Global oppvarming
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Global oppvarming er betegnelsen på en prosess der den globale gjennomsnittstemperaturen øker. Over de siste omlag hundre år har det foregått en slik global oppvarming. Forskere mener at dette kan være ett av utslagene av menneskeskapte klimaendringer. Stadig økende utslipp av klimagasser som CO2 har gjort at mindre av varmen fra jorden unnslipper atmosfæren (drivhuseffekt).
[rediger] Dokumentasjon
At en global oppvarming finner sted, er ikke omstridt, heller ikke at menneskelige utslipp bidrar til denne. Noe mer omstridt er hvor stor del av oppvarmingen som skyldes menneskelig aktivitet. Disse to spørsmålsstillingene omtales som dokumentasjon på den ene og forklaring på den andre siden. Den globale oppvarmingen er per i dag godt dokumentert (jf. fig. 1). Økningen som har skjedd de siste 70 år, er den sterkeste og mest sannsynlig også den raskeste temperaturstigningen på minst 1000 år.
[rediger] Forklaring
Å forklare temperaturøkningen, er noe annet enn å dokumentere den. At CO2 er en drivhusgass, har man visst i snart 150 år. Også at menneskelige CO2-utslipp vil føre til en oppvarming, har man hatt kjennskap til helt siden 1938. Per i dag har man godt empirisk belegg både for økningen i atmosfærens CO2-konsentrasjon og for sammenhengen mellom denne og temperaturstigningen (jf. fig. 2).
Det er med dette ikke sagt at det ikke også fins andre faktorer som kan medvirke til den temperaturøkningen vi er vitner til. Tvert imot inkluderer samtlige klimamodeller også naturlige faktorer, for å gi best mulige prediksjoner. FN's klimapanel samt de fleste klimatologer er imidlertid enige om at menneskets bidrag til den globale oppvarmingen er alvorlig og bør begrenses. Betydningen av menneskelige utslipp blir ikke minst tydelig av figur 3, der man ser at den mennskeskapte økningen i CO2 har ført til et nivå som er minst 20 % høyere enn noen gang på minst 417 000 år, et minimalanslag som av nyere forskning har blitt økt til 650 000 år.
[rediger] Konsekvenser
Den globale oppvarmingen er forventet – og delvis allerede dokumentert – til å påvirke klimaet på mange ulike måter verden over. Som det ligger i selve begrepet, vil jordens gjennomsnittstemperatur øke. Regionalt og lokalt vil det imidlertid være store forskjeller. Oppvarmingen forventes f.eks. å være størst i arktiske områder. Andre steder kan klimaendringene som følger med den globale oppvarmingen derimot også føre til temperaturnedganger.
I sammenheng med temperaturendringer vil ørkenspredningen tilta, mens arealet med permafrost vil bli sterkt redusert. Arealet som står til rådighet for jordbruk forventes å avta. Selv om klimasonene kan sies å forskyves mot polene, presses de også sammen, slik at det vil bli totalt færre områder med gunstig klima. Dessuten er ikke jordsmonnet i områder som nylig har blitt varmere, like fruktbar som jordsmonn i områder som har hatt temperert klima i lang tid.
En annen konsekvens av temperaturøkningen er at havnivået har begynt å stige og vil stige mer. Dette kommer både av at vann utvider seg når det blir varmere, og av at en økende del av polisen smelter av. Havstigningen alene vil berøre millioner av mennesker som lever på øystater og i lave landområder.
I tillegg fører global oppvarming til mer variabelt og mer ekstremt vær. Et økende energiinnhold i atmosfæren vil nemlig ikke bare merkes på en generelt høyere temperatur, men også på bl.a. sterkere vind og økende stormhyppighet. Nedbøren vil øke globalt sett, også dette fordi varmere luft kan ta opp større mengder vann. Økende vindstyrke og nedbørsmengde vil i sin tur også øke antallet «natur»katastrofer som ras og oversvømmelser.
