David Bowie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

David Robert Jones, best kjent som David Bowie, (født 8. januar 1947 i London, England) er en av popkulturens fremste artister. Han er først og fremst kjent som komponist, sanger, musiker og musikkprodusent, men han har også gjort seg bemerket som skuespiller i flere filmer og på scenen, samt som billedkunstner, videokunstner, skribent og internett-pioner.

David Bowie er ansett som en av popmusikkens viktigste innovatør. Han har vært innom nesten alle sjangre innenfor popmusikken og har vært en pioner når det gjelder bygging av image og utnyttelse/manipulasjon av media. Bowie har flere ganger endret utseende og fremtoning i takt med musikken og har vært en banebryter når det gjelder å redefinere hva en rocke-konsert kan være med sterk innflytelse fra teater (spesielt Brecht), kabaret og musikaler.

Innhold 1 Musikk - egen produksjon 1.1 Før gjennombruddet 1.2 Kommersielt gjennombrudd 1.3 Mørkere musikk 1.4 Samarbeid med Brian Eno 1.5 Kommersiell retning 1.6 Tinnmaskin-støy 1.7 Solo igjen 1.8 Tilbake til Eno 1.9 Midtlivskrise 1.10 Framover og bakover 2 Diskografi 3 Konserter i Norge

[rediger] Musikk - egen produksjon

[rediger] Før gjennombruddet

David Bowie startet sin platekarriere allerede som 17-åring i 1964. Hans produksjon de første årene er ujevn, men til dels interessant. Bowie hadde tydeligvis ikke helt bestemt seg for om han ville satse på rock eller på mer musikalinspirert materiale, noe som i stor grad preger hans første album som bare heter David Bowie og kom i 1967.

I 1969 fikk han sin første hit med Space Oddity som både var inspirert av månelandingen og Stanley Kubricks film 2001 - A Space Odyssey. Låten er tatt fra albumet "Man Of Words/Man Of Music", utgitt på nytt som Space Oddity i 1972. Det er en underlig blanding av ulike stilarter og er av varierende kvalitet. Men en låt som Cygnet Commitee med sin kompliserte melodiske struktur, Nietzche-inspirerte tekst, og nesten 10-minutters lengde, viser i alle fall at en her har å gjøre med en 22-åring med et vedlig høyt ambisjonsnivå. Et lite utdrag fra teksten gir et inntrykk av en uvanlig assosiasjonskraft:

   "I gave Them life
    I gave Them all
    They drained my very soul...dry
    I crushed my heart to ease Their pains
    No thought for me remains there
    Nothing can They spare
    What of me?
    Who praised Their efforts to be free?
    Words of strength and care and sympathy
    I opened doors that would have blocked Their way
    I braved Their cause to guide, for little pay
    I ravaged at my finance just for Those
    Those whose claims were steeped in peace, tranquility
    Those who said a new world, new ways ever free
    Those whose promises stretched in hope and grace for me"

Bowies tredje album The Man Who Sold the World kom i 1971 og er det første som føles som et gjennomtenkt album med en helhetlig følelse. Musikken er en slags heavy metal og tekstene viderefører tematikken fra Cygnet Commitee. Produsent Tony Visconti innledet med dette et langt samarbeid med Bowie, men albumet er dessverre preget av at hans produsenterfaring på dette tidspunktet var mangelfull. Lyden er altfor spinkel til musikken. Albumet regnes som det første betydelige i Bowies produksjon, men det solgte likevel dårlig. Senere har særlig tittelmelodien fått klassikerstatus, spesielt etter at Nirvana gjorde en cover-versjon av den. Første vers er ganske representativt for albumet:

   "We passed upon the stair, we spoke of was and when
    Although I wasn't there, he said I was his friend
    Which came as some surprise I spoke into his eyes
    I thought you died alone, a long long time ago"

På slutten av samme år kom Bowie med enda et album, nemlig Hunky Dory. Det fikk god mottagelse, og dets status har bare økt i årene som har gått siden. På lister over rockens 100 beste album er det sjelden at det ikke er med. I forhold til forgjengeren er det et mye mer pop-preget album, og pianoet, spilt av Bowie ("The less complicated parts") og Rick Wakeman har en fremtrende rolle i lydbildet. I den første låten på albumet Changes kommer det som nesten kan betraktes som en programeklæring fra Bowie:

   "Every time I thought I'd got it made
    It seemed the taste was not so sweet
    So I turned myself to face me
    But I've never caught a glimpse
    Of how the others must see the faker
    I'm much too fast to take that test"

Albumet er preget av avansert melodikk, med Bowies karakteristiske uventede harmoniskifter og av tekster med så mye symbolikk at de knapt har sine like innenfor popmusikken. Et eksempel fra Quicksand:

