Norges historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

[rediger] Steinalder (før 1800 f.Kr.)

Utdypende artikkel: Steinalderen i Norge

De eldste spor av mennesker i Norge er funnet ved Komsa i Finnmark og ved Fosna i Nordmøre og er blitt datert til ca. 9000 f.Kr–8000 f.Kr. Under den yngre steinalderen (4000 f.Kr.–1800 f.Kr.) har et nytt folk innvandret til landet, det såkalte steinøksfolket. Helleristninger fra denne perioden viser at de drev reindrift. Fra denne perioden er det funnet en megalittgrav i Østfold.

Helleristning i Alta

[rediger] Bronsealder (1800 f.Kr.–400 f.Kr.)

Gravhaug på Karmøy

Utdypende artikkel: Bronsealderen i Norge

Bronsealderen i Norge kan deles i to faser:

• Eldre bronsealder (1800-1100 f.Kr.)
• Yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.)

I bronsealderen ble samfunnet mer organisert og lagdelt enn i steinalderen. Det vokste det fram en rik høvdingklasse som hadde nære forbindelser med Sør-Skandinavia. Bosetningene ble mer permanente og folk tok i bruk hest og ard. Man skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og folk ble gravlagt i store gravhauger. Helleristninger fra bronsealderen indikerer at menneskene drev soldyrking.

[rediger] Jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca. 1050 e.Kr.)

Norsk runestein fra 300-tallet

[rediger] Eldre jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca.570 e.Kr.)

Utdypende artikkel: Jernalderen i Norge

• Førromersk jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca. 0)
• Romersk jernalder (ca. 0–ca. 400 e.Kr.)
• Folkevandringstid (ca. 400–600)

Under folkevandringstiden (ca. 400–600) kom nye folkeslag til Norge, og ruiner av festningsbygninger o.l. blir tolket som tegn på at det har vært snakk om en voldelig invasjon.

[rediger] Yngre jernalder

Samtidig fremstilling av Vikinger

• Merovingertiden (500–800)

Utdypende artikkel: Merovingertiden

• Vikingtiden (793–1066)

Utdypende artikkel: Vikingtiden i Norge

Norske vikinger drar på plyndringstokter og handelsferder rundt Vest-Europas kystland. Store grupper av nordmenn utvandrer til de britiske øyer, Island og Grønland. Harald Hårfagre starter sent på 800-tallet en samlings-prossess av Norge, som ble fullført av Harald Hardråde i 1060-årene. Landet ble kristnet under kongene Olav Tryggvason, falt i slaget ved Svolder (1000) og Olav Haraldsson (den hellige), falt i Slaget på Stiklestad i 1030.

[rediger] Tidlig middelalder (1066–1184)

Hovedartikkel: Tidlig middelalder i Norge

[rediger] Høymiddelalder (1184–1319)

Hovedartikkel:Høymiddelalder i Norge

Etter borgerkriger på 1100-tallet fikk landet en relativ storhetstid i 1200-årene. Island og Grønland ble underlagt kongemakten i 1262, og Norgesveldet nådde sin største utstrekning under Håkon IV Håkonsson. Den siste kongen av Haraldsætten, Håkon V Magnusson, døde sønneløs i 1319. Frem til rundt 1250 strakte Norge seg helt ned til Göta elv, som den gang var Norges grense mot Sverige og Danmark.

[rediger] Senmiddelalder (1319–1537)

På grunn av gjentatte pestepidemier ble befolkningen omtrent halvert, og de minst produktive av landets gårder lagt øde. Det tok flere hundre år før befolkningen atter nådde nivået før 1349. De som overlevde epidemiene fikk imidlertid flere økonomiske ressurser på deling. Skatteinntektene til staten nærmest kollapset, og en stor del av adelsslektene døde ut eller sank ned i bondestand på grunn av landskyldfallet. Hanseatene overtok handel og skipstrafikk og dro igang fiske- og trelasteksport. Forsvaret (Leidangen) ble lagt ned. Erkebiskopen i Nidaros var landets mektigste mann økonomisk og politisk, ettersom kongsdynastiet giftet seg inn i den Svenske i 1319, døde ut i 1387. Etterhvert ble København rikets politiske sentrum, Bergen handelssentrum og Trondheim forble religiøst sentrum.

