Henrik Wergeland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Henrik Arnold Thaulow Wergeland (født 17. juni 1808, død 12. juli 1845) var en norsk dikter, og kanskje Norges største lyriker gjennom tidene.

Innhold 1 Barndom 2 Studieår 3 Forelskelser og tidlig lyrikk 4 Folkeopplysningsmannen 5 Tilspissede konflikter 6 Amalie Sofie 7 Riksarkivaren 8 Jødesaken 9 Sykeleiet 10 Wergelands konvertering Islam ? 11 Arven etter Wergeland 12 Verker 12.1 Tidsskrifter 12.1.1 Som forfatter 12.1.2 Som redaktør 12.2 Samleutgaver 13 Se også 14 Eksterne lenker

[rediger] Barndom

Henrik Wergeland var sønn av Nicolai Wergeland og Alette Thaulow. Han ble kalt opp etter morens far, Henrik Arnold Thaulow, byskriver og kunstmaler i Kristiansand. Familien flyttet fra Kristiansand til Eidsvoll da Henrik var 9 år. På Eidsvoll ble Henrik svært bevisstgjort om farens rolle ved riksforsamlingen, og om grunnlovsverket der. Selve stoltheten over å ha vokst opp i samme området gjorde at han senere kalte seg «Grunnlovens seks år eldre bror». Han kunne si det med en viss rett ettersom faren var en av grunnlovens fedre. Faren fulgte Jean Jacques Rousseaus prinsipper om barneoppdragelse.

På Eidsvoll tok han sammen med søsteren Camilla initiativet til landets første Barnetog allerede omkring 1820.

Da han var i trettenårsalderen begynte han å skrive i avisene. Det første han fikk trykket var fortellingen Blodstenen, en Sturm und Drang-inspirert novelle med skrekkromantiske innslag. I løpet av skoletida skrev han flere slike småfortellinger og en rekke små skuespill som ble oppført hjemme på Eidsvoll.

[rediger] Studieår

Som tenåring reiste han fra Eidsvoll til Christiania Cathedralskole der han gikk i tre år. Høsten 1825 ble han immatrikulert ved Det kongelige Frederiks Universitet, senere Universitetet i Oslo. Her studerte han teologi, og tok embedseksamen i 1829, samtidig med kandidaten Peder Bjørnson, far til dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. I løpet av disse årene gjorde han ferdig de første større skuespillene sine, og tok aktivt del i studentlivet. Han kom i klammeri med en offiser under en eksersis på Gardermoen 20. september 1828, og dette førte til en årelang rettstvist med prokuratoren Jens Obel Praem. Wergeland avslørte tidlig et hissig gemytt, og hadde lett for å komme i krangel med øvrighetspersoner. Når han senere kom til å gå hardt ut mot "blodsugende prokuratorer" og jurister, har det bakgrunn i denne tvisten. Praem var ellers en beryktet uthaler, noe som gjorde Wergeland engasjert på grunnlag av de fattige husmennene på Romerike. Som student var han også tilstede under Torvslaget i 1829, der han kom fra det med et sabelslag over ryggen.

[rediger] Forelskelser og tidlig lyrikk

Wergelands ungdomsår var fulle av stormende forelskelser, og mens den første kan regnes som et rent svermeri, ble disse med tiden svært alvorlige rent emosjonelt. I det virkelige liv ble de derimot aldri realisert. Den ene av jentene var Elise Wolff, den andre Hulda Malthe. Utfra idealiseringen av disse kvinnene, kom det med tiden til å stige fram et poetisk kvinneideal han kalte Stella. Stella dukker først opp i diktene han skrev til Hulda, som utgjør størstedelen av kjærlighetsdiktene i debutsamlingen hans: Digte, første Ring, der vi finner det lange syngespillet En sangfuld Sommermorgen på Skreya. Endelig ble kjærlighetslengselen religionsrelatert og avgjørende for utformingen av det store verket Skabelsen, Mennesket og Messias, som kom ut i juli 1830. Her behandler han hele menneskehetens historie fra skapelsen, og setter kjærligheten inn i en kosmisk sammenheng. Verket er i høyeste grad romantisk-platonsk, men også sterkt inspirert av opplysningstidens frihetsidealer og utviklingstro.