[rediger] Skepsis
Utenfor klimatologiske fagkretser blir sammenhengen mellom den globale oppvarmingen og menneskelig aktivitet tildels tilbakevist både fra enkelte politiske grupperinger og fra deler av befolkningen (spesielt i USA, men i større eller mindre grad også i mange andre land). Dette kan ha sammenheng med at det er lite populært å ta innover seg implikasjonene av en slik sammenheng, dvs. behov for drastiske reduksjoner av CO2-utslipp. Enkelte «klimaskeptikere» (som de – noe villedende – ofte omtales som) prøver å gi inntrykk av at de har vitenskapelig belegg for sine påstander.
De fleste påstandene er imidlertid bygget på misforståelser eller til og med bevisst feilinformasjon.
[rediger] Misforståelser
I den følgende oversikten presenteres noen vanlige misforståelser med etterfølgende forklaringer.
[rediger] «Menneskelige utslipp står bare for 1 % av CO2-mengden»
Påstanden er både feil og uvesentlig. Den er feil fordi 26 % av karbondioksidet som befinner seg i atmosfæren i dag (2005), kommer fra menneskelige utslipp. (Mengden øker dessuten for tiden med 0,3 prosentpoeng per år.)
Men selv om påstanden hadde vært sann, er den likevel uvesentlig. Grunnen er at karbondioksidet inngår i et naturlig kretsløp (karbonkretsløpet), der det forbrukes like mye som det produseres. De menneskelige utslippene forstyrrer denne balansen (uansett størrelsesorden), fordi produksjonen av CO2 økes, men forbruket er uendret (eller til og med avtar pga. avskogning).
[rediger] «De norske utslippene utgjør bare noen få promille»
Påstanden er sann, men villedende. Norge står for tiden for 2,6 ‰ av de menneskeskapte karbondioksid-utslippene. Men med over 200 land på jorden skulle man ikke forvente annet enn at hvert land bare står for noen promille av et globalt fenomen. Dette gjør det generelt vanskelig å finne forpliktende løsninger på globale problemer (jf. allmenningens tragedie).
Ser man derimot på Norges relative bidrag, dvs. CO2-utslipp per hode, viser det seg at Norge ligger på annen plass i Europa, bare slått av Luxembourg ([1]).
[rediger] «Liv hadde vært umulig uten CO2»
Påstanden er sann, men irrelevant. Livet – i hvert fall de fleste av livsformene vi kjenner til fra jorden – er avhengig av organiske karbonforbindelser. Disse dannes av planter gjennom fotosyntese av karbondioksid og vann. Dette har imidlertid ingen relevans for klimapolitikk, siden det ikke er noe mål å «avskaffe» all CO2. Målet er å stabilisere atmosfærens CO2-konsentrasjon.
[rediger] «Hvis CO2-utslippene må begrenses, kan vi like gjerne slutte å puste»
Alle organismer (bortsett fra enkelte bakterier) puster ut karbondioksid. Dette betyr imidlertid ikke at vi bør slutte å puste (selv om vi hadde kunnet det). Alt karbondioksidet som vi puster ut, kommer fra karbonholdige forbindelser som vi har tatt opp gjennom næringen (karbohydrater, fett eller proteiner). Denne næringen stammer fra planter. (Hvis den stammer fra dyr, har disse i sin tur fått næringen direkte eller indirekte fra planter.) Når planter produserer karbohydrater, forbruker de nøyaktig like mye CO2 som vi puster ut når kroppen vår senere forbrenner de samme karbohydratene. Vårt åndedrett inngår altså i karbonkretsløpet, der det til enhver tid produseres like mye som det forbrukes.
CO2 fra fossile energikilder er problematisk ikke av den grunn at dette karbondioksidet på noen måte er forskjellig fra annet CO2, men fordi det ikke finnes noe CO2-forbruk som kompenserer for utslippene.
[rediger] «Klimaet har alltid variert»
Klimaet er ikke noen uforanderlig størrelse, men i stadig endring. Dette har klima til felles med alle naturlige prosesser. Klimaet har både opplevd store endringer i et tusenårsperspektiv (f.eks. istider og mellomistider) og mindre svingninger i et kortere perspektiv (år til tiår). Spørsmålet er altså ikke om variasjon er naturlig (her er svaret opplagt ja), men hvor mye variasjon som er naturlig. Forskningen de siste tiårene har vist at klimaet har blitt mer variabel gjennom menneskelig påvirkning gjennom de siste 200 år. Dette betyr ikke at all variasjon vi ser i dag, skyldes mennesket, men at en økende andel av variasjonen er menneskeskapt.
