Mahmoud Ahmadinejad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Mahmoud Ahmadinejad (محمود احمدی‌نژاد, født 28. oktober 1956), er valgt til president i Iran og ble den sjette presidenten 3. august 2005. Han var borgermester i Teheran fra 3. mai 2003 til 28. juni 2005, kort tid etter at han ble valgt til president, og er vidt regnet for å være en religiøs konservativ med islamistiske og folkelige syn. Ahmadinejad er utdannet ingeniør og var professor ved Irans teknologiske og vitenskapelige universitet før han ble borgermester.

Ahmadinejad ble valgt til president i Iran 24. juni 2005 i den andre valgrunden av det presidentvalget fremfor sin rival, tidligere president Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, som Ahmadinejad beseiret med 61,69 % av de rundt 28 millioner stemmene, med en valgdeltagelse på rundt 59,6 %. Før første stemmerunde ble rundt 1000 kandidater diskvalifisert av det iranske vokterrådet, som etterlot syv kandidater i første runde. Rafsanjani vant flest stemmer i første runde, mens Ahmadinejad kun sikret 19,48% av stemmene. Iranske analytikere forklarer Ahmadinejads støtte, særlig blant de fattigere klassene i folket, til hans enkle livsstil og populistiske meninger.

Politisk er Ahmadinejad medlem av Det islamske samfunn av ingeniører, men han har også et solid maktgrunnlag i Alliansen av byggere av islamsk Iran (også kjent som Abadgaran). Ahmadinejad er regnet som en av hovedfigurene i alliansen. Alliansen ble delt i synet på støtte til ham og Muhammed Bagher Ghalibaf i den første runden av valget.

Innhold

1 Plattform
2 Biografi
- 2.1 Tiden som borgermester
3 Anklager
4 Forhold til vesten
5 Referanser
6 Eksterne lenker
- 6.1 Valg og profil
- 6.2 Kritikk og anklager

[rediger] Plattform

Ahmadinejad har generelt sendt blandede signaler om sine planer for presidentskapet, som noen amerikanske analytikere regner å være skapt for å trekke til seg både religiøse konservative og de sosialt og økonomisk fattigere menneskene. Det følgende er basert på hva som ikke vites å ha blitt benektet senere av ham eller hans tilhengere. Hans motto for kampanjen var «det er mulig og vi kan gjøre det» (می‌شود و می‌توانیم).

I hans kampanje tok Ahmadinejad en populistisk innfallsvinkel, ved å legge vekt på sitt enkle liv, og sammenlignet seg med Muhammed Ali Rajai, den andre presidenten i Iran, et krav som møtte protester fra Rajais familie. Ahmadinejad planlegger å skape en «regjering som er et eksempel for verdens folk» i Iran. Han er en selverklært prinsipplist, med hvilket han mener å handle politisk på islamsk grunnlag med revolusjonære prinsipper. Et av hans mål er å «sette olje-inntektene på bordet til folk», der han henviser til at Irans profitt fra landets oljevirksomhet skal distribueres blant de fattigere klassene.

Ahmadinejad var den eneste presidentkandidaten som snakket mot fremtidige relasjoner med USA. Han anklaget også USA, i et intervju med Irans statlige kringkasting noen få dager før valget, for å være «ensidig, samlet mot den islamske verden». Han har åpenlyst noe mot vetomakten som er gitt til de fem permanente medlemmene i FNs sikkerhetsråd. I det samme intervjuet nevnte han at «det er ikke bare for noen få stater å sitte og legge ned veto mot saker som hele verden er enig i. Skulle slike privilegier fortsette å eksistere, bør den muslimske verden med en befolkning på nesten 1,5 milliarder bli gitt det samme privilegiet.» I tillegg forsvarte han Irans atomprogram og har anklaget «noen få arrogante makter» for å forsøke å begrense Irans industrielle og teknologiske utvikling i dette og andre felter. Til spørsmål fra en Shargh-journalist om frigjørelsen av politiske fanger dersom han ble president, svarte han med et spørsmål: «Hvilke politiske fanger? De politiske fangene i USA?»