Forholdet til Hulda ble aldri noe av, men har skapt noe av tidens mest blomstrende lyrikk. Wergelands ungdomslyrikk er sprudlende, fantasirik og til tider kronglete. Stilen hans var så eksplosiv at han ertet på seg smaksdommere som Johan Sebastian Welhaven, som ikke kunne tåle et slikt massivt fravær av klarhet og form. Welhavens dom har siden vært utslagsgivende for synet på Wergeland i den tidlige perioden, slett ikke alltid fortjent.

Midt opp i all kjærlighetsdiktningen fortsatte han å skrive frihetsoder og dikt av mer nasjonal karakter.

Welhaven var familiens fiende pga sine synspunkter og meninger i samfunnet. Han hadde en romanse med Camilla Collet( daværende Camilla Wergeland, Henriks søster), og dette trekantforholdet bidro til den lyriske krigen mellom Wergeland og Welhaven. Welhaven ville fornorske dansken, Wergeland ville fornye norsken.

[rediger] Folkeopplysningsmannen

I januar 1830 skriver han i Morgenbladet at han akter å bli en «ligesaa dådfuld Patriot herefter som han i sin tidlige ungdom havde været en ordfuld». Han tar initiativet til opprettelsen av «Almuebogsamlinger, lærebøger, Foreninger» osv. Han setter korft og godt opp et folkeopplysningsprogram for seg selv. 21 år gammel satte han i gang med arbeidet for folkebiblioteker og bedring av folks kår. Han skrev til embedsmenn i de forskjellige amtene og ba om støtte til arbeidet, og han kontaktet Selskabet for Norges Vel. «Giver, dynger arbeide på mig», skrev han. I februar fikk han selskapet til å utgi det første i en serie av hefter til folkeopplysningens fremme, en serie han kalte for Almuen. Dette ble utgitt fra mars 1830. I løpet av den første uka etter utgivelsen hadde Wergeland selv delt eksemplarer ut til prester på Romerike og i Aker. Han fikk også distribuert eksemplarer utover bygdene så langt som til Toten og Solør. Neste opplag kom så langt som til Vang.

Wergelands filosofi var grunnet i Rousseau: «Et demokrati fordrer opplyste borgere». Wergeland var opptatt av at det norske folket skulle erkjenne og forstå verdien av den grunnloven de hadde fått. Med idealene fra opplysningstiden bak seg reiste han derfor ut på bygdene i årene etter, gjerne langt opp i dalene for å snakke med folk, lære dem opp, hjelpe bønder med rettstvister, og komme med verdifulle formaninger. På disse turene hadde han ofte lommene fulle av frø han villig ga fra seg. Han var også opptatt av fattigfolks kår, og ga derfor ut bladet «for Arbeidsklassen», og la kimen til adskillig velferdsarbeid. Det kom derfor til å gå mange historier om 'n Henrik på bygdene omkring Mjøsa og på Romerike.

Eilert Sundt så seg derfor som en naturlig arvtaker etter Wergeland da han senere reiste ut på bygdene for å kartlegge sedelighetstilstandene.

I forlengelsen av dette var Wergeland opptatt av at den unge staten Norge skulle skaffe seg et selvstendig norsk skriftspråk. Han diktet derfor sanger på dialekt, helst på Valdres-mål, og tok i bruk særnorske ord og a-endelser i tekstene sine. Dette igjen til stor ergrelse for Welhaven, som ville holde på kulturfellesskapet med Danmark. I avhandlingen Norsk Sprogreformation fra 1832 spådde Wergeland at Norge ville ha skaffet seg sitt eget skriftspråk «før Aarhundredet nedrødmer». Han fikk rett i den forstand at man til slutt ikke hadde ett, men to skriftspråk i et så lite land.

