Forørkning i Afrika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Forørkning er ikke et nytt fenomen, men et relativt nytt begrep i historisk sammenheng. Ordet slik det blir brukt om Afrika i dag stammer egentlig fra den franske skogforvalteren Andre Aubreville i 1949. Aubreville brukte det franske ordet «désertification» som opprinnelig betydde «fraflytting fra landsbygda» (Benjaminsen 2000, Pearce 2002a) for å beskrive «avskoging, overbeiting, manglende regn og spredning av sand» (Pearce 2002a). Det var de innfødte som fikk skylden for denne skadelige vanskjøtselen av landet (Pearce 2002a), som i dag er kjent som «desertification» på engelsk.

Innhold 1 Frykten for ørkenen 2 FN involverer seg 3 Afrikanerne har skylden 3.1 Studier som støtter Boserup sin «befolkningslov» 4 Klimaet har skylden 5 Kilder

[rediger] Frykten for ørkenen

Frykten for «forørkning» var likevel ikke noe nytt. Helt siden den kjente misjonæren David Livingstone i 1843 skrev om hvordan Afrika var i ferd med å bli til «steril ødemark», og Livingstones mentor Moffat beskrev hvordan dette var p.g.a. «menneskets første ulydighet» (Pearce 2002a), var «forørkning» på dagsorden. Selv om tørken som Livingstone opplevde ble erstattet med regntid, selv om innsjøene ikke tørket ut (og de som gjorde det, ble fylt igjen) (Nicholson 2001) ble problemstillingen like aktuell hver gang det kom tørke til Afrika, slik som på 1940-tallet. Grunnene var vanligvis å finne blant de innfødte som ikke kunne dyrke jorden på rett måte, overbeitet den og hugget bort skogen. Bekymringen til kolonimaktene var at de innfødte skulle ødelegge jordbrukslandet og de store parkene, og gjøre det om til ørken. I tørre år var det også tydelig for alle at dette kunne skje. Vannivået i innsjøene sank, grønt land ble til goldt land o.s.v., men dataene viser at etter noen tiår tok vannivået seg opp og regnet kom tilbake . Erfaringene som USA fikk fra «The Dust Bowl» i midtvestens USA på begynnelsen av 1930-tallet var også friskt i minnet. Der gjorde kombinasjonen feil jordbruksteknikk, tørke og vind det mulig for enorme mengder jordbruksjord å blåse bort. Konsekvensen ble at 3,5 millioner mennesker (estimat) måtte flytte. (Lein 2004b).

