Dømmende makt
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold, og representerer ikke et globalt ståsted.| Statsmakt |
|
Dømmende makt utøves av domstolene og hvor høyesterett er landets øverste domstol.
Innhold |
[rediger] Uavhengighet
I Middelalderen og Tidlig nytid var det i oftest ikke entydig hvem som hadde endelig dømmende myndighet. I de fleste føydale samfunn hadde godsherrene domsmyndighet over egne bønder. Maktbruken kunne da bli helt vilkårlig. Statsmakten strakk seg ikke ned til innbyggerne, men til det enkelte gods. Hver adelsmann var "høyesterett" for innbyggerne på sin eiendom. Forskjellige typer saker hadde forskjellige organ for domsmyndighet. Brudd på kirkeretten ble påtalt av kirka, visse andre typer konflikter ble oppgjort innbyggerne imellom på tingene. Dette førte til at retten var svært fragmentert og at rettigheter og rettsikkerhet avhang av stand, tittel, borgerskap, privilegier etc. På 16- 1700-tallet forsøkte Evevoldskonger å konsolidere domsmakt innen statsapparatet, men møtte i de fleste land motstand fra adelen som ville verne den økonomiske og politiske makten som domsmakten førte med seg. I Danmark-Norge hadde kongen som enevoldsmonark i prinsippet også høyeste domsmakt. Derfor kunne innbyggerne appellere direkte til kongen (petisjon), noe som fungerte som en sikkerhetsventil mot lokal maktmisbruk. Fra og med Den franske revolusjon kom det en reaksjon mot fragmentert domsmakt. Etter inspirasjon fra opplysningsfilosofene ble domsmakten samlet sentralt med ankemuligheter fra lokale domsstoler.
I Norge har det siden 1814 vært en tredeling av makten der den dømmende makt tilligger domstolene som frie og uavhengige. Det vil si blant annet si at verken Stortinget, regjeringen eller andre myndigheter kan gripe inn i dømmende virksomhet, eller påvirke domstolenes avgjørelser. Dette er en av de viktigste rettssikkerhetsgarantier i en rettsstat som Norge og andre land i vår kulturkrets.
[rediger] Domsstolene
Tingrettene er lokalisert svært mange steder i Norge og dekker som regel flere kommuner hver. De fleste saker starter for tingretten. I sivile saker er det en fagdommer som avgjør saken, mens i straffesaker er det en fagdommer og to legdommere. Legdommere oppnevnes av kommunestyret hvert fjerde år, og alle over 18 år er i utgangspunktet valgbare.
Lagmannsrettene finnes på flere steder i Norge (Agder, Gulating, Frostating, Borgarting, Eidsivating og Hålogaland). Alle har navn etter gamle historiske rettssteder, eksempelvis sto det gamle Eidsivating ved Eidsvoll kirke. Lagmannsrettene behandler anker over tingrettenes avgjørelser, og er eneste domstol i Norge med jury.
[rediger] Høyesterett
Høyesterett dømmer i siste instans. Høyesterett består av 19 dommere som er utnevnt av Kongen i statsråd. Det er begrenset adgang til å få prøvet sin sak i Høyesterett, og saken må ha betydning for også andre saker for å bli prøvet. Om en anke fra Lagmannsretten skal behandles i Høyesterett avgjøres av et organ som kalles kjæremålsutvalget. Høyesterett har lokaler ved regjeringskvartalet i Oslo.