[rediger] Fra reformasjon til enevelde (1537–1660)

Utdypende artikkel: Fra reformasjon til enevelde

I 1537 ble reformasjonen gjennomført i Norge. Med det ble nesten halvparten av landets eiendom ved et pennestrøk konfiskert av kongemakten. Presteskapet som hadde stor makt som en egen organisasjon ble nå utnevnt av staten. I denne perioden ble Norge styrt av (hovedsaklig) danske adelige lensherrer, som opptrådte som mellommenn mellom bøndene og Oldenborg-kongen innen rettsvesen, skatte- og tollinnkreving. Fra 1570 og frem til 1721 lå Oldenborg-dynastiet i gjentatte kriger med Vasa-dynastiet i Sverige. Finansieringen av disse krigene førte til en voldsom skatteskjerpelse som medførte stor nød. Politisk-geografisk måtte Oldenburg-kongen avstå skattland som Jemtland, Herjedalen, Idre og Serna, samt Båhuslen ble overført til Sverige. Som ledd i finansingen av krigene ble statsapparatet utvidet. Kongemakten begynte i større grad å gjøre seg gjeldende i rettspleien. Inntil denne perioden hadde volds- og ærekrenkelsessaker vært behandlet som sivilsaker mellom borgerne. Straffenivået ble sterkt skjerpet. I denne perioden ble også minst 307 personer henrettet for hekseri i Norge. Kulturelt ble landet preget av at skriftspråket ble dansk på grunn av Bibel-oversettelsen og København universitets utdannelsesmonopol.

[rediger] Eneveldet til Kielfreden (1660–1814)

Inntil 1660 hadde kongen vært valgt av det danske riksrådet, mens han arvet Norges rike. Etter en serie militære nederlag, begikk kongen statskupp og tvang riksrådet til avsettelse. Dermed kunne Oldenburg-kongen innføre enevelde, noe som innebar at det knapt var noen som helst juridiske begrensninger i kongens makt. Dette gav starten til omfattende utvidelse av statsapparatet og der den sivile administrasjonen i større grad ble kontrollert fra statsledelsen i København. Den elendige statsøkonomien førte til en omfattende salg av krongods, slik at stor del av bøndene ble selveiende på slutten av 1700-tallet.

[rediger] 1814

Norge forble Oldenburg-kongenes arverike til 1814, da kongen ved Kielfreden måtte gi avkall på riket etter å ha vært på fransk side under Napoleonskrigene. Norge ble avstått til kongen av Sverige. Stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en politisk elite som ønsket et selvstendig Norge, den jevne nordmann hadde et mindre nært forhold til hvem som til enhver tid var konge. En grunnlovgivende forsamling ble valgt og samlet seg på Eidsvoll. Christian Fredriks forsøk på å skape et selvstendig Norge måtte vike mot svensk innflytelse og makt. Men Christian Frederiks og den norske elites bestrebelser hadde likevel båret frukter. Ved Konvensjonen i Moss fikk landet beholde grunnloven og Stortinget. Grunnloven var influert av prinsippene fra den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen. Dette gjorde grunnloven til en av de mest demokratiske i verden. Motstanden mot en union med Sverige gjorde også at Norge fikk indre selvstyre i unionen, dette førte til at det norske samfunnet med sin grunnlov var langt mer demokratisk enn det svenske samfunnet

[rediger] Embetsmannsstaten (1814–1884)

Hovedartikkel: Embetsmannsstaten

Grunnloven ble undertegnet og Christian Frederik ble valgt til konge av det selvstendige Norge 17. mai 1814, som stadig er nasjonaldag i landet. Selvstendighet var imidlertidig ikke realpolitisk mulig. Etter en kort krig med Sverige måtte kong Christian Frederik frasi seg tronen, men oppnådde ved Konvensjonen i Moss, signert 14. august 1814, at Sveriges kronprins Karl Johan Bernadotte godtok at Norge kunne beholde sin demokratiske grunnlov og egne institusjoner innenfor en personalunion. Stortinget valgte Sveriges konge til Norges konge 4. november 1814.

