Italiensk språk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Italiensk (Italiano) |
|
|---|---|
| Snakkes i: | Italia og 29 andre land. |
| Antall brukere: | 70 millioner |
| Slektskap | Indo-europeisk |
| Offisiell status | |
| Offisielt språk i: | Italia, Sveits, San Marino, Slovenia, Vatikanstaten, Istria i Kroatia |
| Regulert av: | Accademia della Crusca |
| Språkkoder | |
| ISO 639-1 | it |
| ISO 639-2 | ita |
| SIL | ITN |
| Wikipedia | |
| http://it.wikipedia.org/wiki/ | |
Italiensk er et romansk språk, som tales av ca. 62 millioner mennesker som morsmål, hvorav størstedelen lever i Italia. Italiensk er også et av de fire offisielle språkene i Sveits, og tales der av ca. 800 000 innbyggere, spesielt i kantonen Ticino.
Innhold |
[rediger] Utbredelse
[rediger] Hjemlandet
Italiensk brukes først og fremst i Italia, hvor det er det eneste offisielle språket. Videre er det det offisielle språket i San Marino. I Sveits brukes italiensk av 800 000 mennesker, de fleste i kantonen Ticino og noen få i dalene lengst sør i Grigioni/Graubünden. I Sveits er italiensk det tredje mest brukte av de fire offisielle språkene. I alpedalene sørøst i Frankrike finnes det små samfunn som snakker italienske dialekter. Språket på Korsika skiller seg ikke mer ut fra italiensk enn mange dialekter i selve Italia. På Malta var italiensk tidligere et offisielt språk, og snakkes i dag av en minoritet. Italiensk har en lang historie på kysten av Slovenia og Kroatia, og her finnes ennå noen italienske samfunn, blant annet i byen Rijeka, italiensk Fiume.
[rediger] Utvandrere i hele verden
På grunn av stor utvandring gjennom mange år snakkes det italiensk i mange hjørner av verden. «Little Italy» i New York er kjent, selv om de fleste italiensk-amerikanere i det store eplet nå bor i andre bydeler. I Montréal regner man med at 100 000 mennesker snakker italiensk hjemme. Også byer som Boston, Toronto, San Francisco og Chicago har store italienske konsentrasjoner. I Argentina og Uruguay utgjør italienskættede en stor andel av befolkningen, selv om de fleste i dag snakker spansk. Også i Brasil og Mexico finnes det grupper av italienere. Byer som Melbourne og Sydney har også store grupper av italienere. Også i Tyskland, Belgia og Frankrike finnes det større grupper av italienskspråklige.
[rediger] Italiensk og dialekter
Lingua toscana in bocca romana, sier italienerne om sitt standardspråk, og henspiller på at språket er basert på toskansk, mens uttalen heller mer mot romersk. Italienerne kaller standardspråket for italiensk (italiano), i motsetning til dialektene (i dialetti).
Siden Italia gjennom århundrer var oppdelt i ulike selvstendige fyrstedømmer, står dialektene sterkere enn i Frankrike, Tyskland eller Spania. Alle delene av Italia har sin sterke og karakteristiske dialekt, og mange steder knytter man lokalpatriotismen til dialektbruk. I Venezia brukes dialekt for å distansere seg fra nyinnflyttere fra det fattigere sør. Napolitansk har en kjent dialekt brukt i sanger (O sole Mio). Dialektene på Sardinia er så ulike at man ofte regner sardisk som et eget språk. Dialekten i Friuli regnes som et eget språk, gruppert sammen med retoromansk.
I tiden etter samlingen av Italia på 1800-tallet har imidlertid standarditaliensk vunnet fram. Prosessen er påskyndet av TV og radio, samt av at skolevesenet insisterer på korrekt italiensk.
[rediger] Språkhistorie
Italiensk er et språk som stammer fra vulgærlatinen. Vulgærlatin er gatespråket i det gamle Roma, og et ord som «testa» (hode) viser det folkelige opphavet. Testa betyr krukke på korrekt latin. Cavallo (hest) betydde opprinnelig "gamp", på korrekt latin skal det hete "equus".
Talespråket i det gamle Roma og i provinsene må tidlig ha begynt å skille seg fra den latinske standarden. Etterhvert som Romerriket så gikk i oppløsning og produksjonen av skriftlig materiale gikk kraftig ned, hadde ikke latinen noen innflytelse på talespråket lengre. Dermed utviklet talespråket seg ukontrollert, og endret seg kraftig. Blant annet ble det kompliserte kasussystemet i latin brutt fullstendig ned, og intetkjønnet forsvant fra språket. Det ble skrevet svært lite, men det ble stort sett skrevet på latin. Fra 1000-tallet ble det produsert poesi og sanger på ulike dialekter på halvøya. Stor litteratur oppsto i Firenze og Toscana på 1200-1300-tallet, skrevet av forfattere som Dante, Petrarca og Boccaccio. Dermed fikk toskansk en forrang fremfor andre dialekter, og ble et standardspråk. Utover i århundrene etterpå vant toskansk frem i alle deler av Italia, og skjøv til side skriftlig prosa på de ulike dialektene. Det er bemerkelsesverdig at denne prosessen skjedde samtidig som Italia var oppdelt i ulike stater. Da Italia ble samlet i den bevegelsens om kalles risorgimento, var toskansk uttale en selvfølgelighet.
Italiensk var tidligere et utbredt fremmedspråk i resten av Europa. Karl V av Østerrike og Spania uttalte for eksempel: «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min». Spesielt innenfor opera og operette har italiensk alltid hatt en sterk stilling, både på grunn av italienernes enestående musikkarv og fordi ikke-italienere som Wolfgang Amadeus Mozart skrev noen av verkene sine på italiensk.
