Fyr
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et fyr er et sjømerke med lys til hjelp for navigering på havet. Fyrene sender ut lys fra et system av lamper og linser, og er en del av et avansert system av sjømerker på kysten. Internasjonale systemer gjør at skipene finner fram, og når de går ut av sektoren fra ett fyr, er de snart inne i en ny sektor.
Innhold |
[rediger] Ulike fyr har forskjellige funksjoner
Det fins ulike typer fyr og fyrlykter. Automatisering av fyr har gjort at skillet mellom fyr og fyrlykter er mindre. Benevnelsen fyrlykt blir også brukt om ubemannede fyr og mindre ledfyr, mens fyrlykt blir brukt om installasjoner som har mindre rekkevidde enn fyr. Tidligere var forskjellen på et fyr og en fyrlykt at fyrene hadde bemanning, mens fyrlyktene var ubetjent. De ulike fyrtypene har forskjellige funksjoner:
- Kystfyrene ligger ytterst mot havet og er skipenes første landkjenning. De har ofte høyere fyrtårn og er plassert på holmer, øyer eller nes. Kystfyrene har kraftig lys fordi de skal være godt synlige på lange avstander.
- Innseilingsfyrene leder skipstrafikken trygt inn mot land.
- Ledfyrene er mindre fyr som viser leia i indre kystfarvann, mellom holmer og skjær, og ved innseiling til trange sund. De sender ut lyssignaler med bestemte mellomrom og i bestemte retninger eller sektorer. Disse kalles derfor også for sektorfyr.
- Havnefyrene hjelper skipene inn til havn.
- Fiskefyr ble brukt under sesongfisket i Norge fra ca 1850.
- Fyrskip er fyrlykter som er plassert på permanent oppankrede fartøy der det er lite egnet å bygge faste fyr. Fyrskip har hatt liten utbredelse i Norge.
[rediger] Fyrhistorie
Fyr har blitt brukt som seilmerker helt siden oldtiden. De tidligste fyrene var bålfyr, og de første vi kjenner til ble brukt av fønikerne. Sentrum i deres imperium ble havnebyen Karthago, som ble grunnlagt 814 f.Kr. Festningsverkene her ble tidlig komplettert med et fyrtårn.
I ca. 600 f.Kr forteller kildene også om fyrlys ved innløpet av Dardanellene. Ved Athens havneby Pireus har man funnet rester av det man tror er to innseilingsfyr fra rundt 400 f.Kr. Kolossen på Rhodos, fra ca. 300 f.Kr., skal ha vært 34 m høy og stått ved innfarten til Rhodos' havn. Statuen skal ha holdt en fakkel i hånden der bål skal ha blitt tent på nattestid for å lede skipene inn i havnen.
Vi kjenner også til egypternes fyrtårn på øya Faros utenfor Alexandria, som ble bygget mellom 280 og 261 f.Kr. Det skal ha hatt en høyde på mellom 135 og 170 m og fyrlykter i form av bål. Dette fyret (sammen med bl.a. kolossen på Rhodos) ble ansett som ett av den antikke verdens syv underverker. Fyret ble brukt i rundt 1500 år og er beskrevet av den arabiske geografen Edrisi på 1200-tallet. På 1300-tallet ble fyrtårnet ødelagt av et jordskjelv.
Navnet på øya fyret stod på, Faros, går igjen på en rekke språk med betydningen fyr: fransk (phare), italiensk (faro betyr også lykt, som på en bil), spansk (faro), portugisisk (farol) og gresk (φάρος). Ordet farologi (studiet av fyr) er også avledet av øyas navn. Det norske ordet fyr kommer imidlertid fra norrønt språk.
Også i Romerriket ble det anlagt fyr, så langt nord som i England. Av fyr anlagt av romerne kan vi nevne Cadiz, fra ca. 100 f.Kr. ved innløpet til Middelhavet, Gesoriacom, fra ca. 40 e.Kr. i Boulogne-sur-Mer ved den franske kanalkysten og Dubra (Dover) i England, fra ca. 50 e.Kr. Dette tårnet står fortsatt i dag. Et annet romersk fyr som fremdeles står, er Coruña eller Torre de Hercules/Herkulestårnet nær Ferrol på nordvestkysten av Spania. Det er fra ca. 100 e.Kr.
Det eldste fyret vi kjenner til fra middelalderen, er det italienske Meloria utenfor Livorno. Det ble reist i 1158. Deretter fulgte Hook Point på sørsiden av Irland fra ca 1172, Cap Peloro nordøst for Messina på Sicilia fra 1190. På 1200-tallet anla hanseatene flere fyr, bl.a Falsterbo i det som da var Danmark i 1222. Ingen av fyrene hanseatene anla, var i Norge.