Endelig var Wergeland opptatt av det nasjonale, og stilte seg i spissen for den patriotiske leiren - nok en gang stikk mot Welhaven. Han støttet frigjøringskampene i Belgia og Polen, skrev hyllingsdikt til Julirevolusjonen og harde utfall mot den russiske tsaren etter overfallet på Polen i 1831. Han skrev også dikt til ære for slaget ved Trangen i 1808.

I tillegg til dette arbeidet han med et større verk om Norges historie, fortsatte å skrive avisartikler, og holdt prekener i Eidsvoll Kirke i egenskap av teologisk kandidat. Den pågående konflikten mellom Wergeland og Welhaven er nærmere behandlet i egen artikkel.

[rediger] Tilspissede konflikter

I 1834 flyttet Wergeland til Christiania for godt, og begynte samtidig et studium i medisin, som varte til 1836. Samtidig forsøkte han forgjeves å skaffe seg et fast kall. Han tok over redaksjonen av bladet Statsborgeren i 1835. På samme tid var han fortsatt opptatt av Praem-saken, som tok mange år og skaffet ham uforsonlige fiender. Prokurator Praem ble etterhvert dikterisk behandlet, og gjenskapt som Zobolam, Wergelands selvskapte djevel. Skuespillene han ga ut, var i de fleste tilfellene preget av den striden han var i, med ett unntak, Barnemordersken, et sørgespill med religionshistorisk innhold, fra 1836.

Farsene Wergeland skrev, ble alle gitt ut under pseudonymet Siful Sifadda, et navn han hadde hentet fra Ossian-syklusen. Siful var navnet på Wergelands "uregjerlige halvbror", eller den mer spøkefulle siden av ham. Han lot Siful komme til orde hver gang han hadde behov for å forsvare seg på lattervekkende vis, eller når det var behov for å skrive noe han ikke syntes han kunne stå inne for i eget navn. Mange av Wergelands farser er svært eksperimentelle, og krever noen ganger svært fantasifulle sceniske løsninger. En av dem, De sidste kloge, kan i grunnen regnes som et av de første science fiction-orienterte litterære verkene i norsk litteratur (det aller første ble skrevet av Ludvig Holberg hundre år tidligere). Det foregår på Terra Nova, "den nye jord", og undergangsstemningen er åpenbar. Diktverket Cæsaris fra 1832 kan regnes til samme kategori.

Våren 1836 ble han ansatt som amanuensis ved Universitetsbiblioteket, og var i stillingen til 1840.

[rediger] Amalie Sofie

15. mai 1838 kjøpte Wergeland et lite hus i Grønlia under Ekeberg. For å komme dit måtte ham ro over Bjørvika, og pleide da å møte den 19 år gamle Amalie Sofie Bekkevold som bodde i Skippergata. De forlovet seg 12. august 1838, og giftet seg 27. april 1839 på Eidsvoll. I løpet av høsten holdt Wergeland noen prekener i Gamlebyen Kirke, og strevde fremdeles med å få seg sognekall. Dette håpet «forvandlet seg til en rød sky» den 12. februar, etter en sammenkomst på rådstuen, der han hadde truffet et par tyskere og delt en bolle punsj med dem. Seansen ble registrert av en av Wergelands fiender, som straks rapporterte det inntrufne til kong Karl Johan som var i byen akkurat da, og bodde i Paléet. Karl Johan, som var sympatisk innstilt til Wergeland, skal ha irettesatt ham med pekefingeren gjennom vinduet da Wergeland senere på kvelden gikk over isen til Grønlia. Resultatet av episoden var at prestekallet ble spolert. Forholdet til Amalie førte til ny kjærlighetsdiktning, gitt ut i samlingen Poesier fra 1839. Amalie Sofie, som overlevde Wergeland med nærpå 30 år, fikk i enden følgende omtale etter sin død: «Henrik Wergelands enke er omsider gått bort, og ingen er som henne besunget i norsk litteratur».