  "I'm closer to the Golden Dawn
   Immersed in Crowley's uniform
   Of imagery
   I'm living in a silent film
   Portraying Himmler's sacred realm
   Of dream reality
   I'm frightened by the total goal
   Drawing to the ragged hole
   And I ain't got the power anymore
   No I ain't got the power anymore"

Albumet inneholder i tillegg en av Bowies aller mest kjente sanger Life On Mars. En pop-ballade av det helt store format med et storslagent orkesterarrangement av Mick Ronson, Bowies faste gitarist på denne tiden. Låten ble skrevet som en reaksjon til at Bowie ikke nådde opp i konkurransen om å skrive teksten til My Way. My Way er opprinnelig en fransk sang (Comme du Habitude), og Bowies tekst (Even A Fool Learns To Love) ble nedstemt til fordel for Paul Ankas My Way. Den har nøyaktig samme akkordprogresjon som My Way mest kjent med Frank Sinatra.

[rediger] Kommersielt gjennombrudd

Mer eller mindre parallelt med innspillingen av Hunky Dory arbeidet Bowie med sitt neste album som skulle komme til å bli hans store kommersielle gjennombrudd, The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars og som ble gitt ut sommeren 1972, bare et halvt år etter Hunky Dory. Det er et såkalt konseptalbum som dreier seg om den fiktive personen Ziggy Stardust og hans karrieres vekst og fall. Flere av tekstene har også et islett av science fiction som for eksempel åpningslåten, den apokalyptiske Five Years:

    Pushing thru the market square, so many mothers sighing
    News had just come over, we had five years left to cry in
    News guy wept and told us, earth was really dying
    Cried so much his face was wet, then I knew he was not lying

Senere i samme låt anvender Bowie et meta-perspektiv som må sies å være svært uvanlig i poplyrikk:

    I think I saw you in an ice-cream parlour, drinking milk shakes cold and long
    Smiling and waving and looking so fine, don't think you knew you were in this song

Albumet fikk en meget god mottagelse av både publikum og kritikere og var i mange år regnet av mange som Bowies beste album. I tiden som har gått siden den gang har enkelte andre album fått hevet sin status, så denne posisjonen er ikke lenger så ubestridt.

Utover 1970-tallet skiftet han stadig musikalsk stil og utviklet også andre scenepersonligheter.

I 1973 kom Aladdin Sane (et ordspill: A lad insane, det vil en gal gutt) som er den første platen hvor jazz-pianisten Mike Garson bidrar noe som i høy grad preger flere av låtene på platen, ikke minst tittelkuttet.

I 1974 kom Diamond Dogs løst basert på George Orwells framtidsroman 1984. På dette albumet gjorde Bowie det meste selv inkludert mye av gitarspillingen. Nå skiftet Bowie plutselig stil fullstendig ved å gi ut albumet Young Americans (1975) som er Bowies forsøk på svart soul.

[rediger] Mørkere musikk

Denne stilen ble viderført på Station to Station (1976) som er en mye mørkere og mer funkpreget og eksperimentell plate. Påvirkning fra tysk eksperimentell popmusikk som for eksempel Kraftwerk kan merkes tydelig. Enda mer eksperimentell er Low og Heroes som begge kom i 1977.

Mye av musikken er elektorniske instrumentale eksperimenter som ligger langt fra det en vanligvis forbiner med rock. På Lodger fra 1979 lånte Bowie musikalske grep fra flere andre kulturer (tyrkisk, reggae, kinesisk) og skapte dermed world music før begrepet var kjent.

[rediger] Samarbeid med Brian Eno

På alle de tre sistnevnte platene samarbeidet han med den engelske anti-musikeren og produsenten Brian Eno. I 1980 kom albumet Scary Monsters (and Super Creeps) som på en måte er en syntese av alle stilene Bowie hadde utprøvd i årene før og som Bowie, ifølge medprodusent Tony Visconti, anså som «sin 'Sgt Pepper'».

[rediger] Kommersiell retning

De påfølgende to og et halvt år holdt Bowie en lav profil. Singelen Under Pressure med det britiske bandet Queen ble en hit i desember 1981, det samme ble Cat People, tittellåten til filmen av samme navn regissert av Paul Schrader sommeren 1982.

Disse indikerte at Bowie beveget seg i mer kommersiell retning. Våren 1983 gjorde han et massivt come-back med sitt mestselgende album noensinne, Let's Dance og påfølgende verdensturne, som forøvrig var den første stadionturneen i historien. Musikken var en sofistikert blanding av funk/disco med sterke blues-islett. Mange kritikere og fans ble skuffet over denne platen fordi de mente Bowie hadde blitt mainstream og sviktet sin oppgave som innovator. Chick-gitaristen Nile Rodgers produserte platen, og Stevie Ray Vaughan spilte gitar, og det var dette "trekantsamarbeidet" som utgjorde den nye sounden, som på mange måter definerte 1980 tallet.