[rediger] Fyrtårnets utforming
Fyrtårnets form bestemmes av dets funksjon. Høyden bestemmes av lengden det skal lyse. Ledfyr er ofte lavere enn kystfyr, de har sin funksjon i det nære farvannet, mens kystfyrene skal lyse langt, og er derfor høye for å kompensere for jordkrummingen. Fyret skal også fungere som dagmerke.
Verdens høyeste fyr Yokohama Marine Tower i Japan. Fyret er en stålkonstruksjon som rager 106 m, det har en kraft på 600 000 candela (1 candela = 1 stearinlys) og en synlig rekkevidde på 20 nautiske mil. I norden er Bengtskär fyr, som ligger sør for Hanko i Finland høyest. Dette fyret er 52 m høyt, og ble bygget i 1906. Bengtskär fyr er også det første fyrmuseet i Finland.
På slutten av 1700-tallet startet støpejernindustriens blomstringstid, og en av fyrhistoriens milepæler var i 1842, da det første store fyrtårnet i jern ble støpt og satt opp på Jamaica på Morant Point.
[rediger] Brennstoff og lyskilder
De eldste fyrene var bålfyr, der det ble først fyrt med ved og fra 1700-tallet med kull. På 1700-tallet var også tranfyr i bruk, men tranen ble etter hvert erstattet med andre typer oljer som rapsolje, parafin og til slutt petroleum på 1870-tallet. Petroleum var både betydelig billigere og ga vesentlig bedre belysning, og har vært benyttet i fyrbelysning helt frem til vår tid.
På begynnelsen av 1900-tallet ble også Acetylengass brukt som brensel på noen fyr. I 1862 ble det første elektriske fyret etablert i Frankrike.
[rediger] Linser og lyssignaler
For å forsterke lyset ble optiske virkemidler benyttet i form av reflekterende messingplater, speil og glasslinser. I 1823 ble Augustin Fresnels lysbrytende glasslinse for første gang tatt i bruk på Corduan fyr utenfor Bordeaux. Linsen revolusjonerte utviklingen innen fyrbelysning over hele verden. Nå ble det mulig å samle lyset som en komprimert strålebunt eller sende det ut som en horisontalt lysbelte. Fyrlysene ble mer synlige over lengre avstander, men fremdeles var lysene fra de forskjellige fyrene temmelig like.
Fresnels linser ble laget i seks størrelser (brennvidder). Linsens størrelse inndeles i en orden etter lysstyrke, som angis i normallys. «1. orden» er den største linsestørrelsen med en brennvidde på 92 cm, og «6. orden» er den minste med en brennvidde på 15 cm.
Linsenes forsterkning av lyset gjorde at skjermer av farget glass i rødt og grønt litt senere kunne tas i bruk. Lysets farge viser hvor man befinner seg i forhold til fyret. Rødt og grønt viser sektorer for urent farvann, mens hvitt lys viser sektorer for seilbart farvann.
I 1870-årene begynte fyrene å signalisere blink ved hjelp av bevegelige stållammeller som enten roterer rundt en midtlinje (von Otters system) eller rundt lyskilden (ingeniør L. F. Lindbergs rotator). Det ble nå lettere å fastsette fyrenes beliggenhet. Forskjellige linsetyper, størrelser og linserotasjon (blinkrytmer i lyssignalet) gjorde det nå også enklere å skille de forskjellige fyrene fra hverandre. Blinkrytmen følger et lyskaraktersystem som kan deles inn i to hovedkategorier:
- Okkulterende: Lyset blir avbrutt av kortere mørkeperioder med visse mellomrom.
- Blinkende: Lysperioden er kortere enn mørkeperioden.
Innenfor disse hovedgruppene fins det en rekke undervarianter. Det er viktig at fyr som ligger nær hverandre har ulik lyskarakter, for å unngå forveksling.
I hele fyrhistorien har det vært arbeidet med å forenkle og automatisere driften av fyrene. I 1880-årene ble det utviklet brennere som kunne brenne åtte - ti dager uten tilsyn. I 1907 hadde Nils Gustaf Dalén konstruert solventilen, som ble tatt i bruk på fyrene og fikk lyset til å tenne og slukke automatisk. Dalén fikk senere Nobelprisen i fysikk.