[rediger] Unionen går i oppløsning (1884–1905)

Da regjeringen Selmer i 1884 frarådet kong Oscar II å sanksjonere en grunnlovsendring som ville nekte statsrådene alminnelig adgang til Stortinget, innledet Stortinget riksrettssak mot regjeringen for å ha skadet landet. Regjeringen ble dømt og måtte gå av, og venstremannen Johan Sverdrup dannet ny regjering. Med ordene «All makt i denne sal» oppsummerte Sverdrup dette kuppet, hvor kongens makt ble begrenset og parlamentarismen ble innført. Enhver norsk regjering har siden denne tid måttet ha støtte fra et flertall i Stortinget, eller i det minste ikke hatt et flertall i Stortinget mot seg.

Etter årelang strid mellom Oscar II og de norske regjeringer omkring utenriksspørsmål i unionen, vedtok Stortinget ensidig den 7. juni 1905 at unionen med Sverige var oppløst, idet kong Oscar hadde opphørt å være Norges konge. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning i august. Krig med Sverige ble unngått ved forhandlingene i Karlstad høsten 1905. En del av avtalen var at Norge skulle godta å rive grensefestningene og trekke en nøytral sone fra Halden til Kongsvinger. I denne sonen skulle ingen form for militær aktivitet være tillatt. (Denne avtalen ble først formelt opphevet av Thorvald Stoltenberg i 1993).

Unionens formelle oppløsning skjedde 26. oktober 1905, da den siste unionskongen frasa seg tronen og anerkjente Norge som uavhengig stat.

[rediger] Venstrestat, klassekamp og krisetid (1905–1940)

I denne epoken gikk Norge fra å være et ruralt bondesamfunn til et urbant industrisamfunn. Etter 1900 skjøt industrialiseringen for alvor fart. Fiskeriflåten og handelsflåten ble raskt motorisert. Vannkraften skapte sterk økonomisk vekst og en industrialiseringbølge. Selskapet Norsk Hydro ble symbolet på koblingen mellom vitenskap og industriproduksjon. Utvandringen til USA nådde et andre toppunkt i 1911, før den opphørte under Verdenskrigen. Utvandring og nye arbeidsplasser til sjøs og i byene tømte bygdene og omveltet samfunnet. Industrien skapte en klasse av rotløse industriarbeidere som gradvis organiserte seg i fagforbund.

Under Verdenskrigen var Norge formelt nøytralt, selv om tyskernes ubåtkrig førte til 6000 døde sjøfolk, sympati med vestmaktene og enormt overskudd og spekulasjon innen shipping. Etter Verdenskrigen ble samfunnet aldri «normalt» igjen (dvs som før 1914). Revolusjonen i Russland splittet arbeiderbevegelsen i fraksjoner der noen ville ha væpna revolusjon, mens andre ville vinne makten gjennom valg. Ikke bare arbeiderbevegelsen forble splittet, Venstre-bevegelsen(e) og Høire lå i bitter strid om målsak, avholdssak, kristendomsfortolkning og alt.

Etter en serie med til dels selvskapte og internasjonale kriser, slo i 1929 verdenskrisen til. Opptil 30-40 prosent arbeidsledighet blant fagorganiserte skapte nød og dysterhet. Krisa førte også til mottiltak som nybrottsarbeid og småindustri. Krisa førte til at flertallet av befolkningen sluttet å tro på kapitalistisk demokrati. På høyresiden var grunnleggelsen av Nasjonal Samling den siste av flere antidemokratiske strømdrag, mens på venstresiden ble tidligere kommunistiske Arbeiderpartiet valgt inn på en anti-kriseprogram og kom i regjering etter et kompromiss mellom arbeiderbevegelsen og venstrebevegelsen («Kriseforliket»).

[rediger] Krig og okkupasjon (1940–1945)

Hovedartikkel: Norge under andre verdenskrig

I april 1940 ble Norge uventet invadert av Nazi-Tyskland, og forble okkupert frem til 8. mai 1945. En halv million tyske tropper var stasjonert i landet og var ledet av et tysk Reichskommissariat. Misnøyen med det tyske militærdiktaturet utviklet seg fra lunkenhet til rent hat, og gav seg utslag i et motstandsarbeid som selv om det var av liten militær betydning, likevel fikk dyp innvirkning for befolkningens kollektive identitet i flere generasjoner etter krigen. Norges handelsflåte var derimot særdeles viktig for de alliertes krigsinnsats. Krigen la også grunnlaget for de utenrikspolitiske og kulturelle båndene med USA/Storbritannia som fortsatt vedvarer.