Bowie selv har fortalt i intervjuer at han ble tatt på sengen av den voldsomme suksessen og at han i flere år etterpå følte seg fanget av de forventningene hans nye publikum hadde til ham. Oppfølgeren til Let's Dance, Tonight fra 1984 er preget av ide-tørke og resirkulering i form flere cover-låter, blant annet tre nyinnspillinger av Iggy Pop-låter. Enda verre var Never Let Me Down fra 1987. Platen er preget av en klisjefylt produksjon og svake låter med et par hederlige unntak.

[rediger] Tinnmaskin-støy

Bowie følte seg ikke hjemme i rollen som «vanlig» pop-stjerne og i 1989 startet han bandet Tin Machine sammen med Reeves Gabrels på gitar og brødrene Hunt og Tony Sales på bass og trommer.

Dette var et forsøk på å slippe publikums forventninger og starte på nytt som et vanlig band-medlem. Albumet Tin Machine fra samme år er en underlig blanding av pre-grunge, 60-tallsinspirert bluesbasert rock, soniske eksperimenter og tekster preget av sterkt politisk engasjement, ifølge Bowie «protestsanger».

Albumet fikk tildels god mottagelse selv om mange syntes at Bowie som hadde basert mye av sin karriere på ironi og Brecht-aktig distanse ikke helt passet som politisk profet. Bandet ga ut nok en plate i 1991, men interne problemer førte til at samarbeidet opphørte selv om bandet aldri ble offisielt oppløst.

[rediger] Solo igjen

Bowies første soloalbum på seks år Black Tie White Noise kom i april 1993. Her ble han gjenforent med produsent Nile Rodgers som også hadde vært med på Let's Dance. Denne gangen var musikken mye mer eklektisk. Med sterk påvirkning fra jazz og moderne klubbmusikk og elektronisk bearbeiding av instrumenter, spesielt Bowies saksofon, var Bowie igjen i fronten av utviklingen.

Albumet fikk meget god mottagelse og solgte også bra. Samme år kom The Buddah of Suburbia, opprinnelig filmmusikk til en BBC-serie med samme tittel, men som Bowie viderutviklet til en fullverdig solo-plate. Dette albumet ble overhodet ikke markedsført og er svært lite kjent, men er blant Bowies egne favoritter i sin egen produksjon. Musikken er som på Low og Heroes en blanding av instrumentaler og sanger.

[rediger] Tilbake til Eno

I 1995 kom albumet Outside hvor igjen Brian Eno deltok, denne gang også som medprodusent. Musikken er igjen preget av eksperimentvilje og ble i stor grad til gjennom improvisasjoner i studio, på flere låter er flere av musikerne kreditert som medkomponister.

Albumet fikk meget blandet mottagelse. Endel mente at albumet var pretensiøst og kaotisk. Mens andre mente det var et av Bowies beste album. Mye mer materiale ble spilt inn enn det som ble brukt på albumet, og det var meningen at det skulle være det første av fem album sammen med Eno frem mot årtusenskiftet.

Dette ble det ikke noe av, men Bowies neste album, Earthling fra 1997, fortsatte den eksperimentelle linjen fra Outside. Denne gangen omfavnet Bowie musikkretningen drum and bass (også kalt jungle). Han kombinerte denne sjangerens frenetiske rytmer med mer tradisjonell rock og var på den måten igjen en pioner.

Albumet hadde et veldig moderne sound og fikk god mottagelse selv om noen mente det var krampaktig Bowie på den måten ‘snyltet’ på en moderne musikkform han ikke hadde vært med å utvikle. Gitt at det alltid har vært Bowies metode å ta kjente elementer og sette dem sammen på uventede måter, virket denne kritikken litt malplassert.

[rediger] Midtlivskrise

I 1999 kom albumet Hours som var basert på videreutvikling av musikk Bowie laget i samarbeid med sin gitarist siden Tin Machine Reeves Gabrels til dataspillet Omikron.

På dette albumet fremstod Bowie som en desillusjonert mann i midtlivskrise. Men sin vante tro insisterte han på at også dette bare var en rolle og at den ikke representerte ham selv. I tråd med tematikken var for første gang musikken i stor grad tilbakeskuende med flere låter som melodisk og arrangementsmessig ikke var ulikt ting en kunne finne på Hunky Dory 28 år tidligere.

Til tross for endel gode låter virket albumet litt uferdig og mange ble skuffet over at Bowie tilsynelatende hadde sluttet å eksperimentere, mens endel eldre fans som hadde falt fra på 1980- og 1990-tallet syntes albumet var det beste på mange år.

