Jenner og Andrew King. De to ble bandets første managere og inngikk et forretningssamarbeid med bandet i et selskap kalt Blackhill Enterprises.
Etter hvert som Pink Floyd i løpet av 1966 begynte å opparbeide seg et eget sangrepertoar, gikk Jenner og King rundt til plateselskapene på frierferd. Pink Floyd var også med på en filminnspilling for See for Miles Records, hvor de to låtene «Interstellar Overdrive» og «Nick's Boogie» ble foreviget i filmen «Tonite let's all make love inn London». Filmmusikken ble senere gitt ut under tittelen «Pink Floyd Live in London 66' 67'»
Mye av musikken deres fra den tiden har klare tendenser til å kunne kvalifiseres som hardrock. Det var en produsent i plateselskapet EMI, Norman Smith, som ble oppmerksom på Pink Floyd og som startet arbeidet med å få dem knyttet til selskapet. Den 4. mars i 1967 undertegnet bandet formelt kontrakten til utgiveren Harvest, et datterselskap av EMI. 11. mars 1967 ble deres første singel Arnold Layne sluppet, og den nådde 20. plass på den britiske hitlisten. Sangen handlet om en mann som sprang rundt og stjal dameundertøy fra tørkestativene om natten, en beryktet person fra området der hvor Barrett vokste opp. Etter suksessen med «Arnold Layne», produsert av en nær medarbeider av Smith ved navn Joe Boyd, tok Smith selv over rollen som plateprodusent for Pink Floyd. Han hørte en annen låt av Syd Barrett og fant øyeblikkelig ut at sangen hadde slager-potensial. Oppfølgeren ble den kaleidoskopiske låten «See Emily Play», senere spilt inn i coverversjon av David Bowie på albumet "Pinups", som nådde 6. plass på den britiske hitlisten og som ble liggende på listen i hele 7 uker.
Pink Floyds debutalbum The Piper at the Gates of Dawn ble sluppet den 5. august i 1967 og blir i dag betraktet som en av platene som definerte den tidlige britiske pop-psykedeliske musikkstilen. Den har er et stort mangfold av stiler representert, fra den høyst eksperimentelle «Interstellar Overdrive» til den mer sjarmerende «Scarecrow». De hentet mye av sin inspirasjon fra de landlige omgivelsene rundt byen Cambridge, hjembyen til Syd Barrett, Roger Waters og David Gilmour. David Gilmour var gitarist i bandene «Joker's Wild» og «Flowers», og skulle senere spille en viktig rolle i bandets fremtidige ferd mot stjernestatusen. The Piper at the Gates of Dawn overrasket stort, og nådde 6. plass som sin høyeste plassering på den britiske albumlisten. Pink Floyd hadde for alvor slått til i hjemlandet.
Suksessen slo ikke utelukkende positivt ut for bandet. Dette skulle bli det første og siste psykedeliske albumet fra Pink Floyd, og grunnen var enkel: Syd Barrett brukte store mengder narkotika for å stimulere fantasien, noe som gjorde låtene så geniale som de var. På det verste tok han LSD daglig, og brukte større og større doser. Syd Barrett hadde blitt mer og mer upålitelig og hadde en skrantende mental helse som stadig ble verre. Dette gikk til slutt helt galt, og Syd Barrett var tidvis åndsfraværende både på konserter og i studio. Syd kunne stå og stirre ut i løse luften, eller skru på gitarstrengene til de var helt ute av stemming, mens bandet spilte på konserter. Han levde i sin egen verden og skeiet ofte ut med å spille arrangementer live som ikke var i tråd med det de egentlig skulle fremføre.
En av de siste musikalske fremføringene for Pink Floyd, er et stykke hvor Barrett står alene fremst på scenen og drar fingrene over strengene uten å holde et bestemt grep. Lyden av dette ble senere lagt til en låt på albumet «A Saucerful of Secrets», kalt «Jugband Blues». Dette var den eneste låten Barrett skrev for det kommende albumet, og også den siste han skrev for Pink Floyd. Barretts siste ord lyder "And what excactly is a dream, and what excactly is a joke".
På grunn av Barretts stadig sviktende deltakelse, ble det nå nødvendig å finne en person som kunne hjelpe bandet videre. En felles venn av bandet, David Gilmour, ble tatt med som femte mann for å få skuta på rett kjøl igjen. Sakte men sikkert tok Gilmour lærdom av Barrett, og til slutt var Gilmour så god på rollen at det ikke lenger var behov for Syd Barrett (som forøvrig hadde sluttet helt å fungere).