[rediger] Radio- og radarfyr
I 1923 ble de første radiofyrene innført, og Norge var et av de første landene i verden som tok dette i bruk. De ble etablert på Færder fyr og Marstein fyr. Radiofyr er nå avleggs, men noen har fått ny funksjon for DGPS-tjeneste (Differential Global Positioning System) som leverer korreksjonssignaler til GPS (Global Positioning System) navigasjonsutstyr på skip.
Radarfyr (engelsk: Radarbeacon, forkortet til Racon), er nå også montert på flere fyrstasjoner. Dette er radiofyr som automatisk svarer på radarsignaler fra fly eller skip og som viser et identifiserbart merke på skips/flyradaren. Ved hjelp av to radiofyr med forskjellige identifikasjonssignaler kan man bestemme posisjon av skip eller fly. Dette systemet kalles Shoran (short range navigation).
[rediger] Automatisering og avfolking
Automatiseringen og avfolkingen truer fyrene med forfall. I løpet av 1900-tallet har også flere fyr blitt nedlagt og revet, og andre har fått nye eiere. Alternative bruksformer som er i pakt med fyrenes egenart blir forsøkt utviklet, og flere av de nedlagte fyrene blir tilrettelagt for allmenheten.
I EU-regi pågår det nå et prosjekt som går ut på å utvikle en strategi for vern og bruk av gamle steinfyr. To fyrtårn på Utsira er med i prosjektet sammen med fyr i Italia, Hellas, England og på Kypros. Formålet er å skape forståelse og lokalt engasjement for utvikling av en strategi for gamle europeiske steinfyr. Viktige elementer her er verneverdi og bevaring i harmoni med landskap og omgivelser. Prosjektet skal også skape forståelse for fyrstasjonenes betydning i kystkulturen. Det skal også sette fokus på ny bruk av fyrene, med utgangspunkt i lokalkunnskap, interesse og ideer. Prosjektet startet i 2004 og skal avsluttes i 2007.
[rediger] Tåkesignaler
Behovet for tåkesignal ble ytret allerede på 1500-tallet, og et utall av forskjellige metoder har vært benyttet opp gjennom århundrene. Gong-gong, kanon, skytekrutt, klokke, dampfløyte, sirene og mer moderne trykkluftsignaler. Diafonen med sitt karakteristiske «raut» var høydepunktet i denne utviklingen.
[rediger] Norske fyr
I dag defineres totalt 107 anlegg som fyrstasjoner i Norge. Ansvar for fyrbelysning og seilmerker i Norge ligger hos Fyr- og merketjenesten i Kystdirektoratet.
[rediger] Norsk fyrhistorie
Først i 1655 ble det første fyrlyset tent i Norge. Kong Fredrik III (1609 – 1670) utstedte 18. juli 1655 en formaning som gav Pouell Hansønn, borger av Christiansand, privilegium til å etablere fyrdrift på Lindesnes. Driften skulle finansieres ved å skattlegge alle skipsanløp i havnene mellom Bergen og Bohuslen. Fyret ble bygget som et tretårn med store talglys som brant bak blyglassruter, men det var bare i drift i ett år. I 1725 ble Lindesnes fyr tent igjen, og i mellomtiden var det etablert fyr på Færder, Kvitsøy og Høyvarde. Alle disse fyra var trolig bålfyr. Det nye fyret på Lindesnes var et vippefyr, en konstruksjon bygd på vektarmprinsippet. Ytterst på den ene enden av en stang hang en kullgryte som kunne senkes til bakken når ilden skulle tennes. Man gikk etterhvert bort fra vippefyrkonstruksjonen på grunn av brannfaren, og på flere fyr satte man i stedet kullgryten rett på berget.
Noen regner Færder fyr i Oslofjorden som Norges eldste fyr. Det ble anlagt i 1696 på øya Store Færder like nord for dagens fyr. Dette var et privat fyr formet som en åpen, smidd fyrgryte. Gryta stod også her rett på berget og fyrvokteren etterfylte med kull og ved hele natta. På et år ble det brent omkring 540 tønner med kull. I 1799 overtok det offentlige ansvaret for fyrdriften, og et tårn med stor lykt stod ferdig i 1802.
I 1841 fikk Norge sitt eget fyrvesen (vi var da under svensk herredømme), og det ble skilt ut som et eget direktorat: Fyrdirektoratet. I tiårene som fulgte ble det gjennomført svære byggeprosjekter over hele landet. Fram til 1880 ble det bygget over 100 fyrstasjoner i Norge. Fyretableringen i Nord-Norge kom sent i gang, men utbyggingen ble etter hvert presset fram av fiskeriene, hurtigruten (startet i 1893) og malmtransporten (startet i 1903). Anda fyr i Øksnes kommune i Nordland var det siste fyret som ble reist i Norge. Det ble opprettet i 1932.
