Syd Barrett
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Roger Keith Barrett (født 6. januar 1946 i Cambridge, England, død 7. juli 2006 i Cambridgeshire, England), kjent som Syd Barrett, var en av grunnleggerne av det britiske rockebandet Pink Floyd. Han var bandets første frontfigur, som låtskriver, gitarist og hovedvokalist. Selv om hans musikkarriere var kort på grunn av sviktende mental helse og utstrakt misbruk av det narkotiske stoffet LSD, har hans påvirkning på artister fra 60-tallet og senere generasjoner vært stor. Hans bandkollegers senere suksess og hans mystiske forsvinning fra rampelyset har bidratt til at det i starten av det 21. århundre fortsatt er en enorm interesse rundt Barrett.
Syd Barrett drømte tidlig om å bli rockemusiker. Sammen med skolekameraten David Gilmour brukte han all ledig tid på skolen til å øve på gitar, og da han og Gilmour som tenåringer overvar en konsert med Bob Dylan var Syd Barrett hektet. Han gikk hjem og skrev låten som ble innspilt i 1970 som «Bob Dylan Blues», men som først ble utgitt på samlealbumet The Best of Syd Barrett: Wouldn't You Miss Me? i 2001.
Innhold |
[rediger] Pink Floyd
Etter at Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright i et års tid hadde mislyktes med å starte et levedyktig band, kom de tre i kontakt med Syd Barrett og gitaristen Bob Klose i 1965. Barrett gav bandet navnet «The Pink Floyd Sound» etter de to amerikanske bluesartistene Pink Anderson og Floyd Council. Barrett skrev bandets fleste låter, men det var først da Bob Klose mot slutten av 1965 forlot bandet som nå bare het «The Pink Floyd» at Barrett også ble sologitarist. Etter hvert ble også «The» sløyfet fra bandnavnet. Pink Floyd ble i løpet av kort tid et stort navn på mange av Londons undergrunnsscener og etter at de fikk kontakt med managerene Peter Jenner og Andrew King, fikk Pink Floyd platekontrakt med EMI-selskapet Harvest. Barrett skrev bandets to første singler «Arnold Layne» og «See Emily Play» som kom på henholdsvis 20. og 6. plass på de britiske singlelistene.
Han skrev 8 av 11 låter alene, og bidro sammen med resten av bandmedlemmene på ytterligere to sanger på Pink Floyds debutalbum The Piper at the Gates of Dawn som ble utgitt i 1967. Albumet blir den dag i dag regnet som en milepæl innen psykedelisk musikk. Men allerede på denne tiden var det klart at suksessen var i ferd med å bli for mye for Syd Barrett. På konserter kunne hans utilregnelige oppførsel føre til at det nesten var umulig for bandet å opptre. På en konsert sto Barrett og stirret tomt ut i luften mens han spilte samme akkord hele tiden. Etterhvert fikk Pink Floyds trommeslager Nick Mason hentet inn Barretts gamle venn fra Cambridge, David Gilmour, som det femte medlemmet. Først var det meningen at Gilmour skulle fylle inn for Barrett under konsertene. Etter en stund sluttet Pink Floyd å plukke opp Barrett på konserter, men de håpet fremdeles at han kunne bidra som låtskriver på albumene. Likevel skrev han sangen «Jugband Blues» på Pink Floyds neste album A Saucerful of Secrets samtidig som han spilte på noen av de andre låtene. Bandet spilte også inn «Vegetable Man» og «Scream Thy Last Scream» til albumet, men disse ble droppet på grunn av de dystre tekstene. Barrett hadde også en skisse til en fjerde sang til A Saucerful of Secrets, men da bandet skulle øve inn «Have You Got It Yet» endret han tekst og melodi hver gang de kom til refrenget. Dette var det som fikk begeret til å renne over for de andre bandmedlemmene, har Roger Waters senere fortalt.
De andre bandmedlemmene glemte aldri Syd Barrett, og da han skulle lage sitt første soloalbum The Madcap Laughs var David Gilmour produsent, med god hjelp fra Roger Waters, under siste del av innspillingen. Også Malcolm Jones og Peter Jenner bidro som produsenter på et album der innspillingene startet i slutten av 1968. Det ble først utgitt i januar 1970 og nådde en 40. plass på de britiske hitlistene etter generelt gode anmeldelser. Tekstene på albumet bekrefter Barretts fascinasjon for en drømmende verden med et figurgalleri som få andre kunne ha kommet opp med. Allerede i februar samme år startet innspillingen av det andre soloalbummet som rett og slett fikk navnet Barrett. Gilmour var igjen produsent, denne gang sammen med Richard Wright. Gilmour har senere fått kritikk for måten han produserte albumene på, fordi han tok vare på flere ubrukelige opptak av Barrett. Disse har i re-mastrede versjoner blitt utgitt i offisielle versjoner, og mange mener at Barrett blir hengt ut istedenfor at intensjonen om å gi en mer autentisk opplevelse av opptakene blir oppfylt. Barrett som ble utgitt i november 1970 klarte i motsetning til forgjengeren ikke å nå opp på albumlistene i Storbritannia. Deprimert av dette og sin generelle tilstand, flyttet Barrett hjem til sin mor i Cambridge der han ble boende resten av livet. Han forsøkte en kort periode å komme tilbake som musiker i bandet Stars i 1972 og gjorde noen spede opptak til et soloalbum i 1974.
