Iran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

جمهوری اسلامی ايران Jomhūrī-ye Eslāmī-ye Īrān Den islamske republikk Iran
Flagg	Riksvåpen
Nasjonalt motto: Esteqlāl, āzā, jomhūrī-ye eslāmī persisk: Uavhengighet, frihet, den islamske republikk)
Offisielt språk:	Persisk
Hovedstad:	Teheran
Styreform: Øverste leder: President:	Islamsk republikk Ali Khamenei Mahmoud Ahmadinejad
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 17 1 648 000 km² 0,6 %
Befolkning: Totalt (2003) Tetthet	Rangert som nr. 18 68 278 826 41,43/km²
HDI:	736
Valuta:	Rial (IRR)
Tidssone:	UTC +3.30
Nasjonaldag:	1. april
Nasjonalsang:	Sorood-e Jomhoori-e Eslami
Toppnivådomene:	.ir
Kart over Iran:

Den islamske republikk Iran (persisk: جمهوری اسلامی ایران), tidligere kjent under navnet Persia, er et land i midtøsten. Det grenser til Pakistan og Afghanistan i øst, Turkmenistan, Aserbajdsjan of Armenia i nord og Tyrkia og Irak i vest. Iran har kystlinje langs Persiagulfen og Omansjøen.

Iran feirer nyttår, Norouz, 20-21. mars.

Innhold 1 Historie 2 Politikk 3 Provinser 4 Geografi 5 Økonomi 6 Demografi 7 Kultur 8 Religion 9 Øvrige emner 10 Se også 11 Eksterne lenker

[rediger] Historie

Iran kan spore sin nasjonale opprinnelse tilbake til Persia, avledet fra Persis, det antikke greske navnet for Iran, som dukket opp i det 6. århundre f.Kr. under akamenidenes dynasti som et enormt imperium, som kontrollerte et område fra nordvestre India til Hellas. Det ble nedkjempet av Aleksander den Store etter tre forsøk, men kort tid etterpå gjenvant Persia sin uavhengighet i form av partherenes og sasanidenes imperium. Det siste ble slått av islamske arabiske styrker i det 7.århundre som ble fulgt av seljukkene, mongolene og Timur Lenk.

I det 16.århundre opplevde iranerne fornyet uavhengighet med safavide-dynastiet og andre linjer av konger eller sjaher. I løpet av det 19. århundre kom Persia under press fra både Russland og Storbritannia, og det ble påbegynt en moderniseringsprosess som fortsatte inn i det 20.århundre. Iranerne lengtet etter endring, og deres streben resulterte i den persiske grunnlovsrevolusjonen i 1905/1911. I 1953 ble Irans statsminister Muhammed Mossadegh, som hadde blitt valgt til parlamentet i 1923 og i 1944, og som hadde vært statsminister siden 1951, fjernet fra makten i et komplisert plott iscenesatt av britiske og amerikanske etteretningsorganisasjoner («Operasjon Ajax»). Mange lærde mistenkte at denne utvisningen var motivert av britisk og amerikansk misnøye med Mossadeqs forsøk på å nasjonalisere Irans olje. Etter Mossadeqs fall ble sjah Muhammed Reza Pahlavi mer og mer diktatorisk. Med sterk støtte fra USA og Storbritannia fortsatte sjahen moderniseringen av iransk industri, men han undertrykte den sivile friheten til folket. Han ble også beskyldt for korrupsjon og for å la Vesten utnytte landets olejerikdommer. Hans autoritære styre, som systematisk gjorde bruk av tortur og forbrøt seg på menneskerettighetene på andre måter, førte til den iranske revolusjonen og at hans regime ble kastet i 1979. Etter mer enn ett år med politisk kamp mellom en mengde med forskjellige grupper, ble en islamsk republikk etablert under Ayatollah Khomeini med folkelig støtte.

Det nye teokratiske politiske systemet satte i gang noen konservative islamske reformer, og gikk inn på en anti-vestlig kurs, særlig mot USA pga dets involvering i kuppet i 1953 som hadde kastet den valgte regjeringen og sørget for sjahens nedtrykkende regime i mer enn 25 år. Den nye regjeringen inspirerte forskjellige grupper som mange i den vestlige verden regner som fundamentalister. Som resultat av dette, regner stort sett den vestlige verden Iran for å være en fiendtlig stat.

I 1980 ble Iran angrepet av naboen Irak og den ødeleggende Iran-Irak-krigen fortsatte inntil 1988. I de siste årene har den demokratiske politiske strukturen ført til valget av mange reformvennlige politikere, inkludert president Muhammed Khatami. I løpet av det første tiåret i det 21.århundre fortsetter kampen mellom reformister og konservative over landets fremtid gjennom valgt politikk.