Etter at Pink Floyds neste single «Apples & Oranges» gikk svært dårlig, fikk David Gilmour tilbud av Nick Mason om å bli medlem av Pink Floyd i januar 1968. Gilmour var en god barndomsvenn av Barrett, og det var i praksis Gilmour som hadde lært Barrett å spille gitar. Gilmour skulle først hjelpe Barrett under konsertene, men besetningen med fem medlemmer varte ikke lenge. Bandet ville nødig kvitte seg med Barrett, da det var hans materiale og hans person som hadde fått dem dit de var. Den egentlige ideen om at Gilmour skulle erstatte Barrett på konserter, mens Barrett skulle sitte hjemme og fortsatt skrive låter, var ikke mulig å utføre, og noen måneder senere lot de være å plukke ham opp på vei til øving. Han ble kort tid, den 6. April i 1968, sparket som medlem og Syd Barrett var dermed formelt sett ikke lenger en del av Pink Floyd, mens David Gilmour overtok som bandets gitarist og hovedsanger.
Produsentene Jenner og King vraket Pink Floyd ettersom de hadde mistet sin drivmaskin, og valgte å satse videre på Syd Barrett som soloartist. I 99 av 100 tilfeller ville dette lagt lokk på et band for godt, men mirakuløst nok klarte Pink Floyd å fortsette. Gilmour viste seg å være en veldig god artist, og i stedet for å fortsette i samme spor som med debutalbumet, valgte de nå å gå nye veier.
[rediger] Eksperimentell periode (1968-73)
Syd Barrett hadde skrevet nesten hele The Piper at the Gates of Dawn, men bare én av hans sanger ble brukt på bandets neste plate, A Saucerful of Secrets, som ble sluppet i juni 1968, bandets første progressive kunststykke. Sangen var «Jugband Blues», som av mange fans blir betraktet som en av hans aller beste. I tillegg ble også to andre låter av Barrett spilt inn for albumet, men Roger Waters mente at både «Scream Thy Last Scream» og «Vegetable Man» var for dystre. Begge låtene er senere blitt gjort tilgjengelige for fans av Peter Jenner.
Etter at Barrett forsvant måtte de andre bandmedlemmene begynne å skrive sanger på egen hånd. I første omgang var det spesielt Roger Waters og Richard Wright som tok ansvaret, men begge fant etter hvert ut at de var særdeles dårlige etterligninger av Syd Barrett. Derfor måtte de finne sin egen stil, og på A Saucerful of Secrets var det gjennom tittelsporet som ble kreditert alle medlemmene i bandet og «Set The Controls For The Heart of The Sun» skrevet av Roger Waters, den nye eksperimentelle stilen var mest påfallende.
Pink Floyd ble også involvert i filmmusikk. I 1969 kom albumet Music From the Film More. Det ble spilt inn i løpet av en uke, og er regnet som det mest sprikende albumet til Pink Floyd stilmessig. Både folkrock, hardere rockelåter, psykedelisk musikk, blues, akustiske passasjer og den mer typiske Floyd-progressive stilen er representert på albumet. Samme år gikk de i studio for å spille inn sin neste plate Ummagumma. Dette var et dobbeltalbum som besto av en halvpart live-opptak og en halvpart studio-opptak. Live-opptakene ble gjort i Kent, Birmingham og Manchester i 1969, men opptakene fra Kent ble droppet fra utgivelsen. Resten av platen besto av eksperimenter fra hver av de fire bandmedlemmene, der hver av dem hadde en halv LP-side hver til disposisjon. Ummagumma nådde 5. plass på hitlistene. Likevel blir albumet, både av bandmedlemmene og mange fans, i dag regnet som Pink Floyds svakeste album.
I 1970 kom Atom Heart Mother. Albumet nådde 1. plass på albumlisten i Storbritannia. Likevel har David Gilmour senere beskrevet Pink Floyd på denne tiden som «et band famlende i mørket», og tittelsporet på albumet var «et mislykket prosjekt», ifølge Roger Waters. Uansett var Atom Heart Mother et musikalsk vendepunkt og ga mange hint om hva som skulle komme senere fra Pink Floyd. Tittelsporet, et 23 minutters verk, skylder mye til orkestreringen og koringen som produsenten Ron Geesin skrev til sangen. Denne utviklingen fortsatte i bidragene til filmen Zabriskie Point som kom samme år.