Flere artister har gjort coverversjoner av Syd Barrett-låter de siste-årene, som R.E.M. David Bowie, The Jesus and Mary Chain, Robert Smith (fra The Cure), The Smashing Pumpkins, Julian Cope, My Bloody Valentine, Captain Sensible (fra The Damned) og Robyn Hitchcock. Disse og flere andre artister har ikke lagt skjul for sin fascinasjon og beundring for Syd Barrett. Skuespilleren Johnny Depp sa i 2005 at han har planer om å lage en film som tar utgangspunkt i Syd Barretts liv.
Likevel er det ingen som har vært mer påvirket av Syd Barrett enn de gamle bandkameratene i Pink Floyd. Albumet Wish You Were Here er i stor grad en hyllest av Syd Barrett, spesielt gjennom tittelsporet og på «Shine On You Crazy Diamond», der de første bokstavene i de første, tredje og femte ordet kanskje ikke er noen tilfeldighet. Det som derimot var en tilfeldighet, var vedkommende som dukket uanmeldt opp under innspillingene av låten i Abbey Road Studios 5. juni 1975: Syd Barrett. Men den overvektige mannen med det glattbarberte hodet som gikk og bar på en tannbørste var ikke lett å kjenne igjen, selv for tidligere nære venner. Roger Waters og Richard Wright var de som først så hvem han var. David Gilmour, som samme dag giftet seg med sin første kone Ginger, var i ferd med synge bakgrunnsvokalen på «Shine On...», og har fortalt at de fikk sjokk av opplevelsen. Syd Barrett hadde kommet for å fortelle at han var klar for å slutte seg til gruppen igjen. Men det var et tilbud som selv ikke han tok alvorlig. Han forlot innspillingsstudioet. Det var siste gang hans forhenværende bandkolleger så ham. Roger Waters har i senere intervjuer ikke lagt skjul på at han gråt etter denne opplevelsen.
Også på Pink Floyds dobbeltalbum The Wall er hovedpersonen Pink delvis basert på Syd Barretts skjebne. Da David Gilmour holdt en halvakustisk konsert i 2001 fremførte han «Terrapin» fra Barretts soloalbum The Madcap Laughs. Da han fulgte opp med en miniturné i 2002 spilte han en jazzinspirert versjon av «Dominoes» fra Barrett. Da et gjenforent Pink Floyd spilte under Live 8 2. juli 2005 i London sa Roger Waters under introen av «Wish You Were Here»: - Vi gjør dette for de som ikke kunne være tilstede her i kveld, og selvsagt spesielt for Syd.
De siste 30 årene brukte Barrett stort sett tiden på å male, mens han levde et enkelt liv. Han brukte utelukkende sitt fødenavn: Roger Keith Barrett. På grunn av Pink Floyds globale suksess, og inntektene fra royalties, led ikke Barrett noen økonomisk nød. Hans søster, som hadde best kontakt med ham på hans eldre dager, var blant familiemedlemmene som ba om at offentligheten respekterte hans ønske om å få gå videre med livet sitt i fred. Det skjedde riktignok bare i liten grad. Stadig vekk forsøkte media og fans å komme i kontakt med Barrett, men de ble i de aller fleste tilfellene avvist. Så sent som i forkant av Live 8-konserten ble det publisert ferske bilder av Barrett i britiske aviser, tatt på gaten i Cambridge.
Fredag 7. juli 2006 døde Roger Keith Barrett i all stillhet. Først fire dager senere ble meldingen om dødsfallet offentliggjort verden over. Komplikasjoner i forbindelse med den sukkersyken han hadde vært plaget av i mange år tok livet hans. Begravelsen fant sted i det private rom - helt i henhold til hvordan han hadde levd den siste halvdelen av sitt liv.
[rediger] Diskografi
[rediger] Album med Pink Floyd
- 1967: The Piper at the Gates of Dawn
- 1968: A Saucerful of Secrets
- 1971: Relics (samlealbum)
- 1992: The Early Singles (som en del av CD-boksen Shine On)
- 2001: Echoes: The Best of Pink Floyd (samlealbum)
[rediger] Soloalbum
- 1970: The Madcap Laughs
- 1970: Barrett
- 1988: Opel
- 1993: Crazy Diamond (samleboks)
- 2001: The Best of Syd Barrett: Wouldn't You Miss Me? (Inneholdt den tidligere uutgitte «Bob Dylan Blues».)
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Minneord
- Panorama: Hill Syd Barrett!
- Guardian: Obituary: Syd Barrett
- The Times: Obituaries: Syd Barrett
- The Times: The psychedelic genius who really did drop out
- Aftenposten: Aldri glemt av fansen
- VG: Pink Floyd-legenden Syd Barrett er død
| Pink Floyd |
|---|
| David Gilmour | Nick Mason | Roger Waters | Richard Wright | Syd Barrett | Bob Klose |
| Studioalbum |
| The Piper at the Gates of Dawn | A Saucerful of Secrets | Music From the Film More | Ummagumma | Atom Heart Mother | Meddle | Obscured by Clouds | Dark Side of the Moon | Wish You Were Here | Animals | The Wall | The Final Cut | A Momentary Lapse of Reason | The Division Bell |
| Live-album |
| Delicate Sound of Thunder | P*U*L*S*E | Is There Anybody Out There? The Wall Live 1980-81 |
| Video og DVD |
| Tonite Let's All Make Love in London | More | Zabriskie Point | Live at Pompeii | The Wall | La Carrera Panamericana | P*U*L*S*E |
| Relaterte artikler |
| James Guthrie | Steve O'Rourke | Alan Parsons | Storm Thorgerson | Hipgnosis |