[rediger] FN involverer seg

1950- og 60-tallet var en veldig våt periode i Sahel som plutselig snudde til det omvendte på begynnelsen av 1970-tallet. Dette førte til ekstrem tørke, og hungersnød som tok livet av en sted mellom 50 000 og 250 000 mennesker og 3,5 millioner dyr i 1972/73 (Lein 2004b:2). Etterhvert ble således forørkning et tema for FN. I 1975 ga de økologen Hugh Lamprey i oppdrag å finne ut mer om forørkning i Sahel. Rapporten og utsagnene han kom med fikk stor oppmerksomhet og blir brukt frem til i dag. Han tok for seg et område vest i Sudan der han fløy over med fly for å finne hver grensen for Acacia treet var, og sammenlignet dette med vegetasjonskart fra 1950-tallet. Konklusjonen ble at ørkenen hadde flyttet seg mellom 90 og 100 km sørover fra 1958 til 1975 (Nicholson 2001, Pearce 2002a, Benjaminsen 2000, Lein 2004b). Deretter arrangerte FN i 1977 en stor konferanse «The United Nations Conference on Desertification» som samlet mange forskere (Lein 2004a), og i 1980 annonserte de at forørkning globalt hadde rammet rundt 35 millioner km² land og at 35% av jordens fastland var truet. (Nicholson 2001). Den offisielle definisjonen som FN brukte i 1980 var «diminution or destruction of the biological potential of the land [which] can lead ultimately to desertlike conditions». Det ble definert som menneskeskapt og klimaets rolle ble heller lagt til det som ble påvirket. (Nicholson 2001: 134). Det som i dag blir brukt som definisjon er «FNs Convention to Combat Desertification» sin versjon: «Desertification means land degradation in arid, semi-arid and dry sub-humid areas resulting from various factors, including climatic variations and human activities». Den nye bekymringen på 70-tallet som kom med store spådommer og skremmende tall fikk mye vind i seilene og penger i kassen. Det ser ut til at det kanskje er dette siste elementet som har vært viktigst. Undersøkelsene som Lamprey gjorde i 1975 viste seg fort å være feilaktige. Lamprey hadde sammenlignet et område med et kart lagd rett etter en lang periode med mye nedbør, og observasjoner fra fly rett etter en tørr periode. (Benjaminsen 2000, Nicholson 2001, Lein 2004b). Kartet fra 50-tallet var basert på nedbørsgrenser og ikke observasjon (Lein 2004). Senere undersøkte svenske forskere samme området som Lamprey og kunne ikke se at ørkengrensen hadde forandret seg, mens amerikanske forskere fant at Saharas sørlige grense flyttet seg frem og tilbake avhengig av nedbøren (Benjaminsen 2000, Lein 2004b). Slik som Lamprey brukte kart baserte på nedbør, kan en også sammenligne nedbørskartet for Afrika med forørkningskartet som FN publiserte i 1980 . En vil da kunne se en slående likhet. (Nicholson 2001). Forørkning som menneskeskapt fenomen fikk likevel stor oppmerksomhet, og mye penger ble brukt til tiltak som ikke nødvendigvis forbedret situasjonen (Warren 1996).