Bandets lydbilde var langt mer fokusert på Meddle fra 1971. Den episke 23 minutter lange «Echoes» og den rytmiske «One of These Days» var blant det mest bemerkelsesverdige Pink Floyd hadde gitt ut noengang. «Echoes» ble av fans i en større internettavstemning i 2004 kåret til den fjerde beste Pink Floyd-sangen gjennom alle tider. Bandets sans for eksperimentering kommer tydelig frem i sangen «Seamus», og i Waters' «San Tropez» dominerer pop-jazz-stilen. De ble på det høyeste belønnet med en 3. plass for Meddle på albumlistene. Samme år spilte Pink Floyd inn konsertfilmen Live at Pompeii.
Obscured by Clouds, ble sluppet i 1972 som filmmusikken til filmen La Valleé (The Valley). Albumet var bandets første Topp 50 i USA og nådde 6. plass på listene der. Albumet ble spilt inn i en pause under arbeidet med The Dark Side of the Moon. Med flere kortere sanger var Obscured By Clouds et klart forvarsel på hva som skulle komme på det neste albumet. «Childhood's End» skrevet av David Gilmour, er forøvrig den siste låten på et Pink Floyd-album før A Momentary Lapse of Reason der Roger Waters ikke bidro til teksten.
[rediger] Gjennombruddsperioden (1973-77)
Fra 1973 og frem til 1983, skrev Roger Waters alle tekstene på albumene, som medførte at de fikk betydelig større grad av fokus enn tidligere, hvor verkene hadde langt større eksperimentell karakter. I perioden 1973-77 var den kreative prosessen likevel særlig fordelt mellom Richard Wright, David Gilmour og Roger Waters. Waters stod for tekstene og til en viss grad komposisjoner, mens de to andre stod for ulike komposisjonsmessige bidrag. Det er særlig Pink Floyds evne til å balansere mellom musikalsk kvalitet og gode tekster som er det mange vil fremheve som høydepunktet ved denne perioden, og som noen vil hevde gikk noe tapt senere, da Roger Waters fikk mer kontroll.
Dark Side of the Moon er trolig Pink Floyds største suksess gjennom alle tider, og har i flere avstemninger blitt kåret til tidenes beste album. Den lå i 741 uker (derav 591 sammenhengende uker fra 1973 til 1988) på USAs Topp 200 Billboard hvor plata nådde førsteplassen. Dark Side of the Moon satte mange nye rekorder som følge av dens suksess, og ble følgelig en av verdens mest solgte plater gjennom alle tider. I Pink Floyds hjemland, England, er det antatt at hver femte husstand har en versjon av albumet.
Plata var opprinnelig et konseptalbum som tok for seg alle de forskjellige påkjenningene en går igjennom i løpet av livet. Sammen satte de opp en liste av temaer: «Breathe» handler om leve livet når du har sjansen; «On the Run» handler om det å reise, og spesielt frykt for å fly; «Time» tar for seg det å bli eldre, og tidens relativitet; «The Great Gig in the Sky» (opprinnelig kalt «Mortality Sequence» og «Religious Theme» gjennom innspillingen) handler om døden og religion; «Money» snakker om rikdommen som ofte kommer med det å være berømt; «Us and Them» tar for seg voldelige konflikter i et samfunn; og «Brain Damage» rørte borti vårt økende problem med sinnslidelser og nevroser i verden, og hvordan de gjerne kan være resultatene av de temaene beskrevet ovenfor.
Takket være en ny 16 kanalers miksepult og de utallige timene studiotekniker Alan Parsons brukte på The Dark Side of the Moon sammen med resten av bandet, satte albumet nye standarder for lydkvalitet og opptaksteknikk. Selv om Pink Floyd helt fra starten av ikke hadde vært et band drevet frem av singler, ble «Money» en topp 20-låt i USA.
