Konflikten mellom Wergeland og Welhaven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Selv om både Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven var representanter for romantikken på midten av 1800-tallet, hadde de mange åpenbare forskjeller i skrivestil, personlighet og politisk innstilling. Welhaven og Wergelands grunnleggende forskjell lå i synet på "det skjønne". Welhaven mente at dette skulle gis uttrykk i formen på diktet, men samtidig var hans skjønnhetssyn noen ganger så snevert at det ikke var plass til Wergelands visjoner. En kan også anklage Welhavens estetikk for skjønnmaling og retusjering. Han skrev diktene i fast form, i motsetning til Wergeland. Som dikter var han sterkt påvirket av Johan Ludvig Heiberg, som var en slektning av moren. Det som ikke passet, det snakket man heller ikke om. Welhaven representerte på mange måter et klassisk dannelsesideal i sin diktning. Welhaven mente også at Norge burde basere sin kultur på den dansk-norske felleskulturen. Her kan det være naturlig å minne om at Welhaven var "danoman" i kraft av blodet, ettersom moren hans var dansk. Han var veltalende, grublende og alltid omsvermet av byens mest attraktive kvinner. Samtidig var han innadvendt, og kunne være vanskelig og kverulerende, og slapp av og til fra seg kommentarer som var direkte sårende.

Wergeland, med en langt "norskere" bakgrunn enn Welhaven, var også alt det Welhaven ikke var. Han skrev dikt lekende lett, produserte lynende fort, og var utadvendt, sosialt engasjert og opptatt av vanlige folk og deres kår. Han var framoverskuende, og ville forandre samfunnet. Samtidig ville Wergeland framheve bøndenes rolle i de demokratiske beslutningsprosessene. Wergeland var spontan og bråkjekk, men også ofte ensom. Han kom lett opp i krangler med øvrighetspersoner, og gjorde stadig ting som "ikke passet seg".

Konflikten mellom dem var grunnet på personlige forskjeller, og en grunnleggende forskjell i synet på diktning. I prinsippet var de begge enige om verdien av en norsk kultur, men tanken om tilknytningspunkt var helt forskjellig hos dem. Det har vært påstått, blant andre av Wergeland selv, at en del av drivkraften bak Welhavens angrep lå i misunnelse. Wergeland hadde lettere for å skrive.

Til tross for at disse herrene ei var likesom pennevenner å regne, nei snarere tvert derom, er de for all tid dømte til å husere som grannefolk, perm mot perm, i alle velsorterte norske biblioteker og hjemlige bokhyller, i og med at deres familienavner påfølges per alfabet. Ganske ironisk.

[rediger] Hvor lenge vil du rase mot fornuften?

I juli 1830 gav Wergeland ut diktsamlingen Skabelsen, mennesket og Messias. Dette er et stort anlagt verdensdikt, som begynner med skapelsen, og forteller menneskehetens historie med Guds plan som hovedtema. Før Welhaven kjente innholdet i verket, hadde han gått med på å illustrere forsida til verket. Welhaven hadde på dette tidspunktet ikke offentliggjort et eneste dikt, mens Wergeland alt hadde en lang produksjon bak seg, av både kjærlighetsdikt og skuespill. Verdensdiktet fra 1830 fikk det til å renne over for Welhaven, som fikk trykket et anonymt dikt i Morgenbladet den 16. august. Det åpner med ordene "Hvor lenge vil du rase mot fornuften, hvor lenge vil du svinge Don Quijotiske spær?" Diktet var et polemisk angrep på hele Wergelands produksjon fram til da.

Wergeland svarte øyebklikkelig. Han uttalte at diktverket burde vurderes av noen som var bedre skikket enn den anonyme kritikeren. Skulle disse være av samme mening som Welhaven, ville han selv "erklære seg som avsindig".

I 1832 publiserte Welhaven boka Henrik Wergelands polemik og digtekunst ved agtstykker oplyste. Her gikk han grundigere til verks og gikk i rette med Wergelands stil og sprudlende ordbruk, som han med sine idealer ikke kunne akseptere. Blant annet mente Welhaven at Wergeland knapt forsto hva han selv skrev. Angrepet var så kraftig at Nicolai Wergeland følte seg tvunget til å besvare det med en bok til forsvar for sønnen året etter: Retferdig bedømmelse av Henrik Wergelands Poesie og Characteer (1833).

[rediger] Stumpefeiden

I Det norske studentersamfund pleide man på denne tida å publisere debattinnlegg på vers, såkalte "stumper", i foreningens håndskrevne avis. Den kjente "stumpefeiden" tok egentlig utgangspunkt i en studentikos fleip, der hverken Welhaven eller Wergeland var innblandet. Etterhvert kom begge med i debatten, og Wergeland lot stort sett sin "halvbror" Siful Sifadda skrive svarene i denne feiden:

Welhaven gjorde et vers til jul

og tror seg Apollons fetter.

Så tror seg flyvefisken fugl

når over sjø den spretter.

Slike stumper ble det etterhvert ganske mange av. Wergeland avslutter med ordene: Da ingen fortsettelse hidtil har vist seg, så har Siful vel ikke aktet personen videre tuktelse verdt. Wergeland mente nok krangelen hverken var viktig eller avgjørende.