[rediger] Afrikanerne har skylden

På denne tiden (fra 1960-tallet) fikk også tankene til Thomas Malthus ny næring, i en retning som blir kalt nymalthusianisme. Thomas Robert Malthus var en prest og samfunnsforsker som i 1798 ga ut et verk som bar tittelen «Et essay om prinsippene for befolkning slik de påvirker fremtidig forbedring av samfunnet med merknader om spekulasjonene til hr. Godwin, hr. Condorcet og andre skribenter». Boka formulerte i korthet en «befolkningslov» som sa at befolkningsveksten alltid vil være høyere enn veksten i matproduksjon, slik at så lenge denne befolkningsloven virker vil befolkningen bli justert i f.eks. katastrofer som hungersnød. Nymalthusianistane advarte mot en befolkningsvekst som førte til et så stort press på jorden at det gikk utover jordens bæreevne, altså evnen til å være like produktiv i fremtiden. (Benjaminsen 2002). I teoriene om bæreevne og befolkningslover var det også mange som støttet seg til en artikkel av Garret Hardin publisert i tidsskriftet Science i 1968 som han kalt «The Tragedy of the Commons», altså «Almenningens tragedie» (Lein 2004b). I denne artikkelen prøver Hardin å forklare hvordan allmenninger ikke kan fungere, ettersom hver bruker av allmenningen vil prøve å karre mest mulig av allmenningens ressurser til seg selv. Nymalthusianisme fikk også god vind i seilene av befolknings- og matproduksjonsutviklingen. Fra 1950 til 1975 hadde befolkningen økt fra 221 millioner til 406 millioner mennesker, og i 2000 var det 794 millioner mennesker. Noe som tilsvarer 2,56% vekst pr. år. (estimat fra UN 2002). Den offisielle statistikken viser at kornproduksjonen ikke klarte å følge befolkningsøkningen, og som en konsekvens gikk kornproduksjon pr. hode ned gjennom hele perioden (Benjaminsen 2002). For å forklare årsakene til forørkning blir det vanligvis operert med fire menneskeskapte årsaker; (1) intensiv og feilaktig dyrking av jord, (2) misbruk av irrigasjonsanlegg, (3) avskoging, og (4) overbeiting (Lein 2004b:3-4). Alle skal føre til utarming av jorden og evt. erosjon. Det er klart at et jordbruk som ikke har utviklet seg på mange hundre år vil bli sett på som «underutviklet». Dette var også tilstanden i Afrika på begynnelsen og langt inn i det 20. århundre. Store, dyre prosjekter ser likevel ikke ut til å være løsningen. De store prosjektene for å vanne ørkenen i Libya har f.eks. store vanskar p.g.a. at vannet som blir brukt er såkalt fossilt vann. Det er altså vann fra en tid da området fikk mye mer nedbør, noe som betyr at de bruker en vannkilde som til slutt vil gå tom. I tillegg har de hatt store problemer med at jorden blir ubrukelig p.g.a. «salinisering» d.v.s. at den blir mettet med salt og dermed ubrukelig. (Edwards 2003). Vestlige antropologer og biologer mente at afrikanerne var irrasjonelle og drevet av religion og overtro. Derfor «nedbeitet» nomadene jorden ved å ha for mange dyr og bruke for dårlig (tørr) jord. Biologene mente de kunne regne ut hvor mange dyr et beiteområde kunne tåle. Men det viste seg etterhvert at beregningene ble gjort til skamme, ettersom den fastslåtte kapasiteten ble overskredet i tiår etter tiår i f.eks. Zimbabwe. Senere viste flere studier at det Afrikanske feholdet var mer effektivt enn introduserte vestlige former. Ny teori går ut på at slike tørre økosystem som den tørre Afrikanske savannen blir «beskyttet» av tørke. Da beiteområder vil bli ubrukelige i tørketid, vil dette føre til nedgang i antall fe, og dermed bedre mulighet til å bygge seg opp når vannet kommer tilbake. (Warren 1996). Vegetasjonen er også tilpasset ved at den består av planter som vokser fort og dør fort for å utnytte vannet den korte tiden det kommer, etterpå kan frøene ligge i flere år og vente på neste regnsky. Selv om Afrika blir nevnt som et spesielt eksempel for land truet av erosjon er det studier som viser at Afrika faktisk har lite erosjon sammenlignet med andre kontinenter (Stocking 1996). På den andre siden kan en prøve å se om vinderosjon har økt ved å se på hvor mye støv som drar fra eller i Afrika. Det er estimert at nesten 50% av verdens atmosfæriske støv kommer fra Vest-Afrika, og før trodde en at dette kom fra Sahara. Nyere forskning ser imidlertid ut til å vise at det heller kommer fra Sahel-Sudan området. Samtidig viser forskningen at antall og lengde på sandstormer har økt jevnt både i vest (Nicholson 2000) og nord (Goudie) i Afrika helt siden 1970-tallet. Det er likevel ingen forskning som viser om dette betyr at vinderosjon faktisk har økt mye. Mistanken går mot at det er veldig lokal erosjon i nærheten av der det blir målt (Warren 1996). Forskningen på erosjon har vært mye preget av teorier og teoretisk forskning. Malthus' befolkningslov er en teori som sier at befolkningen må vokse fortere enn matproduksjonen. Hardins teori sier at allmenninger ikke fungerer, og erosjonsekspriment finner ut hvor mye jord som forsvinner i løpet av et år. Studier som går ut i felten og ser på realiteten viser et annet bilde.

