Antisemittisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Antisemittisme som begrep ble innført på slutten av 1800-tallet for rasemessig begrunnet hat mot jøder.
Begrepet «antisemittisme» oppstod i 1879 da tyskeren Wilhelm Marr definerte jødene som en egen rase. Marr innførte benevnelsen antisemittisme som en eufemisme for det tyske Judenhass, dvs jødehat. I normal språkbruk benyttes derfor begrepet antisemittisme bare om hat mot mennesker med jødisk opprinnelse. I arabiske land som motarbeider staten Israel har man imidlertid argumentert for å utvide begrepet til også å gjelde mennesker av arabisk herkomst. Begrunnelsen deres er at både hebraisk og arabisk tilhører den semittiske språkfamilien. Kritikerne av denne omdefineringen mener at den representerer en sammenblanding av et lingvistisk begrep med et politisk begrep.
Innhold |
[rediger] Historikk
Diskrimineringen og forfølgelsen av jøder som folk og som religiøs gruppe, antijudaisme, har en århundrelang historie, særlig i Europa og Russland. Jødene har blant annet blitt beskyldt for å være født med mindreverdige karaktertrekk som sluhet, grådighet og upålitelighet. Bakgrunnen for disse påstandene skyldes jødenes utlendighet i mange land, og at de derfor over mange hundre år dannet minoritetsgrupper i de fleste europeiske land. Ettersom jødene i disse landene sjelden eide egen jord, livnærte de seg som forretningsmenn og selgere, og ble derfor lett utpekt som syndebukker i nedgangstider.
[rediger] Jøder, kristne og muslimer
Antisemittismen har i utgangspunktet alltid vært religiøst begrunnet, idet den kristne kirken har fordømt jødene som Jesu drapsmenn, mens islam har fordømt alle ikketroende muslimer. Det er likevel mange eksempler på fredelig sameksistens og handel mellom jøder, muslimer og kristne i Europa og Midtøsten, blant annet hos maurerne i Nord-Afrika og Spania fra 700- til 1400-tallet og i Istanbul.
[rediger] Antisemittisme i middelalderen
Jødehatet har tatt mange former gjennom historien. Ett konkret eksempel er den katolske kirkes påbud om at jødene måtte bære tydelige kjennetegn, først og fremst karakteristiske flate, spisse hatter. Litt varierende hatte- og merkepåbud gjaldt fra 1215 til 1789 både for jøder og arabere, og til dels også magikere, utenfor ghettoene der de var henvist til å bo. Tilsvarende påbud om synlig merking er i vår tid særlig kjent i form av den gule Davidstjerna som jødene måtte bære i Tyskland og det okkuperte Europa fra 1942 til 1945.
Av andre konkrete eksempler på historisk antisemittisme er det såkalte Judensau eller «jødesvin», det vil si bilder og skulpturer av jøder i omgang med ureine dyr, for eksempel svin. Motivet er velkjent både i karikaturer og kirkekunst fra 1300-tallet og fram til forrige århundreskifte.
[rediger] Russiske jødeforfølgelser
I Russland og Øst-Europa fikk antisemittismen et særlig voldsomt uttrykk på slutten av 1800-tallet, der flere blodige pogromer blant annet var inspirert av Sions vises protokoller, et falskt dokument fra 1897 som angivelig skal bevise jødenes hemmelige sammensvergelse mot resten av verden.
[rediger] Holocaust
I moderne historie er særlig de tyske nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser før og under annen verdenskrig kjent. I perioden 1938 til 1945 ble rundt seks millioner jøder drept i en gigantisk, systematisk utryddelseskampanje, ofte kalt holocaust. Folkemordet fikk også en rekke andre konsekvenser.
Etter krigen var den sterke jødiske bykulturen i Europa, kjennetegnet ved blandingsspråket jiddisch, den karakteristiske klezmer-musikken og annet, nesten fullstendig utslettet i Tyskland, Polen og andre steder i Sentral-Europa. Mange jøder flyktet til USA og la dermed grunnlaget for jødenes sterke posisjon i amerikansk etterkrigspolitikk og offentlig bevissthet. Den internasjonale tilskyndelse av opprettelsen av staten Israel i 1948 ville neppe vært så bred hadde det ikke vært for jødenes skjebne under verdenskrigen.
[rediger] Avvisningen av jøder i Norge
Kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687 erklærte løsgjengere, tatere og jøder for uønsket i Norge. Bestemmelsen som gjaldt, lød:
- Tredie Bog. Om Verdslig- og Huus-Stand. - 22 Cap. Om Jøder og Tatere.