[rediger] «Det har vært varmere før»
Påstanden er sann og uvesentlig. I eemtiden (for 120 000 år siden) har klimaet vært ca. 2°C varmere enn i dag. Også for omlag tusen år siden var en mindre varmeperiode, der det i Europa kan ha vært like varmt som i dag. Den globale gjennomsnittstemperaturen var derimot mest sannsynligvis lavere den gang enn det siste tiåret.
Grunnen til at den tidligere varmere temperaturen er uinteressant for dagens klimadebatt, er at det som bekymrer i dag, er konsekvensene av den globale oppvarmingen, ikke oppvarmingen i seg selv. Konsekvensene for vår egen art er mye større i dag enn den var for ett eller 120 tusen år siden – av den enkle grunn at jorden er ca. 20 ganger (resp. flere tusen ganger) tettere befolket nå enn den gang. Før kunne folk forflytte seg oppover i landskapet uten større problemer når havnivået steg. I dag er dette umulig fordi det allerede bor folk overalt. Når havet begynner å fordrive folk i dag, vil middelalderens folkevandringstid blekne mot de menneskemassene som må forflyttes. Og mens det i middelalderen ikke fantes noe FN som forhindret folkemord, vil det i dag av de fleste oppfattes som uakseptabelt at et folk på flukt utrydder et annet folk som «er i veien» (eller omvendt). Problemene er m.a.o. formidable, noe som ufarliggjøres ved å sammenligne med tidligere årtusener.
En annen forskjell fra tidligere varmeperioder er at den inneværende oppvarmingen skjer mye raskere enn vanlig. Dette betyr også at mange flere dyre- og plantearter vil dø ut denne gang enn tidligere, fordi endringene skjer for raskt til at artene kan tilpasse seg.
[rediger] «Global oppvarming kan også skyldes naturlige prosesser»
Som sagt har klimaet variert til alle tider. Endringene som skjedde før den industrielle revolusjonen, må dermed nødvendigvis ha vært «naturlige». Men av dette følger det ikke at også nåtidens oppvarming kan være naturlig. Klimatologer kan til en stor del forklare tidligere tiders klimaendringer ved hjelp av naturlige prosesser, som solens aktivitet, jordens avstand og helning i forhold til solen, vulkansk aktivitet, havstrømninger m.m. Disse prosessene virker også i dag inn på klimaet, men – og det er det vesentlige – de er ikke tilstrekkelige til å forklare oppvarmingen som har skjedd etter ca. 1900.
Det er altså sant at global oppvarming kan skyldes naturlige prosesser. Men det er ikke sant at disse prosessene kan forklare den globale oppvarmingen som vi for tiden opplever. Denne skyldes overveiende menneskelige utslipp av klimagasser.
[rediger] «Drivhuseffekten er bare en teori og ikke bevist»
Påstanden er sann, men bygger på en misforståelse av hvordan vitenskap fungerer. Begrepet teori brukes i vitenskapsteorien for en godkjent vitenskapelig forklaring. (At sammenhengen mellom f.eks. karbondioksid og temperatur betegnes som teori, er altså et kvalitetsstempel og ikke en mangel.)
Enda viktigere er det at naturvitenskap ifølge den rådende vitenskapsteoretiske oppfatningen ikke evner å bevise noe som helst med absolutt sikkerhet. Alle vitenskapelige utsagn kan etter hvert vise seg å ha vært falske. Dette er ikke spesielt for drivhuseffekten, men gjelder alle typer vitenskapelige utsagn. I naturvitenskaper opererer man derfor ikke med begrep som bevis eller sannhet, men med støtte for eller imot hypoteser og teorier. Teorien om at den globale oppvarmingen skyldes menneskelig påvirkning, har fått massiv støtte gjennom forskningen gjennom de siste hundre år. Likevel vil ikke en klimaforsker kalle teorien for bevist. Grunnen er rett og slett ulik språkbruk i vitenskapen og i hverdagsspråket.