Etter at han ble valgt uttrykte han «takk til martyrenes blod, en ny islamsk revolusjon har kommet og den islamske revolusjonen i 1384 [det nåværende iranske år] vil, dersom Gud vil, kutte røttene til urettferdighet i verden. Bølgen av islamsk revolusjon vil snart nå hele verden.» [8]

Under den andre valgkamprunden sa han at «vi deltok ikke i revolusjonen for steg-for-steg-styre [...] Denne revolusjonen forsøker å nå verdensomspennende styre»^[1]. Han har også nevnt at han har et utvidet program for å bekjempe terrorisme og for å forbedre relasjonene med utlandet, og har tatt til orde for sterkere bånd med Irans naboer og få slutt på visumkrav mellom stater i regionen. «Folk burde kunne besøke hvor de vil fritt. Folk burde ha frihet i deres pilegrimsreiser og turer.»

Ahmadinejad unngår vanligvis intervjuer med uavhengige journalister, eller unngår å svare på deres spørsmål ved å stille andre spørsmål^[2] og ber dem om ikke å stille «kompliserte spørsmål»^[3].

[rediger] Biografi

Han er født i Arādān-landsbyen Garmsar, hans far er en smed. Familien hans flyttet til Teheran da han var ett år gammel. Han ankom Irans teknologiske og vitenskapelige universitet for å studere til sivilingeniør i 1976. Han fortsatte sine studier ved det samme universitetet, og gikk inn i mastergrad-programmet for sivilingeniører i 1986. Samtidig sluttet han seg til Det islamske revolusjonære vokterkorpset, og fullførte sin doktorgrad i bygging og planlegging av trafikk og transport. Utdanningsprogrammet var et spesielt program for medlemmer av de revolusjonære vokterne som ble finansiert av organisasjonen. Etter avlagt eksamen ble Ahmadinejad professor ved avdelingen for sivilingeniører ved universitetet.

I 1979 var Ahmadinejad øverste representant fra universitetet til den uoffisielle samlingen som av og til møtte ayatollah Khomeini. I disse samlingene ble Kontor for styrkende enhet (daftar-e tahkim-e vahdat) skapt. Flere medlemmer i denne studentorganisasjonen stod bak overtagelsen av den amerikanske ambassaden som førte til gisselkrisen i Iran. Ahmadeinejad ble medlem av studentorganisasjonen. Før overtagelsen av ambassaden, foreslo Ahmadinejad et samtidig eller lignende forsøk mot ambassaden til Sovjetunionen, men ble nedstemt.

I 1986, under Iran-Irak-krigen tilsluttet Ahmadinejad seg Det islamske revolusjonære vokterkorpset i. Etter trening ved hovedkvarteret, deltok han i operasjoner mot Kirkuk, Irak. Senere ble han også den ledende ingeniøren for den sjette armé i vokterkorpset og leder for korpsets stab i de vestlige provinsene i Iran. Etter krigen tjente han som viseguvernør og guvernør i Maku og Khoy, rådgiver for ministeren for kultur og islamsk rådgivning og guvernør av den nylig etablerte Ardabil-provinsen fra 1993 til oktober 1997.

[rediger] Tiden som borgermester

Ahmadinejad var en ukjent figur i iransk politikk frem til han ble valgt til borgermester av det andre byrådet i Teheran 3. mai 2003, etter at en valgdeltagelse på 12% førte til valget av de konservative kandidatene i Alliansen for byggere av islamsk Iran. I hans periode som borgermester, reverserte han mange av de forandringene som tidligere borgermestre hadde innført, innførte separering av heiser for menn og kvinner i kontorene til de lokale styresmaktene^[4] og foreslo begravelsen av likene til martyrene fra Iran-Irak-krigen i de største bytorgene i Teheran.

Som borgermester ble også Ahmadinejad ansvarlig styreleder av den daglige avisen Hamshahri. Han sa opp Muhammed Atrianfar som redaktør og erstattet ham med Alireza Sheikh-Attar. Ahmadinejad sa senere opp Sheikh-Attar 13. juni 2005 (noen få dager før presidentvalget), for ikke å støtte ham i embedet. Sheikh-Attar ble erstattet av Ali Asghar Ash'ari, en tidligere viseminister for kultur og islamsk rådgivning under ministeren Mostafa Mirsalim. Nafiseh Kouhnavard, en av Hamsharis journalister, ble sagt opp fordi han spurte president Khatami om de «røde linjene» i regimet og ulovlige parallelle ettertningsbyråer. Dette spørsmålet regnet Ahmadinejad ikke som passende. Hun ble senere anklaget for å spionere for Tyrkia og Aserbajdsjan^[5].