Nå var Pink Floyd blitt verdensstjerner, men de var svært usikre på hvordan de skulle følge opp suksessen fra Dark Side Of The Moon. Etter at bandet skrinla et albumprosjekt der huslige gjenstander skulle være de eneste instrumentene, startet innspillingen av Wish You Were Here i 1975. Som Dark Side Of The Moon ble det et tema-album om fraværenhet, men også musikkindustrien fikk gjennomgå. I tillegg til det klassiske tittelsporet «Wish You Were Here», inneholder også plata det som av Pink Floyd-fansen blir regnet som bandets beste sang noensinne, «Shine On You Crazy Diamond». Teksten er en hyllest til Syd Barrett fra Roger Waters som alltid hadde hatt dårlig samvittighet over å ha vært med å skvise ut sin tidligere venn fra bandet. Musikken er skrevet av alle i bandet, unntatt Nick Mason. Albumet inneholder også de episke «Welcome to the Machine» og «Have a Cigar» (sunget av Roy Harper), som viser Waters' syn på plateindustrien. Bandet oppnådde sitt første transatlantiske nummer 1-album med Wish You Were Here.
[rediger] Roger Waters-perioden (1977-85)
Roger Waters fortsatte å tilrive seg mer kontroll i bandet, og Animals fra 1977 var i enda større grad enn de foregående utgivelsene preget av Waters' samfunnssyn. Albumet er til en viss grad basert på George Orwells suksessroman Animal Farm. Waters plasserer mennesker i tre grupper: Hunder (de kyniske forretningsmennene), griser (Korrupte politikere og moralister) og sauer (Resten av flokken som ikke stiller kritiske spørsmål). Låten «Dogs» var den eneste som Waters ikke ble kreditert for alene, men David Gilmour var likevel svært sentral på albumet. I tillegg til at hans gitarspill og soloer dominerte, overtok han også i større grad som bassist. Waters konsentrerte seg stadig mer om låtskriving, og mindre om å øve for å bli en bedre musiker.
Pink Floyds konsertarenaer ble stadig større og dette bidro sterkt til budskapet på The Wall. Roger Waters hadde aldri vært noe særlig glad i konserter på store idrettsstadioner, der han følte at kontakten med publikum ble borte. Dette kulminerte i Montreal i 1977 da Roger Waters spyttet en skrikende tilhenger i ansiktet. Sjokkert av sin egen oppførsel begynte Waters umiddelbart på The Wall, som tar for seg ensomhet og mangel på kommunikasjon. I konseptet bygger han opp en metaforisk mur mellom seg og publikum. Under innspillingen ble det klart at forholdet mellom Richard Wright og Roger Waters var i ferd med å rakne. Waters beskyldte Wright for å være mer opptatt av å feriere enn å komponere musikk for gruppen. Heller ikke de andre bandmedlemmene var særlig fornøyd med Wrights innsats, og keyboardisten ble tvunget til å forlate bandet. Han bidro imidlertid som innleid musiker under den påfølgende turnéen. Han var ironisk nok den eneste i bandet som tjente penger, fordi konsertene gikk med store tap. Også forholdet mellom David Gilmour og Waters var skrantende, men Gilmours innsats på albumet var likevel betydelig, både som produsent, musiker og som komponist av noen av albumets mest kjente spor, «Comfortably Numb» og «Run Like Hell». Låten «Another Brick In The Wall, part 2» ble bandets første nummer 1-singel i historien. Også albumet ble en braksuksess. I tillegg til turnéen ble The Wall fulgt opp av filmen Pink Floyd: The Wall regissert av Alan Parker, med Bob Geldof i hovedrollen.
I 1983 kom bandets siste utgivelse med Roger Waters. The Final Cut viste enda tydeligere Waters' enerådende posisjon i bandet, og på albumcoveret sto det: «Av Roger Waters - fremført av Pink Floyd». Nick Mason og David Gilmour var i stor grad redusert til studiomusikere, og Gilmour nektet å bli kreditert som produsent fordi han mente platen var for dårlig. Gilmour sang bare på låten «Not Now John», de øvrige elleve låtene ble sunget av Waters. Selv om også denne utgivelsen nådde førsteplass på enkelte albumlister, deriblant den norske, ble det en salgsmessig stor nedtur for Pink Floyd. Likevel har The Final Cut har en høy status blant mange av bandets tilhengere.