[rediger] Studier som støtter Boserup sin «befolkningslov»

Benjaminsen (2001) har tatt for seg den bomullsproduserende delen av Mali. Dette er et område som blir beskrevet som suksess for jordbruket, men ulykke for miljøet og evt. fremtiden. Området har hatt stor befolkningsvekst som har ført til økt folketetthet. I studien viser Benjaminsen hvordan Ester Boserups modell sannsynligvis er mer dekkende for utviklingen i Mali enn Malthus'. Ester Boserups modell for hva som vil skje når folketallet øker går i korthet ut på at i stedet for at flere folk skal slåss om den samme kaka, så vil flere mennesker føre til mer tilgjengelig arbeidskraft som sammen med ny teknologi vil gjøre det mulig å «intensivere» matproduksjonen og dermed økt produktivitet og tilgang på mat. Benjaminsen viser hvordan ny teknologi som plog, kunstgjødsel, treplanting (som nitrogenbinder og bruksplante) og sprøytemiddel har blitt tatt mer i bruk ettersom folketettheten har økt. Han viser også at treproduksjonen for det meste er høyere enn forbruket. Skog har forsvunnet og plantesorter med, men området produserer sin egen energikilde både til kropp og ovn, og eksporterer faktisk både bomull, ved og korn. Et annet mye brukt eksempel er Mortimore & Tiffens (1995) studie i Machakos fylke i Kenya. Machakos hadde mellom 1950 og 1989 en gjennomsnittlig årlig befolkningsvekst på rundt 3%, slik at landet måtte fordeles på flere. Dette førte til større investering i å sikre og bruke det vesle landet en hadde. Med hjelp fra myndigheter f.eks. ved å tilrettelegge for salg av de produserte jordbruksvarene økt produksjonen sterkt utover 70- og 80-tallet. For å få dette til ble jorden mer intensivt brukt. En tok i bruk plog, terrassedyrking og nye maissorter. Selv om mer folk skulle bety mer vedforbruk viste undersøkelser av bilder at tretettheten ikke hadde gått ned mellom 1937 og 1991. Skogene hadde blitt mindre men flere bønder plantet flere tre.

[rediger] Klimaet har skylden

Afrika er et stort kontinent som har verdens største ørken Sahara som sammen med resten av de tørre områdene i Afrika dekker 60% av kontinentet (Lancaster 1996). Samtidig har det en befolkning som bare bruker 27 år på å fordoble seg (UN 2002). Det er derfor ikke så rart at det fører til bekymring når nedbøren i ørkennære strøk blir bortimot halvert i flere tiår. Men Afrika ble ikke til noen gold ødemark, og er det heller ikke i dag. Nyere forskning viser at ørkenen flytter seg etter hvor mye nedbør den får. Således har en kunnet observere at Sahara rykker tilbake helt siden midten av 1980-årene (Pearce 2002b). Endringene i førhistorisk tid har vært enda større. Saharas grenser har flyttet seg ettersom klimaet har endret seg, og var altså mye mindre rett etter siste istid. Selv om det kan se ut som om historien forteller oss at nedbøren i Afrika generelt og Sahel spesielt varierer «naturlig», er det ting som tyder på at kanskje den siste tørken er menneskeskapt likevel. I klimatidskriftet Cicerone, argumenterer Kristjánsson m.fl. (2002) for at tørken på 1970- til 90-tallet kanskje var menneskeskapt likevel. Men Kristjánsson og hans kolleger tenker ikke på afrikanerne som skyldige, men derimot europeerne. De fant at sotforurensning fra Europa som var veldig høy på 1970 til 90-tallet, kan ha ført til en generell avkjøling av den nordlige halvkulen og dermed sørlig forskyving av ITCZ, slik at det ble mindre nedbør over Sahel. Når forurensningen avtok på 1990-tallet har også nedbøren kommet tilbake. Også andre studier (Nicholson 2000, Seip 2002) viser at støv (kanskje også Sahel sitt eget støv) kan ha effekt på varmeutvikling.

[rediger] Kilder

Adams, W. M., A. S. Goudie & A. R. Orme (1996): The Physical Geography of Africa. New York: Oxford University Press.

Benjaminsen, T.A (2000): Timbuktu som utkant, i Benjaminsen, T. A., Gunvor Berge & Randi Eilertsen (ill.) (2000): Timbuktu. Myter, mennesker, miljø. Oslo: Spartacus forlag.