-
- 1 Art. Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis.
- 2 Art. Hvo, som nogen Jøde angiver og Kongens Amptmand anviser, skal have derfor et halvt hundrede Rixdaler.
Dette forbudet, som man vet ble håndhevet, reflekteres i den såkalte jødeparagrafen i den selvstendige, norske grunnloven av 1814, der også jesuitter og munkeordener var utestengt fra riket.
- § 2.
- Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
Til tross for ordet fremdeles, innebar bestemmelsen den første helt konsekvente avvisning av jøder. Det er nemlig kjent fra en politiforordning fra 1710 at jøder hadde lov til å «opholde sig, bo og bygge» i Bergen. Folketellingen av 1801 avdekker at det i Christiania var bosatt tre personer med fornavnet Baruch, som er av klart jødisk type, og gitt de relativt små forhold må det antas at deres nærvær var kjent og tolerert av myndighetene.
Jødeutelukkelsen i paragrafen ble endelig opphevet først i 1851, blant annet etter tidligere press fra dikteren Henrik Wergeland.
Skepsisen til jøder før den andre verdenskrig var ikke bare et særtysk eller nazistisk fenomen, men utbredt også i deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge, særlig overfor jødiske forretningsfolk.
[rediger] Antisemittisme i dag
Flere steder, blant annet i Russland og den arabiske verden, er fremdeles hets mot jøder utbredt i store deler av befolkningen, tidvis også fra myndighetenes side.
I begynnelsen av 2005 skrev 500 fremstående russiske intellektuelle, deriblant 20 medlemmer av Dumaen, det russiske parlamentet, et brev til den russiske riksadvokaten hvor de forlangte at alle jødiske organisasjoner i Russland skulle forbys.
14. desember 2005 erklærte Irans president Mahmoud Ahmadinejad i en TV-overført tale at han anså holocaust som en myte. Ahmadinejad hevdet blant annet at "[t]hey have invented a myth that Jews were massacred and place this above God, religions and the prophets. The West has given more significance to the myth of the genocide of the Jews, even more significant than God, religion, and the prophets, (it) deals very severely with those who deny this myth but does not do anything to those who deny God, religion, and the prophet". [1]
De arabiske muslimenes hat mot jøder og jødedommen i vår tid får ofte et antisemittisk uttrykk, men er som regel politisk og sosialt motivert med bakgrunn særlig i opprettelsen av Israel og konflikten om Palestina.
Også EU og OSSE mener at jødehat er et problem. Siden 2003 har OSSE arrangert årlige konferanser om hvordan antisemittiske holdninger best kan bekjempes.
En meningsmåling foretatt i 12 europeiske land sommeren 2005 av amerikanske Anti-Defamation League (ADL), viste at over 30 prosent av de spurte mente at jøder hadde for stor økonomisk makt, rundt 20 prosent at de var skyld i Jesu død. Godt over 40 prosent mente at jødene var mer lojale overfor Israel enn overfor det landet de var bosatt i.
[rediger] Antisionisme og Israel-kritikk
Motstandere av staten Israel omtaler ofte seg selv som antisionister. Antisionisme i seg selv er ikke antisemittisk, men det finnes eksempler på antisemittisk misbruk av antisionismen. Blant annet ble det i de tidligere kommunistiske landene framført antisemittisk propaganda under dekke av å være antisionisme. Sionismen skulle angivelig være kjernen i en global konspirasjon styrt av «jødekapitalen» og/eller den internasjonale imperialismen.
Her blandet marxistisk antisionisme seg med ren nazipropaganda og klassiske kristne stereotyper om jøder. På begynnelsen av 1950-årene ble jøder renset ut av kommunistpartier. Den kommunistiske antisemittismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for Polens få gjenværende jøder. De ble anklaget for å være «sionister» og «femtekolonnister» og størstedelen av dem ble drevet ut av landet på slutten av 1960-tallet.
I 1975 vedtok FNs generalforsamling etter sovjetisk og arabisk initiativ at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering. Israelvenner hevder at denne resolusjonen, som på amerikansk initiativ ble opphevet i 1991, var et ledd i den samme antisionistiske kampanjen som ble ført i Øst-Europa med antisemittiske understrømninger.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- http://www.nfma.no/html/om.html Norsk forening mot antisemittisme - Om antisemittisme
- http://www.forskning.no/Artikler/2003/juni/1055424417.96 Didrik Søderlind - En politisk korrekt antisemittisme?
- http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article963611.ece Hans-Wilhelm Steinfeld - Relativisering av antisemittisme