[rediger] David Gilmour-perioden (1985-1995)
Etter kontraktsuenigheter med plateselskapet og manager Steve O'Rourke valgte Roger Waters å gi beskjed om at han forlot Pink Floyd i 1985 for å satse på en solokarriere. Han ble derfor svært overrasket da David Gilmour og Nick Mason i 1986 bestemte seg for å spille inn et nytt album under navnet Pink Floyd. Waters valgte først å saksøke Gilmour og Mason, men da han skjønte at han ved å ha forlatt bandet hadde svekket sine sjanser juridisk, ble det inngått et forlik. Waters beholdt rettighetene til The Wall, så vel som til den oppblåsbare grisen fra Animals. (De gjenværende medlemmene omgikk dette ved å gi grisen to testikler).
Gilmour og Mason beholdt de andre rettighetene, og retten til å bruke navnet Pink Floyd. I tillegg ble partene enige om å betale en viss sum til hverandre for konsertbruk av låter skrevet av motparten. Det ble også gjort noen kreditteringsmessige endringer i anledning eventuelle spesialutgivelser av The Dark Side of the Moon, som kom Roger Waters og Richard Wright til gode.
Da A Momentary Lapse of Reason ble utgitt i 1987 var også Richard Wright tilbake i bandet, selv om han foreløpig bare ble regnet som studiomusiker. Både han og Nick Mason spilte på lite mer enn et av albumet elleve spor. Konflikten med Roger Waters hadde satt så store spor at de klarte å fungere som gode musikere i studioet. Selv om albumet fikk variable mottakelser var det en salgsmessig opptur i forhold til The Final Cut. I tillegg fikk bandet en radiohit med «Learning To Fly». Også den påfølgende turneen ble en gedigen suksess, og den endte først i 1990, tre år etter at den hadde startet. Da livealbumet Delicate Sounds of Thunder ble utgitt i 1988, var Wright igjen blitt fullverdig medlem av Pink Floyd.
I 1994 ble The Division Bell utgitt. Albumet ble godt mottatt av de fleste kritikere, og solgte enda bedre enn den foregående utgivelsen. David Gilmour var nå den dominerende kraften i Pink Floyd, men fikk hjelp med tekstene fra sin nåværede kone Polly Samson. Samtidig var Richard Wright og Nick Mason mer sentrale enn på mange år. Division Bell er det siste studioalbumet som er gitt ut av Pink Floyd. Samme år var Pink Floyd på en større verdensturné som kulminerte med 15 utsolgte konserter i London. På livealbumet P*U*L*S*E som kom i 1995 var blant annet hele Dark Side of the Moon og Syd Barrett-låten «Astronomy Domine» med.
[rediger] Dødperioden (1996-2005)
I 1996 ble bandet tatt opp i Rockens æresgalleri, hvor bandet spilte «Wish You Were Here» med Billy Corgan (fra The Smashing Pumpkins).
Roger Waters har hatt et særdeles dårlig forhold til resten av Pink Floyd etter at han forlot bandet, men han klarte likevel gjennom mellommannen James Guthrie å samarbeide med de andre medlemmene om utgivelsen av samlealbumet Echoes i 2001. Etter hvert fikk Waters reparert vennskapet til Nick Mason, noe som førte til at Mason opptrådte som gjestemusiker på to av Roger Waters' solokonserter i 2002. Samme år opptrådte Richard Wright på noen av David Gilmours solokonserter.
Bandets langvarige manager Steve O'Rourke døde av hjerteinfarkt i Miami, Florida, USA i oktober 2003, mens den amerikanske komponisten Michael Kamen, kjent for sitt arbeid med Pink Floyd: The Wall, David Gilmour og Roger Waters, døde i november samme år.
Nick Mason ga i 2004 ut boken «Inside Out: A Personal History of Pink Floyd». Mason dro på en utgivelsesturné til forskjellige europeiske og amerikanske byer hvor han promoterte den med intervjuer, signerte bøker og møtte fans. Boken gir et subjektivt innblikk på livet i bandet fra et humoristisk synspunkt.
[rediger] Gjenforeningen av bandet (2005-X)
Pink Floyd har ligget brakk siden 1995, selv om bandet offisielt aldri har blitt oppløst. Men 2. juli 2005 maktet Bob Geldof å få Waters til å opptre sammen med Gilmour, Mason og Wright i forbindelse med Live 8. Det var første gang de fire hadde stått på scenen sammen siden 1981. De spilte "Breathe", "Money", "Wish You Were Here" og "Comfortably Numb". Banneordet "Bullshit" i sangen "Money" var eneste banneord MTV valgte ikke å sensurere under sin sending av konserten. I november 2005 ble en DVD utgitt med konsertopptakene fra Live 8-konserten, i tillegg fra opptak da bandet øvde inn låten «Wish You Were Here» i forkant av gigantkonserten. Roger Waters har også siden sagt på sine nettsider at han kan være klar for å fortsette å spille sammen med Pink Floyd.
