Nord-Afrika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nord-Afrika er den delen av Afrika som ligger nord for Sahara, og skiller seg språklig, kulturelt og klimamessig fra resten av kontinentet. Området omfatter Vest-Sahara, Tunisia, Marokko, Algerie, Libya, Egypt, og de spanske territoriene Ceuta, Melilla, Peñón de Alhucemas, Peñón de Vélez de la Gomera, Islas Chafarinas og Isla Perejil. I bredere definisjoner blir også Mauritania, Sudan, Etiopia og Eritrea også tatt med ettersom de har hatt mye av de samme kulturelle påvirkingene fra Arabia og islam. I smalere definisjoner blir Egypt utelatt.

Innbyggerne og kulturen i Nord-Afrika har røtter fra både Afrika og Midtøsten, men de er i dag mest knytta til den arabisk-talende muslimske verden. Flertalet av menneskene som bor der er muslimer, men en finner også kristne og jøder. Hovedspråkene i området er ulike arabiske dialekter og berberspråk.

Opprinnelig var innbyggerne i det meste av Nord-Afrika svarte afrikanere, men mange av disse forlot området da Sahara ble en ørken. En av verdens eldste sivilisasjoner oppsto i Egypt for fem tusen år siden. Senere grunnla fønikerne og romerne kolonier langs kysten av Nord-Afrika.

Området ble invadert av muslimske arabere på 600-talet, og regionen med unntak av Marokko kom siden med i det osmanske riket. På 1800-talet ble dette kolonisert av Frankrike, Storbritannia, Spania og Italia. Alle de nordafrikanske statene ble selvstendige fra 50- til 70-tallet, bortsett fra noen små spanske kolonier lengst nord i Marokko, og Vest-Sahara, som fortsatt er okkupert av Marokko.