I 1840 flyttet ekteparet inn i et hus i Damstredet, og her skrev Wergeland Jan van Huysums blomsterstykke, kantaten Vord Lys til 450-års jubileet for Gutenberg, og han begynte å arbeide med verket Norges Constututions Historie. På samme tid sendte han lange brev til den svenske Fredrika Bremer. I et av dem innvarsler han nasjonalromantikken, og oppfordrer til større leting etter skjulte kulturskatter på norske bygder.

[rediger] Riksarkivaren

Wergeland søkte stillingen som riksarkivar straks etter at embedet var opprettet i 1840, og ble tilsatt fra nyttår 1841. Dette betød fast stilling og sikker inntekt for Wergeland, og han fikk kontor på Akershus festning. Det var mange av hans tidligere kampfeller som mente han hadde solgt seg og sviktet det republikanske idealet fra ungdomsårene da han tok denne stillingen. Wergeland tok anklagene ille opp, men besvarte det i farsen Engelsk salt. Morgenbladet gikk også til angrep på ham igjen, og til slutt nektet avisen å trykke Wergelands forsvar. Morgenbladet antydet av Wergeland var "oppirret og i slett lune", noe som inspirerte til diktet Mig Selv, som åpner med ordene: Jeg i slett lune, Morgenblad? Diktet ble først offentliggjort i Christiansandsposten.

I denne feiden hadde Wergeland nærpå fått alle mot seg. Aldri hadde han vært mer ensom. Under en fest i Studentersamfundet høsten 1840 ble han ledd ut da han skulle holde tale, og svarte med å knuse en flaske mot sin egen panne. Senere var det en ung student som observerte Wergeland stå for seg selv utenfor den sluttede kretsen. Studenten gikk bort og tilbød Wergeland selskap. Dette var den unge Johan Sverdrup. Tross i all motgangen holdt Wergeland motet oppe, og 17. mai 1841 flyttet han og Amalie inn i det nybygde huset Grotten.

Jørgen Moe møtte en opprømt Wergeland samme sommer på ferje over Mjøsa, og kunne forbløffet konstatere at mannen ikke var så ille som sitt rykte. Wergeland oppfordret den unge Jørgen Moe til å dikte videre som han var begynt, og tok igjen til orde for fornorsking av språket. Møtet gjorde et varig inntrykk, selv om Moe var av en annen estetisk grunnholdning.

[rediger] Jødesaken

Wergelands hjertesak var imidlertid arbeidet for å oppheve forbudet i Grunnlovens § 2 mot jøders adgang til Norge, hvor han henvendte seg til rektor Hans Holmboe (1798-1868) ved Bergen katedralskole (Latinskole). Holmboe var stortingsrepresentant i årene 1833-1864, og i AVHANDLINGER, OPPLYSNINGSSKRIFTER 3. BIND: 1839 - 1842 skrev Wergeland blant annet følgende:

At Rektor ved Bergens Latinskole, Hans Holmboe, Repræsen-
tant paa Storthingene i 1833, 36 og 37, vilde blive en af Sagens
varmeste Talsmænd, kunde man vide af et fyrigt og vidløftigt
Forsvar, han forrige Høst under sit Navn havde publiceret i
Bergens Stiftstidende. Det lignede denne uafhængige Karakteer,
at være sig denne Mening bekjendt imellem Kommittenter, hvis
store Fleerhed i denne Kjøbmandsby rimeligviis fordømmer den.
Ingens Foredrag var eftertrykkeligere. Og han er tillige isandhed
veltalende.

Uviljen mod Fordommens Magt lod Ordene falde
som Thors Hammerslag i Jettens Pande. Den var ligesom hans
Tales hørligt bankende Puls. Han demaskerede denne Sagens
egentlige Fiende, som man river Lagenet af et fingeret Spøgelse,
og gav den til Priis for Spotten og Foragten, der synligen svul-
mede om hans Læber og hørligen gjorde det i hans Ord, i denne
Sammenfletning af satiriske Snerter, hvoraf hans nervøse Fore-
drag baade nu og især senerehen for en stor Deel bestod.