Det finnes imidlertid en grunn til at begrepet bevis unngås av forskere: Enhver vitenskapskvinne eller -mann bør være på vakt mot å bli forutinntatt for eller imot en teori. En forsker skal derfor alltid prøve å motbevise sine hypoteser og teorier, ikke å lete etter støtte for dem. Hvis de ikke lykkes å motbevise teorien, selv om de har prøvd, gir dette mye mer støtte enn om de selektivt bare hadde prøvd å «bevise» den. Derfor kan enhver klimaforsker betegnes som «klimaskeptiker» – et begrep som motstanderne av flertallsmeningen prøver å reservere for seg selv.
[rediger] «Hvorfor skal man tro på forskerne hvis disse er uenige seg imellom og noen til og med spår en ny istid?»
Uten uenighet mellom vitenskapsfolk stopper vitenskapen opp. Derfor er uenighet – vitenskapsteoretisk sett – av det gode. Når det gjelder klimadebatten, bør man imidlertid skille mellom ulike typer uenighet:
- De fleste klimaforskere er uenige seg imellom i ulike detaljer som gjelder forklaringer, tolkninger og langtidsprognoser. I disse ulike oppfatningene ligger samtidig motivasjonen til å forske mer, for å overbevise kollegene. Det er slik god vitenskap fungerer. Å bruke denne typen uenighet i klimadebatten er uredelig, av den grunn at den er uten betydning for klimapolitikken. Selv om forskere f.eks. kan være uenige om temperaturen om hundre år vil være 2°C eller 4°C varmere enn i dag, er de fremdeles enige om at temperaturen vil øke betraktelig. Klimapolitikken bygger m.a.o. utelukkende på resultater som det er bred uenighet om, nemlig at temperaturøkningen gjennom de siste hundre år overveiende skyldes mennesket, at temperaturen vil fortsette å øke, og at en reduksjon av klimagassutslipp vil gjøre en forskjell.
- Det fins også enkelte klimaforskere som er uenige i noen av disse hovedkonklusjonene. Slike fins det for det første i alle vitenskaper. For det andre utgjør de i drivhuseffektens tilfelle en forsvinnende minoritet. Å stole på denne minoriteten ville være som å la være å bygge og bruke satellitter bare fordi det fins et fåtall astrofysikere som fremdeles mener at relativitetsteorien er feil.
- Teorien om at det vil komme en ny istid, er ikke uforenlige med teorien om global oppvarming. Grunnen er at tidshorisonten for disse to teoriene er helt forskjellige. Den globale oppvarmingen skjer akkurat nå, har skjedd i noen tiår og vil fortsette i en del tiår til. Istiden vil uansett ikke begynne før om noen hundre år, og vil trenge noen hundre år til for å nå sitt maksimum. (Enkelte forskere hevder til og med at den neste istiden vil fremskyndes av den nåværende globale oppvarmingen.) Men selv om så skulle skje, må menneskeheten først leve med konsekvensene av den globale oppvarmingen.
[rediger] «Utslippsreduksjoner er politisk og ikke vitenskapelig begrunnet»
Påstanden er korrekt i og med at vitenskap handler om deskriptive utsagn (hvordan ting faktisk er), mens politikk handler like mye om normative utsagn (hvordan ting bør være). Ifølge er–bør-dikotomien kan ikke normative utsagn utledes av faktiske utsagn alene, men bare sammen med normer eller verdier. Dette gjelder i alle politiske og vitenskapelige områder på samme måte, og er ikke noe særtrekk ved den globale oppvarmingen.