[rediger] Uttale
Å uttale italiensk er ikke spesielt vanskelig for nordmenn, og spesielt vestlendinger og nordlendinger vil ha få problemer med intonasjonen.
- Vokalene er relativt enkle for nordmenn. Det viktiste er at o uttales å, og u uttales o. Napoli uttales således Napåli, Liguria Ligoria..
Lydene y, æ og ø finnes ikke.
- Konsonantene:
- ch foran e og i som k, eks. chianti [ki'anti], pesche [peske] (fersken)
- c uttales som tsj foran e og i. Eks: Ciao ['tsjao] (NB! Ingen i-lyd her!), cercare [tsjerkare] (søke, lete).
- c uttales k foran alle andre vokaler. Eks: Caffé [kaff'e], cotoletta [kåtå'letta] (=kotelett), cultura [cot'ora]
- g uttales med stemt dz-lyd (som George på engelsk) foran e og i. Eks. Genova ['dzenova], giro ['dziro].
- g utales g foran alle andre vokaler: Eks. gabbiano (=måke), gondola
- gh uttales alltid g. Eks. spaghetti
- gli uttales lj som i vilje (Cagliari)
- gn uttales nj som i Sonja (Sarsegna)
- h (akka) er stum
- k (kappa) brukes ikke
- qu- uttales kw. Eks: Questo (denne) ['kwesto]
- sc foran e og i som sch hysj (pesce - fisk)
- sc foran a, o, u, og r som sk i skal (Scaloppina)
- z uttales ts. Eks. pizza, zucchino
- Trykk:
For trykk finnes det få regler, så her må det læres for hvert ord.
De fleste ord har trykk på nest siste stavelse. Dette skrives aldri med aksenttegn. - Ròma, Milàno, Palèrmo, spaghètti, pomodòri (tomater).
Noen har trykk på første stavelse. Her skriver man heller ikke aksenttegn: - Nàpoli, Gènova, Càgliari, Màntova, pèntola (gryte), tàvola (bord)
Noen har trykk på siste stavelse, og dette skrives alltid med aksent. - Cefalù, città (by), gioventù, (ungdom)
Ord som slutter på -ia kan ha ulik uttale, men aldri aksenttegn: - Venèzia, Lombardía, Lucía
[rediger] Gramatikk
- Artiklene
Italiensk språk har også både bestemte og ubestemte artikler. De bøyes etter kjønn og tall, entall og flertall. Men språket har bare to kjønn, hankjønn og hunnkjønn.
Eksempel, ubestemte artikler.
| En mann | Un uomo |
| Ei dame | Una donna |
| Men | |
| Un bambino (hvis hannkjønn) | Una bambina (hvis hunnkjønn) |
Den bestemte artiklen plasseres foran substantivet, som på engelsk, og ikke i enden av ordet, som vi gjør på norsk.
Eksempel, bestemte artikler.
| Mannen | L'uomo | |
| Dama | La donna | |
| Barnet | Il bambino | La bambina |
Legg merke til at den siste bokstaven i både den bestemte og ubestemte artiklen av og til sløyfes.
- Verb:
Bøying av verb er viktig på italiensk. Årsaken er at de ikke bruker personlig pronomen like ofte som vi gjør på norsk. I stedet forstår de ut fra verbets form om det er jeg, du eller han som utfører en handling.
En italiener som vil fortelle at han er italiener, sier Sono italiano (sono = jeg er).
Hvis han derimot sier Io sono italieno, og tar med det personlig pronomenet io, er det for å understreke at ”JEG er italiener”
Det er det verbets bøyningsform som oppgir hvilket pronomen som er i bruk.
Vi ser på to verb i presens.
| Å være | Essere | Å ha | Avere | |
|---|---|---|---|---|
| jeg er | (io) sono | jeg har | (io) ho | |
| du er | (tu) sei | du har | (io) hai | |
| han/hun/det er | (lu/lei) è | han/hun/det har | (lu/lei) ha | |
| vi er | (noi) siamo | vi har | (noi) abbiamo | |
| dere er | (voi) siete | dere har | (voi) avete | |
| de er | (loro) sono | de har | (loro) hanno |
De fleste verb er regelrette i presens. Det finnes tre hovedgrupper, de som i infinitiv ender på
-are, -ere og -ire.
| Å snakke | Parlare | Å se | Vedere | Å reise | Partire | ||
| jeg snakker | (io) parlo | jeg ser | (io) vedo | jeg reiser | (io) parto | ||
| du snakker | (tu) parli | du ser | (io) vedi | du reiser | (tu) parti | ||
| han/hun snakker | (lu/lei) parla | han/hun ser | (lu/lei) vede | han/hun reiser | (lu/lei) parte | ||
| vi snakker | (noi) parliamo | vi ser | (noi) vediamo | vi reiser | (noi) partiamo | ||
| dere snakker | (voi) parlate | dere ser | (voi) vedete | dere reiser | (voi) partite | ||
| de snakker | (loro) parlano | de ser | (loro) vedono | de reiser | (loro) partono |
Skjematisk framstilling av hvilke endelse verb får. Nyttig å huske når man skal lære språket.
| - are | - ere | - ire | |
| io | - o | - o | - o |
| tu | - i | - i | - i |
| lui/lei | - a | - e | - i |
| noi | - iamo | - iamo | - iamo |
| voi | - ate | - ete | - ite |
| loro | - ano | - ono | - ono |
Denne språkrelaterte artikkelen er dessverre veldig kort. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