....-- Her er derhos ikke blot Spørgsmaal om det Gavn-
lige og Hensigtsmæssige. Der gives Tilfælde, hvori man maa tage
Fornuften fangen under Troens Lydighed. Bibelen nyder vel ikke
megen Agtelse i vor Tid, men dog mere end Kramers Regnebog.(*Holmboe viser her til Dr. theol. mag. Heinrich Kramer`s prosess mot jødene).
Om Jødernes Bibel maa man her ikke spørge, men om vor, de
Kristnes Bibel, og deri staaer skrevet, at vi skulle elske vor Næste
og handle mod ham som vi ville, at han skal gjøre mod os selv.
Man vil vel heller ikke fornegte Evangeliets Lære, at ethvert Men-
neske, altsaa ogsaa Jøden, er vor Næste, og da haaber jeg, at
man vil forene sig om at udslette af Grundloven et Forbud, der
strider mod Kristendommens første Læresætninger, og hvis Bi-
beholdelse, efter at dets Ophævelse nu er foreslaaet, maa geraade
Nationen til Vanære og vil brændemærke den i Udlandets Øine.

Indlæg i Jødesagen ble dermed gitt ut i 1841, og Jødesagen i det norske Storthing i 1842. Dertil kom det to diktsamlinger, Jøden i 1842 og Jødinden i 1844, og en lang rekke avisartikler og offentlige innlegg. Han appellerte til nestekjærligheten, og mente at Jødene godt kunne være både edlere og bedre enn kristne i handling og medmenneskelighet. Presset fra Wergeland gjorde at saken ble tatt opp i Stortinget i 1842. Wergeland hadde lagt et eksemplar av Indlæg i Jødesagen, og et eksemplar av Jøden på hver stortingspult. Dessuten var Wergeland ute med løpesedler som kunne leses fra galleriet. Disse var beregnet på bøndene, som sto hardest imot jødenes adgang. Det ble stortingsflertall for endring i 1842, men ikke stort nok til øyeblikkelig endring. Likevel skrev Wergeland at dagen var "merkelig i Nationens Historie".

Saken måtte opp tre ganger for å kunne drives igjennom som grunnlovsendring. Vedtaket ble endelig gjort i 1851.

Diktsamlingene som er skrevet i anledning denne saken inneholder noen av Wergelands mest kjente dikt, blant annet Sandhedens Armée, som åpner Jøden, og ikke minst programdiktet Følg Kaldet, som kom ut i Jødinden.

[rediger] Sykeleiet

Wergeland kom til å pådra seg en alvorlig lungebetennelse våren 1844.

«Jeg fik min knæk af de gamle Muure på Agershuus. Man fyrede for svært i ovnene her i de allersidste Dage i April, da vi havde stærkt Solskin, og jeg befalte, at man idetmindste skulde lade være at lægge i mit værelse. Jeg kommer varm på Kontoret, kaster Kjolen af og sætter mig til Pulten i bare Skjorteærmerne uden at tænke paa at der ikke var i Ovnen. Efter en Timestid betages jeg af en saadan kuldegysen langs Ryggen, at jeg maatte gaae hjem». Fra 2. mai ble han sengeliggende etter legens forordning.

Men Wergeland var ikke den som ble liggende lenge. Den 17. mai insisterte han på å stå opp igjen for å overvære festlighetene. Dette var 30-årsjubileet for Grunnloven, og Wergeland mente han var forpliktet til å være ute. Det skulle gå et stort borgertog fra festningen ned til Krogh-støtten. Camilla Collett, som hadde tenkt seg opp for å se til ham, møtte ham ute:

«Afmagret og bleg som Døden, men med Syttendemaisblikke, fór han nedover». Dagen etter tok lungebetennelsen seg opp igjen, og nå ble han ikke kvitt den. Han hadde fått symptomer på tuberkulose.

I løpet av den tida han var sengeliggende fortsatte han å skrive avisinnlegg, brev og dikt. Mange av diktene fra denne tida er blant hans mest kjente. Han rakk også å omarbeide Skabelsen, Mennesket og Messias og ga verket ut på nytt under tittelen Mennesket. Her fikk han klargjort en del av visjonene fra ungdomsårene. Verket er et visjonsdikt i klasse med Dantes dikt Den Guddommelige Komedie.