Den 16. november 2005 ble Pink Floyd tatt opp i «UK Music Hall Of Fame», det nystartede britiske svaret på Rockens æresgalleri, hvor Nick Mason og David Gilmour tok imot prisen fra Pete Townshend. I 2006 har David Gilmour og Roger Waters holdt sine respektive turnéer, med til dels eget produsert materiale og låter fra Pink Floyd-æraen. De har også blitt akkompagnert av Nick Mason og Richard Wright samt andre kjente gjesteartister i sine besetninger.
Så sent som den 31. mai 2006 var både Nick Mason og Richard Wright med på David Gilmours avslutningskonsert i forbindelse med On An Island-turneen. De fremførte Wish You Were Here og Comfortably Numb sammen, og inntil videre står dette som siste gang det i dag rettmessige Pink Floyd har spilt sammen i stor skala. En Gilmour-DVD er ventet til høsten fra hans siste turné, hvor sangene der hele bandet er med vil bli inkludert. Roger Waters var også invitert til å bli med og spille på denne konserten, men avslo tilbudet fordi han drev med øvinger for sin egen turné. Nick Mason var med Roger Waters på et par konserter, og Richard Wright var også invitert med der, men Wright avslo fordi han jobber med et soloprosjekt og dermed ikke hadde tid.
Roger Waters har fortsatt utgivelsen av to studioalbum til gode, men han jobber også med å lage en Brodway-musikalversjon av The Wall, hvor det blir skrevet nytt låtmateriale som skal legges til.
[rediger] Litteratur
Det er gitt ut en rekke bøker om Pink Floyd. Den eneste nordiske boken er norsk, og er skrevet av journalist og musiker, Kurt E. Holm.
Et lite utvalg:
- Gjennom lydmuren: Pink Floyd 30 år, Kurt E. Holm, 1995
- The Pink Floyd Encyclopedia, Vernon Fitch, 1998
- Inside Out - A Personal History of Pink Floyd, Nick Mason, 2004
[rediger] Diskografi
[rediger] Studioalbum:
[rediger] Ny-utgivelser:
|
[rediger] Samlealbum:
[rediger] Livealbum: |
[rediger] Andre utgivelser
- 1968 - The Committee - filmmusikk, filmen ble utgitt på DVD-formatet i 2006
- 1970 - Zabriskie Point - filmmusikk, flere artister deltar på albumet
- 1974 - Live at Pompeii - konsertfilm/dokumentar
- 1982 - Pink Floyd: The Wall - Film (drama, musikal)
- 1988 - Delicate Sound of Thunder - konsertopptak, VHS
- 1995 - Pulse - konsertopptak, VHS
- 2003 - Live at Pompeii: Directors Cut - nyutgivelse på DVD
- 2005 - Live 8 - konsertopptak med flere artister, DVD
- 2005 - Tonite let's all make love in London - Film med konsertopptak fra London 66' 67'
- 2006 - Pulse - nyutgivelse på DVD
[rediger] Medlemmer
- Syd Barrett - Gitar og vokal (1965-68)
- David Gilmour - Gitar og vokal (1968-)
- Nick Mason - Trommer og perkusjon (1965-)
- Roger Waters - Bass og vokal (1965-85, én opptreden i 2005)
- Richard Wright - Tangenter og vokal (1965-81, 87-)
- Bob Klose (Gitar og vokal) var medlem av bandet i dets første år, men han var aldri med på noen offisielle utgivelser.
[rediger] Konserter i Norge
[rediger] Eksterne lenker
- Pink Floyd On - Norsk Pink Floyd-portal
- Pink Floyd Heaven - Norsk Pink Floyd Forum
- Offisiell Pink Floyd-nettside
- The Pink Floyd Fandom
- All Pink Floyd Fan Network
- Brain Damage
- Pink Floyd.co.uk
- PINK FLOYD & CO
- Pink Floyd Online
- Neptune Pink Floyd
- Pink floyd Guitar lessons