[rediger] Industrisamfunn, planstyre og sosialdemokrati (1945–1972)

Skjebnefellesskapet og en felles fiende under tysk okkupasjon la en demper på klassestridighetene som hadde dominert i mellomkrigstiden. Oslo-fløyen av Arbeiderpartiet fikk rent flertall og brukte sin innflytelse til å påbegynne innføringen av en sosialistisk planøkonomi i ly av pris- og rasjoneringspolitikken arvet fra knapphetstiden under krigen. Krisene, fattigdom og arbeidsledighet skulle avskaffes ved hjelp av storstilt sosial ingeniørkunst der sosialøkonomene hadde en lederrolle i planleggingen. Motstand mot planøkonomi fra borgerlig side og Norges sikkerhetspolitiske allianse med USA førte imidlertid til at det økonomiske systemet forsatt forble grunnleggende kapitalistisk. Økonomisk bar perioden preg av kontinuerlig sterk årlig vekst på over tre prosent i hele Vest-Europa helt frem til oljekrisen på midten av 1970-tallet. Veksten førte til at arbeidsløsheten ble avskaffet og allmenn fattigdom minket drastisk. Den materielle vektsten førte med seg privatbilismen, TVen, vaskemaskina og vannklossettet, som grunnleggende forandret folks dagligliv. Kulturelt var dette NRK-monopolets storhetstid, nesten hele befolkningen ble bundet sammen av de felles erfaringene som etermediene gav dem.

[rediger] Oljeindustri og deindustrialisering

[rediger] Økonomi

Rundt 1974 nådde både andelen og antallet av industriarbeidere sitt toppunkt. Økonomien gikk heretter i retning mot et postindustrielt service-samfunn. Rikdommen ble pløyd tilbake i stadig økende privat forbruk og gradvis mer omfattende offentlig tjenestetilbud. Gymnas, universitet og høyskoler gikk fra å være forbeholdt en tidel av ungdommen til å bli åpent for flertallet. Funn av olje og gassressruser i Nordsjøen skapte også en ny situasjon. Etter en pionertid med store investeringer og kompetanseoppbygging på 70-tallet, begynte store oljeinntekter å sette sitt preg på økonomien fra og med 80-tallet. Omkring 1995 gikk Norge fra å være en debitornasjon til en kreditornasjon.

[rediger] Politikk

På tross av økonomisk fremgang brøt enigheten på venstresiden sammen. Folkeavstemmingen om medlemskap i EEC (Nå EU) var startskuddet til distriktsopprør der utkantenes kultur ble fremhevet. Motstand mot USAs krigføring i Vietnam sammen med EF-avstemminga førte til en ny bølge av sosialistisk tro på sterkere stat på 1970-tallet. Denne tendensen ble imøtegått av den nyliberalistiske høyrebølgen på 1980-tallet. Etterkrigstidens tro på planstyre ble nedtonet, også innen partiet som hadde innført sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet. Willoch- og Brundtland-regjeringene endret politikken fra politisk styring av økonomien til regulering av et for det meste selvregulerende fritt marked.

[rediger] Kultur

Etter 2-3 generasjoner der husmorrollen hadde vært dyrket som felles ideal, tok flertallet av kvinner seg lønnet arbeid utenfor hjemmet. Dette førte til dramatiske endringer av kjønnsrollene. Nytt syn på skilsmisse, ugift samliv og seksualitet som nærmest var det omvendte av den forutgående samfunns dominerende syn fikk i denne perioden gjennomslag.

Mediene ble avpolitisert og gradvis avmonopolisert. Befolkningen ble i denne perioden for alvor en del av det internasjonale engelskspråklige kulturfellesskapet. Masseturisme til utlandet vokste i denne perioden frem, parallelt med at innvandring fra 3. verdenland også førte til økt mangfold og revurdering av den tidligere mer enhetlige kulturelle identiteten.

Denne historierelaterte artikkelen er dessverre veldig kort. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

[rediger] Se også

• Liste over Norges regenter
• Liste over Norges statsministre
• Unionsoppløsningen

[rediger] Eksterne lenker

Wikikilden har originaltekst relatert til denne artikkelen:

Kategori:Norges historie

• Søk i Nasjonalbibliotekets arkiv av historiske fotografier fra Norge ca. 1880-1960