[rediger] Framover og bakover

I 2002 kom Heathen hvor Tony Visconti igjen var medprodusent for første gang siden Scary Monsters i 1980. Heathen er et album som både peker bakover og fremover. En låt som Slip Away har mye av den samme stemning og melodiøsiteten som Life on Mars 31 år tidligere. Slow Burn på den andre siden kan minne om både "Heroes" og Teenage Wildlife, den siste fra nevnte Scary Monsters. På den andre siden har låter som åpningssporet Sunday og den fine balladen I Would Be Your Slave en veldig moderne produksjon og sound. Albumet ble godt mottatt av både kritikere og publikum og var betydelig mindre kontroversielt enn Bowie's eksperimenter på 90-tallet. Platen var ferdiginnspilt bare få dager før terrorangrepene på New York 11. september 2001. På den bakgrunnen fikk teksten til tittellåten en nesten ubehagelig profetisk betydning: "Steel on the skyline/Sky made of glass/Made for the real world/All things must pass".

Høsten 2003 ble albumet Reality sluppet, også dette produsert av Tony Visconti. Platen fikk jevnt over gode kritikker, om enn ikke like overveldende som [[Heathen]]. 6. september samme år holdt Bowie en spesiell konsert i London hvor han blant annet fremførte det nye albumet i sin helhet. Det spesielle lå i at konserten ble satellittoverført til kinoer rundt omkring i verden, og Bowie viste med dette at han fortsatt er nyskapende med tanke på å ta i bruk ny teknologi. I forbindelse med albumutgivelsen annonserte Bowie sin første verdensturne på nesten ti år. Han gjestet Oslo Spektrum 12. oktober 2003, Koengen i Bergen 17. juni og Norwegian Wood-festivalen i Oslo 18. juni 2004. Sistnevnte vil bli husket som konserten hvor en publikummer var så uheldig å miste en kjærlighet på pinne slik at den traff Bowie i øyet. Noen dager etter Norwegian Wood-konserten måtte Bowie avbryte en konsert i Praha omtrent halvveis, på grunn av smerter i overarmen. Det som først ble antatt å være en nerve i klem, viste seg å være en blokkert arterie, og Bowie gjenomgikk en operasjon for å forhindre hjerteinfarkt. Resten av turneen ble avlyst.

I mai 2006 annonserte Bowie at han var lei av musikkbransjen, og at han ville ta en pause fra å være David Bowie - i minst et år. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

[rediger] Diskografi

Dette er David Bowies soloalbum - med høyeste engelske, amerikanske og norske listeplasseringer.

1. David Bowie (1967)
2. Space Oddity (1969, 1972-nyutgivelsen nådde UK #17, US #16)
3. The Man Who Sold the World (1970, 1972-nyutgivelsen nådde UK #26)
4. Hunky Dory (1971, US #93, 1972-nyutgivelsen nådde UK #3)
5. The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars (1972, UK #5, US #75)
6. Aladdin Sane (1973, UK #1, US #17, N #11)
7. Pin Ups (1973, UK #1, US #23, N #8)
8. Diamond Dogs (1974, UK #1, US #5, N #8)
9. Young Americans (1975, UK #2, US #9, N #13)
10. Station to Station (1976, UK #5, US #3, N #8)
11. Low (1977, UK #2, US #11, N #10)
12. "Heroes" (1977, UK #3, US #35, N #13)
13. Lodger (1979, UK #4, US #20, N #11)
14. Scary Monsters (and Super Creeps) (1980, UK #1 US #12, N #3)
15. Let's Dance (1983, UK #1, US #1, N #1)
16. Tonight (1984, UK #1, US #11, N #3)
17. Never Let Me Down (1987, UK #6, US #34, N #3)
18. Black Tie White Noise (1993, UK #1, US #39, N #8)
19. The Buddha of Suburbia (1993, UK #87)
20. Outside (1995, UK #8, US #21, N #15)
21. Earthling (1997, UK #6, US #39, N #13)
22. 'hours...' (1999, UK #5, US #47, N #4)
23. Heathen (2002, UK #5, US #14, N #2)
24. Reality (2003, UK #3, US #29, N #2)

[rediger] Konserter i Norge

• Oslo - Ekeberghallen - 5. juni 1978
• Oslo - Jordal Stadion - 22. august 1990
• Oslo - Oslo Konserthus - 22. oktober 1991
• Oslo - Oslo Spektrum - 22. januar 1996
• Kristiansand - Quart-festivalen - 3. juli 2002
• Oslo - Oslo Spektrum - 12. oktober 2003
• Bergen - Koengen - 17. juni 2004
• Oslo - Norwegian Wood - 18. juni 2004