[rediger] Politikk

Hovedartikkel: Irans politikk

Iran er en konstitusjonell islamsk republikk som har et politisk system som har sitt grunnlag i grunnloven av 1979 kalt Qanun e Asasi. Iran har flere intrikat sammenbundede styringsorgan, noen er demokratisk valgte og noen velges på grunnlag av deres religiøse ekspertise.

Øverste leder er en rahbar som er ansvarlig for Irans politikk. Han har kontrollen over etteretning og sikkerhet og er øverste leder for militæret. Han alene kan erklære krig. Presidenten (Ra'is-e Jomhour) har utøvende makt, men må rådføre seg med rahbaren når saker går inn på hans ansvarsområder. Presidenten blir valgt ved absolutt flertall for fire år og setter sammen sin regjering. Sammen med sine 8 visepresidenter og 21 ministere legger han frem sin politikk til godkjenning av parlamentet (Majlis). Parlamentet består av 290 medlemmer i ett kammer. Samlingen av eksperter er en gruppe på 86 «friske og lærde» som møtes en gang i året og godkjenner rahbarens handlinger. Ennå har ikke rahbaren fått sine handlinger godkjent. Det er også ekspertene som velger en rahbar fra sine egne rekker. Vokterrådet består av tolv jurister, hvorav seks utnevnes av rahbaren, som skal godkjenne alle presidenkandidater og kandidater til parlamentet. Deres hovedoppgave, derimot, er å vurdere om tolkningen av grunnloven som blir brukt i politikken, samt lovforslag, er i tråd med sharia-lov.

Amnesty International rapporterte i 2003 om angrep på ytringsfriheten gjennom arrestasjoner av studenter, akademikere og journalister. Årsrapporten forteller også om bruk av tortur og henrettelser av politiske fanger. Minst 113 mennesker, blant dem seks kvinner, ble henrettet i 2003. Mange av henrettelsene foregikk offentlig.

Nobels fredspris 2003 ble gitt til den iranske advokaten Shirin Ebadi for sin innsats for demokrati og menneskerettigheter. Ebadi var Irans første kvinnelige dommer, men måtte gå av etter den islamske revolusjonen i 1979 da Ayatollah Khomeini tok makten.

[rediger] Provinser

Iran består av 30 provinser (ostan-haa, entall: ostan):

Teheran Qom Markazi Qazvin Gilan Ardabil Zanjan Øst-Aserbajdsjan Vest-Aserbajdsjan Kurdistan Hamadan Kermanshah Ilam Luristan Khuzestan

Chahar Mahaal og Bakhtiari Kohkiluyeh og Buyer Ahmad Bushehr Fars Hormozgan Sistan og Baluchistan Kerman Yazd Esfahan Semnan Mazandaran Golestan Nord Khorasan Razavi Khorasan Sør Khorasan

[rediger] Geografi

Irans landskap er preget av røffe fjellrekker som deler forskjellige basseng eller platå fra hverandre. De folkerike vestlige delene er mest fjellrik med rekker som Zagros fjellene og Alborz fjellene. Sistnevnte har også Irans høyeste punkt Damavand på 5607 moh. Den østlige del består hovedsakelig av ubebodd ørkenbassenger med en og annen saltsjø.

De eneste store slettene fins langs kysten mot det Kaspiske hav og ved den nordlige enden av Persiagulfen, hvor Irans grense går ved utløpet til Arvand-elven (Shatt al-Arab). Mindre, usammenhengende sletter fins langs den gjenværende kysten av Persiagulfen, Hormuz-stredet og Omansjøen. Det iranske klimaet er hovedsakelig tørt eller halvtørt, men subtropisk langs kysten av det Kaspiske hav. Klimaet gir hete somrer og kalde vintrer. Iran er regnet som en av de 15 statene som utgjør «menneskehetens vugge».

[rediger] Økonomi

Økonomien er en blanding av sentral planlegging, statseierskap av olje og andre store selskaper, jordbruk styrt av landsbyer, og små private handels- og service-foretak. Den nåværende administrasjonen har fortsatt å følge reformplanene for markedet til den forrige og har indikert at den vil fortsette endringspolitikken for å gjøre Irans økonomi mindre oljeavhengig. Iran investerer midler de tjener på olje innen andre områder, bl.a. innen petrokjemisk industri. Iran håper også å tiltrekke seg milliarder av dollar av utenlandske investeringer gjennom å skape et mer attraktiv investeringsklima (bl.a. reduserte restriksjoner, importtoll, samt opprettelse av frihandels-soner).