Ahmadinejad er kjent for å ha kranglet med den reformvennlige forrige presidenten, Muhammed Khatami, som da hindret ham fra å delta på møtene til ministerstyret, et privilegium som vanligvis blir gitt til borgermestrene av Teheran. Han har offentlig kritisert Khatami for å ignorere almenhetens daglige problemer.

Etter to år som borgermester var Ahmadinejad en av 65 finalister for Årets borgermester i verden 2005^[6] ut av 550 nominerte borgermestre. Bare ni av disse var fra Asia.

Ahmadinejad trakk seg fra sin post som borgermester av Teheran etter at han ble valgt til president. Hans oppsigelse ble akseptert 28. juni 2005. Ahmadinejads etterfølger som midlertidig leder av de lokale styresmaktene i Teheran var Ali Saeedlou, som hadde vært en av hans viseborgermestre^[7].

[rediger] Anklager

29. juni 2005, kort tid etter at Ahmadinejad vant presidentvalget, har flere betydelige vestlige nyhetsmedier publisert forskjellige anklager mot Ahmadinejad. Disse inkluderer påstander om at han deltok tungt i gisselkrisen i Iran i 1979, attentatet på kurdiske politikere i Østerrike og henrettelser av politiske fanger i Evin-fengslet i Teheran. Ahmadinejad og hans politiske tilhengere har benektet disse påstandene. I tillegg har et antall av hans politiske motstandere i Iran spesifikt benektet påstandene om hans deltagelse i gisselkrisen. I juli 2005 erklærte den amerikanske presidenten George W. Bush at disse påstandene var alvorlige og måtte undersøkes. Den iranske regjeringen erklærte at de verserende påstandene mot Ahmadinejad i de vestlige mediene kun er del av en svertekampanje iscenesatt av USA og av hva de iranske embedsmennene har kalt «sionistisk media» (et hint mot Israel), rettet mot Ahmadinejad spesifikt og Iran generelt. Per juli 2005 har ingen uavhengig kommisjon blitt satt sammen for å undersøke påstandene.

Fra før den andre valgrunden begynte, sent i juni 2005, ble det også ytret anklager om politisk korrupsjon fra Ahmadinejads politiske motstandere i Iran, særlig fra reformistene.

[rediger] Forhold til vesten

Ahmadinejads skarpe uttaleser om jøder, og hans motvillighet mot å stoppe Irans atomprogram, som FN frykter ikke kun er av sivil karakter, har gjort ham til en upopulær person i vesten. Vestlige medier har også reist beskyldninger om at Ahmadinejad skulle ha spilt en aktiv rolle da 66 amerikanere ble tatt som gisler i 1979. Dette ble avvist av Ahmadinejad.

Ahmadinejad skapte internasjonal forargelse da han, under studentkonferansen «Verden uten sionisme» i oktober 2005, gjentok Ayatollah Khomeinis opfordring om å «fjerne Israel fra verdenskartet».

8. desember 2005 vakte Ahmadinejad igjen oppsikt: I et intervju med den arabiske satellittkanalen al-Alam uttalte han:

«Når dere mener, at jødene ble undertrykket, hvorfor skal da de palestinske muslimene betale for det? Dere undertrykket dem, så gi en del av Europa til det sionistiske regimet, så de kan etablere en regjering. Det vil vi støtte… Så Tyskland og Østerrike. Gi en, to eller tre av provinsene deres til det sionistiske regimet, så de kan skape et land dér, som hele Europa vil støtte, og problemet vil bli løst ved roten … Hvorfor insisterer de på å skape en tumor hos andre makter, så det alltid vil være konflikter?»

Forgjenger:
Muhammed Khatami

President i Iran

(2005–-)

Etterfølger:
-