Da det ble kjent at Wergeland lå syk, kom mange av de tidligere vennene hans tilbake, og han fikk en lang rekke brev fra takknemlige beundrere. Ved nyttårstider besluttet han å selge Grotten for å understøtte Amalie og seg selv, og flyttet derfra 14. april. De flyttet inn i en liten stue som lå på tomten til dagens Pilestredet 31, kalt «Hjerterum». I slutten av april måtte han legges inn på Rikshospitalet, og her skrev han de to kjente hospitaldiktene, Paa Hospitalet om Natten og Anden nat på Hospitalet.

Samme vår gjorde han ferdig livsskissen Hasselnødder, et ironisk tilbakeblikk over sitt eget virke. Det siste han skrev er datert 11. juli.

Wergeland døde natt til 12. juli 1845 i "Hjerterum". Det siste han sa var: «Nu drømte jeg saa sødt, jeg drømte jeg laa ved min Mors Arm». Så sovnet han inn. Henrik Wergeland ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Eilert Sundt holdt talen ved graven på vegne av det norske Studentersamfund.

[rediger] Wergelands konvertering Islam ?

Det har blitt hevdet at Wergeland på sykeleiet konverterte til Islam. I en kronikk i Dagbladet, søndag 25 mai, 1997, skriver Dagne Groven Myhren at "Wergeland har skrevet til sin far: "Jeg døer som Deist, som en Allahs oppriktige og Dyrker", og at Wilhelm Lassen, som iblant spilte harpe for Wergeland på dødsleiet, ble så forferdet over dikterens meninger om religiøse spørsmål at han refererte dem på fransk [1]. Mye kan derimot tyde på at Wergeland hadde et ønske om en sammensmelting av de tre verdensreligionene, Kristendom, Islam og Jødedom.

[rediger] Arven etter Wergeland

Wergelands ettermæle kan sies å være tosidig. På den ene siden inspirerte han generasjoner av lyrikere, fra Bjørnstjerne Bjørnson til Nordahl Grieg, og videre Edvard Hoem og endog Jan Erik Vold. Han kom til å bli et symbol for motkulturen og den norske Venstre-fløyen, og både Sundt og Bjørnson så sitt arbeid som en forlengelse av Wergelands virke. Når det gjelder dikterisk innflytelse kan vi finne spor etter ham til og med hos Henrik Ibsen.

Arven etter Wergeland kom også til å arte seg på en annen måte. Han ble i sin samtid utsatt for en rekke bakvaskelser, og måtte ta en god del konflikter med Welhaven og juristene. En rekke av de påstandene som fiendene hans i intelligenspartiet slengte ut, ble stående, og har siden vært vanskelige å komme utenom når vi skal danne oss et bilde av ham. Derfor er det grunn til å problematisere ryktene om Wergelands hang til alkohol, eller anklagen om at han som dikter var «umulig» å lese eller forstå. Wergeland var selv klar over hva som ble servert i avisene om ham, og forsvarte seg poetisk, gjerne med en ironisk snert.

Den siden av hans ettermæle som kanskje er vakrest, er at han tross alt oppfordret til å gravlegge fornærmelsene i blomster, eller som han selv uttrykte det:

Kort, hvad du angrer, ditt fordums Id

det gamle Nid

jeg vil begrave

med bare Blomster i fra min Have

...

Thi saaledes hevner en Poet sig

Henrik Wergelands fødselsdag den 17.juni har vært markert årlig siden 1948, og har fra 1950 vært holdt på Tangen ved Mjøsa, der man feirer dikteren med opplesning, sang og blomstertog. Initiativet til feiringen ble tatt av Ingeborg Refling Hagen.