Benjaminsen, T.A (2001): The Malian Cotton Zone: Economic Success, but Environmental Failure? I Politics, Property and Production in the West African Sahel. Understanding Natural Resource Management. Nordiska Afrikainstitutet 2001, Elanders Gotab, s. 255-277.

Benjaminsen, T.A (2002): Befolkning, landbruk og miljø, i Benjaminsen, T.A og Svarstad, H. (red). Samfunnsperspektiver på miljø og utvikling. Universitetsforlaget 2002, 2. utgave, s. 21-47.

Edwards, Mary (2003): Physical geography. Leksjon fra AFR 6002/1002. NTNU: 17.01.2003. Ikke tilgjengelig utenfor NTNU.

Goudie, Andrew S. (1996): Climate: Past and Present. I Adams, W. M. mfl..

Klein, Jørgen (2004): Klima og biomer. Leksjon fra AFR 6002/1002. NTNU: 16.01.2004. Ikke tilgjengelig utenfor NTNU.

Kristjánsson, Jón Egill, Trond Iversen, Alf Kirkevåg, Øyvind Seland, Jens Debernard & Lars Petter Røed (2002): Partikkelforurensninger endrer atmosfærens sirkulasjon. Cicerone. (digital versjon) Årgang 11, nr. 6, s. 25-27.

Lancaster, Nicholas (1996): Desert Environments. I Adams, W. M. mfl..

Lein, Haakon (2004a): Introduksjon. Leksjon fra AFR 6002/1002. NTNU: 16.01.2004. Ikke tilgjengelig utenfor NTNU.

Lein, Haakon (2004b): Blir Sahara større eller mindre? Leksjon fra AFR 6002/1002. NTNU: 16.01.2004. Ikke tilgjengelig utenfor NTNU.

Meadows, Michael E. (1996): Biogeography. I Adams, W. M. mfl..

Mitchell, Todd (2003): Sahel rainfall index, 1898 – 2002. http://tao.atmos.washington.edu/data_sets/sahel/ 13.02.2004.

Mitchell, Todd (2001): Africa rainfall climatology. http://tao.atmos.washington.edu/data/willmott/africa/ 19.02.2004.

Mortimore, M & Tiffen, M (1995): Population and Environment in Time Perspective: the Machakos story, i Binns, T (eds) People and Environment in Africa. John Wiley & sons, 1995, s. 69-89.

NASA (2004): The Intertropical Convergence Zone. Earth observatory, News, New Images. http://earthobservatory.nasa.gov/Newsroom/NewImages/images.php3?img_id=4028 hentet 19.02.2004.

Nicholson, Sharon E. (2001): Climatic and environmental change in Africa during the last two centuries. Climate Research, Clim Res (digital versjon). 17. årgang, 15. august 2001, s. 123-144.

Nicholson, Sharon E. & Xungang Yin (2001): Rainfall Conditions in Equatorial East Africa During the Nineteenth Century as Inferred From the Record of Lake Victoria. Climatic Change. (digital versjon) nr. 48, s. 387–398, 2001.

Pearce, Fred (2002a): Dr Doom-monger I presume. New Scientist. Årgang 175, nr. 2351, s. 50.

Pearce, Fred (2002b): Africans go back to the land as plants reclaim the desert. New Scientist. Årgang 175, nr. 2361, s. 4.

Seip, Hans Martin (2002): Små partikler – store konsekvenser. Cicerone. (digital versjon) Årgang 11, nr. 6, s. 25-27.

Stocking, Michael A. (1996): Soil Erosion. I Adams, W. M. mfl..

UN (2002), United Nations Population Division: World Urbanization Prospects, The 2001 Revision. New York. http://www.un.org/esa/population/publications/wup2001/WUP2001report.htm

Warren, Andrew (1996): Desertification. I Adams, W. M. mfl.