Tuareg
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tuaregene er opprinnelig et berbersk nomadisk folk som utvandret fra det nordlige Afrika (trolig Libya) til Sahel-området på 400-tallet e.Kr. I dag kan man imidlertid ikke lenger kalle tuaregene for et eget folk, men snarere en språkgruppe. Det opprinnelige folket har gjennom århundrene blandet seg med andre afrikanske folkeslag og derav sluttet å eksistere som en homogen folkgruppe. Tuareger flest er muslimer.
Tuaregene kan være etterkommere av det folket den greske historikeren Herodotus kalte «garamantene». De hadde et kongedømme i dagens Ferran-område i Libya. Området het tidligere Germa.
Innhold |
[rediger] Tuaregopprøret
Tuaregene var tradisjonelt et omvandrende gjeterfolk, men må nå mer regnes som et folk med faste bosetninger. De holder kyr og gjeiter, dyr som har forutsetninger for å livnære seg i det karrige landskapet like syd for Sahara-ørkenen. Folk i dette området har av FN vært regnet blant de fattigste på jorden.
Diktatur, tørke og hungersnød førte i 1988 til at tuaregene gjorde masseopprør. Det ledet til at titusner av tuareger måtte flykte fra Mali på begynnelsen av 1990-tallet. I 1997 var imidlertid de fleste flyktningene enten vendt tilake eller i ferd med å gjøre det. Et nytt og demokratisk styre var da på plass, der både tuareger og andre stammefolk hadde fått langt større innflytelse. Tørken og hundersnøden har imidlertid fortsatt inn på 2000-tallet. Det ledet til at de såkalte G8-landene i 2005 bestemte seg for å ettergi utenlandsgjeld for en rekke av de fattigste landene i verden, bl.a. Mali.
[rediger] Tuaregspråk
Det folket vi i dag kaller tuareger snakker et språk som kalles tamasheq, som er en av fem grunnleggende dialekter i den berberske språkgruppen. Tamasheq har fire dialekter, en nordlig og tre sydlige. Den nordlige tales av tuareger i Algerie, Tunisia og Libya, mens de sydlige tales av tuareger i Mali, Niger, Burkina Faso og Nigeria. Alt i alt teller tuaregene ca. 1,25 millioner mennesker, hvorav ca. 700.000 har tilhold i Niger og ca. 350.000 i Mali. De resterende fordeler seg stort sett på landene Algerie, Tunisia, Libya med ca. 60.000 og Burkina Faso med ca. 140.000. Tuaregenes skriftsystem kalles Tifinagh.
[rediger] Ørkenens gull
Tuaregene er kjent for sine kamelkaravaner i Sahara-ørkenen, der de gjennom århundrer har ferdes med «ørkenens gull» - salt - fra de fjerne og utilgjengelige saltgruvene i Sahara til mer tilgjengelige handelssentra. Etniske tuareger grunnla byen Timbuktu i Mali omkring år 1100 e.Kr. Byen ble et slags senter for tuaregenes saltkaravaner og handel med gull og slaver. Selv den dag i dag kan man oppleve tuaregenes saltkaravaner i Sahara.
[rediger] Det blå folket
Tuaregene er også kjent for sin bruk av det blå fargestoffet indigo i sine tekstiler. I vesten ble tuaregene lenge kalt «det blå folket». Bruken av indigo-fargede tekstiler gjorde nemlig at tuaregene framsto som blå på kroppen, fordi fargen trakk inn i de øverste hudlagene og ikke kunne vaskes av. I dag vet vi imidlertid bedre.
Sør i Tunisia, i den nordlige delen av Sahara bor det en gruppe tuareger i huler i bakken. Hulene er gravd ut (ned) i den forholdsvis harde sanden ørkenen der består i. Det første man får øye på dersom man besøker disse menneskene, er tv-antennene som stikker opp av bakken. Huleinngangene får en først øye på da man kommer ganske nærme. Den finnes sågar et hotell der, gravd ut på tradisjonelt vis. Landskapet rundt liger til forveksling på et månelandskap, og derfor ble det også benyttet under innspillingene av den først Star Wars filmen. Skuespillerne som var med bodde sågar i hotellet under innspillingen. Temperaturen i disse hulene holder seg konstant året rundt, selv om det kan bli både svært varmt og kaldt i ørkenen.
Betegnelsen «tuareg» kan komme av den beduinske uttalen av det arabiske ordet «tawariq» (entall tarqi), som betyr «forlatt av Gud». De bruker ikke ordet tuareg om seg selv, men kaller seg enten «imouhar/imuhagh/imashaghen» eller «kel tamasheq/tamajaq». Førstnevnte betyr «de frie», sistnevnte «fra tamasheq» eller «folk av tamasheq». Av og til kan tuareger også omtales som «Tamust», som betyr «nasjonen».
[rediger] Skikkene
Samfunnet er oppbygd hierarkisk. Det finnes adelige og vasaller, og tidligere også slaver (Iklan: ofte fangede svarte afrikanere, i motsetning til mer lyshudede tuareger). Men denne tradisjonelle sosiale skiktdeling er under gradvis oppløsning.
Hos tuaregene er det mennene som bærer ansiktsslør, noe som ellers er svært fremmed for islamsk sedvane. Det dreier seg om å tildekke munnen, ettersom kroppsåpninger oppfattes som urene. Kvinnenes ansikt er på berberevis utildekket, men med en liten duk kan kvinnene tildekke munnen i nærvær av menn av høy rang (som f.eks. i nærvær av svigerfar). Kvinnene nyter stor respekt og har nærmest full frihet til å gjøre som de vil. Selv om tuareger flest er muslimer, har de beholdt mange av skikkene og ritualene fra pre-islamsk tid.
[rediger] Hundene
Rike og adlige tuareger har alltid holdt jakthunder av myndetypen. Mens berbere og beduiner har hatt sine sloughi og saluki, så har tuaregene hatt sin Idii N'illeli. Her i vesten har imidlertid denne hunderasen blitt kjent som azawakh. Tuaregenes strenge avlsprinsipper gjennom mer enn 1.000 år gjør den trolig til den mest opprinnelige av alle mynder i dag.
Kunnskapen om disse hundene har blitt nedarvet fra far til sønn gjennom utallige generasjoner, men i dag er det trolig kun et fåtall eldre som besitter den. Det var reell fare for at den ville kunne gå tapt. Derfor dannet en gruppe tyske eksperter en internasjonal organisasjon kalt A.B.I.S.[1] for redde disse vakre hundene i sitt egentlige habitat, der de lever som en primitiv landrase knyttet til enkelte landsbyer og nomadiske bosetninger.
Gjennom århundrene har bare de beste hannhundene har fått leve opp, og unntaksvis tisper som ble plukket ut til framtidig avl. De skjønneste eksemplarene blir av tuaregene kalt «oscas» og «idii-idii». Valpene som får leve opp gis en næringsrik blanding av geitemelk og hirse. De plasseres tidlig i kveet sammen med produksjonsdyra og vokser opp med en sterk tilknytning til disse. Som voksne individer lever hundene i en slags pariahhund-tilværelse rundt bostedene. De forsvarer både bufe og eiendom mot ville dyr og tyver, og regnes som svært gode og fryktløse vakthunder.