[rediger] Utforming og funksjon
Mellom 1802 og 1839 ble det oppført seks kullblussfyr i Norge. Det siste som ble reist, kanskje også det siste i verden, var Villa fyr utenfor Namsos i Nord-Trøndelag, som ble bygget i 1839. Dette var også det første fyret nord for Trondheimsfjorden.
I 1832 ble fyrlinser tatt i bruk i Norge, første gang på Oksøy fyr.
I 1853 ble det første jerntårnet i Norge oppført, på Eigerøy fyr. Fram til 1950, ble det oppført 40 fyrtårn i støpejern her til lands. I 1870-årene begynte også oppføring av fyrtårn i betong, noe som etter hvert fikk stor utbredelse. Fram til 1890 var alle fyrbygningene malt i en okerfarge, senere ble de malt hvite. Det ble etterhvert vanlig å male en ca 1 meter bred, rød stripe vertikalt på lang- eller gavlveggen for at fyret skulle synes bedre som dagmerke. I 1950-årene ble det vanlig å kle fyrbygninger med eternittplater. I dag hentes ofte den gamle kledningen fram igjen eller erstattes med ny.
I 1897 ble elektrisitet forsøkt på Ryvingen fyr utenfor Mandal, men det var for kostbart i drift og ble bygd om for acetylengassdrift. Hovedtyngden av omleggingen til elektrisitet på norske fyr kom så sent som etter andre verdenskrig. De elektriske glødelampene er nå skiftet ut med energisparende halogenpærer, og på flere fyr drives disse av solcellepaneler eller vindgeneratorer.
Sletringen fyr på Frøya i Sør-Trøndelag som ble opprettet i 1899 og automatisert og avfolket i 1993, har Norges høyeste fyrtårn. Tårnet er av støpejern og er 45 meter høyt.
Etter 1988 er alle norske tåkesignalanlegg ute av ordinær drift. Enkelte anlegg er fremdeles operative, men brukes vanligvis kun til demonstasjonsformål.
Det er 12 fyrstasjoner som har funksjon for DGPS-tjeneste langs Norskekysten i dag (2006), Færder, Lista, Utsira, Utvær, Svinøy, Halten, Sklinna, Skomvær, Andenes, Torsvåg, Fruholmen og Vardø
[rediger] Krigsår
Under andre verdenskrig ble mange av de norske fyrene besatt av den tyske okkupasjonsmakten, de ble satt ut av spill som navigasjonsystem, og rundt flere av dem ble det anlagt festningsverk. På Færder fyr var det stasjonert 12 tyske soldater, i tillegg til den faste betjeningen. Det ble laget fire skyttergraver som forsvarsverk og det var piggtråd rundt hele øya. Fyret ble bare tent og slukket på tyskernes kommando, for det var bare tyske skip som skulle ha nytte av fyrlysene.
På Lindesnes fyr er det idag mange haller og rom sprengt ut inne i fjellet fyret står på. Det er også hundrevis av meter med ganger som ble gjenoppbygd på 90-tallet.
Fyrene ble bombemål for allierte fly, og mange fyr ble sterkt skadet som følge av bombing. Dette medførte et omfattende gjenreisningsarbeid på fyrene i de første fredsårene.
Alle fyrstasjonene i Finnmark ble ødelagt som følge av den brente jords taktikk da tyskerne trakk seg tilbake i 1944. De ble gjenreist etter krigen, etter samtidens stramme, funksjonalistiske arkitektur.
[rediger] Livet på fyret
På nettstedet til Norgesdokumentasjon kan man lese et intervju med en fyrvokter på Færder fyr. Intervjuet er gjort på fyret av Jan Eidi 5. juni 2002 med fyrvokter Jan Erik Hansen fra Tønsberg. Da hadde Hansen vært fyrvokter siden 1973. Om livet som fyrvokter sier han:
- «Turnusen på Færder var tre uker på jobb og en uke hjemme. En fyrvokter måtte forsake både mye av samværet med familien og det sosiale liv på land. Det var omtrent som å være til sjøs, men de er oftere i land. Av det positive med å jobbe på fyr er at man har god tid til å reflektere og tenke, havet gir både fred, ro og spenning i et åpent landskap. Mange synes jobben er for rolig og at man ikke får brukt seg selv og sine ressurser på en tilfredsstillende måte.»...»Det var tre mann på fyret av gangen, men bare en på vakt.»