Men ved et uhell ble en del av disse "stumpene" publisert i Adresseavisen i Trondhjem. Med tanke på den stemningen som alt rådet mellom de to, var publiseringen som å helle olje på ilden. Våren 1832 brøt også Welhaven og tilhengerne hans ut og dannet sitt eget studentersamfund med sin egen avis. Krangelen utviklet seg etter hvert en stor offentlig debatt, i Statsborgeren og i Folkebladet, som varte hele vinteren 1832-33. Innleggene kunne blant annet berøre Wergelands målstrev og kampen for et norskere skriftspråk, eller kampen for en selvstendig norsk litteratur. Proporsjonene vokste altså langt utover de opprinnelige "stumpene". Da Welhaven ga ut sin poetiske polemikk i 1832 sørget han for at boka inneholdt en rekke av de mest ondskapsfulle stumpene han hadde skrevet mot Wergeland.

I debatten fikk både Wergeland og Welhaven mange støttespillere. Disse grupperingene fikk bestemte navn; Wergelands venstregruppe fikk navnet Patriotene, (eller Norskhedspartiet,) mens Welhavens tilhengere kalte seg for Intelligentspartiet. eller Troppistene.

[rediger] Demringsfeiden

Demringsfeiden har navn etter diktsamlingen Welhaven kom til å debutere med, Norges Dæmring i 1834. Boka var en samling på 77 sonetter der Welhaven gikk ut mot et Norge han tydeligvis ikke hadde noe til overs for. Welhaven så ikke noen verdi i en selvstendig norsk kultur, og argumenterte for varig kulturell tilknytning til Danmark. Boka var et kampskrift, og fikk patriotene til å se rødt. Det første klare svaret på boka kom igjen fra Nicolai Wergeland, og etterhvert måtte også Henrik ta til motmæle. Debatten raste i tidens aviser, Morgenbladet og Den Constitutionelle, over en periode på nær to år.

Wergelands ironiske svar på Welhavens polemikk, og Norges Dæmring, ble farsen Papegøien, et fastelavensriis af Siful Sifadda. Her dukker det opp en Welhaven-lignende karakter ved navn Polemikkel Poetikkel, som er leder for en kobbel av "Bagateller" eller "Vehikler". Navnet på karakteren er en henspilling på alle Welhavens angrep på ham. Også stumpefeiden er nevnt. Konflikten ble ytterligere satt på spissen i det boka ble trykket av Welhavens gode venn og støttespiller Johan Dahl, en dansk forlegger, som tidligere hadde gitt ut Norges Dæmring. Dahl er selv hovedperson i farsen, og Wergeland unnlot ikke å skrive på forsiden: "Forleggeren er virkelig Johan Dahl". Dahl hevnet seg ved å gjøre utgivelsen så stygg som mulig.

Welhaven og vennene hans pleide å samle seg i Dahls bokhandlerbod, som etterhvert ble et fast møtested for dem. Denne faste samlingsplassen er også kommentert i Papegøien.

Den striden som startet med stumpefeiden og fortsatte med Demringsfeiden, toppet seg i 1838, da Wergeland klarte å sette opp stykket Campbellerne på Christiania Theater. Som en reaksjon på dette, mobiliserte Intelligenspartiet, og startet en massiv pipekonsert. I etterkant svingte sympatien over på Wergelands side. Etter dette ble det ikke utkjempet flere offentlige feider mellom Wergeland og Welhaven. Begge konsentrerte seg om egen litteratur. Det ligger forøvrig en viss ironi i at Welhavens dikteriske debut er direkte knyttet til konflikten med Wergeland.

Det tjener ellers Wergeland til inntekt at han tross alt kunne finne på å gi Welhaven uttelling for hans poetiske produksjon. Som riksarkivar anbefalte han derfor Welhavens diktsamling for et par svensker på jakt etter norsk litteratur. Det er ikke kjent at Welhaven noensinne besvarte komplimentet.

Christiania var på denne tiden en liten by. Geografisk var byen avgrenset til området mellom Pipervika, som var forstad, og Bjørvika. Vaterland, Hammersborg og Grønland var alle forsteder, og Gamlebyen lå godt og vel utenfor bygrensa. Innenfor et avgrenset geografisk område der alle mer eller mindre kjente hverandre og møttes daglig, virket og kranglet Wergeland og Welhaven, og ble symbolfigurer for tidens viktigste kulturpolitiske debatt i Norge. Under disse svært provinsielle forholdene var det heller ikke lett å skille mellom person og sak.

Den som sannsynligvis tok disse kampene tyngst var nok Henriks yngre søster Camilla. Hun var dengang voldsomt forelsket i Welhaven, og måtte finne seg i at de stridende partene besto av faren og broren på den ene siden, og Welhaven på den andre. Alle utfall og finter og sårende utsagn ble derfor i all stillhet svelget av henne, som sto midt i kryssilden. Når Welhaven trakk seg fra det gryende forholdet mellom dem, kan det kanskje forklares med den spente situasjonen som var oppstått. Camilla giftet seg senere med Welhavens venn Peter Jonas Collett.