Iran er OPECs nest største oljeprodusent og er i besittelse av 10% av verdens oppdagede oljereserver. Det gar også verdens nest største naturgass-reserver (etter Russland). Det sterke oljemarkedet i 1996 lettet det finansielle presset på Iran og hjalp Teheran med å betale gjeldsavdragene i tide. Irans finansielle situasjon ble noe vanskeligere i 1997 pga lavere oljepriser. De stigende prisene i 1999/2000 gav Irans pusterom. Underskudd på statsbudsjettet har vært et kronisk problem, delvis pga store statlige subsidider, totalt 4,7 milliarder dollar i året, inkludert til matvarer og særlig drivstoff.

Service-sektoren har sett den største langtidsveksten i del av BNP, men sektoren forblir varierende. Statlige investeringer har gitt et løft til landbruket, liberalisering av produksjon og forbedringer av pakking og reklamering hjelper å skape nye markeder. Store irrigasjonsplaner, sammen med videre produksjon av eksportbaserte landbruksprodukter som dadler, blomster og pistasjer, sørget for den raskeste økonomiske veksten i noen sektor i Iran gjennom 1990-årene, selvom etterfølgende år med tørke i 1999, 2000 og 2001 har holdt utbyttet kraftig tilbake. Landbruk forblir en av de største arbeidsgiverne og står for 22% av alle jobber ifølge folketellingen i 1991. Iran eksporterer over 90 % av verdens safran. Landet exporterer omtrent 160 tonn safran hvert år.

[rediger] Demografi

Majoriteten av Irans befolkning snakker et av de iranske språkene, men bare persisk er offisielt språk. Mens antallet, prosent og definisjoner på de forskjellige iranske folkegruppene er omstridt, er det største etniske gruppene i Iran persere (51%), aserbadsjanere (24%), gilakere og manzadanere (8%), kurdere (7%), arabere (3%), baluchere (2%), lurere (2%), turkmenere (2%), qashqaere, armenere, jøder, assyrere og andre.¹

¹ Numrene er ifølge 2004 utgaven av CIAs The World Factbook, som kan være mer nøytral enn andre kilder. Forskjellige kilder antyder høyere tall for persere og tilsvarende lavere tall for tyrkiske folkeslag eller et høyere tall for tyrkiskspråklige. Noen i den første gruppen hevder at CIA sin statistikk er bassert på gjetninger rundt 1964, mens CIA hevder at utgaven er basert på informasjon fra januar 2004.

Irans befolkningsstørrelse har økt dramatisk i siste halvdel av det 20.århundre.

[rediger] Kultur

Som alle antikke sivilisasjoner er kulturen samlingspunkt og hjerte av den iranske sivilisasjonen. Kunsten, musikken, arkitekturen, diktningen, filosofien, tradisjonene og ideologien til dette landet er hva som gjør iraneren til en stolt verdensborger. Iranere tror deres kultur er den eneste grunnen til at deres sivilisasjon har fortsatt å overleve kontinuerlig gjennom tusenvis av år med en mengde katastrofer.

[rediger] Religion

Den persiske religionen var tradisjonelt zoroastriskt frem til 800-tallet da araberne innførte islam som siden da ble den styrende religionen. En del zoroastriske prester (mager eller magis) flyktet fra den islamske ekspansjonen til India. Disse kalles parser og lever et isolert liv i en del av Bombay.

De fleste iranere er i dag muslimer. 89% tilhører den sjiaislamske grenen av islam, den offisielle statsreligionen, og rundt 10% hører til den sunniislamske grenen, som dominerer i den muslimske verden. Ikke-muslimske religiøse minoriteter i Iran inkluderer bahá'í, zoroastrisme, så vel som jødedom og kristne. Kristendom, jødendom og zoroastrismen er offisielt anerkjent som minoritetsreligioner og har reserverte seter i parlamentet. Bahá'í er en ikke godkjent minoritetsreligion og har blitt forfulgt under flere perioder.

[rediger] Øvrige emner

• Det persiske riket
• Irans forsvar

[rediger] Se også

• Midtøsten-konflikten
• Iran–Irak-krigen
• Verdens land
• Den islamske republikken Irans ambassade i Berlin

[rediger] Eksterne lenker

• Encyclopaedia Iranica
• Iranian Cultural & Information Center at Stanford University, California
• Iran Travel and Tourism Guide
• CIA World Factbook - Iran
• Yahoo! News Full Coverage Iran headline links
• HavenWorks' Iran News
• Directory of Iranian online newspapers
• Iran Oil and Gas
• Freedom of Expression in Iran - IFEX
• List of alleged weapons
• The Dismal Reality of Ahlus Sunnah in Iran