Den (politiske) konklusjonen «vi bør redusere CO2-utslippene» bygger altså ikke bare på klimaforskningens (deskriptive) resultater, men også på et (normativt) ønske om å skåne menneskeheten for store «natur»katastrofer som kunne ha vært unngått. Kombinerer man klimaforskernes resultater med andre verdier, kan man altså ende opp med andre politiske konklusjoner. I et verdisyn som setter kortsiktig økonomisk gevinst over tap av menneskeliv, kan man f.eks. utmerket kombinere den globale oppvarmingen med et ønske om økte CO2-utslipp. Det er imidlertid få, om noen, politikere som eksplisitt ønsker å forsvare dette verdisynet, selv om en god del politikere åpenbart sympatiserer med konklusjonen.
[rediger] «Det er uklokt å bygge politiske avgjørelser på en teori før det har blitt forsket nok»
Påstanden kan ha sin generell berettigelse, men i drivhuseffektens tilfelle har man faktisk forsket nok – for lenge siden. Vitenskapelig sett er det mange åpne spørsmål som det lønner seg å forske mer på. Men disse spørsmålene gjelder detaljer som ikke er av betydning for klimapolitikken.
Enkelte «klimaskeptikere» hevder likevel at kunnskapen som taler for å redusere CO2-utslipp, ikke er god nok. Spørsmålet som ofte underslås i denne sammenheng, er: Er kunnskapen som taler imot å redusere CO2-utslipp, god nok? Det er den ikke. Begge valg trenger i utgangspunktet like god begrunnelse. Begrunnelsen for å redusere CO2-utslipp er per i dag mye bedre enn begrunnelsen for ikke å redusere CO2-utslipp. Dette har to grunner:
- Vitenskapsfolk godtar en hypotese vanligvis først når sjansen for at den er feil, er lavere enn 5 % (såkalt type-I-feil). Politiske avgjørelser bygger derimot heller på den mest sannsynlige av to hypoteser – altså når sjansen for at den er feil, er lavere enn 50 %. Bruker man de vitenskapelige standardene også i politikken, har man altså en stor sjanse for type-II-feil (dvs. å forkaste den alternative hypotesen selv om den er sann).
Når enkelte klimaforskere tviler på enkelte prognoser av kollegene sine, tviler de m.a.o. på at feilsannsynligheten er så lav som 5 %. Det fins derimot ingen klimaforsker som mener at feilsannsynligheten er i nærheten av – eller til og med større enn – 50 %. Her kolliderer altså vitenskapsfolks krav om nøyaktighet med samfunnets ønske om enkle svar. (Se også statistisk feil.) - Sannsynligheten for at en teori er feil, er ikke det eneste som bør styre politikken. Med tanke på at sikker viten ikke fins i vitenskapen, må man av og til ta avgjørelser på usikkert datagrunnlag. Her må man ikke bare ta hensyn til alternativenes sannsynlighet, men også til farene som følger av å ha tatt feil avgjørelse (risikoavveining). I drivhuseffektens tilfellet gjelder: Farene ved å redusere CO2-utslipp, selv om teoriene bak skulle være feil, er forholdsvis små. Farene ved ikke å redusere CO2-utlipp, selv om teoriene bak skulle være sanne, er uforholdsmessig mye større.
Selv hvis det klimatologiske datagrunnlaget hadde vært utilstrekkelig (noe det ikke er), tilsier m.a.o. føre-var-prinsippet at utslipp av klimagasser bør reduseres.
[rediger] «Global oppvarming er ikke bare negativ»
Den globale oppvarmingen gir og vil gi ulike utslag på ulike steder. Lokalt og regionalt vil derfor klimaet endre seg i retning av hva mange vil oppfatte som «bedre vær». Høyere temperatur i Norge vil f.eks. ikke akkurat oppfattes som truende. Om slike lokale forbedringer kan veie opp for en økende hyppighet av «natur»katastrofer (orkaner, ras, ørkenspredning, oversvømmelser m.m.), er derimot i beste fall tvilsomt.
Man kan heller ikke slå seg til ro med at klimasonene bare vil forskyve seg mot polene. Globalt sett innebærer den globale oppvarmingen nemlig mindre «vennlig» klima, både fordi klimasonene også blir smalere og fordi forekomsten av ekstremt vær vil øke i alle klimasoner. Andelen dyrkbar jord vil også avta, siden jordsmonnet ikke er like bra i landområdene som i dag er for kalde for jordbruk.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