[rediger] Verker

• Ah!. Farse av Siful-Sifadda, 1827.
• Irreparabile tempus. Farse av Siful-Sifadda, 1828.
• Sinclars Død. Sørgespill, 1828.
• Phantasmer. Av Siful-Sifaddda, 1829.
• Digte. Første Ring. 1829.
• Harlequins Virtuos. 1830.
• Skabelsen, Mennesket og Messias. 1830.
• Opium. Skuespill i tre akter, 1831.
• Folkeviser. 1832.
• Sifuliner til Studenten Jahn Welhaven. 1832.
• Spaniolen. 1833.
• Digte. Anden Ring. 1833.
• Papegøien. Farse av Siful Sifadda, 1835.
• Den indiske Cholera. Skuespill, 1835.
• De sidste Kloge. Farse av Siful Sifadda, 1835.
• Barnemordersken. Sørgespill i fire akter, 1835.
• Norge i 1800 og 1836. Farse av Siful Sifadda, 1836.
• Stockholmsfareren. Av Siful Sifadda, 1837.
• Kong Carl Johans Historie. 1837.
• Stockholmsfareren No. 2. Opera i tre akter av Siful Sifadda, 1837.
• Den første sommerfugl. (Indsendt.) Statsborgeren, 20. april 1837
• Campbellerne. Syngestykke i to akter, 1838.
• Hytten. Drama, 1838.
• Poesier, diktsamling, 1838.
• Selskabet Kringla. Farse av Siful Sifadda, 1839.
• Den Konstitutionelle. Av Siful Sifadda, 1839.
• Vinterblommer i Barnekammeret. Samling av barnevers, 1840.
• Jan van Huysums Blomsterstykke. 1840.
• Verden tilhører Os Jurister!. Av Siful Sifadda, 1840.
• Lyv ikke!. Av Siful Sifadda, 1840.
• Engelsk Salt. Farse av Siful Sifadda, 1841.
• Norges Konstitutions Historie. 3 hefter, 1841–43.
• Vinægers Fjeldeventyr. Av Siful Sifadda, 1841.
• Svalen. 1841.
• Jøden. 1842.
• Venetianerne. Drama i fem akter, 1843.
• Den engelske Lods. Dikt, 1844.
• Jødinden. 1844.
• Mennesket. Omarbeidelse av Skabelsen, Mennesket og Messias, 1845.
• Hassel-Nødder. Erindringer, 1845.
• Søkadetterne iland. Lystspill i tre akter, 1847.
• Fjeldstuen. Skuespill i tre akter, 1848.

[rediger] Tidsskrifter

[rediger] Som forfatter

«I folkeopplysningens tjeneste» utga Wergeland fra 1839 til 1845 tidsskriftene:

• «For Almuen»

• «Første Hefte», 1830.
• «Andet Hefte», 1830.
• «Tredie Hefte», 1831.
• «Fjerde Hefte», 1830.
• «Femte Hefte», 1831.
• «Nordmandens Katechisme. Sjette Hefte», 1832.
• Hefte 7-8. «Norges Historie», 1834.
• «Niende Hefte», 1839.

• «For Menigmand», 1836–38.
• «For Arbeidsklassen», 1839–45.

[rediger] Som redaktør

• «Aftenbladet»
• «Statsborgeren»

[rediger] Samleutgaver

• Henrik Wergelands Samlede Skrifter. 9 bd., 1852–57. Utgitt av Hartvig Lassen etter det norske Studentersamfunds foranstaltning.
• Udvalgte Skrifter. 1859.
• Digterværker og prosaiske Skrifter. 6 bd., København, 1882–84.
• Henrik Wergelands Skrifter i Udvalg. 8 bd., 1896–97.
• Samlede skrifter. 23 bd., 1918–40.

[rediger] Se også

• Konflikten mellom Wergeland og Welhaven
• Protestfestivalen - Et program i Axel Jensens, Jens Bjørneboes og Henrik Wergelands ånd.

[rediger] Eksterne lenker

• Samlede skrifter ved Dokumentasjonsprosjektet.
• Henrik Wergeland i Damm Forlag
• Henrik Wergeland i Dagbladet Forfatter
• Henrik Wergeland i NRK Forfatter