I tillegg til vedlikehold av fyrstasjonen og tilsyn/vedlikehold av lyktene omkring hadde fyrvokterne faste, daglige arbeidsoppgaver:
- «Det er en meteorologisk stasjon på øya. Hver tredje time skal det tas værobservasjoner som sendes til Oslo. Tidligere måtte alt dette gjøres manuelt, i dag går mye automatisk, men vær, skyer, bølgehøyde, nedbørmåling og sikt må fremdeles meldes manuelt.»
Mange av fyrstasjonene i Norge var familiestasjoner. Det vil si at fyrvokterne bodde på fyrene med sine familier. I fyrdirektørens instruks hadde «fyrvokteren med sin husstand» ansvar for å vokte fyret (uten at husstanden fikk noe særlig kompensasjon for arbeidet). Fra samme nettsted som over kan man lese om Færders fyrs historie:
- «Etter at bebyggelsen var på plass var det fire familier som bodde på fyret. I 1920-åra var det opp til 30 mennesker som bodde der fast og de hadde egen skole på øya med klasserom oppe i tårnet. Dette varte til begynnelsen av 1950-tallet da det var bare to elever igjen. Den siste guvernanta på Færder kom fra Hamar og hadde ikke sett annet vann enn Mjøsa, så det var en stor overgang for henne da hun skulle bo midt ute på havet. Det hersket en betydelig rangorden med stor klasseforskjell i det lille samfunnet. Fyrmesteren hadde den beste boligen og den fineste hageflekken med gjerde rundt.»
I dag er det så og si slutt på det klassiske fyrvokteryrket, når samtlige av landets fyrstasjoner snart er avbemannet, får fyrvokterne andre oppgaver.
[rediger] Automatisering, avfolkning og freding
Fra det første norske fyret ble anlagt i 1655, ble det etablert til sammen over 200 bemannede fyrstasjoner i Norge. Det siste norske bemannede fyr ble satt opp i 1932. Da den første automatiseringsplanen kom i 1975, var allerede mer enn 100 fyrstasjoner avbemannet. De siste tiårene har det skjedd en dramatisk utvikling, alle installasjoner som gir lys eller elektroniske signaler er nå fullstendig automatiserte, og fyrtjenesten drives stort sett uten bemanning. Drøyt 100 av fyrstasjonene drives likevel fortsatt som navigasjonsinstallasjoner, selv om de bare blir ett blant flere viktige navigasjonshjelpemidler. Automatiserte fyr erstattes ofte med en frittstående lykt.
I 1997 utviklet Riksantikvaren i samarbeid med Kystdirektoratet en nasjonal verneplan for fyrstasjoner for å trygge et representativt utvalg av fyrene for ettertiden. Verneplanen går ut på freding av rundt halvparten av fyrstasjonene i Norge (84 fyr), på bakgrunn av fyrenes kulturhistoriske verdi.
I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2006 er det foreslått å etablere etatsmuseum for Kystverket, som blant annet skal profilere Kystverkets kulturhistoriske rolle. Lindesnes fyrmuseum skal ha en koordinerende rolle i etatsmuseet, som vil bestå av et nettverk av fire lokale muséer. De tre andre muséene er Tungenes fyrmuseum utenfor Stavanger, Dalsfjord fyrmuseum i Volda og Lofotmuseet.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Bjørkhaug, B. & S. Poulsson: Norges fyr, Grøndahl, 1986-87, 2 b. (Norske minnesmerker) ISBN 82-504-0813-6
- Olderkjær, O.: Norske fyr: ei reise langs kysten, Samlaget 1999 (rev. utg. 2004)
- Rode, C.F.: Norges fyrvesen: fyr-, merke- og ringevesenet gjennom 250 år, Steenske Forlag 1941
[rediger] Eksterne lenker
- The World Lighthouse Society
- The Keeper's Lighthouse Topsite
- Svenska Fyrsällskapet
- Danske fyrtårne
- Lindesnes fyrmuseum
- Norsk Fyrhistorisk Forening
- Annies Gjestekro, Smøla: «Fyrhistorie»
- St.meld. nr. 28 (2000-2001) «Fyrstasjonene - posisjon og betydning i en moderne navigasjonsinfrastruktur».
- Prosjekt Runeberg: Hedevig Rosing: «Fyrtaarnet og dets Beboere.» Folkevennen for 1876, s. 314.
- Norgesdokumentasjon: Knut Baar Kristoffersen: «Fyrvesenets utvikling»
- EU-prosjekt: «Holistic strategy for the Preservation, Restoration and Integration in the life of modern societies of Old European Masonry Lighthouses – PHAROS»
Kategorier: Fyr | Sjøfart | Bygninger
